I 1991 hadde den palestinske motstanden nådd et punkt hvor bitterheten mellom palestinerne selv var mer utbredt enn mellom palestinere og israelere. Mange av de som ble ansett som kollaboratører med Israel, ble utsatt for vold fra sine egne. I denne konteksten startet fredsforhandlingene i Madrid, som ble sponset av både USA og Sovjetunionen. Bakgrunnen var ønsket om å bruke politisk kapital fra den vellykkede militære operasjonen Storm i Ørkenen, samt presset fra arabiske allierte som støttet krigen mot Irak. USA utøvde betydelig økonomisk press på Israel for å tvinge den likud-ledede regjeringen til å delta.

Fredssamtalene i Madrid, som ble delt i flere runder, gav ingen umiddelbar fremgang, men i juni 1992 kom en ny israelsk regjering til makten. Denne var offentlig forpliktet til ‘land for fred’-politikken. Samtidig følte PLO seg politisk isolert, og frykten for Hamas’ økende innflytelse i de okkuperte områdene var høy. Dette var bakteppet for de såkalte ‘spor to’-forhandlingene som ble ledet av Norge og som til slutt førte til Oslo-avtalene.

Den 3. september 1993 ble prinsippene for interimselvstyre mellom Israel og Palestina undertegnet ved Det hvite hus i Washington. Begge parter ble enige om at det var på høy tid å avslutte flere tiår med konflikt og anerkjenne hverandres legitime politiske rettigheter. På tross av den initiale euforien som omringet avtalen, viste det seg raskt at denne optimismen var misplassert. Israel fortsatte å forhandle fra en posisjon av makt, og pålagte sine krav til den svakere palestinske parten.

Den 1. juli 1994 hadde Yasser Arafat etablert seg i Gaza-stripen, men til tross for at det palestinske flagget ble heist, var den palestinske selvstyremakten svært begrenset, spesielt på grunn av Israels fortsatte kontroll over grensene. Den påfølgende voldsspiralen ble drevet av en økende frustrasjon blant palestinerne, som ikke opplevde noen reell fremgang mot en varig fred. Islamske politiske grupper som anså Oslo-avtalene som et svik, bidro til rekruttering av selvmordsbombere som rettet angrep mot israelske sivile. Israel svarte med målrettede likvideringer, kollektivt sanksjoner, og en politikk som stengte bevegelsesfriheten til palestinerne. Dette inkluderte innføring av stengte områder og økte bosettinger, som ytterligere sementerte segregasjonen av Gaza og Vestbredden.

I september 1995 ble ‘Oslo II’-avtalen signert, som delte Vestbredden inn i tre områder: A, B og C, med forskjellige grader av palestinsk selvstyre. Område A, som dekket 3 prosent av Vestbredden, skulle være under full palestinsk kontroll. Område B, som dekket 23–25 prosent, skulle ha palestinsk sivil kontroll, men sikkerheten var et felles ansvar. Område C, som utgjorde ca. 73 prosent, forble under israelsk kontroll. Denne fordelingen skulle etter sigende være midlertidig, og man antok at Israel over tid ville overføre mer territorium til palestinsk kontroll. I stedet ble utviklingen av slike "fakta på bakken" mer permanent, og områdene ble stadig mer fragmentert.

De påfølgende årene viste at de faktiske forholdene under Oslo-avtalene ikke førte til noen konkret forbedring for palestinerne. Den palestinske myndigheten, som ble opprettet for å administrere disse områdene, var sterkt kritisert for korrupsjon og nepotisme, samtidig som den hadde blitt pålagt av Israel og det internasjonale samfunnet å hindre motstand fra palestinske aktivister. Dette førte til at de fleste palestinerne som bodde i områder som var betegnet som område A, opplevde okkupasjonen mer på avstand, med færre israelske soldater på bakken og mer kontrollert bevegelse mellom de ulike områdene.

Samtidig, da Oslo-prosessen ble mer etablert, mistet mange palestinere tilliten til en ikke-voldelig motstand. De som tidligere hadde vært del av intifadaen, hadde enten blitt med i den nye palestinske administrasjonen eller gått over til internasjonale organisasjoner som arbeidet for fred og demokratisering. Israels politikere trakk lærdom fra intifadaen og hentet inn gjestearbeidere som skulle erstatte de palestinske arbeiderne, noe som gjorde det vanskeligere for palestinerne å påvirke den israelske økonomien gjennom ikke-samarbeid.

