Hvordan internasjonal solidaritet påvirker konflikten mellom Israel og Palestina

Delegasjoner til Israel og Palestina er designet for å starte en prosess med erfaringslæring og personlig transformasjon. Deltakere i slike delegasjoner får tilgang til perspektiver som ikke er lett tilgjengelige i Nord-Amerika. Gjennom møter med ulike representanter fra palestinsk og israelsk samfunn, blir spesielt stemmen til de som jobber ikke-voldelig for å finne en løsning på konflikten og for å få en slutt på okkupasjonen, hørt. Delegatene får muligheten til å se Muren, kontrollposter, og ødelagte hjem og lærer hvordan disse og mange andre faktorer påvirker palestinerne. På samme måte får de høre fra israelere om hvordan konflikten påvirker samfunnet i Israel. Den erfaringsbaserte læringen som delegasjonen fremmer, er ment å motivere til handling for endring når deltakerne kommer tilbake hjem. Organisasjoner som IFPB (International Fellowship of Reconciliation) gir støtte og veiledning for å hjelpe de tilbakevendende deltakerne med å få mest mulig ut av erfaringene sine.

Mens mange internasjonale hjelpeorganisasjoner arrangerer slike besøk for politikere og religiøse ledere som en del av deres talsmannsarbeid, fokuserer delegasjonene organisert av IFPB på vanlige mennesker. En arbeider i en europeisk organisasjon som har støttet flere delegasjoner, påpekte at det er nettopp disse deltakerne som kan ha størst innvirkning når de ser situasjonen med egne øyne. "Når de ser det selv, gjør det en stor forskjell for hva de er villige til å gjøre når de kommer tilbake," sa vedkommende.

Mediaformidlingen av hendelsen hadde stor kommunikativ kraft, ikke bare på grunn av selve konfrontasjonen, men også på grunn av settingen der det fant sted. Konfrontasjonen ble det dramatiske klimaks i et forløp som hadde vart i flere måneder, fra samlingen av fartøyene på Kypros til den tidlige morgenen 31. mai da angrepet ble satt i gang. Deltakere som ble sluppet fri etterpå, benyttet sin status til å formidle beretningene om israelsk aggresjon og dermed undergrave Israels internasjonale anseelse. Freedom Flotilla var ikke den første, og heller ikke den siste, forsøket på å bryte blokaden av Gaza via sjøveien. Bevegelsen "Free Gaza" hadde også levert hjelp ved flere anledninger fra 2008, og det ble gjort flere forsøk på å organisere hjelpesendinger etter Freedom Flotilla, som i 2011 og 2012, men de møtte ulike former for motstand og hindringer, både politisk og fysisk.

I flere tiår har frivillige reist til Israel og Palestina for å bidra på ulike måter. Etter den andre intifadaen vokste det frem en ny form for internasjonal solidaritet, der aktivister fra Europa og Nord-Amerika dro for å aktivt støtte og delta i den palestinske folkebevegelsen. En av de viktigste kanalene for denne aktivismen har vært den Internasjonale Solidaritetbevegelsen (ISM), som ble grunnlagt i 2001 med mål om å støtte og styrke den palestinske motstanden. ISM's frivillige har vært på plass i de palestinske olivenlunder, og deres tilstedeværelse har vært viktig både som et symbol på støtte og i kampen mot den israelske okkupasjonen.

Det er viktig å forstå at internasjonal solidaritet ikke nødvendigvis fører til umiddelbare politiske endringer, men det spiller en viktig rolle i å skape internasjonal oppmerksomhet om konflikten og de lidelsene som finner sted i regionen. Dette engasjementet kan bidra til å endre holdninger og skape et større globalt press på de ansvarlige partene for å finne en løsning som tar hensyn til rettighetene og menneskeverdet til begge folkeslag.

Hvordan Palestina-solidaritetsbevegelsen står overfor utfordringer i forhold til anti-apartheid-bevegelsen

Under apartheid-regimet i Sør-Afrika hadde ANC (African National Congress) en væpnet gren, men generelt ble vold brukt på en kontrollert måte som hovedsakelig målrettet fysiske installasjoner og eiendommer, og unngikk angrep som kunne føre til sivil skade. Dette gjorde det mulig for aktivister rundt om i verden å heve moralen, ved å kontrastere ANC’s handlinger med de brutale metodene brukt av den sør-afrikanske regjeringen, som inkluderte tortur, forsvinninger, henrettelser i varetekt, voldelig undertrykkelse av protester og militære inngrep i borgerkriger i naboland. Den palestinske solidaritetsbevegelsen har imidlertid ikke vært i stand til å påberope seg et tilsvarende moralsk høydepunkt, særlig på grunn av den terrorisme som fant sted på 2000-tallet, da hundrevis av israelske sivile ble drept av selvmordsbombere. Den nylige bruken av raketter fra Gaza, som terroriserte innbyggerne i Sør-Israel og andre områder, har også vært en kilde til kontrovers. Dette har ført til en stor internasjonal diskusjon om moralsk ansvar, hvor det har vært vanskeligere for solidaritetsaktivister å få global støtte på samme måte som ANC gjorde.

I tilfelle Sør-Afrika var det den innlysende umoralen ved apartheidregimet, et privilegert hvitt mindretall som undertrykte og utnyttet det svarte flertallet, som ga anti-apartheid-bevegelsen universell støtte. På den andre siden er Palestina-saken mye mer kompleks, spesielt i europeiske og vestlige land hvor den historiske sårbarheten til det jødiske folk gjør kritikk av Israel vanskeligere å fremme uten at det blir assosiert med antisemittisme. Dette har gjort at solidaritetsbevegelsen for Palestina mangler den klare og forståelige moralhistorien som appellerte til så mange i kampen mot apartheid.

