Hvordan tyske agenter undervurderte britenes hemmeligheter under Første verdenskrig

Etter at de ble fanget, og ofte også etterpå, hadde de tyske agentene vist seg å være utrolig uvitende – selv om dette selvsagt kan ha vært en bevisst holdning. Fra agenter i England fortsatte tyskerne å motta uklare rapporter om at britene var i ferd med å løse et av krigens mest vanskelige problemer – hvordan de skulle omdanne den langvarige beleiringen til åpen krig igjen – hvordan de skulle håndtere den overveldende trusselen fra piggtråd og maskingevær. En agent rapporterte høsten 1915 at britene var i ferd med å bygge en "landship", et begrep som ikke hadde noen forankring i virkeligheten. Når han ble presset på detaljer, måtte han innrømme at han ikke hadde noe mer solid grunnlag for teorien sin enn en diskusjon mellom to menn i en pub i en havneby. Etter videre undersøkelser virket det sannsynlig at diskusjonen dreide seg om H.G. Wells’ berømte novelle, “The Land Ironclad,” som ble publisert i 1903 i Strand Magazine. Det var sant at de debatterte at England burde lage noe av denne typen, men de var menn uten autoritet. Antakelig ble den samme diskusjonen gjentatt i hundrevis av puber og tusenvis av private hjem over hele England. Wells’ idé ble også ofte nevnt i avisene på denne tiden.

Da det derfor kom en rapport fra en agent i Lincoln om at en lokal fabrikk arbeidet med en ny, hemmelig maskin, bestemte den tyske generalstaben seg for at mysteriet måtte løses. Agenten i Lincoln rapporterte at mekanikere, som var bundet av taushetsplikt, arbeidet natt og dag under merkelige forhold for å lage noe som, etter deres natur, ikke var et nytt våpen eller noen annen normal krigsmaskin. Han ble selvfølgelig instruert til å få detaljer om denne oppfinnelsen for enhver pris, men han mislyktes fullstendig. Arbeiderne i Lincoln fulgte sine instruksjoner lojalt og ga ikke noe hint til byens sladder om hva de faktisk arbeidet med. En annen agent, en betrodd mann, ble sendt over, men han mislyktes også. Til slutt ble oppdraget tildelt Anna, som raskt ble hentet fra sitt motspionasje-arbeid i Antwerpen.

Anna påpekte til Matthesius at det kunne ta tid å bygge en ny identitet – det er kun i historier at en heltinne raskt infiltrerer fiendens land og løser sitt spionasjeoppdrag på en helg. Som vi har sett, tok Annas nye identitet tre til fire uker å bygge, men når den først var etablert, var den så nær idiot-sikker som en spions legitimasjon kunne bli. Dette forklarer hvorfor Anna dro til England. Men hvorfor valgte hun en ukjent landsby som Woodcot Green som sitt hovedkvarter? Svaret er enkelt – fordi Woodcot Green ligger svært nær Hatfield Park, og det var der den nye oppfinnelsen skulle demonstreres.

Videre ble demonstrasjonen av tankene på Hatfield Park offentliggjort i forkant, og involverte både soldater og sivile som jobbet med å lage de nødvendige forholdene for testene. Arbeiderne som ble hentet til å grave grøfter og bygge piggtråd, var ikke profesjonelle soldater, men frivillige menn fra Hertfordshire Volunteer Regiment. Det ble arrangert for musikk og familier å være til stede, og det var til og med en band som spilte. Alle disse aktivitetene var vitne til tankenes første demonstrasjon.

Dermed var det langt fra et skjult prosjekt, og omstendighetene viser at tankens utvikling var mer åpen enn hva man kanskje ville trott. De første tankene, som til slutt skulle bli et av de mest effektive våpnene i krigen, hadde på mange måter allerede blitt delt med en stor del av befolkningen før de ble brukt i kamp.