For palestinerne som ønsket å starte en ny sivil motstandsbevegelse, var det flere hindringer. Den palestinske administrasjonen ble ofte sett på som en fiende av sivil samfunnsorganisasjoner som ønsket uavhengighet fra myndighetene. Samtidig fantes det ikke noen samlet ledelse som kunne samordne en folkelig, ikke-voldelig motstand. De som hadde vært ledere under intifadaen, fulgte i stor grad forskjellige veier, noen ble en del av PA, mens andre begynte å jobbe i organisasjoner som fokuserte på dialog og fredsbygging, men disse programmene inneholdt ikke nødvendigvis trening for ikke-voldelig sivil motstand.

Det er derfor viktig å forstå at Oslo-avtalene ikke bare handlet om territorielle forandringer, men også om hvordan både intern palestinsk politikk og israelske strategier førte til en økende fragmentering av palestinske områder. De ulike administrasjonene og områdene som ble delt opp under avtalen, skapte også en situasjon der det ble vanskeligere å organisere felles, folkelig motstand. Dette er avgjørende å forstå når man ser på de langsiktige konsekvensene av Oslo-prosessen for palestinernes politiske virkelighet.

Hva kan sette en stopper for okkupasjonen og føre til en varig fred i Gaza?

Noen ganger er det nesten umulig å vite hva vi virkelig ønsker, fordi okkupasjonen har okkupert våre hjerner og hjerter på en så intens måte at det gjør vondt. Det skaper et enormt behov for å gråte ut all frustrasjon og raseri. Vi ønsker ikke å hate, vi ønsker ikke å føle disse følelsene, vi ønsker ikke å være ofre lenger. NOK! Nok med smerte, nok med tårer, nok med lidelse, nok med kontroll, begrensninger, urettferdige unnskyldninger, terror, tortur, bortforklaringer, bomber, søvnløse netter, døde sivile, svarte minner, en dyster fremtid, et hjerteskjærende nåtid, forstyrret politikk, fanatiske politikere, religiøs vranglære, nok med innesperring! VI SIER STOPP! Dette er ikke fremtiden vi ønsker! Vi ønsker tre ting. Vi ønsker å være frie. Vi ønsker å kunne leve et normalt liv. Vi ønsker fred. Er det for mye å be om?

Dette er manifestet til ungdommen i Gaza for endring, og det er skrevet av de som har sett sine hjem ødelagt, sine liv begrenset, og sin frihet tatt fra dem. Deres kamp er ikke bare en kamp for Gaza, men for en verden hvor menneskerettigheter og respekt for alle individer står i sentrum. Bevegelsen GYBO (Gaza Youth for a Better Occupation) ble født fra et behov for å bryte tausheten og stå opp mot alle former for politisk og sosial undertrykkelse. Det startet med samtaler mellom unge mennesker i Gaza, som diskuterte ideer om ikke-voldelig motstand og inspirasjon fra figurer som Mahatma Gandhi og Nelson Mandela. Deres manifesto ble raskt skrevet, og de satte i gang en plan for å gjøre sitt budskap hørt.

Gaza har lenge vært et område hvor kritikk har vært tabu. Å kritisere politiske bevegelser som Hamas eller Fatah kan føre til trakassering, ufrihet og til og med fysiske overgrep. I 2011 bestemte unge aktivister seg for å bryte denne tausheten. De planla en "dag med raseri" for å kreve politisk enhet mellom Hamas og Fatah, noe som skulle vise seg å være en massiv demonstrasjon av utilfredshet med de to partienes splittelse og maktmisbruk. Over 30 000 palestinere, for det meste unge mennesker, deltok i demonstrasjoner på både Vestbredden og Gaza-stripen. Protestene var en reaksjon på korrupsjonen og menneskerettighetsbruddene som ble begått av begge regimene, og et uttrykk for ønsket om en ny politisk kurs.

Selv om demonstrasjonene ble møtt med vold, og mange ble angrepet eller arresterte, var de et viktig signal om at en stor del av den palestinske befolkningen var lei av politisk splittelse og korrupsjon. Mange unge palestinere, som den unge bloggeren som skrev et rasende innlegg mot Hamas' behandling av demonstrantene, uttrykte en dyp frustrasjon og skuffelse over at de som påsto å representere deres interesser, i virkeligheten undertrykket dem enda mer. Det ble en bitter erkjennelse: kampen for politisk frihet og rettferdighet ville ikke bli lett, og motstanden mot okkupasjonen var ikke bare en fysisk utfordring, men også en mental og åndelig en.

