Hvordan autoritære populister kan påvirke politiske systemer og den sivile kulturen

Selv i land med få autoritære populister i parlamentet, kan slike partier fortsatt utøve et "utpressings" press på regjeringer, offentlig diskurs og den politiske agendaen. Det er ikke nødvendig at disse partiene oppnår mange stemmer eller plasser for å utøve betydelig innflytelse, som illustrert ved UKIPs rolle i å katalysere Storbritannias utgang (Brexit) fra EU. Selv om UK Independence Party (UKIP) bare vant én valgkrets i det britiske generalvalget i 2015, førte partiets populistiske retorikk til et sterkt anti-europeisk og anti-immigrasjonsklima i Storbritannia, noe som presset de konservative til å innkalle til en Brexit-folkeavstemning. Konsekvensene av denne avstemningen har vært enorme: Britanniens kaotiske skilsmisse fra EU, statsminister David Camerons avgang, splittelser i Labour-partiet, trusselen om at Storbritannia kan oppløses, usikkerhet i finansmarkedene, og utbrudd av hatytringer mot innvandrere.

Det betyr imidlertid ikke at autoritær populisme er død i Storbritannia; tvert imot er dens anti-europeiske politikk og nasjonalistiske retorikk blitt absorbert i det konservative mainstream. Den politiske konkurransen i Storbritannia har blitt mer polarisert, og den offentlige debatten er mer preget av ideologiske skillelinjer, noe som forsterker utfordringene med å opprettholde en inkluderende og fungerende demokratisk kultur.

Populismens effekt på den sivile kulturen er en annen debatt som må tas på alvor. Ved å forsterke offentlig misnøye med politiske institusjoner, som valg, mediene og domstolene, kan populisme ha destabiliserende virkninger på den politiske kroppen. Den kan underminere tilliten til demokratiet, spesielt gjennom demagogers angrep på domstolenes upartiskhet, påstander om utbredt valgfusk og kritikk av medienes rolle. Det kan føre til økt sosial intoleranse, fremmedfrykt og islamofobi. Mistillit til demokratiet kan lett utvikle seg til kynisme.

Det er ennå for tidlig å vurdere de fullstendige konsekvensene av Trump-presidentskapet for den amerikanske sivile kulturen. Hans aggressive retorikk og konfrontatoriske stil har blitt ansett som en medvirkende årsak til dypere partipolarisering, redusert politisk toleranse og økt mistillit blant den amerikanske velgerbasen. Selv om advarselssignalene for den sivile kulturen i amerikansk politikk allerede var tydelige før Obama forlot Det hvite hus, har Trumps tilnærming forsterket disse problemene.

På den positive siden kan populisme fungere som en nyttig korrigering av liberalt demokrati. Ved å trekke oppmerksomheten mot ekte problemer, kan populistiske bevegelser stimulere til grasrotbevegelser for nødvendige demokratiske reformer, som styrking av valgintegriteten, gjenoppretting av stemmerettigheter, og bekjempelse av korrupsjon. Populisme kan dermed fungere som et korrektiv for å engasjere desillusjonerte borgere og øke valgdeltakelsen. Den kan tvinge politiske representanter til å lytte mer til de ekte bekymringene folk har, som rask sosial endring, økonomiske forstyrrelser forårsaket av globalisering, og de negative konsekvensene av migrasjon.

Liberal demokrati er en styreform som verdsettes universelt av borgere over hele verden, og det kan forbli robust i Vesten. En måte å forstå disse spørsmålene på er å undersøke de grunnleggende årsakene til hvordan vanlige mennesker føler om sitt politiske system. Hvis det fantes bevis på langvarig erodering av støtte for det politiske systemet på tvers av mange vestlige demokratier, ville dette tyde på at valget av bestemte autoritær-populistiske partier og ledere er mer et symptom på en dypere misnøye enn den grunnleggende årsaken.

For å forstå dette nærmere, kan vi se på Juan Linz og Alfred Stepans konsept om regimekonsolidering, som innebærer at demokratiet har blitt "det eneste spillet i byen". Dette avhenger av tre hovedkriterier:

1. Kulturelt: Den overveldende majoriteten av folk mener at demokrati er den beste styreformen, slik at videre reformer gjenspeiler disse verdiene og prinsippene.

