Elektroterapi i veterinær rehabilitering omfatter ulike behandlingsmetoder som nevromuskulær elektrisk stimulering (NMES), transkutan elektrisk nervestimulering (TENS), og pulserende elektromagnetisk feltterapi (PEMF). NMES benyttes for å fremkalle kunstige muskelsammentrekninger, mens TENS primært brukes for lokal smertelindring. En systematisk gjennomgang av veterinærmedisin har konkludert med at det er utilstrekkelig sterk vitenskapelig dokumentasjon på klinisk effekt ved bruk av elektroterapi for behandling av hunder og katter med muskelskjelettlidelser (Hyytiainen et al., 2023).

Nevromuskulær elektrisk stimulering (NMES) er en metode som benyttes i behandling av pasienter med muskelsvakhet forårsaket av ortopediske eller nevrologiske sykdommer. Behandlingen fungerer ved å depolarisere motoriske nerver med en elektrisk strøm som føres gjennom elektroder plassert på huden. Dette resulterer i en muskelkontraksjon. Det finnes to typer NMES-enheter: portable, batteridrevne enheter og vekselstrøm (AC)-drevne enheter. For de fleste rehabiliteringsbehandlinger på hunder, gir portable enheter tilstrekkelig effekt for å oppnå ønsket terapeutisk resultat.

De viktigste parametrene for NMES-behandling omfatter amplituden, pulsbredde, frekvens, på/av-syklusen, samt rampen for gradvis opptrapping og nedtrapping av strømstyrken. Amplituden beskriver intensiteten på den elektriske bølgen og er vanligvis målt i milliampere (mA). Økt amplitude gir en sterkere kontraksjon, men kan også føre til økt ubehag. Pulslengden, målt i mikrosekunder (µs), angir varigheten av en individuell puls. Lengre pulslengde kan kreve lavere strømstyrke for å oppnå muskelkontraksjon, men kan også stimulere flere smertereceptorer, som kan forårsake ubehag. Frekvensen, eller pulsrate, refererer til antallet pulser per sekund, og måles i hertz (Hz). Større muskelkontraksjoner fremkalles ofte med frekvenser mellom 60 og 100 Hz.

NMES er særlig brukt for å fremme muskelstyrking og forsinke muskelatrofi ved inaktivitet. Det har vært benyttet i flere tiår for å fremme muskelstyrke hos mennesker og har vist seg å kunne frembringe styrkefremgang som kan sammenlignes med styrketrening, spesielt når det kombineres med aktiv trening. Det er også brukt for å stimulere muskelstyrke hos pasienter med ortopediske diagnoser som kneartrose, samt etter ortopediske kirurgiske inngrep som korsbåndrekonstruksjon og total kneprotese.

En viktig fordel med NMES er dens evne til å forbedre mobiliteten i lemmer rammet av spastisitet etter slag. Studier har vist at behandling med NMES kan redusere spastisitet og øke leddets bevegelsesutslag (ROM) ved hjelp av goniometri (Stein et al., 2015). Denne behandlingen kan også være nyttig for å fremme muskelstyrking hos pasienter med alvorlige sykdommer som kronisk hjertesvikt og KOLS (Kronisk obstruktiv lungesykdom), samt hos pasienter som har vært innlagt på intensivavdeling og lider av "ICU-acquired weakness" (Fischer et al., 2016).

Forskning har også vist at NMES kan være nyttig i rehabilitering etter spinal skade, der det hjelper til med å fremme muskelstyrke og redusere risikoen for muskelatrofi. I tillegg har NMES vist lovende resultater i behandling av muskelsvakhet ved sykdommer som myotonisk dystrofi, hvor det finnes få alternativer for styrketrening.

Det er også bevis for at NMES kan bidra til vevsheling og beskyttelse ved å forbedre venøs blodstrøm og håndtere perifer arterie sykdom. Muskulaturen som stimuleres, bidrar til å redusere risikoen for ødemutvikling og fremmer blodsirkulasjonen, noe som kan hjelpe i sårbehandling og redusere komplikasjoner forbundet med perifer arterie sykdom.

For veterinær bruk, spesielt hos hunder, kan NMES brukes til å fremme rehabilitering etter ortopediske inngrep som brudd eller leddskader. Behandlingen kan støtte opp under muskelgjenoppbygging etter operasjoner og bidra til å redusere restitusjonstiden, samtidig som det kan være et verktøy for å håndtere smerte i den akutte fasen etter kirurgi.

