Hva skjer når vi mister vår nådeløse natur?

Vi er på bussen, på vei sørover, inn i en natt som strekker seg uendelig foran oss. Selv i et sted som Guadeloupe, hvor hjemmene virker fjernere enn lyset fra en nesten utbrent stjerne, finnes det tusenvis av byer som tilbyr et snev av skjul. Her er vi – på vei gjennom en verden som fortsatt rommer et rom for oss, et sted som kanskje er ute av rekkevidde for beistene, men tilstrekkelig for vår egen kamp. Denne fluktens skjøre tilfredsstillelse er nok for nå.

Det er en underlig følelse å stå i denne fysiske verdenen og betrakte de tidligere stridene som om de tilhører en annen, mer ubarmhjertig tid. Som når jeg kaster et blikk gjennom kikerten, når jeg ser på et mål i det fjerne, og den gamle besluttsomheten skriker etter handling. Det er et sekund – kanskje to – da hånden min holder seg ubevegelig. Skuddet ville være dødelig, som alltid. Men nå er alt annerledes. Det er som om mennesket i meg har fått en ny sans for verdi, for menneskelige feil, for hva som skjer når vi stopper å være nådeløse.

Det var en tid da jeg ville ha drept uten å tenke meg om. Jeg var rask, ubarmhjertig, og evnen til å utføre denne handlingen var for meg en ren nødvendighet, et kaldt og presist grep. Nå har jeg fått tilbake noe. Noe som minner om et tidligere liv, kanskje, eller rett og slett en svakhet som ikke kan ristes av. Når jeg legger riflen fra meg, og hører den gamle strukturen knirke under vinden, er det som om jeg har lagt igjen mer enn bare et våpen.

En morgen våkner jeg og føler det som en trang til å handle. Til å gjøre noe annet enn å dvele ved min egen tvetydighet. Gregr har vært her, i går kveld. Han kom på en uventet visitt, og hans reaksjon på min innrømmelse var altfor kjent. Et øyeblikk av stillhet, et kort sekund av svakhet, før han snakket. Ingen sinne, ingen skuffelse, bare spørsmålet som henger i luften: "Er det tid for det?"

Min skjebne er ikke min alene. Når jeg går ned til museet for å raide skapene, tenker jeg på alt det uendelige som kan finnes i de tomme, bortgjemte hjørnene av denne verden. Når jeg første gang ankom byen, tok jeg det høyeste tårnet, og fra der var utsikten fantastisk. Nå bor jeg i en mer beskjeden struktur nær broene, i et tomt skjelett av en bygning. Verden rundt meg er blitt som et bilde som står stille, der solens lys reflekteres mot de polerte flisene.

Så er han der, en figur som glir rundt hjørnet med et målrettet blikk. Jeg reagerer med refleks, og før jeg kan forstå hva som skjer, kjenner jeg et stikk i magen. Elektrisitet sprer seg gjennom kroppen min, og derfra går alt i svart. Når bevisstheten vender tilbake, kjenner jeg bare smerte og en manns duft, en lukt som på en merkelig måte vekker en umiddelbar og uforståelig begjær i meg. Jeg, som alltid har vært kontrollert, finner meg selv utenfor mitt vante grep.

Som han, har også jeg blitt fanget i en situasjon som setter meg på prøve. Fysisk ubevegelig og fysisk underlagt, begynner jeg å forstå hva det betyr å miste kontrollen. Det er som et bakhold, et som er langt mer subtilt enn det fysiske. Hva skjer med oss når vi mister vår nådeløse natur? Er vi fortsatt oss selv?

Når han vender tilbake etter fem dager, er jeg utmattet, men samtidig våkner en del av meg til et målrettet behov for å handle. Hans stemme når meg som en undring, et langt skrik gjennom tidens stillhet. "Dark Blood," sier han. Jeg forstår ikke alt, men jeg kjenner at hans ord ikke er mine. Hva er det som skiller meg fra ham? Hva er det som gjør meg mer menneskelig enn ham, eller omvendt, mer monstrøs?

