Donald Trumps hyppige angrep på pressen, hans påstander om "falske nyheter" og hans konstante kritikk av journalister, har vært et kjennetegn ved hans presidentskap. Men hva oppnådde han egentlig med å bruke media som sin daglige fiende? Svaret er både mye og lite. Trump’s retorikk overfor pressen fikk ikke mediene til å gå lettere til verks mot ham; dekningen av presidenten har vært like streng og grundig som den alltid har vært. Hans angrep på media førte heller ikke til konkrete begrensninger på pressefriheten. Likevel, det er lett å argumentere for at Trump fikk mye ut av sin mediekampanje, i alle fall når det gjelder hans egen politiske fremgang.

En hendelse som kan kaste lys over dette er den dramatiske episoden som fant sted den 7. november 2018. Trump-administrasjonen hadde suspendert CNN-journalisten Jim Acosta fra å få adgang til Det hvite hus etter en intens utveksling mellom ham og Trump under en pressekonferanse. Acosta ble ansett som en plage for Trump og hans presseteam, og hans aggressive spørsmålsstilling var et irritasjonsmoment for presidenten. Den påfølgende suspensjonen førte til stor mediedekning og en rettssak, hvor CNN vant og fikk Acosta tilbake i arbeid. Selv om Trump forsøkte å bruke makten sin til å straffe Acosta, viste rettssystemet raskt at slike handlinger ikke kunne tillates, og Acostas adgang til Det hvite hus ble gjenopprettet.

Denne hendelsen ble et symbol på Trumps forhold til pressen. Det var dramatisk, utløste sterke reaksjoner, og virket i øyeblikket som et tegn på hans kontroll. Men i det lange løp ble det en saga om tomme trusler og maktesløse handlinger, der Trump ofte tok sterke posisjoner uten å oppnå de ønskede resultatene. Hendelsen med Acosta var ikke et unikt tilfelle, men et eksempel på et mønster. Trump kom gang på gang med trusler og uttalelser om å endre etablerte normer og tradisjoner for pressen.

Det var spekulasjoner om at Trump ville flytte pressekorpset ut av Det hvite hus’ presse-rom, men dette skjedde aldri. Han lovet å endre æresbevisningslover for å gjøre det lettere å saksøke medier, men dette ble heller aldri gjennomført. Trump truet ofte med søksmål for ærekrangel etter historier om hans skatteforhold eller påståtte overgrep, men selv om han og hans kampanje faktisk saksøkte medier, var de ikke rettet mot de mest alvorlige anklagene. Hans berømte praksis med å få ansatte til å underskrive taushetserklæringer (NDA-er) ble også møtt med utfordringer. I 2019 ble Trump tvunget til å trekke tilbake et forsøk på å håndheve en NDA mot Cliff Sims, en tidligere medarbeider som hadde skrevet en bok om sin tid i Det hvite hus. Dette var et indirekte bevis på at slike kontrakter ikke nødvendigvis hadde juridisk hold.

Trumps forsøk på å endre pressens rolle ble i stor grad bremset av rettssystemet og den amerikanske grunnloven, som hindret hans maktutøvelse på dette området. For eksempel ble hans forsøk på å suspendere Playboy-journalist Brian Karem i 2019 også raskt omgjort av en føderal dommer. Hver gang Trump forsøkte å bruke sin presidentmakt til å tvinge pressen til å bøye seg for hans vilje, ble han møtt med juridiske utfordringer som gjorde hans trusler betydningsløse.

Men det er én ting Trump gjorde som virkelig hadde en materiell innvirkning på pressens rolle i hans administrasjon: han avskaffet de daglige pressebriefingene fra Det hvite hus i mars 2019. Dette var et tiltak som han kunne gjennomføre uten juridisk innblanding. Ved å begrense adgangen til pressen, og i stedet overlate informasjonen til en mer kontrollert, ensidig plattform som Fox News, kunne han projisere en form for makt over det han kalte "falske nyheter". Beslutningen om å slutte med de daglige briefingene var en handling som ingen rettssak kunne endre. Det ga presidenten et grep over hvordan han ønsket å bli fremstilt i media, og han fikk publikum på sin side ved å fremstille pressen som fiendtlige mot ham.

Selv om Trump kritiserte pressen på en kontinuerlig og tidvis voldsom måte, var hans handlinger sjelden mer enn teatralske trusler som aldri fikk praktiske konsekvenser. I stedet var det hans evne til å manipulere mediebildet som hadde en langt større effekt, særlig blant hans støttespillere. Ved å fremme et bilde av pressen som fienden av folket, kunne Trump styrke sitt eget populistiske budskap og få velgerne til å identifisere seg med ham i en kamp mot den etablerte orden.

