Hvordan psykologiske behov påvirker økonomiske preferanser og politisk polarisering

Politiske preferanser har lenge vært gjenstand for studier i både psykologi og politisk vitenskap. Den psykologiske tilnærmingen til politisk polarisering tar høyde for både "bottom-up" og "top-down" prosesser, som bidrar til at individer utvikler forskjellige politiske posisjoner. Dette innebærer at psykologiske behov, som behovet for sikkerhet og usikkerhet, kan ha en sterk innvirkning på hvilken politisk orientering en person har, men også på hvordan denne orienteringen formes av eksterne faktorer, som politiske eliter og deres retorikk.

Når økonomiske spørsmål knyttes til ideologiske eller partisane agendaer, får de en symbolsk betydning som resonnerer med underliggende psykologiske behov. Dette er spesielt tilfelle for individer som er høyt engasjerte i politikk. Politisk engasjerte personer lærer fra politiske eliter at markedsvennlige posisjoner er forbundet med en "konservativ" eller status quo-orientert holdning, mens støtte for omfordeling og en sterkere statlig rolle i økonomien ofte ses på som et "liberalt" standpunkt som utfordrer status quo i navnet av større sosial rettferdighet.

Forskning av Johnston, Lavine og Federico (2017) viser hvordan personer med forskjellige behov for sikkerhet og usikkerhet polariserer seg i motstridende ideologiske retninger, avhengig av deres nivå av politisk engasjement. Blant de politisk engasjerte viser de at de som har lavere behov for sikkerhet og usikkerhet har en preferanse for et mer markedsorientert økonomisk system, mens de med høyere behov for sikkerhet foretrekker en mer inngripende stat. Derimot, blant de med lavt engasjement, polariserer de seg i motsatt retning: de med lavt behov for sikkerhet foretrekker markedsøkonomi, mens de med høyt behov for sikkerhet og usikkerhet foretrekker at staten tar en større rolle i å gi økonomisk sikkerhet.

Dette fenomenet er også blitt bekreftet gjennom internasjonale studier, for eksempel i en analyse av 51 nasjoner ved bruk av World Values Survey-datasettet. Her fant Ariel Malka og hans kolleger (2014) at preferanser for tradisjonelle verdier (over åpenhet) var forbundet med høyreorienterte økonomiske holdninger blant de politisk interesserte, mens venstreorienterte økonomiske holdninger ble foretrukket blant de med lavere politisk interesse. Disse resultatene tyder på at politisk engasjement kan forsterke polariseringen av økonomiske preferanser på en måte som kan virke kompleks, særlig i forhold til økonomiske spørsmål.

Samtidig tyder forskning på at forbindelsen mellom psykologiske behov og økonomiske holdninger ikke alltid er direkte. I noen tilfeller er forbindelsen indirekte, og avhenger av hvordan individer sorterer seg inn i forskjellige politiske identiteter og hva slags signaler de mottar fra politiske eliter. Dette er spesielt tydelig når det gjelder høyreorienterte økonomiske holdninger blant politisk engasjerte personer, som får sine holdninger preget av elitesignaler, og ikke nødvendigvis av direkte behov for økonomisk trygghet.

Forskningen antyder også at de psykologiske forskjellene som ligger til grunn for politisk polarisering, ikke nødvendigvis er enkle å måle ved objektive mål på kognisjon og trusselsensitivitet. I stedet ser det ut til at subjektive, selvrapporterte mål for psykologiske disposisjoner er sterkere knyttet til politiske preferanser, noe som kan forklare hvorfor disse forskjellene uttrykkes på politiske måter. Dette betyr at den politiske polariseringen kan være et resultat av hvordan individer tolker og responderer på politiske signaler i lys av deres egne psykologiske behov, og ikke nødvendigvis på hvordan disse behovene påvirker deres faktiske atferd.

Hvordan relasjonelle mål påvirker politisk polarisering

Denne utviklingen med økende polarisering er ofte sett på som et sosialt problem. Politiske meninger og konflikter har potensial til å føre til alvorlige konsekvenser som mangel på kontakt mellom mennesker med ulike politiske synspunkter, partisansk blokkering og i verste fall langvarig konflikt og vold. Å forstå de underliggende årsakene til politisk polarisering er derfor et essensielt spørsmål for å forbedre relasjonene mellom mennesker og skape mer konstruktiv politisk diskurs. Denne forståelsen krever en grundig utforskning av hvordan relasjonelle motivasjoner for å knytte bånd og tilhørighet med andre mennesker spiller en sentral rolle i polariseringen.

I sammenheng med politiske ideologier har forskning vist at konservative og liberale mennesker har forskjellige relasjonelle mål. Konservative har en tendens til å prioritere stabilitet og tradisjonelle verdier i sine relasjoner, mens liberale ofte vektlegger inkludering og mangfold. Disse forskjellene kan forklare hvorfor konservative og liberale ofte har en skjev oppfatning av hvor liknende eller forskjellig de er i forhold til sine motstandere. Politisk polarisering forsterkes når mennesker søker tilhørighet med personer som har de samme politiske synspunktene som dem, noe som reduserer muligheten for konstruktiv dialog mellom grupper. I tillegg har forskning vist at disse oppfatningene om holdningslikhet ofte er feilaktige; konservative og liberale kan ha mer til felles enn de antar, men deres behov for å føle tilhørighet til deres egne politiske grupper kan hindre forståelsen av dette fellesskapet.