Vi er alle former for overlevende. Han, som har blitt fanget i en tid og et rom hvor han står utenfor menneskets verden, og jeg, som er fanget i min egen konflikt, der min natur er blitt vanskeligere å kjenne igjen. Hver av oss bærer våre historier som skjold, og et øyeblikk fører våre historier oss til et uventet kryss.

Mennesket har gjennom tidene vært utsatt for stadig nye utfordringer som har ført til utvikling og forandring av både fysiske og mentale ferdigheter. I jakten på å overleve i et foranderlig og ofte fiendtlig landskap, har mennesket utviklet en slags pragmatisk nådeløshet. Men hva skjer når denne kvaliteten ikke lenger er den enkleste løsningen på våre problemer? Hva skjer når vi begynner å stille spørsmål ved vår egen natur, og undres over hvor langt vi er villige til å gå for å forbli oss selv? Det er dette dilemmaet som tvinger oss til å omdefinere hva det egentlig betyr å være menneske i en verden som utfordrer oss på hver eneste front.

Hva er immateriell overlevelse i en verden drevet av teknologi og isolasjon?

Lysene svinner hen, og jeg ser smilet som sprer seg over ansiktet hans. Hånden hans strekker seg mot meg, fingrene utstrakt for bedre overføring. «Kaffeprosjektet ditt ser ut til å gå fremover. Har du laget noe ennå?»
«Ja, men det er bittert og grusomt – jeg er sikker på at jeg har feilet med instruksjonene.»
«Ah, drikker du den gamle tidens rusmiddel. For en hedonist du har blitt!»
«Det er alltid noe nytt – jeg klarte ikke å legge det fra meg.» Min kjærlighet, jeg så et menneske på den sørlige bredden ikke lenge siden. Han var nesten ved vannet, og jeg ... jeg lot det gå.
Gregr sa ingenting. Så en momentarisk svakhet, tenker du? Eller er det ... tid?
«Nei ... nei. Bare et fall i rytmen, det er alt. Jeg burde ha visst at det første han ville tenke på, var vår mørke pakt. Det er ikke som om jeg har tatt et menneske som kjæledyr, er det? Det ville vært et problem. De skal visst være forferdelige å trene.»
Vi lo, og en del av meg undret meg over hvor nær vi kunne være til tross for avstanden. Det var teknologien under huden vår: en pico­prosessor ved bunnen av kraniet, bio­ladere langs underarmene, transceivere som snodde seg i beina på høyre hånd. De overførte humoren feilfritt.

Gregrs smil svant hen. «Jeg har noen feltresultater for forskningsrådet, så jeg må låne skimmeren som vanlig. Jeg skal bruke mer tid her når jeg er tilbake. Jeg lover.»
«Selvfølgelig.» Jeg skjulte skuffelsen i tankene mine, og vi snakket en stund om ingenting. Etter farvelene trakk jeg meg bort fra vinduet og så på det spøkelsesaktige avtrykket av hånden min som sakte forsvant.
Hvis mennesket ikke kommer tilbake til dette fengselet, vil jeg ikke dø. Ikke med det som renner i blodet mitt. Om noen dager, kanskje mindre, vil de interne monitorene trekke meg inn i dvale. Kroppen min vil sakte gå til et punkt nesten på randen av metabolsk avslutning, på den fineste kanten av døden.
Og naniten som tar meg til denne kanten vil holde meg der. De vil danne et bundet lag på huden min, et barrierelag mot påtrengende bakterier. De vil danne gitter inne i cellene mine, slik at når vintrene går, vil min frosne kropp stige opp igjen, urørt. I blodet mitt er en mengde triks og forstyrrelser mot døden, så nei, jeg vil ikke dø. Men hvor lenge vil jeg bli glemt?