Når man ser på hvordan Trump håndterte pressen, er det viktig å forstå at hans mål aldri var å faktisk få mediene til å endre seg. Hans mål var å kontrollere hvordan han ble fremstilt, og å bruke kritikken av pressen som et verktøy for å styrke sin egen politiske posisjon. I denne forstand var hans angrep på media mer et show for hans tilhengere enn en praktisk kamp mot pressefriheten.

Hvordan Donald Trump forandret medie-landskapet og journalistikkens utfordringer

Når man ser tilbake på de første møtene med Donald Trump, er det lett å få inntrykk av en mann drevet av en uavlatelig søken etter anerkjennelse og et nesten tragisk behov for å gjenopprette sin synlighet. Dette inntrykket ble styrket gjennom mine egne erfaringer som reporter, og hvordan Trump i årene som fulgte skulle utvikle et komplekst forhold til pressen. Den første gangen jeg møtte ham, under en tur til Mar-a-Lago, fremstod Trump som en mann som var helt uforberedt på hvordan hans medierelasjoner ville utvikle seg, både som president og som offentlig person. Han var både aggressiv og usikker, preget av en konstant frykt for å miste relevans.

Det som først virket som en enkel mediekrangel, utviklet seg raskt til et målrettet angrep på både min profesjonelle integritet og min personlige livsstil. Trump svarte på det som han anså som kritikk ved å påføre meg et langvarig og omfattende negativt rykte. Hans angrep var ikke bare verbale, men ble også koordinert gjennom et nettverk av høyreorienterte mediekanaler som Breitbart, Fox News og andre, som raskt tok opp kampen på hans vegne.

Det som skjedde etter publiseringen av min artikkel om Trump var en smørepropaganda som fylte nyhetsbildet i flere uker. I mellomtiden ble jeg møtt med alt fra latterlige beskyldninger om seksuell trakassering til lange, detaljerte angrep på min profesjonelle integritet. Det var en PR-krig som virket uendelig, og som tidvis føltes både absurd og overdrevet. Men selv om situasjonen på overflaten kunne virke uvirkelig, ble den et tidlig tegn på hvordan Trump kom til å håndtere pressen gjennom hele sitt presidentembete.

Under hans tid som president ble strategien hans mot pressen både mer utbredt og systematisk. Trump og hans allierte skapte et kraftig apparat for å undergrave og diskreditere kritiske journalister. De ga seg ikke med offentlige angrep på enkeltpersoner, men angrep hele medie-institusjoner. Ved å føre en nesten konstant krig mot media, skapte han en dissonans hvor objektiv virkelighet ble vanskeligere å finne. Dette var ikke bare et forsøk på å få folk til å tro på en alternativ virkelighet, men også et målrettet forsøk på å få folk til å tvile på hvilken informasjon som var sann.

I denne strategien var det ikke nødvendigvis viktig å få folk til å tro på en bestemt fakta, men heller å overvelde dem med et konstant bombardement av motstridende informasjon. På denne måten ble både sannheten og objektivitet til noe som føltes uklart, og folk ble utmattet av det konstante presset om å sortere ut hva som var ekte. Denne taktikken, som Bannon senere beskrev som å "oversvømme sonen med dritt", ble en nøkkelkomponent i hvordan Trump manipulerte offentligheten gjennom sitt presidentskap.

I dag, når man ser på Trump og hans forhold til pressen, er det klart at hans strategi har hatt langt større og mer langvarige konsekvenser enn det som først ble ansett som en merkelig episode med en enkelt journalist. Trumps angrep på medier og journalister har hatt en betydelig innvirkning på både journalistikkens troverdighet og på offentlighetens tillit til medier. For mange har denne angrepsstrategien blitt et kraftig verktøy i den politiske kampen, hvor media ikke lenger blir sett på som et objektivt speil av virkeligheten, men som en fiende som må knekkes.

I et bredere perspektiv er det viktig å forstå hvordan denne krigen mot pressen har endret vårt forhold til nyheter og informasjon. Trump har, kanskje mer enn noen annen politisk leder, lykkes i å skape en kultur hvor medier ikke bare utfordres på sine påstander, men også deres eksistensberettigelse. Den politiske kampen handler ikke bare om å overbevise folk om en bestemt sak, men om å få dem til å tro på en helt annen versjon av virkeligheten, der media og fakta er de største fiendene.

Endtext

Hvordan Descartes og Fermat Forandret Geometri og Matematikkens Utvikling
Hvordan Kognitiv Psykologi kan Forklare Feil i Luftfartsulykker
Hvordan kan kombinert harmonisk og stasjonært bredbåndsstøyeksitasjon analyseres i quasi-integrable Hamiltonianske systemer?
Hvordan løse lineære ligninger og bruke symbolsk integrasjon og derivasjon i Maxima
Hvordan arbeidsbelastningsseparasjon kan forbedre ytelse, kostnadshåndtering og sikkerhet i skyen
Hvordan elektro-kjemisk avansert oksidasjon (EAOP) kan forbedre nedbrytningen av PFAS-forbindelser