Når det gjelder de praktiske aspektene ved elektroterapi, er det viktig å merke seg at behandlingen bør tilpasses den enkelte pasientens behov. Det er viktig å starte med lavere intensitet og gradvis øke både styrke og varighet etter hvert som pasienten responderer på behandlingen. Feil justering av parametrene kan føre til ubehag eller manglende effekt, og derfor er nøye oppfølging viktig for å sikre at behandlingen er effektiv og trygg.

Endtext

Hvordan Whole-Body Vibration og Hjelpemidler Kan Støtte Rehabilitering: En Effektiv Tilnærming for Muskelstyrking og Funksjonell Mobilitet

Whole-body vibration (WBV) har vist seg å være en verdifull støtte i rehabilitering, spesielt i tilfeller av muskelatrofi og funksjonelle vanskeligheter som oppstår hos eldre voksne eller pasienter med alvorlige muskel- og leddproblemer. Det foreslås at raske vibrasjoner fra WBV-enheter aktiverer den toniske vibrasjonsrefleksen, som fører til ufrivillige muskelkontraksjoner. Dette stimulerer muskelfibrene og propriosepsjon, og kan dermed bidra til økt muskelhypertrofi, styrke og bedre kroppslig bevissthet. For eldre voksne som lider av sarkopeni, har det vært påvist at WBV kan forbedre både muskelmasse og fysisk form (Chang et al., 2018). I tillegg har det blitt rapportert at disse vibrasjonene kan forbedre stabilitet og muligheten til å utføre sit-to-stand øvelser, noe som er essensielt for å opprettholde mobilitet og selvstendighet hos voksne og eldre (Ko et al., 2017).

Forskning viser også at WBV kan redusere forsinket muskelverk, smerter hos pasienter med kneartrose og øke bentetthet (Park et al., 2013; Wheeler & Jacobson, 2013; DadeMatthews et al., 2022). I tillegg har dyreforsøk vist at WBV kan bidra til økt muskelmasse hos hunder med hofteleddsdysplasi, som gjennomgikk et spesifikt program med tre ukentlige økter i 16 uker (Gomes et al., 2023). Denne metoden kombinert med intra-artikulære injeksjoner av hyaluronsyre har også vist seg å forbedre muskelstyrken i hunder med hofteleddsartrose (Martins et al., 2022). På bakgrunn av eksisterende forskning kan man anta at hele kroppen vibrasjon er trygg, ettersom den ikke ser ut til å påvirke blodkjemi eller det kardiovaskulære systemet (Santos et al., 2017; Silva et al., 2022).

Når det gjelder hjelpemidler, spiller de en viktig rolle i rehabilitering for pasienter som ikke er i stand til å bruke bena selvstendig eller som er svært svake. For å lette rehabiliteringen, benyttes ofte ulike støtteutstyr. Et eksempel på dette er Help’EmUp®-harnessen, som er et fleksibelt og funksjonelt hjelpemiddel som pasienten kan bruke både under terapisesjoner og hjemme. Dette kan redusere belastningen på eieren eller den som hjelper til, og samtidig gi nødvendig støtte til pasienten. For pasienter som trenger ytterligere støtte, finnes det også en rekke full-kroppsløftesystemer og kroppsvekt-støtteenheter som Hoyer-lifter og Rover®, som kan gjøre det lettere å utføre terapeutiske øvelser.

I rehabilitering er det viktig å sikre at pasienter har tilgang til korrekt støtte under øvelsene. For pasienter som er svært svekkede eller har nedsatt evne til å bevege seg, kan hjelpemidler som slinger og har-nesser være avgjørende for å muliggjøre bevegelse og opprettholde funksjonalitet i daglige aktiviteter. Disse enhetene kan ikke bare støtte pasienten under terapi, men kan også gi muligheten til å utføre øvelser og funksjonelle overganger som ellers ville vært umulige. Når pasienten får støtte gjennom disse hjelpemidlene, kan de gradvis bygge opp både styrke og mobilitet, og dermed også forbedre livskvaliteten.

