Donald Trump har alltid hatt en spesiell forbindelse med medieverdenen, og hans forhold til profesjonell wrestling er ikke et unntak. Hans hyppige referanser til WWE (World Wrestling Entertainment) og dens eiere, som Vince McMahon, har vært en del av hans politiske brand. Det er et forhold som strekker seg langt utover bare underholdning og spekulasjoner, og kan forstås som en av de mest slående refleksjonene på hvordan medie- og politisk kultur smelter sammen i dagens Amerika.

Trump har brukt WWE som en plattform for å forsterke sitt image som en outsider, en «tøffing» som utfordrer etablerte normer og institusjoner. McMahon, som også er en nær alliert av Trump, har spilt en nøkkelrolle i å hjelpe ham å bygge sitt offentlige image gjennom media. Det er en uoffisiell symbiose mellom disse to verdensbildene, hvor wrestlingens dramatiske og overdimensjonerte virkelighet parallelliseres med Trumps måte å føre politikk på. På samme måte som WWE kombinerer virkelighet og fikjson, gjør Trump det samme med sine politiske uttalelser og handlinger.

WWE er kjent for sine overdrevne karakterer og teatralske dramaer, og dette er et element Trump har benyttet seg av i stor grad. Hans politiske kampanjer og offentlige opptredener har ofte hatt en teatralsk kvalitet, hvor fiendene hans (ofte representert gjennom mediene eller politiske motstandere) blir framstilt som «skurker», en vanlig trope i wrestlingens verden. Denne karakterbyggingen er ikke tilfeldig – den er en nøye utformet strategi for å skape en tilhengerskare som ser på Trump som en person som utfordrer etablerte normer og som «slår tilbake» mot de som prøver å undergrave ham.

På den andre siden, som profesjonell wrestling, er politikken under Trump også et spill om å vinne sympati fra publikum. Akkurat som wrestlingutøvere spiller på publikums følelser gjennom sine personligheter, har Trump mestret kunsten å manipulere sine tilhengeres følelser. Dette inkluderer alt fra hans evne til å bruke det meste av mediedekning til å bygge sitt eget narrativ, til å forsterke sin rolle som en "kriger" for folket som kjemper mot eliten. Det er en forestilling som er like mye politisk som den er medieskapt, og skaper et publikum som heier på ham, selv når det gjelder de mest kontroversielle politiske uttalelsene.

Trump har også utnyttet WWE-stilen i sine offentlige debatter og interaksjoner med pressen. I en tid der «fake news» er et begrep han ofte har brukt, speiler dette wrestlingens egen bruk av illusjon og falsk virkelighet, hvor grensene mellom hva som er ekte og hva som er fiksjon, blir visket ut. Dette har gjort ham til en uortodoks figur i amerikansk politikk – et fenomen som minner om hvordan WWE har gjort sine stjerner til ikoner, uavhengig av om de er «ekte» eller «skurker».

Trump har vært klar over denne dynamikken i lang tid. Hans tidlige samarbeid med McMahon, og hans fremtreden i WWE-arrangementer, har vært både en strategi for å appellere til en bredere tilhengerskare og et refleksjon av hans forståelse for underholdningens rolle i politiske kampanjer. Den teatralske kvaliteten som både WWE og Trump deler, handler ikke bare om å underholde, men også om å engasjere et publikum som er ivrig etter å se dramaet utfolde seg på scenen.

I lys av dette er det viktig å forstå hvordan dagens politiske klima ikke bare er et spørsmål om politiske beslutninger, men også om hvordan slike beslutninger blir formidlet til offentligheten. Trump har ikke bare brukt politikken som en arena for å fremme sine interesser, men også som en kontinuerlig forestilling der han selv spiller hovedrollen. Dette er en kraftig påminnelse om hvordan medieplattformer og underholdning kan forme både offentlige figurer og politiske diskurser.

Trump står som et bevis på at det moderne politiske landskapet er mer enn bare institusjonelle strukturer og lovgivning. I stedet har det blitt en arena hvor personligheter, imaginer og mediedynamikk kan være like viktig som politikkens substans. Dette er et fenomen som i stor grad kan forklares gjennom parallellene til profesjonell wrestling, hvor kampen for makt og innflytelse er like mye et spill om hvordan historien fortelles som hva som faktisk skjer bak kulissene.