2. Konstitusjonelt: Alle de viktigste aktørene og organene i staten reflekterer demokratiske normer og praksiser.

3. Atferdsmessig: Ingen betydelige grupper søker aktivt å kaste regimet eller trekke seg fra staten.

Når det gjelder helsen til den sivile kulturen i vestlige demokratier, er det tre viktige hensyn å ta. Først og fremst må vi se på trenddata over en lengre periode for å kunne vurdere effektene av endringer i partipolitikken. Her kan vi bruke data fra World Values Survey og European Values Survey, som gir flere relevante indikatorer gjennom fem successive bølger over mer enn 20 år.

Endelig er det viktig å skille mellom ulike nivåer av offentlig støtte. Ved å analysere folkets støtte til demokratiske prinsipper som pressefrihet og like rettigheter, kan vi få innsikt i hvorvidt den sivile kulturen er i ferd med å forvitre på et dypere nivå. Hvis misnøye med politiske ledere og institusjoner fører til en mer generell skepsis til demokratiske ideer, er dette et langt mer alvorlig problem for systemets stabilitet.

Hva kjennetegner høyreautoritære holdninger og deres rolle i moderne politikk?

Høyreautoritære holdninger utgjør et komplekst og mangesidig fenomen, som ofte forstås gjennom modellen autoritarianisme–konservatisme–tradisjonalisme (AKT-modellen). Denne tilnærmingen, utviklet blant annet av Duckitt og Bizumic, søker å forklare hvordan autoritære tilbøyeligheter, konservative verdier og tradisjonelle normer overlapper og samvirker i menneskers ideologiske orienteringer. Forståelsen av disse holdningene er sentral for å analysere støtte til radikale høyrepartier og populistiske bevegelser i dagens demokratiske samfunn.

Autoritarianisme i denne konteksten handler om et behov for sosial orden, lydighet overfor autoriteter og en motstand mot det ukjente eller annerledes. Konservatisme knyttes til ønsket om å bevare eksisterende samfunnsstrukturer og verdier, mens tradisjonalisme fokuserer på opprettholdelsen av tradisjonelle normer og kulturelle praksiser. Samspillet mellom disse elementene skaper et bredt spekter av holdninger som kan variere fra moderat konservativ til ekstremt autoritær.

Studier viser at høyreautoritære ofte reagerer på opplevde trusler mot sosial sammenheng og nasjonal identitet. Denne opplevde trusselen kan være knyttet til økonomiske usikkerheter, kulturelle endringer eller økt innvandring, noe som gir grobunn for eksklusjonistiske og nasjonalistiske strømninger. Dunn og Singh påpeker at selv om radikale høyrepopulistiske partier får økt støtte, betyr ikke dette nødvendigvis en bredere toleranse for minoriteter i samfunnet, men snarere en forsterkning av motstand mot det som oppfattes som «fremmed».

I Vest-Europa har man de siste tiårene sett en vekst i slike bevegelser, noe Roger Eatwell grundig har analysert. Han fremhever hvordan ekstremhøyre-karisma, som i tilfeller som Jean-Marie Le Pen og Vladimir Zhirinovsky, kan mobilisere støtte gjennom en kombinasjon av autoritære appeller og populistisk retorikk. Dette fenomenet utfordrer tradisjonelle politiske partier og demokratiske institusjoner ved å fremme en politikk basert på eksklusjon, mistillit til etablerte eliter og en enkel løsning på komplekse samfunnsutfordringer.

Populismens rolle i spredningen av høyreautoritære ideer har fått økt oppmerksomhet, særlig i sammenheng med sosiale medier og fragmentert kommunikasjon. Engesser og kolleger påpeker hvordan politiske aktører kan spre desintegrerende ideologier gjennom nettverk som forsterker splittelser og polarisering. Samtidig understrekes det at slike bevegelser ikke oppstår i et vakuum, men er et svar på reelle sosiale og økonomiske utfordringer.

Det er viktig å forstå at høyreautoritære holdninger ikke bare er et resultat av individuelle psykologiske disposisjoner, men også et produkt av kontekstuelle faktorer som opplevd trussel, økonomisk usikkerhet og kulturell endring. Feldman og Stenner har vist at når mennesker opplever økt trussel, øker også deres autoritære tilbøyeligheter, noe som igjen påvirker politiske valg og holdninger.