Gjennom denne bevegelsen fikk mange unge i Gaza en ny forståelse av hva det betyr å kjempe for sine rettigheter. Deres opprør var ikke bare rettet mot den israelske okkupasjonen, men også mot de interne politiske strukturene som hadde holdt dem tilbake i årevis. Dette manifesterte seg i et større kall om en samlet palestinsk motstand, en som ikke nødvendigvis er basert på vold, men på en kollektiv innsats for å sette søkelys på den uholdbare situasjonen som Gaza og Palestina står overfor.

Det er viktig å forstå at for palestinerne er dette ikke bare en politisk kamp, men en eksistensiell. Det er en kamp for verdighet, for rettferdighet, og for muligheten til å leve et normalt liv, akkurat som folk i andre deler av verden. Fred og frihet er ikke for mye å be om, men for å oppnå det er det nødvendige forutsetninger som må på plass. En slik situasjon forutsetter at både palestinerne og deres støttespillere verden over jobber sammen for å skape et press på de politiske lederskapene i regionen. Israel må møte et økende økonomisk og diplomatiske press, mens omverdenen må fortsette å sette søkelys på de menneskelige kostnadene ved okkupasjonen.

Det er også avgjørende å forstå at fred ikke vil komme av seg selv. Det kreves en langvarig, strategisk innsats for å få både den palestinske befolkningen og det internasjonale samfunnet til å forstå at okkupasjonen ikke kan fortsette som normalt. Dette vil innebære en global bevegelse for å synliggjøre okkupasjonens grusomheter, samtidig som det skapes et solidaritetsnettverk som gir palestinerne både økonomisk og politisk støtte.

I bunn og grunn handler det om å gjenopprette håpet, å minne både palestinere og verden på at frihet og fred er mulig, men at det krever en kollektiv og vedvarende innsats. Det handler om å bygge broer, ikke bare mellom mennesker, men også mellom ideer og handlinger, for å skape en ny virkelighet som ikke er preget av lidelse, men av muligheter for alle.

Hvordan har palestinere i Israel utviklet politisk motstand og protest?

I kjølvannet av 1948-konflikten og den påfølgende etableringen av staten Israel, begynte palestinerne som ble værende innenfor Israels grenser, å møte en rekke utfordringer knyttet til deres identitet, rettigheter og politiske status. Dette førte til en langvarig kamp som strakte seg fra tause former for motstand til mer synlige protester og politisk mobilisering. Til tross for at mange palestinske landsbyer ble tømt eller ødelagt i 1948, var de som ble igjen i Israel, i en kompleks situasjon, preget av både marginalisering og undertrykkelse.

Palestinernes liv i Israel, både som borgere og som en etnisk gruppe innenfor en jødisk stat, ble preget av en rekke tiltak som svekket deres posisjon. En av de mest betydningsfulle tiltakene var landbeslag, hvor over 80 % av de palestinske arabernes land ble konfiskert og tildelt jødiske borgere. I denne perioden, som ofte er omtalt som en av "etnokrati", ble de palestinske innbyggerne i Israel sett på som en "minoritetsbefolkning", og deres politiske rettigheter ble sterkt begrenset. Ved flere anledninger ble deres innsats for å opprettholde en følelse av identitet og selvstyre undertrykt gjennom statlige pålegg og diskriminerende lovgivning.

Men samtidig som denne undertrykkelsen fant sted, begynte palestinerne i Israel å utvikle forskjellige former for motstand. I de tidlige årene etter 1948 var mye av motstanden stille, og ofte skjult. Disse formene for motstand, som ble karakterisert som "uformelle bevegelser", var integrert i det daglige liv og ga de undertrykte gruppene muligheten til å utvikle en viss grad av motstandskraft mot den israelske staten. Dette er en viktig faktor å forstå i diskusjonen om palestinsk motstand, ettersom den ikke nødvendigvis alltid har vært uttrykt gjennom organiserte, kollektive handlinger, men heller gjennom individers liv og valg under press.

En annen viktig hendelse i palestinsk politisk mobilisering i Israel skjedde i 1977, da Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO) og palestinske representanter fra Israel begynte å møtes for første gang, på et tidspunkt hvor de politiske forholdene i regionen var i ferd med å gjennomgå en ny fase. Dette møtet ble starten på en serie dialoger som skulle føre til økt samarbeid mellom palestinere i Israel og den palestinske bevegelsen på den andre siden av grensene.