Den politiske forestillingen vi ser i dag er ikke bare en debatt om politikkens innhold, men også om dens form, dens dramaturgi og hvordan den blir mottatt av et tilskuende publikum. Trump har klart å navigere dette landskapet på en måte som har redefinert hva det betyr å være en politisk figur i det 21. århundre.

Hvordan Trumps administrasjon manipulerer sitt offentlige taleregister: En analyse av bortfalte taler

Trump-administrasjonen har vært omdiskutert ikke bare for sin politiske retorikk, men også for hvordan den har valgt å presentere eller til og med utelate deler av den offentlige talerekorden. Den offentlige taleregistreringen bør være en uavhengig og objektiv fremstilling av presidentens offentlige engasjementer, men under Trumps ledelse har flere taler som ble holdt av presidenten ikke blitt inkludert i det offisielle arkivet. Dette har skapt forvirring og har ledet til spørsmål om administrasjonens intensjoner med å kontrollere sitt eget offentlige bilde.

Det er verdt å merke seg at administrasjonen ikke har vært passiv i å dokumentere alle offentlige hendelser. Taler fra presidenten som er mer spontane eller utenfor den formelle planen, som korte presseutvekslinger eller uformelle kommentarer, er ofte inkludert i arkivene. Men når det gjelder større offentlige taler, spesielt de som ble holdt under valgkampanjer eller større rallyer, er det flere hendelser som ikke er blitt dokumentert i de offentlige papirene. Dette gir inntrykk av at administrasjonen kanskje prøver å formidle et mer kontrollert bilde av presidentens offentlige aktivitet – et bilde som er mindre konfronterende, mer nøytralt, og som ikke fokuserer på de skarpe og ofte kontroversielle analogiene og språket som Trump benyttet.

Slik manipulering av den offentlige talerekorden er problematisk av flere grunner. For det første underminerer det det grunnleggende prinsippet om transparens som bør være en naturlig del av ethvert demokratisk system. For det andre er det vanskelig å forstå hvorfor en sittende president skulle gjøre en så drastisk forskjell mellom sin offentlige rolle som president og sin private rolle som kandidat, spesielt når disse aktivitetene skjer samtidig. Det er viktig å erkjenne at en amerikansk president ikke kan fraskrive seg sitt offentlige ansvar når han er på valgkamp, da alle handlinger som gjøres i denne rollen bør være en del av den offisielle offentlige dokumentasjonen.

Mangelen på dokumentasjon på flere av Trumps taler er ikke nødvendigvis et resultat av enkel glemsomhet. Tvert imot, det finnes solide bevis på at disse talene faktisk fant sted, og de er dokumentert gjennom videoer, transkriberinger og nyhetskilder. Det kan derfor være en bevisst handling fra administrasjonen, som prøver å fremstille et mer «polert» og mindre polariserende bilde av presidenten. Dette kan være et forsøk på å forme historien om hans administrasjon på en måte som forvrenger eller endrer oppfatningen av hans retoriske stil og politiske posisjon.

Et viktig aspekt ved denne manipuleringen er den sceniske naturen av administrasjonens retorikk. Det å kontrollere talene og hva som inkluderes i de offentlige arkivene er en måte å kontrollere narrativet på. Dette ligner på begrepet "kayfabe" fra proff-wrestling, der handlingene som foregår i ringen ikke er ment å være ekte, men er skapt for å bygge et dramatisk og engasjerende bilde av virkeligheten. På en lignende måte kan det virke som om administrasjonen prøver å forme en «kunstnerisk» versjon av presidentens offentlige person. Ved å utelate taler som har en mer fargerik og ofte provoserende tone, reduseres inntrykket av at administrasjonen er partisk og aggressiv.

Den manglende dokumentasjonen på disse talene kan også ses i lys av Trumps midtveisvalg i 2018, hvor talene ble brukt som en strategi for å fremme og opprettholde støtte for hans politiske program. Selv om republikanerne tapte 41 seter i Representantenes hus, fikk de to seter i Senatet, og høy valgdeltakelse reflekterte et splittet politisk landskap. Her ble talene en viktig måte å engasjere sine velgere på, men de ble også brukt som et politisk verktøy for å manipulere og kontrollere den offentlige oppfatningen av partiets status og retning.