Polariserte holdninger er ikke bare et problem på individnivå, men reflekteres også i politiske beslutningsprosesser. Økt polarisering fører til en splittelse i hvordan folk oppfatter ulike politiske saker. Denne splittelsen gjør det vanskeligere å nå enighet, skaper en politisk arena preget av konflikt og gjør samarbeidet mellom ulike politiske partier utfordrende. De som er på høyre- eller venstresiden av det politiske spekteret kan finne det vanskelig å se verdien i de andres synspunkter, noe som fører til et gap i forståelsen og en utvidelse av polariseringen.

For å motvirke denne utviklingen, kan det være nyttig å implementere psykososiale tilnærminger som tar hensyn til menneskers grunnleggende behov for relasjonell tilknytning. Å skape arenaer der mennesker med ulike politiske synspunkter kan møtes på tvers av ideologiske skiller, og der felles verdier som empati og respekt for ulikheter står i sentrum, kan bidra til å bygge broer mellom polarisert grupper. Å fremme bevissthet om de relasjonelle målene som styrer våre politiske oppfatninger kan også bidra til å redusere de negative effektene av polarisering.

Hvordan kan vi bygge broer i en polarisert politisk verden?

I en tid preget av økende politisk polarisering, blir det stadig viktigere å finne metoder for å fremme kommunikasjon og forståelse på tvers av ideologiske skillelinjer. Selv om de politiske forskjellene mellom liberale og konservative ofte virker uoverkommelige, kan det finnes muligheter for å bygge broer og fremme mer konstruktiv dialog. En av de mest lovende tilnærmingene til å oppnå dette er å fokusere på felles menneskelige opplevelser som ikke er relatert til politikk. Å fremheve de ikke-politiske likhetene mellom mennesker kan være en effektiv strategi for å åpne døren til mer positive interaksjoner.

For eksempel kan felles interesser på tilsynelatende trivielle områder, som matpreferanser eller fødselsdager, bidra til å skape en følelse av samhørighet og felles grunn. Forskning har vist at slike små, men betydningsfulle likheter kan skape en interesse for å knytte bånd på et sosialt nivå, og dermed bryte ned barrierene som politiske forskjeller kan skape (Mallett, Wilson, & Gilbert, 2008; Pinel & Long, 2012; West, Magee, Gordon, & Gullett, 2014). Når folk fokuserer på de ikke-politiske sidene av andre, er det mindre sannsynlig at politiske uenigheter vil overskygge muligheten for en god relasjon. Denne tilnærmingen kan ikke nødvendigvis løse alle problemene knyttet til politisk polarisering, men den kan bidra til å gjøre folk mer åpne for å engasjere seg med de som har ulikt syn på politiske spørsmål.

For å fremme konstruktiv diskusjon på tvers av ideologiske skillelinjer kan det også være nyttig å ta hensyn til de relasjonelle motivasjonene som driver både liberale og konservative. Studier har vist at hvordan et politisk spørsmål blir framstilt kan påvirke hvordan det blir mottatt, avhengig av om det appellerer til mål som handler om fellesskap eller rettferdighet. For eksempel har forskningen vist at konservative er mer tilbøyelige til å støtte saker som likekjønnet ekteskap når de blir presentert med en ramme som appellerer til lojalitet, som å framstille det som et spørsmål om nasjonal stolthet ("samme kjønnede par er stolte og patriotiske amerikanere"). På den annen side er liberale mer tilbøyelige til å støtte saken når den rammes inn som et spørsmål om rettferdighet ("alle borgere bør behandles likt") (Feinberg & Willer, 2015). En slik framstillingsmetode kan brukes til å skape forståelse og bygge broer på tvers av ideologiske forskjeller, selv når man diskuterer kontroversielle politiske spørsmål.

I tillegg til å fremme følelser av likhet og tilpasse kommunikasjon til relasjonelle mål, kan det være effektivt å skape en atmosfære av åpenhet og respekt for ulikheter. Når folk blir introdusert til personer med motstridende politiske synspunkter, kan den første kontakten bygge på ikke-politiske likheter, som interesser eller personlige egenskaper. Dette kan gjøre det lettere å akseptere og forstå politiske meninger som skiller seg fra ens egne. Som en konsekvens kan man oppleve at det er lettere å være åpen for dialog og konstruktiv uenighet, noe som kan føre til en mer respektfull og produktiv diskusjon.

Slikt samarbeid på tvers av politiske skillelinjer kan også bidra til en styrking av demokratiet, ettersom respektfulle politiske diskusjoner skaper større tillit til samfunnets regler og lover (Festinger, Schachter, & Back, 1950; Mutz, 2006). Dette er spesielt viktig i tider der politisk polarisering kan føre til økt mistillit og konflikt. Gjennom å fremme diskusjon og engasjement på tvers av politiske forskjeller, kan vi skape et mer inkluderende og forståelsesfullt samfunn, hvor konstruktiv uenighet blir sett på som en styrke heller enn en svakhet.

