Alexander Tyurin Kosakkens Rike til Sentsov

Alexander Tyurin
Kozakkenes Rike av Sentsov

1

De brøt leiren raskt, som spurver som hadde fått nok av brødsmuler — Nikita Kelyarev trykket plutselig sitt utstående øre mot bakken, lyttet en stund og sa med en dyp stemme:

• De rir fra høyden, de vil være her snart.
  Jeg, som satt, spratt opp fra den lave brente gressmatten. Og på høyden mellom de tynne trærne kunne jeg se et titalls mørke flekker. Det er Zegers med en internasjonal enhet, oppkalt etter Parvus. Jeg hadde håpet at vi ville få en dag til å skjule oss i fjellene etter overgangen. Og jeg hadde trodd — han ville ikke krysse til den afghanske kysten.

• Nikita, ta av tømmerne. Ikke last den grå, han halter nok som det er. Vi rykker mot Kyzylbash-dalen.
  Og veien gjennom fjellene begynte igjen å svinge under oss, mens vinden suste hardt og trakk inn i ørene. Jeg lå i midten av kolonnen. Kelyarev og Ilovaysky red foran, mens Pantelyev og rotmester Suzdaltsov fulgte bak på en snorkende hest. Og den gamle, vi møtte ved overgangen over Pyanj, han sviktet oss. Kelyarev foreslo at vi skulle krysse ham med sablene der og da, men jeg følte en viss medlidenhet, han var som en stein, helt stivnet som en gammel steinbabe. Følelser, ser det ut som, kan være farlige.
  Internasjonalistene skal ikke slippes nærmere enn en halv verst, ellers vil de skyte oss med geværene deres, de har ti ganger mer ammunisjon enn oss. I Kyzylbash-dalen hadde vi allerede sporet ut stiene, og vi ville komme gjennom raskt mens Zegers og hans latviere og estlendinger fortsatt klatret på klippene. Men vil vi klare å komme unna forfølgerne før vi når dalen? Selv om vi hvilt i et par timer fra middagstid, har fiendens hester mer energi. Våre hester har vært i felten helt siden Irgiz, og huden er nesten slitt bort under sadlene.
  Veien under hovene svingte, og jeg følte at jeg stod stille, som om jeg var fanget i midten av universet. Men plutselig hørtes et skudd, og en kald følelse strøk mellom skulderbladene.

• Vi må dele oss, Vashbrod, ropte Pantelyev.
  

  Min kallenavn er Vashbrod, siden jeg ikke ser ut som "Deres høyhet" i det hele tatt. Og etter reglene burde det være rotmester Suzdaltsov som leder troppen. Men han begynte å snakke tull allerede under Astrakhan. Han stilte opp troppen, og i stedet for å rope "Ingen snakk i linjen!" kunne han sagt "Kyss meg i linjen". Og på Irgiz begynte åndene å vise seg for ham, noen en etter en, og noen i flokk.

• Vashbrod, gå rett langs stien sammen med rotmesteren og Kelyarev, mens jeg vil henge etter med Ilovaysky. Vi skal til Zulkarnayn-klippen, og latvierne vil sikkert følge oss. Vi skal klare å komme oss ned, og "internasjonalistene" vil bryte benene på steinene. Dere svinger sørover etter Kyzylbash. Hvis Gud vil, møtes vi ved landsbyen Maveraan.
  

  Sammen kan vi bare ri til det tørre elveleiet. Elven er bare en kjedelig grå renne, og deretter kommer en tidligere høy bredd, nå en steinvegg. Pantelyev og Ilovaysky rørte seg langs veggen til venstre, i syne for latvierne, mens vi gjemte oss i et kløft som var et spor etter en forsvunnet sideelv, og etter en halvtime nådde vi Kyzylbash-dalen.
  
  Fra nord hørtes lyden av skudd, så vennene våre var allerede i kamp. Vi red inn i dalen, og alt ble stille.
  Hestene begynte å gå sakte, så de skulle kjøle seg ned. Vi beveget oss i et times tid langs den svingete, smale passasjen mellom klippene, nesten i døs, da plutselig vår galne medreisende, Suzdaltsov, ristet på hodet og hevet hånden fremover.

• DER ER DE.

• Jeg ser ingen, Herr Rotmester, svarte jeg høflig.

• Der er DE, sotnik. Hestene er svarte, tunge, og de tråkker på lange bein, som rottingskaft, og hodene deres er små og nesten ubrukelige; rytterne er blekegrønne, de er dekket i spindelvev som binder dem sammen, og over hæren svever en halet skikkelse.
  Det er vanskelig når en kamerat blir gal, og det er umulig å bevise det... Og faktisk hørtes hestetramp.

• Alle av, ropte jeg. Herr Rotmester, finn et skjulested mellom klippene, få hestene inn dit, og tørk dem med gress så de ikke blir syke. Kelyarev, gå oppover bakken, ta posisjon for å skyte, og hold et skarpt blikk på svingen der borte. Jeg stoler på din utsikt.
  Vi klatret raskt opp de løsne steinene, og gjemte oss bak de større steinene. Kelyarev var noen favner høyere enn meg. Bare vi hadde skjult oss, hørte vi en hestespill. Ikke latviere, men muslimer med fargete skjegg og svarte øyne. De viktigste var i fronten, og som vanlig var de på show. Silke-kapper, hvite turbans; hestene deres var utstyrt med vakkert dekorerte seletøy og sabelene deres glinset i solen. Det var ubehagelig for øynene. Bak dem kom de mindre viktige soldatene, men igjen noe å se på: små, runde skjold, store krumme sverd, og til og med stående brystplater, pyntet med svart og gull. De hadde til og med engelske karabiner. Det er sannsynligvis badakhshani afghanere.

• Vashbrod, jeg har sett en kløft, kanskje en ekte passasje, hvis vi sniker oss inn, hvis vi kan, hvis... hvis vi prøver. Kelyarev hvisket.

• Og så skal vi forlate rotmesteren for å bli mat for dem? Du er en skurk.

• Beklager, Deres Høyhet, jeg trodde at den gale mannen ville være lite nyttig, men etter dine ord forstår jeg at jeg tok feil.

• Ikke tenk på det, ellers kommer du til å gjøre flere feil.