Det er viktig å påpeke at et presidentskap ikke bare handler om taler, men også om hvordan disse talene brukes til å forme det politiske klimaet. Mens Trump-administrasjonen i mange tilfeller har brukt talene som et middel til å forsterke sitt eget partis synspunkter, kan fraværet av spesifikke taler også indikere et forsøk på å distansere den offentlige presidentrollen fra den mer kontroversielle kandidatrollen. Denne forskjellen er vanskelig å rettferdiggjøre, da den underminerer en viktig forståelse av hva en sittende president er: en offentlig tjenestemann med et ansvar for å representere og kommunisere til hele nasjonen.

Det er ingen tvil om at manipulering av offentlige opptegnelser kan ha langvarige konsekvenser for demokratisk praksis og tilliten til de institusjonene som er ment å være uavhengige. Ved å endre eller slette taler fra offentligheten, kan administrasjonen skape en skjev fremstilling av sitt eget arbeid, som i sin tur kan påvirke offentlig opinion og fremtidige politiske beslutninger.

Hvordan bruker Donald Trump taler og reiser for å kontrollere medielandskapet og velgerbasen?

Donald Trump benytter Twitter ikke bare som en kanal for kommunikasjon, men som et retorisk våpen. Hans digitale fremferd er ikke tilfeldig – det er et kalkulert middel for å oppnå ettergivenhet, lydighet og lojalitet gjennom frykt, oppmerksomhet og forstyrrelse. Når han angriper gjennom Twitter, utløses et mediesirkus som tvinger både støttespillere og motstandere til å reagere. Resultatet er en konsentrasjon av offentlig diskurs rundt ham, ikke nødvendigvis rundt politikk, men rundt ham som person og merkevare. Dette minner i stor grad om Neustadts teori om presidentens overtalelsesmakt – en kraft som Trump utøver gjennom en ny medievirkelighet.

Likevel strekker Trumps strategi seg langt forbi sosiale medier. Fysiske taler, besøk og møter med lokalsamfunn har fortsatt verdi – og for Trump har de fungert som en forlengelse av valgkampmaskineriet. Hans hyppige reiser og taler utenfor Washington D.C. er ikke tilfeldige hendelser, men målrettede tiltak for å styrke lojaliteten hos kjernen og utvide rekkevidden til hans politiske merkevare. Dette er uttrykket for den permanente valgkampen – en virkelighet hvor skillet mellom å styre og å drive valgkamp er visket ut.

Administrasjoner etter Ronald Reagan har i økende grad anvendt taler som et verktøy for å forme opinion, med en tydelig økning i antall taler per dag i løpet av presidentens første to år. George H. W. Bush utmerket seg med nesten dobbelt så mange daglige taler som Reagan. Bill Clinton og George W. Bush hadde nærmest identiske snitt, men med ulike strategiske prioriteringer: Clinton var aktiv tidlig, Bush økte aktiviteten mot slutten av første periode, med suksess i mellomvalget som følge.

Denne økningen i retorisk synlighet kan knyttes til nye markedsføringsprinsipper som hentes fra næringslivet. En-til-en-markedsføring, hvor kundelojalitet veier tyngre enn bred appell, har blitt transponert til politikken. Målet er ikke lenger å overbevise flertallet, men å skape en stabil og lojal minoritet som forblir aktiv og mobilisert. Trumps "Make America Great Again"-kampanjer er rene markedsføringstiltak, formet som spektakulære karneval hvor publikum får bekreftet sin tilhørighet. Disse arrangementene gir også Trump en anledning til å presentere seg selv som en leder som alltid er i kamp – mot medier, mot motstandere, mot systemet.

Mens tidligere presidenter brukte radio og regelmessige pressekonferanser for å nå folket, har Trump demontert disse kanalene til fordel for ukontrollerte, direkte strømmer via sosiale medier og kampanjelignende arrangementer. Den ukentlige radiotalen ble fjernet i 2018. De daglige pressebriefene forsvant i 2019. Dette har ført til at pressen i økende grad må forholde seg til Trumps egne utsagn på hans premisser – uredigerte, ubestridte og direkte fra kilden.

Pandemien viste hvor tilpasningsdyktig Trumps mediestrategi er. Da stadionmøtene ikke lenger var mulig, ble de daglige pressebriefingene om COVID-19 et nytt forum hvor han både informerte og agiterte. Det var ikke bare informasjonsmøter, men også improviserte plattformer for å fremme personlige og politiske budskap, ofte uten filter eller faktasjekk.