Han ser på meg mens jeg spiser, så jeg ser tilbake på ham. Jeg studerer skjegget hans, håret er uformelig og flokete der det ikke er flettet tilbake. Rundt de bleke brune øynene hans er et rått preg. Kanskje han mister søvnen, og undrer seg på hvor lenge han har før Gregr kommer tilbake.
«Du ville aldri ha overlevd uansett,» erklærer jeg og bryter stillheten. «Naniten i blodet mitt ville ha tilpasset seg systemet ditt, ja, men livet ditt ville ha vært mye kortere enn udødeligheten i deg – jeg ville ha funnet deg lenge før du hadde begynt å sette pris på det du stjal.»
«Jeg gjorde det ikke for udødelighet,» svarer han og rykker til da jeg ler. Når han beveger seg, blir skuldrene og bena hans muskuløse.
«Du må ha vært så sikker på planen din,» sier jeg mens jeg tar en bit fisk, «slå meg ut, drikk blodet mitt og forsvinn før jeg i det hele tatt kommer til bevissthet. Det gikk ikke opp for deg at våpenet ditt er laget for å virke på mennesker, ikke meg.»
Jeg setter meg opp, og ermet på vesten min sklir langs armen. Øynene hans trekker seg til den nakne skulderen, trukket til bevegelsen.
«Folket mitt, stammen min, står på kanten av en krig vi ikke kan vinne,» sier han med et sukk. «Vi er desperate,» innrømmer han.
«En edel sakrifice.»
«Det er fordi vi kan lese og skrive, du vet. Fordi vi studerer det som var kjent før.»
«Har dere bøker? Dere skal ikke ha bøker. Det er derfor teknologiraidene skjer.» Øynene hans er fortsatt festet på skulderen min, flytter seg langs konturene som blir synlige gjennom den løse skjorten.
«Åh, vi har lært å skjule dem for deg – vitenskaps- og teknologi­bøker fra den gamle æraen som mystikerne sier kun den Mørke Blodet skal vite om ...»
«Eliten, mener du,» korrigerer jeg ham vennlig nok, men jeg vil rive ut halsen hans hvis han bruker det ordet en gang til. Dette er ikke tiden for å provosere ham, men tiden for å distrahere ham. Jeg justerer hvordan jeg sitter for å vise mer av den bleke, milde huden. Han har ikke lagt merke til at jeg har krøllet bena under meg.
«Det er de andre stammene som truer oss nå. De sier det er blasfemi å lese dem.» Han rister på hodet, og jeg ser hvordan han tvinger øynene til å forbli mine. Han prøver så hardt å unngå å se ned, men så gjør han det.
Før jeg kan handle, hopper han ut av cellen. Boltens klang er høy. For et menneske er han veldig rask. «Khatum,» mumler jeg for meg selv og trekker skjorten sammen. Det er ingen lyder av fottrinn i gangen.
Jeg presser øret mot døren og kan høre ham puste: en langsom, kontrollert inhalering gjennom nesen, utpust gjennom munnen. Han hvisker så lavt at ordene nesten er subtile, «Jeg var ikke forberedt ... Efram, hold deg i sjakk. Hun er malefisk, en morder, du kan ikke tenke på henne sånn... feromoner. Ja, feromoner. Det er slik hun gjorde det.»
Jeg begynner å le. Jeg bryr meg ikke om han kan høre meg.

Disse dagene er skjulte, de lullende meg inn i en følelse av tilfredshet. Hver ettermiddag kommer han med mat og vann. Og selskap. Det er merkelig å høre en stemme, å faktisk ha et nærvær i samme rom som meg. Han forteller meg historier, noen humoristiske uhell fra hans egen tid, noen legender, litt om klanenes historie og utviklingen av Klansrådet.
Det er merkelig å høre om teknologiraidene fra hans perspektiv. Han kaller dem Dødsskvadroner. Jeg korrigerer ham ikke, men de er ikke de blodige voldsomhetene han skildrer. De er bare ment for å sjekke utviklingen: ødelegge utstyr, brenne bøker. Når vi vil redusere antallet deres, slipper vi viruset på dem fra en skimmer.
Etter en stund begynner jeg å fortelle ham om meg selv, mine prosjekter. De grønne husene på takene, de lunefulle kaffetreet og ovnene for risting av bønner er bare det nyeste prosjektet. Gjennom årene har jeg gjort litt av hvert: klatret bygninger, gjenopplivet maskiner, malt med oljer piggmentert fra hva jeg kunne male. Jeg har til og med tæmmet bjørner en tid.

Hva Skaper Mystikk og Magi i En By av Skygger?