Pasientens overgang mellom forskjellige funksjonelle posisjoner, som fra liggende til sittende og videre til stående og gående, er et viktig aspekt av rehabiliteringen. Denne prosessen involverer både fysisk hjelp fra terapeuten og de riktige hjelpemidlene for å muliggjøre bevegelsen. Teknikkene som brukes, som for eksempel lateral og sphinx-posisjonering, hjelper til med muskelrehabilitering og forbedrer kontrollen over kroppens funksjonelle holdninger. Etter hvert som pasienten mestrer disse posisjonene, kan terapeutiske utfordringer som vektforskyvning eller forstyrrelser introduseres for å ytterligere forbedre kontrollen over bevegelsen.

Det er også viktig å merke seg at terapeutiske øvelser ikke bare handler om å styrke muskler, men også om å forbedre holdning og balansere kroppen. Spesielt ved nevrologiske skader eller muskulære svakheter, kan posisjonskontroll og funksjonell bevegelse være avgjørende for å forhindre ytterligere svekkelse og for å gi pasienten en sjanse til å gjenopprette mer selvstendig funksjon.

Endringene i bevegelsesområdet, spesielt i hofte- og kneledd, er også en viktig del av rehabiliteringen. Bruken av ulike hjelpemidler, som høydejusterbare underlag, kan bidra til å fremme bevegelighet og styrking av leddene, samtidig som det gir muligheter for stabilisering. Dette hjelper pasienten med å gradvis forbedre sin evne til å bære vekt, noe som er avgjørende for å oppnå normalisering av gangen og redusere smertenivåer.

Endtext

Hvordan vurdere og behandle ryggradsskader hos dyr?

Skader på ryggraden hos dyr, spesielt som følge av traumer, utgjør en betydelig utfordring både for diagnostisering og behandling. Prognosen for dyr med ryggradsskader kan variere betydelig avhengig av typen skade, lokaliseringsgrad og tilstedeværelsen av nevrologiske symptomer som tap av smertefølelse under skaden. Generelt er prognosen dårlig for dyr som ikke har smertefølelse under eller bak skadestedet, og det kan være håpløst å forvente bedring uten umiddelbar intervensjon (Olby et al., 2003).

Diagnosen av ryggmargsskader begynner ofte med bilder, og røntgenbilder kan avsløre de fleste av de vanlige bruddene på virvlene. Det er viktig å vurdere hele ryggraden, da omtrent 5-10 % av virvelbrudd kan være multiple (Feeny & Oliver, 1980; Bali et al., 2009). Røntgenbilder er imidlertid begrenset i sensitivitet, med kun 72 % følsomhet og en negativ prediktiv verdi på 48 % når det gjelder å oppdage benlidelser etter ryggmargstraumer (Kinns et al., 2006). Datatomografi (CT) og magnetisk resonansavbildning (MRI) er mer effektive til å vurdere virvelsøylens tilstand og skader på ryggmargen, med CT spesielt effektivt for å påvise brudd på virvelens benstruktur (Gallastegui et al., 2019). MRI gir også mulighet for å vurdere ryggmargsvevet og eventuelle lesjoner i spinalkanalen.

For å vurdere stabiliteten i ryggraden, brukes tre-kompartment-konseptet (Shores, 1992), der ryggraden er delt inn i tre anatomiske områder: det dorsale, midtre og ventrale kompartimentet. Hvis mer enn ett kompartiment er påvirket, regnes bruddet som ustabilt, noe som kan føre til alvorlige konsekvenser dersom det ikke behandles raskt. Ustabilitet er avgjørende for valg av behandling, og det er et sentralt kriterium for å vurdere om konservativ behandling eller kirurgisk intervensjon er mer hensiktsmessig (Jeffery, 2010).

Behandlingsmålene for ryggmargsskader er å forhindre ytterligere skade på ryggmargen og begrense sekundære skader, som kan oppstå som følge av hemodynamisk ustabilitet. For de fleste dyrene som ikke viser nocisepsjon (evne til å oppfatte smerte), er prognosen dårlig, og slike dyr blir ofte avlivet (Bruce et al., 2008; Bali et al., 2009). Kirurgisk behandling har imidlertid vist seg å gi raskere og mer fullstendig nevrologisk bedring. Kirurgi innebærer realigning og dekompresjon av den skadde virvelen samt stabilisering av ryggraden. Det finnes flere teknikker for vertebral stabilisering, og valget av metode avhenger av virvelens form, nivå og kirurgens preferanser. Den viktigste hensikten med kirurgi er å oppnå stabilisering samtidig som man unngår skade på nerver og blodårer i nærheten.