Utover disse diskrete formene for politisk motstand, begynte palestinerne i Israel å få en mer fremtredende plass i den israelske politikken. Dette ble reflektert i fremveksten av nye politiske partier og grupper som fokuserte på å fremme palestinske rettigheter og interesser. Blant disse var Progressive List for Peace (PLP) og Abna al-Balad, som dannet et viktig politisk alternativ til de etablerte israelske partiene. Den politiske situasjonen førte til at palestinere i Israel etter hvert fikk muligheten til å delta i valg og å representere sine egne interesser i den israelske Knesset, selv om dette fortsatt skjedde i en kontekst preget av massiv diskriminering og ekskludering.

I den siste perioden har mobiliseringen blant palestinere i Israel økt ytterligere, og folk har vært mer synlige i sine protester, spesielt når det gjelder saker som nasjonalt jordvern og rettighetene til arabiske israelske borgere. Landdagens markering, for eksempel, er en av de mest markante hendelsene som peker på de palestinske araberes vedvarende kamp for rettferdighet i Israel. Denne kampen handler ikke bare om en historisk rettferdighet, men også om å sikre at fremtidige generasjoner ikke mister sitt land og sin identitet.

De palestinske araberne i Israel har utviklet en form for motstand som kan virke usynlig på overflaten, men som er dypt integrert i deres daglige liv og deres politiske strategier. Denne motstanden er i stor grad et uttrykk for en nasjonal identitet som, til tross for den konstante marginaliseringen, har vært i stand til å overleve og utvikle seg i et undertrykkende regime. Det er viktig å forstå at denne motstanden ikke nødvendigvis alltid handler om voldelige handlinger eller revolusjonære bevegelser, men om en vedvarende kamp for politiske og økonomiske rettigheter i en stat som har etablert en skarp etnisk grense.

Palestinernes politiske mobilisering i Israel kan også ses i lys av den bredere palestinske kampen, og det er viktig å merke seg at mens enkelte palestinere i Israel har fått en form for politisk representasjon, forblir deres situasjon preget av diskriminering på mange nivåer. Deres kamp handler ikke bare om rettferdighet for fortiden, men om å sikre en rettferdig fremtid, hvor deres nasjonale rettigheter og kultur blir anerkjent.

Hvordan palestinerne reagerte på britisk mandat og jødisk innvandring (1922-1936)

I løpet av 1920-årene opplevde Palestina en periode preget av politiske konflikter og økt spenning mellom de arabiske og jødiske befolkningene. En av de mest bemerkelsesverdige hendelsene var boikotten som ble innledet etter etableringen av det foreslåtte rådet i 1922, et råd som var designet på en måte som ville gi de jødiske medlemmene og de britiske appointeeene flertall, noe som ble ansett som en trussel mot arabernes politiske interesser. Under det 5. palestinske arabiske kongressen i Nablus ble det besluttet å boikotte valgene til det foreslåtte rådet, en kampanje som ble gjennomført med stor intensitet, hvor moskeene fungerte som viktige kanaler for å spre budskapet og skape engasjement. Ikke-deltakelse ble fremstilt som en religiøs plikt, og i noen tilfeller avla folk kollektive eder om å ikke delta i prosessen. Dette resulterte i at valget i februar 1923 ble preget av lav deltakelse blant den palestinske arabiske befolkningen, og boikotten var nesten total i flere områder, støttet både av muslimer og kristne.

Til tross for den relative suksessen til boikotten, forsøkte ikke palestinerne å utvide den til en fullskala ikke-samarbeidsbevegelse. Det hadde vært et potensial for stor administrativ utfordring for Mandatet dersom folk hadde trukket seg fra sine administrative poster på alle nivåer. Imidlertid ble dette sett på som et for radikalt steg for mange, noe som ble avslørt ved det 6. palestinske arabiske kongressen i juni 1923, hvor spørsmålet om ikke-betaling av skatter ble reist. Forslaget ble avvist, da mange av deltakerne var grunneiere som fryktet represalier fra britene i form av bøter og andre straffetiltak.