I en liten, avsidesliggende by der livets rytme er drevet av whiskey, musikk og dans, dukker en mystisk fremmed opp, og med ham bringes en ny virkelighet som blander magi med hverdagen. Byens folk er vant til det enkle livet, men det er noe udefinerbart og fascinerende med denne mannen som kaller seg Black Jack.

Musikken som fylte rommet, en melankolsk, men energisk melodi som "Grind Down, Molly", var ikke til å komme unna. Først var jentene skeptiske, rynket på nesene og trakk seg tilbake i skyggene som blekner av tiden, men etterhvert ble de sugd inn i dansen, på tross av seg selv. Det var som om de ikke kunne motstå det. Deres dans, i starten hemmet og treg, ble gradvis mer intens, med en slags villhet som reflekterte noe skjult i dem alle.

Men det var ikke før lyden av et jevnt bank, som slo sammen med musikken, at de virkelig ble oppmerksomme på ham. Fremmedmannen, som satt bortgjemt i skyggen bak pianoet, røykte en sigarett med et urovekkende, kult utseende. Det var som om han var i sitt eget univers. Hver bevegelse, hvert pust, utstrålte en mystikk som gjorde ham til sentrum for all oppmerksomhet.

Da May Fern, den erfarne matronen i denne utposten av skygger, spurte mannen om hans opprinnelse, svarte han med en ikke-umiddelbar, men distinkt britisk aksent. Svaret hans var kryptisk, men elegant: "Jeg bare blåste inn." Og der, blant jentene som lurte på hvem han ville velge å tilbringe natten med, ble det straks klart at denne mannen, med sitt beherskede ytre og sin raffinerte aura, var langt mer enn han ga seg ut for.

Hans enkle, men dyktige magiske triks, som å blåse perfekte røykring og manipulere kort, fanget alles oppmerksomhet. Hans mysterium vokste med hvert lite nummer han utførte, og det var som om han hadde tilgang til en verden der virkeligheten og fantasi var sammenflettet.

Selv da han utførte et nesten uforklarlig triks, hvor han steg opp i luften med en enkel bevegelse av hånden, var det som om byens jorder og de mørke nettene rundt dem ikke var nok til å hindre hans trolldom.

Men hva var det egentlig som gjorde ham så tiltrekkende? Hva var det som gjorde at hele byen, fra de hardt arbeidende mennene som satt og spilte poker til de mest uavhengige av jentene, ble sugd inn i hans verden? Det var ikke bare hans magiske triks, men noe mer subtilt – noe som vekket en følelse av lengsel og undring. Kanskje det var denne evnen til å binde sammen virkelighet og fantasi, eller kanskje det var hans mysterium, det faktum at han tilsynelatende kom fra et annet sted, et sted langt borte, som gjorde ham til den han var.

Det er vanskelig å si, men hans inntog i byen forlot et permanent avtrykk. Ikke bare i de fysiske endringene som kanskje fant sted i byens mennesker, men i deres sinn. For med ham kom ideen om at verden kanskje ikke er så enkel som den ser ut, at virkeligheten er en slags teater, og at de som vet hvordan de skal mane frem forvandlinger, kan gjøre hva de vil med den.

Leseren bør forstå at Black Jack, som karakter, er en representasjon av alle de usynlige, mystiske kreftene som kan forme våre liv uten at vi nødvendigvis forstår dem. Hans handlinger og hans tilstedeværelse minner oss om at vi er omgitt av flere lag av virkeligheten enn vi kanskje erkjenner, og at noen mennesker er i stand til å trekke oss inn i en annen virkelighet – om vi ønsker det eller ikke. I denne verdenen hvor grensen mellom det magiske og det hverdagslige er visket ut, kan vi ikke alltid stole på våre egne sanser. En tilsynelatende enkel hendelse kan skjule en dypere sannhet, og Black Jack er en katalysator for at vi skal stille spørsmål ved det vi tar for gitt.

Hvordan kan skjebnen snu en hel livsreise?

