Var det virkelig slutten for Arrow?

RL-207 beveget seg gjennom himmelhvelvet som en rovfugl i svev, 58 000 fot over jordens overflate. Alt var stille etter at motorene ble slått av, og lyden forsvant inn i et vakuum av ensomhet. I dette tomrommet befant Cooper seg, lenende over kontrollpanelet, kjempende med smerten i beinet og vissheten om at han hadde gjort alt riktig – hvis det i det hele tatt var noe sannhet i legenden, og hvis Floyd faktisk var det geniet folk sa han var.

Arrow gled som en konstruert drøm i luften, vingene tok imot hvert løft som om de hadde bevissthet, som om maskinen selv ville leve. Men 207 falt. Grasiøst, men uunngåelig. Kanskje den andre Voodoo-maskinen var skutt ned. Kanskje var fiendens drivstoff oppbrukt. Kanskje det fantes en flik av håp.

Likevel, midt i dette øyeblikket av overhengende undergang, strøk han over spaken, som om han beroliget en venn. Han trodde på Arrow. Han visste at hun var den beste. Og det han kunne gjøre nå, var å fortsette å prøve – for henne.

Noen tiår senere, i et museum, forsøkte en gutt å vinne over Imperiet i et videospill. For ham var historien noe foreldrene kalte «viktig», noe som hadde skjedd for lenge siden til å være interessant. Men der, foran neseseksjonen til en demontert Avro Arrow, forandret noe seg. En eldre mann, haltende og ikledd minner fra en annen tid – et fillete brunt hatt, en jakke med arrene etter levd liv – spurte ham: «Du liker fly?»

Gutten svarte likegyldig, men det var noe i måten den gamle mannen snakket om flyet på – som en elsket, tapt venn – som fikk ham til å se på maskinen på nytt. Pene linjer. Elegante kurver. Ikke lenger bare en ruin av fortiden, men et ekko av noe som en gang hadde vært det beste.

Den gamle mannen rakte ham et gulnet ark. «Sannheten, gutt. Det er den forbanna sannheten.» Så forsvant han.

Avro Arrow var ikke bare et fly – det var et symbol. En manifestasjon av hva en nasjon kunne skape hvis man turte å tro på seg selv. Den fløy høyere, raskere og med større presisjon enn noe annet i sin samtid. Men så ble den stoppet. Kanskje fordi den fløy for høyt. Kanskje fordi dens eksistens truet maktbalansen. Kanskje fordi den var for god.

Det som var igjen, var bruddstykker – et cockpit-segment, noen glemte dokumenter, og minner båret av menn som en gang trosset tyngdekraften med tillit til noe de elsket.

Det er viktig å forstå at Arrow ikke bare er en del av luftfartshistorien, men også en fortelling om mot, tap og fornektelse. Den illustrerer hvordan politiske beslutninger kan utslette år med ingeniørkunst, drømmer og nasjonal stolthet – og hvordan individet, enten det er en pilot i luften eller en gutt foran en utstilling, kan kjenne på betydningen av det tapte. For teknologien er aldri bare teknologi – den er en forlengelse av menneskets vilje, og dens skjebne formes av mer enn metall og målinger.

Hva fanget Ravinini-boksen egentlig på film?

Gabriel forklarer hvordan han, under Junipers påtrykk, gikk inn i presteskapet, selv om verken Juniper eller hans mor trodde på Gud. De fryktet noe annet – noe usynlig som fulgte med Ravinini-boksen. Taylor hadde kjøpt boksen i Italia, overbevist om at den tok opp fargefilm, selv om han mistenkte den var stjålet. Han brukte boksen på sin siste film, The Gin Thief, som skulle bli skjebnesvanger. Allerede under innspillingen begynte ulykker å inntreffe; en mann mistet armen etter en ulykke, flere fikk infeksjoner, og til slutt døde en annen. Reid mistet forstanden og isolerte seg i kjelleren, mens Taylor presset på med prosjektet til tross for de økende problemene. Folk begynte å føle en merkelig tilstedeværelse under opptakene, noe Juniper beskrev som noe som trengte seg inn i rommet når boksen rullet. Reid merket det også, inntil han "ble tom," som Juniper sa. Snart kunne alle føle det, og denne tilstedeværelsen vokste i styrke dag for dag.

Hollywood-studioet visste aldri helt hva som foregikk. Taylor var en av deres beste regissører, og de lot ham få frie tøyler til å bruke den hemmelige kameraen, men etter katastrofen og filmens forsvinning, valgte de stille å slette hendelsen fra historien. Taylor holdt også kortene tett til brystet, hadde et lite team, og mange av de som jobbet med filmen ville ikke snakke om det, eller hadde ikke overlevd innspillingen.

Filmen fanget ikke bare farger, men et spekter som var mye bredere enn det menneskelige øyet kan oppfatte. Ifølge Juniper var Ravinini-boksen i stand til å fange en persons aura, eller noe man kunne kalle sjelen. Fotografiet var mer enn bare et bilde av hendelser; det var en innfanging av noe immaterielt. Juniper brukte alltid ordet "fange" for å beskrive hva boksen gjorde, et begrep presteskapet lærer som knyttes til sjelen.

På 1920-tallet var Hollywood et mørkt sted preget av rus, vold og galskap. Juniper trodde det fantes noe usynlig og overveldende, en slags tåke eller atmosfære som omsluttet alt. Ravinini-boksen hadde skapt et hull i denne virkeligheten, en vakuum som trakk til seg noe ondt og ondskapsfullt, som samlet seg og vokste i området. Hver dag stjal boksen biter av Reid, samtidig som den samlet noe annet, noe farlig. Gabriel sier at dette er grunnen til at Juniper, hans mor og til slutt han selv følte frykt for noe usynlig, noe som ikke kan forklares.

David, som har filmrullen i sin besittelse, er skeptisk, men merker likevel hvordan øynene hans renner. Han er redd for noe han ikke kan se, akkurat som Juniper. Gabriel har holdt øye med kameraet, og det er fortsatt i hans varebil, selv om filmen er borte. De forsøker å få prosjektoren til å fungere igjen ved hjelp av spesielle krystallprisme som reflekterer lyset gjennom filmen, men alt håp ligger i å forstå kameraets hemmeligheter.

Det er viktig å forstå at Ravinini-boksen symboliserer mer enn teknologi eller filmkunst. Den representerer en forbindelse mellom det synlige og det usynlige, mellom liv og sjel, mellom virkelighet og noe som kanskje ligger utenfor vår fatteevne. Dette er ikke bare en historie om en mystisk filmrull, men en fortelling om hvordan menneskelig nysgjerrighet kan åpne dører til ukjente og farlige dimensjoner. Det minner oss på at ikke all kunnskap er ufarlig, og at noen hemmeligheter kanskje er bedre bevart under lås og slå.

På et dypere nivå utfordrer denne historien vår forståelse av hva som kan eksistere utenfor det som kan observeres med det blotte øye, og hvordan det usynlige kan påvirke og ødelegge det synlige. Det er også en påminnelse om at teknologisk fremskritt ikke alltid fører til frihet eller sannhet, men kan åpne for ukontrollerbare krefter. Leseren bør derfor betrakte denne fortellingen som en advarsel om at det finnes lag av virkelighet som er skjult for oss, og at menneskets forsøk på å trenge gjennom disse lagene kan få skjebnesvangre konsekvenser.