Hvordan infiltrasjon og overvåkning kunne utløse hemmelige operasjoner: Et blikk på arbeidslivets skjulte mørke

Jeg husker tydelig at jeg til slutt, etter en natt preget av tanker og funderinger, falt i søvn ved daggry i mitt mygginfesterte Sibiriske seng i Nechipor Kouzac’s trange og tettpakkede bakrom i Kharlampievskaya Street. Denne gaten, som endte ved Angara-elven, var preget av ujavne brosteiner og moderne hus med utsmykkede bronse-løver ved inngangene. Ved elveenden lå den sølete, forlatte smelteren, som forlot en brent og ubehagelig lukt i luften.

Den tidlige morgenen på Smelteriet hadde vært hektisk. Jeg hadde solgt shag og sigaretter til den tidlige morgenskiftet, men min kurv var fortsatt halvfull med leverpai. Jeg hadde på meg en fargerik drakt: en ny lærjakke, Moskva-støvler med harmonikaskruer, en blå hatt og et blankpolert merkeskjold som godkjent selger. Min påkledning var ikke tilfeldig valgt; det var resultatet av en serie uoffisielle forbindelser i den sibirske underverdenen, hvor min stilling som etterretningsagent var av spesiell verdi. Jeg var tilstede for å knytte forbindelser, og var dermed alltid velkommen blant de som hadde en lavere plass i samfunnet, så lenge jeg ikke stilte spørsmål ved deres livsstil eller metoder.

Men handelen min var ikke hvilken som helst form for handel. Jeg solgte pai – ikke en hvilken som helst pai, men leverpai med et farlig innhold. Hver pai var fylt med narkotiske stoffer som morfin, kokain, opium og flere andre, nøye skjult under et lag av hardkokte egg. Dette var ikke bare mat for sultne arbeidere, men et skjult våpen i en større spillplan, for mange av arbeiderne ved Smelteriet var avhengige av disse stoffene. Jeg hadde min egen måte å komme nær de som satt på viktig informasjon – en pris jeg var villig til å betale.

Med informasjonen jeg trengte, ventet jeg på den rette timingen. Jeg visste at klokken snart ville slå, og at Korniloff ville sende en due ut med den daglige meldingen. Jeg hadde mine nøkler, våpen og narkotika i tilfelle noe gikk galt, og jeg befant meg snart på det angitte stedet ved den vestlige porten til smelteriet, et sted som var kjent for å være spesielt farlig. Jeg ventet der, i skyggen, og følte meg som en skygge blant de mørke trebygningene.

Det var i denne stillheten at jeg først virkelig forstod hvordan informasjon ble samlet og hvordan den kunne manipuleres. Korniloff, en mann som var mer kjent for sine militære operasjoner enn noen form for åpenhet, hadde en skjult kanal for kommunikasjon – bærerduene. Det var på denne måten han sendte sine hemmelige meldinger, en etter en, under dekke av den daglige rutinen.

Gjennom disse handlingene, gjennom det skjulte livet til smelteriets arbeidere og de farlige forbindelsene med den sibirske underverdenen, ble det tydelig at informasjonskrigføring ikke bare handler om hemmelige operasjoner og militær strategi, men også om de uventede måtene der kontakt kan skapes – og utnyttes. Det er alltid en annen side ved historien, en skjult virkelighet bak det som synes å være det offentlige ansiktet. Her, i den isolerte smelterien i Irkutsk, ble makt og kontroll mer enn bare et spørsmål om militær styrke – det var et spørsmål om hvordan man kunne infiltrere, observere og til slutt manipulere.

Det er viktig å forstå at selv de mest uskyldige tingene, som en enkel leverpai, kan skjule dype, mørke forbindelser. Historien om narkotikaavhengige arbeidere og den hemmelige bruken av bærerduer er et eksempel på hvordan skjulte operasjoner finner sted midt i det daglige livet. Dette var ikke bare en oppgave for etterretning, men et bilde på hvordan krigen for informasjon har sine egne regler og etiske dilemmaer. Det er en påminnelse om at i mørket kan både lys og skygge være skjulte våpen.