Medisinsk behandling inkluderer håndtering av systemiske skader og konservativ behandling av virvelbruddet. Vertebrale brudd er ofte assosiert med polytrauma, og skader på respiratoriske og sirkulatoriske systemer må først vurderes og prioriteres. I triageprosessen er det essensielt å påvise eventuelle virvelbrudd tidlig for å unngå ytterligere skader på ryggraden under håndteringen. Når virvelbrudd mistenkes, er det viktig å sikre dyret på en fast overflate for å minimere risikoen for ytterligere skade. Konservativ behandling kan innebære ekstern støtte som skinne eller gipsing og streng immobilisering i 6-8 uker (Bagley, 2000; Jeffery, 2010).

I tilfeller med ustabilitet kan kirurgisk intervensjon være nødvendig, spesielt når det er ryggmargskomprimering, forverring av nevrologisk status eller smerte som ikke responderer på behandling. Dette inkluderer ofte realigning, dekompresjon og stabilisering av virvelbruddet. Det finnes forskjellige teknikker for stabilisering, og valg av metode avhenger av bruddets natur og det kliniske bildet (Sharp & Wheeler, 2005; Jeffery, 2010). Selv om kirurgiske teknikker varierer, er resultatene generelt positive når smertefølelse er bevart etter inngrepet (Bruce et al., 2008; Bali et al., 2009).

Det finnes også sjeldne vaskulære sykdommer i ryggmargen som kan påvirke prognosen. En slik tilstand er hematomyelia, en sjelden form for blødning i ryggmargen, som i de fleste tilfeller er sekundær til traumer. Dette kan føre til alvorlige og ofte irreversible skader på ryggmargen (Leep Hunderfund & Wijdicks, 2009). En annen sjelden tilstand er fibrocartilaginøs embolisme (FCE), som forårsakes av embolisme fra fibrocartilaginøst vev, trolig fra nucleus pulposus, og kan føre til alvorlige nevrologiske symptomer, spesielt hos store hunderaser som ikke er chondrodystrofiske (Zaki & Prata, 1976; De Risio & Platt, 2010).

For å oppnå best mulig resultat ved behandling av ryggmargsskader er det avgjørende at dyrets medisinske team har en god forståelse av skadeomfanget og kan tilpasse behandlingen etter dyrets spesifikke behov. Det finnes også studier som har vist at konservativ behandling, selv i tilfeller som ikke krever kirurgi, kan føre til betydelig bedring – opp til 94 % i enkelte tilfeller (Carberry et al., 1989; McKee, 1990).

Hvordan forstå og rehabilitere arbeids-hunder: En klinisk tilnærming

Hunder som utfører arbeid, enten det er i politi-, militær- eller redningstjeneste, har spesifikke fysiske og mentale krav som adskiller seg betydelig fra de som gjelder for kjæledyr eller konkurransehunder. Det er essensielt å forstå hundens drivkrefter, ferdigheter og arbeidsprestasjoner for å kunne gi effektiv rehabilitering etter skader eller belastninger.

Drivkreftene som driver hundens atferd kan deles inn i flere kategorier. For eksempel, "hjemlengsel" (homing) er et genetisk betinget instinkt som får hunden til å vende tilbake til et spesifikt territorium eller til flokken. Dette instinktet er viktig for hunder som jobber i grupper, da det hjelper med å opprettholde sammenholdet. Lek, som på overflaten kan virke lite forstått, spiller en viktig rolle i å styrke hierarkiet i flokken og utvikle jaktferdigheter, i tillegg til en rekke biologiske fordeler. En annen viktig faktor er hundens responsivitet eller trenbarhet – hundens vilje til å adlyde lederen i flokken, noe som kan variere avhengig av genetiske faktorer og trening.