For å få et fullstendig bilde av høyreautoritær politikk må man også inkludere den historiske og strukturelle konteksten. Maurice Duvergers studier av partipolitikk illustrerer hvordan valgsystemer og politiske institusjoner kan fremme eller hemme fremveksten av radikale partier. I tillegg viser forskningen at klasse, sosial bakgrunn og kulturell identitet fortsatt spiller viktige roller i hvordan folk posisjonerer seg politisk, til tross for endringer i valgadferd.

Denne innsikten understreker nødvendigheten av å analysere høyreautoritære holdninger som et dynamisk fenomen som responderer på både indre psykologiske prosesser og ytre samfunnsmessige forhold. En dypere forståelse av disse mekanismene er avgjørende for å kunne utvikle politiske og sosiale tiltak som både anerkjenner folks behov for trygghet og sosial tilhørighet, samtidig som man motarbeider eksklusjon, intoleranse og polarisering.

Hvordan påvirker generasjonstilhørighet og sosiale faktorer politisk mistillit og populisme?

Studier viser at politisk mistillit og støtte til populistiske holdninger varierer betydelig mellom generasjoner og sosiale grupperinger. Data fra European Social Survey, som omfatter over 330 000 respondenter i 31 europeiske land, indikerer at eldre generasjoner som Interwar (1900–1945) og Boomers (1946–1964) generelt har høyere grad av autoritære verdier og større politisk mistillit enn yngre generasjoner som Millennials (1980–1996). Denne sammenhengen er statistisk signifikant og stabil på tvers av land, og tyder på at verdier som autoritarianisme og politisk skepsis i stor grad formes i tidlig voksenliv og vedvarer gjennom livsløpet.

Det er også klart at utdanningsnivå har en dempende effekt på populistiske orienteringer; høyere utdanning henger sammen med lavere politisk mistillit. Kvinner har i gjennomsnitt lavere støtte til populisme enn menn, og urbanisering bidrar til å redusere populistisk mistillit, sannsynligvis som følge av mer eksponering for mangfold og politiske muligheter i bymiljøer. Samtidig øker forekomsten av populistiske holdninger blant de med barn under 18 år, og skilsmisse eller separasjon er assosiert med høyere politisk skepsis enn å være gift eller aldri gift.

En særlig interessant dimensjon er forskjellene mellom Vest- og Øst-Europa. I de fleste vestlige land følger generasjonenes holdninger mønsteret med yngre som mer liberale og mindre autoritære, mens enkelte postkommunistiske land viser avvik, der yngre generasjoner ikke nødvendigvis er mer sosialt liberale enn de eldre. Dette skyldes sannsynligvis de unike historiske og politiske omveltningene i disse landene, særlig overgangen fra sovjetisk styre.

Denne dynamikken må forstås i lys av den «stille revolusjonen» som har preget Europa i flere tiår, en kulturell transformasjon som har ført til økt sosial liberalisme, særlig innen spørsmål om kjønn, seksualitet, religion og nasjonal identitet. Denne utviklingen skjer over tid gjennom gradvise verdiforskyvninger i generasjonene, forsterket av økt utdanning, kvinnefrigjøring og urbanisering. Dette peker på at den politiske polariseringen vi ser i dag ikke bare skyldes nylige hendelser, som finanskrisen i 2007, migrasjonskrisen i 2015 eller valg av populistiske ledere, men springer ut fra langvarige sosiale og kulturelle endringer.

Å forstå forskjellene mellom generasjoner og deres verdier er avgjørende for å tolke dagens politiske landskap. Autoritære og populistiske tilbøyeligheter har dype røtter i sosiale strukturer og oppvekstvilkår, og den gradvise spredningen av sosialt liberale holdninger viser hvordan samfunnsutvikling skjer i bølger snarere enn i plutselige skifter. Den langsiktige trenden mot økt liberalisering illustrerer hvordan utdanning, likestilling og urbanisering kan fungere som motkrefter til populisme og politisk mistillit.

Det er viktig å se denne analysen i sammenheng med den sosiale konteksten for hver generasjon. Formative opplevelser, som krig, økonomiske kriser eller politiske overganger, legger grunnlaget for holdninger som varer livet ut. Derfor kan endringer i populistisk støtte ikke forstås isolert, men må ses i lys av disse historiske og sosiale faktorene.