Hvordan psykologiske forskjeller predikerer politisk polarisering: En forståelse av de underliggende prosessene

Politiske holdninger er mer enn bare et produkt av ytre hendelser og mediepåvirkning; de stammer ofte fra dype psykologiske mekanismer som er knyttet til individets grunnleggende behov for sikkerhet, struktur og forutsigbarhet. I lys av de økende ideologiske skiltene i både USA og flere andre nasjoner, har det vært et sterkt fokus på å forstå hvorfor folk ser ut til å være mer delt enn før. Den politiske polariseringen kan sees gjennom to hovedperspektiver: ett som vektlegger påvirkningen fra politiske ledere og eliter, og et annet som understreker den psykologiske og personlige bakgrunnen for disse forskjellene.

Forskning på politiske holdninger har tradisjonelt blitt delt i to hovedspor: en top-down tilnærming og en bottom-up tilnærming. Den top-down tilnærmingen, som har røtter i statsvitenskapen, hevder at borgerne blir mer polariserte i sine holdninger og sine følelser mot politiske motstandere når de politiske elitene inntar mer ekstreme posisjoner og representerer ideologisk motstående grupper. Når politiske ledere fremstår med sterke, ideologiske standpunkter, vil folk etter hvert innta posisjoner som reflekterer disse ledelsene, og dermed polariseres politisk.

Men, det finnes også en bottom-up tilnærming som hevder at disse forskjellene i politiske preferanser ofte kan forklares gjennom individuelle psykologiske forskjeller. Det er nå velkjent at folk med visse personlighetstrekk, behov og motiver har en tendens til å utvikle forskjellige politiske preferanser. Personer som er disposisjonelt tilbøyelige til å søke sikkerhet og stabilitet, for eksempel, har en tendens til å orientere seg mot høyre politiske holdninger, mens de som er mer komfortable med usikkerhet og risiko, er mer tilbøyelige til å identifisere seg med venstreorienterte synspunkter.

Forskning har også vist at folk som søker stabilitet og forutsigbarhet, er mer tilbøyelige til å lene seg mot høyre, mens de som er mer åpne for usikkerhet, forandring og kompleksitet, oftere finner seg til rette på venstresiden av det politiske spektrum. Dette viser hvordan grunnleggende psykologiske motivasjoner kan påvirke politiske valg, uavhengig av den ytre politiske diskursen. Mennesker med forskjellige behov for sikkerhet og usikkerhet vil ha ulike preferanser, men det er viktig å merke seg at disse preferansene kan formes eller forsterkes av politisk engasjement. Med andre ord: Jo mer politisk engasjert en person er, jo sterkere kan påvirkningen fra elitepolitikken bli, og jo mer polariserte kan individenes politiske holdninger bli.

Det er nettopp derfor at top-down og bottom-up tilnærmingene kan ses som komplementære, heller enn som motsetninger. En god forståelse av politisk polarisering krever et hybridperspektiv som tar høyde for både de psykologiske forutsetningene for politiske holdninger og den betydelige rollen de politiske elitene spiller i å forme og forsterke disse holdningene. Folk er tilbøyelige til å adoptere polarisert politisk identitet når de er oppmerksomme på politisk elite-diskurs som gir signaler om hvordan ulike ideologier, partier og spørsmål er forbundet med deres egen grunnleggende psykologiske motivasjon.

Det finnes en dyp historisk og teoretisk tradisjon for å forstå hvordan personlighetstrekk og individuelle forskjeller henger sammen med politiske holdninger. Max Weber introduserte ideen om "elektive affiniteter", som refererer til hvordan visse typer mennesker naturlig tiltrekkes av visse typer ideer. Videre ble empirisk forskning på personlighet og politiske preferanser intensivert etter andre verdenskrig, da det ble utviklet systematiske metoder for å kvantifisere personlighet og relatere disse trekkene til politiske valg. Denne forskningen har vært viktig i å kaste lys over hvordan våre personlighetstrekk, som vår evne til å håndtere usikkerhet og vårt behov for orden, kan forme våre politiske synspunkter.

Men det er viktig å ikke overse at dette psykiske fundamentet kan variere betydelig fra person til person. Derfor er det ikke bare de psykiske behovene som former politiske holdninger, men også hvordan folk blir eksponert for og engasjert med politisk diskurs. De som er mer politisk aktive, har en tendens til å internalisere og forsterke de ideologiske signalene de mottar fra sine politiske ledere, noe som kan føre til en økt polarisering i deres holdninger.

Endringene i politisk polarisering er ikke kun et spørsmål om ytre politiske krefter, men også om dype, psykologiske prosesser som mennesker ikke nødvendigvis er bevisste på. Dette betyr at politisk polarisering er et resultat av både individuelle psykologiske predisposisjoner og strukturelle påvirkninger fra politiske eliter. Det er dette samspillet som i stor grad forklarer hvorfor folk på tvers av samfunn og politiske systemer kan bli så dypt splittet.