Selv om grunnleggende behov som forplantning, urinering, avføring og sult ikke er direkte relatert til hundens arbeidskapasitet, påvirker hundens drives i betydelig grad hvordan de reagerer på forskjellige stimuli. Dette samspillet mellom drivkreftene skaper temperament, som er essensielt for å vurdere en hunds egnethet for spesifikke oppgaver. Hunder som har temperamentsmessige egenskaper som er ønsket i arbeidsmiljøer (for eksempel mot, selvtillit og evnen til å tåle stress) er ikke nødvendigvis ideelle som kjæledyr, ettersom noen av disse egenskapene kan gjøre dem mer utfordrende å håndtere i andre kontekster.

Klinikere som arbeider med arbeids-hunder må derfor ha inngående forståelse av hundens drivkrefter, spesielt i stressende eller truende situasjoner. Å vite hvilke spesifikke disipliner hunden er trent i og hvordan disse disiplinene påvirker hundens adferd, er helt avgjørende for å kunne tilby målrettet behandling. For eksempel, hvis en hund er trent til å utføre høyt stressede oppgaver, kan den reagere annerledes på rehabilitering enn en hund som er vant til mer moderat aktivitet.

Det er også viktig å forstå at mange arbeids-hunder eies av organisasjoner, ikke enkeltpersoner. Disse organisasjonene kan ha forskjellige mål og protokoller for hundene sine, som påvirker hvordan hundens helse og funksjon vurderes. Når et problem oppstår, kan flere personer, inkludert veterinærer og administrativt personale, være involvert i å finne løsninger, noe som kan gjøre kommunikasjonen mer kompleks. I noen tilfeller kan organisasjonens behov for rask tilbakeføring til arbeid komme i konflikt med nødvendigheten av en stabil og fullstendig rehabilitering.

Når man arbeider med rehabilitering av arbeids-hunder, må klinikeren forstå de spesifikke kravene for hundens jobb. Det er ikke nok å bare få en generell historikk fra hundens handler; man må vite hvilke fysiske belastninger hunden utsettes for i sitt daglige arbeid. Skader kan skyldes både akutte hendelser og gjentatte belastninger som over tid fører til vevsskader. Klinikerne bør være åpne for å lære, og ideelt sett bør de delta i treningsøktene for å få en førstehånds forståelse av hundens trening og arbeidsbelastning. Bilder og videoer kan også være uvurderlige verktøy for å identifisere skader og forstå hundens arbeidsbevegelser bedre.

Klinikeren må være oppmerksom på hele hundens kroppsmekanismer. Det er viktig å vurdere at et problem som ser ut til å være lokalisert i ett ledd, kan ha konsekvenser for andre deler av kroppen, da hundens muskel- og skjelettsystem fungerer som en helhet. For eksempel kan det være at hunden kompenserer for en skade et sted i kroppen ved å endre bevegelsesmønsteret sitt, noe som kan føre til nye problemer på et annet sted. Denne helhetlige tilnærmingen er spesielt viktig når man behandler arbeids-hunder, som ofte ikke gir klare tegn på smerte eller ubehag før ytelsen deres begynner å svekkes.

Rehabilitering av en arbeids-hund innebærer derfor en grundig tilnærming som vurderer alle aspekter av hundens jobb, inkludert eventuelle spesifikke hjelpemidler og beskyttelsesutstyr hunden bruker. Dette er en viktig del av å forstå hvordan skader oppstår og hvordan man kan forhindre nye skader i fremtiden.

Etter behandling bør rehabiliteringsprosessen også ta høyde for hundens spesifikke arbeidsevnener og behov. Selv om det kan være fristende å fokusere på å få hunden tilbake i aksjon raskt, er det avgjørende at en fullstendig og stabil rehabilitering prioriteres for å unngå langvarige problemer. For arbeids-hunder er helse og funksjon ikke bare et spørsmål om fysisk tilstand, men også om deres evne til å utføre de oppgavene de er trent til på en effektiv og sikker måte. En vellykket rehabilitering krever samarbeid mellom veterinær, trener og organisasjonen som eier hunden, slik at alle involverte parter forstår de unike behovene og målene for hundens videre karriere.

Hvordan utvikle maskinlæringssystemer for helseovervåking ved bruk av bærbare sensorer?
Hvordan Beregne Fysiske Responsfunksjoner og Bruke Green's Funksjoner i Termodynamikk
Hvordan lage en smakfull tagine med lam og valnøtter
Hvordan Desentraliserte Børser og Pooled Trading Plattformer Endrer Kryptovalutahandelen