Reisene hans følger en kalkulert geografisk logikk. Store og konkurranseutsatte delstater prioriteres, og valgmannsstemmer veier tungt. Der tidligere presidenter kunne søke støtte i allerede lojale områder, ser vi hos Trump en tydelig preferanse for steder hvor han kan vippe stemningen i sin favør. George W. Bush viste en lignende strategi ved å oppsøke tettpakkede mediemarkeder og forsøke å påvirke lokal presse gjennom det som omtales som "going local"-strategien. Her er målet ikke dyptpløyende journalistikk, men overflatisk, deskriptiv dekning som forsterker bildet presidenten ønsker å formidle.

Moderne presidentskap handler ikke lenger om å utøve makt i det skjulte rom, men om å fremvise makt i offentlige rom. Det er ikke nok å styre; man må kontinuerlig performe sin autoritet for at den skal oppfattes som legitim. I dette landskapet er presidentens tale ikke et middel for å forklare politikk – det er politikken.

Når taler, reiser og tweets blir en del av et sammenhengende strategisk apparat, forandres maktens natur. Velgere blir ikke bare borgere, men

Hvordan profesjonell bryting påvirker forståelsen av offentlig kommunikasjon og politiske taktikker

Historier fungerer som en sentral metode for å formidle informasjon og kommunisere tro og verdier. Historier, myter og samfunnets normer er alle overlevert gjennom disse fortellingene. Folk ser på filmer, TV-serier og teaterforestillinger for å oppleve andres liv for et øyeblikk. De gir oss muligheten til å føle kjærlighet, makt, frykt, hat, lykke og mange andre følelser gjennom andres øyne. Disse mediene gir et avgrenset rom, både fysisk og tidsmessig, der vi kan oppleve disse følelsene. Disse vikarierende situasjonene tillater oss å uttrykke sterke følelser i en trygg, tidsbegrenset situasjon, for deretter å vende tilbake til våre vanlige liv uten konsekvenser. Samtidig gir de oss som samfunn muligheten til å dele felles opplevelser via massemedia. Populære TV-programmer, filmer eller teaterforestillinger gir oss felles referanser på tvers av ulike sosiale bakgrunner. Fra dette perspektivet kan profesjonell bryting ses som et mesterverk innenfor emosjonelle uttrykk.

Helt og skurk er ofte karikerte figurer, uten mye nyansering eller ambivalens i deres framstillinger. På TV eller i live-arrangementer ser folk på disse programmene for å heie på eller bue på heltene og skurkene. De er større enn livet, interagerer med publikum og snakker ofte direkte til kameraet. “Brytingens kraft, og grunnen til dens popularitet, ligger i dens evne til å gjøre hverdagslige og komplekse hendelser forståelige” (Leverette 2003, s. 183). Disse overdrevent fremstilte rollene benytter seg av teatralske “offentlige” appeller for å vinne over eller provosere publikum. Reaksjonene deres er ofte viktigere enn de faktiske handlingene. Bryting handler i stor grad om historier innenfor et avgrenset rom, og publikum er vitne til hvordan de utfolder seg. De får muligheten til å utløse sterke følelser gjennom disse karakterene. Rasisme og sosiale stereotyper blir jevnlig utnyttet for å provosere reaksjoner. Men når forestillingen er over, vender folk tilbake til sine liv, og karakterene lever videre kun i ringen til bestemte tider i uken.

Donald Trump har inkorporert mange av disse lærdommene for å fenge et publikum med retorikk. Han holder taler som suspendere virkeligheten og behovet for sannhet og nøyaktighet. I brytingsspråk er det viktigste å “selge” sin fremstilling til publikum. Faktisk nøyaktighet er mindre viktig enn hvordan man presenterer seg selv. Likevel oversettes ikke alltid disse lærdommene fra ringen godt til den virkelige verden. Deres historier inneholder karakterer som utfordrer og overgår hverandre for å vinne retorisk overhånd. Dette fungerer bra som et moderat improvisert teater med på forhånd bestemte konklusjoner. Publikum forstår spillet og responderer som en del av opplevelsen. Arenaen skaper en kontrollert atmosfære der disse holdningene blir normalisert og akseptert som en del av helheten. Store påstander, personlige angrep og selvhevdelse er alle verktøy i en profesjonell bryters repertoar. Få temaer er tabu, og bryting utnytter ofte rase, etnisitet og sosiale stereotyper for å latterliggjøre eller fremme bestemte karakterer for å få reaksjoner.