Peter Sinclair har alltid hatt flaks. Muligheter har tilsynelatende alltid vært på hans side, og skjebnen har ledet ham mot en historisk rolle som menneskets første pilot til Mars. Men skjebnen kan være ubarmhjertig, og den vender seg raskt, som den har gjort for Sinclair. Etter flere uventede helseproblemer på Mars begynner det å se ut som om hans liv, som så lenge har vært preget av suksess, kanskje er i ferd med å ta en annen, tragisk retning. I mellomtiden, på jorden, følger Govan med på utviklingen, mer bekymret for skjebnen som venter Sinclair, og for skjebnen som allerede har innhentet hans egen bror, Shimane.

Govan ser på seg selv som en "ukjent primær" — en som er fanget i en verden av usynlige sykdommer, uten verktøy for å forstå eller behandle dem på samme måte som i den mer teknologisk avanserte verdenen på Mars. På en måte er han selv en del av et større nettverk av uforståelige, men samtidig forutsigbare sammenhenger. Hvis kreft, som hos Sinclair, rammer organer som lever eller bukspyttkjertel, kan de fleste metoder for å behandle slike sykdommer være utilgjengelige, særlig på en planet som Mars.

Govan kjenner at hans bror Shimane, som kjemper en like håpløs kamp, snart vil falle. Skjebnen til både Sinclair og Shimane er kanskje allerede skrevet i stjernene. Men skjebnen kan også endres. Det er her Mama Mahala, en sangoma og tradisjonell healer, kommer inn i bildet. Hennes praksis, kjent som ukuzilungi,za, er en magisk forbindelse mellom de to verdener – den på Mars og den på jorden. Gjennom hennes ritualer skjer det noe uventet: Shimane begynner å bli bedre.

Nyheten om Sinclair som mirakuløst kommer tilbake til livet etter å ha vært nær døden på Mars, sprer seg som ild i tørt gress. Dette, som et vitnesbyrd om muligheten for mirakler og det ukjente, blir en historie som til og med de mest rasjonelle vitenskapsmenn ikke kan forklare. Men samtidig vokser Govan sin uro: Er dette virkelig et mirakel, eller er det bare en midlertidig flukt fra den uunngåelige skjebnen? Det er en følelse av at den magiske effekten kan være flyktig, og at den sannsynlige sannheten for Shimane kanskje er mer uunngåelig enn noen ønsker å innse.

Deres reise gjennom Sør-Afrika, som ender i en besøk hos en gammel familievenn i Cape Province, får Govan til å konfrontere sine egne tvil om det store prosjektet Mars-missjonen. Jimmy Ntintili, som de møter på vei, uttrykker en dyp frustrasjon: hvorfor bruke ressurser på å sende mennesker til Mars når folk i hjemlandet dør av sykdommer som AIDS? Govan forstår frustrasjonen, men han finner ikke svaret på disse spørsmålene. Spørsmålet om hva som er "verdt" i menneskets streben etter å erobre nye verdener er ikke enkelt. Skal vi fortsatt strebe etter de store, fjerne målene når vi står overfor akutte problemer på jorden?

Mens Ares 1 løfter seg fra Mars sin støvete runway og tar fart mot den enorme Valles Marineris-kløften, er det klart at den store menneskelige reisen kanskje også er en reise mot en mer dyp, uuttalt erkjennelse. Selv Captain Sinclair, på toppen av sin karriere, viser tegn på melankoli. I det han ser ut over de enorme landformene på Mars, ser han kanskje noe mer enn bare den imponerende geologien. Kanskje han ser på sitt eget liv, som på en måte også har vært et eksperiment, et prosjekt som ikke har blitt hva han trodde. Et liv brukt på å nå et mål – men et mål som kanskje ikke kunne gi det han trengte mest: mening.

Det er et underliggende spørsmål som stiger frem i denne historien: hva skjer når skjebnen har fått deg til å nå toppen, bare for å vise deg at toppen er ikke det du trodde det skulle være? Hvordan påvirkes en menneskelig reise når alt virker mulig, men den største muligheten ender i en stille erkjennelse om at man kanskje ikke har forstått hva det hele egentlig handlet om?

Govan, på sitt eget nivå, ser på sine nærmeste, og erkjenner at skjebnen kanskje er mer uforutsigbar og kompleks enn han trodde. Ikke alle kamper kan vinnes, og ikke alle liv kan reddes. Men kanskje er det i denne aksepten av menneskets skjebne at man finner den største kraften.