I Sør-Afrika kunne man forene folk fra alle politiske retninger i kampen for frie, ikke-rasebaserte valg. For palestinerne er situasjonen langt mer delt. Solidaritet med Palestina blir ofte møtt med anklager om antisemittisme, og kritikk av Israel blir lett misforstått og demonisert. Dette har ført til en økt politisk sårbarhet for de som kjemper for Palestina, da det i mange vestlige samfunn er vanskelig å uttrykke støtte uten å bli anklaget for å være fiendtlig mot jødene generelt.

Videre har organisasjoner som AIPAC (American Israel Public Affairs Committee) vært utrolig effektive i å manipulere og bruke anklager om antisemittisme for å kvele kritikk av Israel. Det har skapt en utfordring for Palestina-bevegelsen som ANC aldri måtte håndtere på samme skala. Dette globale nettverket av organisasjoner og politiske støttespillere for Israel har i stor grad preget den internasjonale diskursen, og det har vært vanskelig for Palestina-solidaritetsaktivister å få samme nivå av innflytelse som anti-apartheid-bevegelsen en gang hadde.

Når vi ser på mobiliseringen mot apartheid på 1980-tallet, ser vi at USA begynte å innhente Europa i kampen mot apartheid, mye takket være støtten fra afro-amerikanske politikere og de mange sivilsamfunnsorganisasjonene som engasjerte seg. Palestinske solidaritetsbevegelser har ikke hatt noe tilsvarende narrativ å støtte seg på. Mens antikoloniale bevegelser i Afrika og kam

Hva er de mest effektive formene for motstand i Palestina?

Motstand i Palestina har gjennom tidene utviklet seg til en kompleks og flerfasettert strategi, der forskjellige former for motstand har blitt brukt for å kjempe mot okkupasjon og undertrykkelse. Mens voldelige opprør har vært en del av denne historien, har sivil ulydighet og ikke-voldelige former for protest fått økt betydning. De forskjellige typene motstand, som spenner fra kollektivt arbeid til internasjonale boikottkampanjer, gir et innblikk i hvordan palestinerne har respondert på presset av en langvarig konflikt.

I de tidlige årene, særlig etter etableringen av Israel i 1948 og påfølgende hendelser som massakrene i Dir Yassin og Nakba, har vold vært et kjennetegn på palestinsk motstand. På denne tiden var det nasjonalistiske grupper som Arabisk Frihetsfront og PLO som ledet kampen mot den israelske staten. Likevel har de siste tiårene også vært preget av mer sofistikerte og målrettede former for motstand, som har vært del av en langsiktig strategi for å motvirke både fysisk og psykologisk undertrykkelse.

En av de mest markante endringene i palestinsk motstand er bruken av sivil ulydighet som et middel for å nå politiske mål. Fra den første intifadaen på slutten av 1980-årene har det vært en økende bruk av ikke-voldelige metoder, som demonstrasjoner, generalstreik og blokader av veier og krysninger. Denne typen motstand har ikke bare vært en direkte reaksjon på okkupasjonen, men også en måte å utfordre den daglige, systematiske volden som utøves mot palestinerne.

Et godt eksempel på effektiv sivil ulydighet er boikottkampanjene som har vært sentrale i flere tiår. BDS-bevegelsen (Boycott, Divestment and Sanctions) har vært en viktig aktør i å bruke internasjonale midler for å påvirke israelske myndigheter. Ved å oppfordre til boikott av israelske varer, investeringer og kulturelle aktiviteter, har bevegelsen utfordret både økonomiske og politiske forhold som muliggjør okkupasjonen. Denne typen motstand er et klart eksempel på hvordan palestinere har tilpasset seg den nåværende geopolitiske situasjonen, og hvordan de har vært i stand til å bruke globale kanaler for å oppnå politisk støtte.

Samtidig er det viktig å forstå de psykologiske og emosjonelle aspektene ved motstand. For mange palestinere er motstanden mer enn bare en politisk handling; den representerer også et middel for å opprettholde menneskelig verdighet i møte med konstant undertrykkelse. Dette kan ses gjennom begreper som "sumud", som refererer til motstandens moralske styrke og evnen til å overleve i ekstremt vanskelige forhold. Denne typen motstand, som ikke nødvendigvis har et konkret mål om å vinne militært, fokuserer i stedet på å opprettholde identitet og motstandskraft over tid.

Boikott, sammen med andre former for politisk handling som filmproduksjoner og vitnesbyrd fra tidligere soldater, har også blitt brukt til å dokumentere virkeligheten i Palestina, og for å øke bevisstheten blant den internasjonale offentligheten. Filmene "Five Broken Cameras" og "Budrus" har vært viktige verktøy i å synliggjøre kampen mot okkupasjonen og den menneskelige kostnaden ved motstand.

I møte med de ulike utfordringene som følger med en langvarig konflikt, må det understrekes at motstand ikke alltid er en lineær prosess. I perioder av dyp politisk splittelse, som da Fatah og Hamas har vært i konflikt, har det palestinske samfunnet ofte måttet finne kreative og fleksible løsninger for å opprettholde et enhetlig front mot okkupasjonen.

Det er også viktig å anerkjenne at de ikke-voldelige formene for motstand har både fordeler og begrensninger. Selv om slike metoder kan oppnå stor oppmerksomhet internasjonalt og tiltrekke seg politisk støtte, har de også blitt møtt med motstand fra både israelske myndigheter og enkelte palestinske grupper som foretrekker mer radikale tiltak. Denne dynamikken mellom ulike former for motstand illustrerer de mange utfordringene som palestinerne møter i sin kamp for frigjøring.