Donald Trump har brukt en livslang karriere på å selge et konstruert bilde av virkeligheten til den amerikanske offentligheten. Han promoterer et bilde av absolutt suksess og kritiserer alle som utfordrer dette bildet. Feil og mangler er ikke læringserfaringer, men blir bevisst glemt og ignorert, som om de aldri eksisterte. Han har skapt en overdrevet personlighetsmaske som passer godt med den teatralske fremtoningen av profesjonell bryting. Å forstå disse taktikkene gir innsikt i hvordan Trump tilnærmer seg og styrer sitt administrasjon. De fleste offentlige verbale utvekslinger blir sett på som konkurranser der det er enten vinnere eller tapere. Fra dette synspunktet får seierherren den retoriske fordelen og vinner en posisjon som har betydning. Effektiv, personlig emosjonell fremføring betyr mer enn ærlighet. Hans bruk av disse brytingstaktikkene tiltrekker og frastøter offentligheten på samme tid. Folk som ikke er kjent med mediet, finner atferden forvirrende, mens de som er vant til det, setter pris på de teatralske utspillene.

Valgt offentlig embete er en offentlig tjeneste. Folk bør søke disse posisjonene fordi de ønsker å hjelpe alle innbyggere, ikke bare bestemte grupper. Valg innebærer alltid å appellere til noen grupper fremfor andre, men regjeringens virksomhet bør alltid være for hele befolkningen, ikke for personlige favoritter. Donald Trump har vært i offentlighetens søkelys som en teatralsk personlighetsfigur i flere tiår. Han har utviklet et større enn livet-bilde bygget på en delvis fasade av storhet og suksess. Noen prestasjoner er oppnådd, men mange er rett og slett produkter av kreativ markedsføring. TV-programmer som “The Apprentice” og WWE har vært med på å validere suksessbildet ved at Trump spiller en overdrevet rolle som seg selv, eller i det minste kun fremhever deler av sin personlighet. Denne fremstillingen er en kjernekomponent i begrepet kayfabe, særlig i Trumps presidentskap. De personene han spiller har blitt uadskillelige fra den faktiske personen, og vi står igjen med en overdrevet figur som bruker brytingens teatralske teknikker i historiefortelling, samtidig som han insisterer på at selv de mest hyperbolske hendelsene er absolutte sannheter.

Disse teatralske konstruksjonene fungerer best innenfor det kontrollerte narrativet til en scene eller en TV-skjerm. Ved å bruke disse teknikkene som vanlige presidentskapstaktikker, har Trump skapt dyp forvirring om akseptable atferder i det amerikanske samfunnet. Han har brutt ned den lukkede scenen og sluppet løs dens teknikker på den brede verden. Bruken av brytingens metoder i det offentlige rom har skapt et miljø hvor andre tror at de de facto har godkjenning til å etterligne disse overdrevede handlingene uten konsekvenser. Det har bidratt til demoniseringen av enhver person eller parti som ikke blir oppfattet som en lojal alliert. Deres eksistens må offentlig fordømmes, og eventuelle forsvarere må også bli ansett som fiender. Trumps administrasjons bortelatelse av rallyer fra Den daglige samlingen av presidentdokumenter antyder at denne administrasjonen fremmer, og til og med støtter, fremstillingen av et presidentskap som ikke alltid samsvarer med verifiserbare virkeligheter.

Disse atferdene fungerer godt i et skriptet og konstruert fiktivt univers, men er vanskelige å opprettholde i dagliglivet. Når tilhengerne tror på disse handlingene som sannheter, blir det nesten umulig å skille faktum fra fantasi. Denne vanskeligheten utfordrer grunnleggernes håp om en åpen og transparent demokrati, styrt av, og ansvarlig overfor, folket.

Når og hvordan bruke forskjellige typer promptstrategier for å oppnå ønsket resultat med AI-modeller?
Hvordan 2018 Midtveisvalg i New York Reflekterte Polariserte Politiske Strømninger
Hvordan psykologiske behov påvirker økonomiske preferanser og politisk polarisering