I årene mellom 1922 og 1928 var det ingen store voldshandlinger i Palestina. En av hovedårsakene til dette var nedgangen i jødisk migrasjon i denne perioden. En annen forklaring, ifølge Kayyali, var den dominerende fraksjonaliseringen og rivaliseringen blant den palestinske politiske eliten, som Husaynis og Nashashibis, som kjempet om kontrollen over det palestinske politiske landskapet. I tillegg hadde britene skremt folk fra å bruke vold etter den strenge straffen som ble pålagt etter opprøret i Jaffa i 1921. Under disse forholdene forsøkte de fleste palestinerne, som folk har gjort gjennom historien, å tilpasse seg og overleve i den harde virkeligheten som møtte dem. Bøndene, som hadde lite erfaring med eller tillit til å endre verden de levde i, var mer opptatt av å utvikle mestringsstrategier for å forbedre sine sjanser for overlevelse. Dette var også tilfelle for mange av de politiske lederne, som, ifølge Porath, ved slutten av 1923 hadde gitt opp håpet om å endre den pro-sionistiske politikken til den britiske regjeringen. Deres reaksjon var preget av skuffelse og en søken etter å få noe godt ut av situasjonen gjennom et samarbeid med myndighetene.

Denne tilnærmingen varte til 1929, da religiøse spenninger begynte å stige etter jødenes forsøk på å utvide sine rettigheter til å tilbe ved den vestlige muren, som lå ved siden av Al-Aqsa-moskeen, en av islams mest hellige steder. Ryktene om at jødene hadde planer om å utvide sine rettigheter i området førte til en demonstrasjon som ble møtt med motstand fra palestinerne. På den følgende fredagen, 23. august 1929, angrep troende som kom ut fra Al-Aqsa-moskeen det jødiske kvarteret i gamlebyen i Jerusalem. Voldshandlingene spredte seg, og palestinske ledere holdt seg unna. Innen neste dag hadde 67 jøder blitt drept i Hebron, og noen dager senere ble 45 jøder drept i Safed. Den endelige dødstall var 133 jøder og 116 arabere, med mer enn 500 skadde. De fleste av de arabiske dødsfallene og skadene ble forårsaket av britiske styrker som forsøkte å beskytte de jødiske bosetterne og gjenopprette orden.

Volden i 1929 markerer et vendepunkt i palestinsk motstand. For mange palestinere ble det klart at sionismen og det jødiske nasjonale hjemmet i Palestina ikke bare var avhengig av britisk støtte, men også nødvendigvis krevde britiske bajonetter. Denne innsikten førte til en økt forståelse av at det palestinske folks kamp mot sionismen ikke kunne være effektiv uten å rette seg mot de britiske myndighetene. Samtidig ble det klart at den palestinske politiske eliten, som hadde forsøkt å styre motstand på diplomatisk vis, ikke var i stand til å lede befolkningen i en kamp mot de sionistiske og britiske interessene.

Fra 1930 til 1936 økte motstanden ytterligere, drevet av økonomisk nød, høyere arbeidsledighet, og økt jødisk innvandring. Den politiske aktiviteten intensiverte seg, med dannelsen av nye partier som Istiqlal (Uavhengighet), og det ble avholdt flere resolusjonsmøter som fordømte salg av land til jøder og sionistbevegelsen. Moskeene forble viktige sentre for oppfordringer til motstand, og presset fra de ulike politiske gruppene vokste. Dette kulminerte i den palestinske oppstanden som brøt ut i 1936, en oppstand som skulle vare i flere år og utgjøre et viktig kapittel i den palestinske motstanden mot både britisk kolonistyre og sionistisk innvandring.

I løpet av denne perioden ble motstanden mer organisert, men også mer aggressiv, med økte angrep på jødiske bosetninger, angrep på britiske styrker og intensivering av det økonomiske og politiske presset på Palestina. Denne utviklingen var et resultat av både en økt bevissthet om nødvendigheten av å kjempe for nasjonal uavhengighet, og en radikalisering av palestinsk politikk etter de voldelige hendelsene i 1929.

Hvordan maskiner påvirker miljøet og vårt daglige liv: En undersøkelse av teknologi og natur
Hvordan bruke musikk, bevegelse og enkle teknikker for å finne ro og fokus
Hvordan Marie og Pierre Curie og Andre Bidro til Revolusjonen innen Medisin og Fysikk
Hvordan lage perfekte bakverk med sitron- og bærfylling: Teknikker og tips
Hvordan komme i gang med tegning og bygge selvtillit som kunstner