Hvordan konservatismen tok kontroll over det republikanske partiet på 1960-tallet

Etter den smale nederlaget til visepresident Richard M. Nixon i presidentvalget i 1960 mot senator John F. Kennedy, begynte det republikanske partiet en intern debatt om årsakene til nederlaget og hvordan de kunne vinne tilbake makten. De liberale republikanerne mente at Nixon burde ha gjort en mer intens innsats for å vinne noen av de industrielle statene han tapte med små marginer, mens de konservative republikanerne argumenterte for at han heller burde ha rettet mer oppmerksomhet mot sørstatene, hvor han også tapte knapt. Men diskusjonen handlet ikke bare om strategi, men i stor grad om ideologi.

I primærvalgene i 1964 møtte Goldwater svak motstand, og han vant lett i stater som Illinois, Indiana og Nebraska. Samtidig vant den mer moderate ambassadøren Henry Cabot Lodge New Hampshire på et skrivestemmesystem, og guvernør Nelson Rockefeller vant Oregon. Men Goldwater-tilhengerne begynte å ta over kontrollen i fylkes- og statskongressene gjennom såkalte caucuses. Dette førte til at de fikk majoriteten av delegatene til den nasjonale konvensjonen. Goldwater tok dermed kontrollen over partiapparatet, og hans nominering ble et faktum da han vant den viktige primærvalget i California, etter å ha beseiret Rockefeller der.

Selv om noen moderate republikanere forsøkte å stoppe Goldwater, som for eksempel guvernør William W. Scranton fra Pennsylvania, var det for sent. Diskusjonene på den republikanske nasjonalkonvensjonen i 1964 var preget av dyptgående splittelser. Det ble spesielt hevdet mot de mer moderate forslagene til plattformen, som inkluderte sterkere støtte til borgerrettigheter og et mer liberal syn på ekstremisme. Goldwater-tilhengerne, som hadde kontroll over plattformkomiteen, foreslo en plattform som lovet å håndheve den nye borgerrettighetsloven som ble vedtatt bare noen uker før konvensjonen. Goldwater selv hadde stemt mot loven, og på konvensjonen ble et mindretallsforslag som fremmet et mer aktivt engasjement for borgerrettigheter, avvist med 897 mot 409 stemmer. Goldwater vant den republikanske nomineringen på første runde, med 883 stemmer mot Scranton sin 214.

Goldwaters nederlag i presidentvalget i 1964 mot Lyndon B. Johnson ble sett på som et resultat av partiets interne splittelse, og hans tap ble ofte fremstilt som en elektoral ulykke. Men hans kandidatur markerte en viktig utvikling i det republikanske partiets historie. Etter hans tap kom Richard Nixon til makten ved å appellere til et lignende konservativt koalisjon i 1968, og hans seier viste at de konservative hadde fått fotfeste i partiet. I løpet av de påfølgende tiårene kom denne ideologien til å dominere republikansk politikk, og etterhvert formet den de politiske linjene som skulle prege USA i mange år framover.

Det er viktig å forstå at denne ideologiske kampen ikke bare handlet om valgstrategi, men om et grunnleggende skifte i hva det republikanske partiet representerte. Den konservative bevegelsen som vokste frem i 1960-årene utfordret ikke bare de liberale kreftene i partiet, men også de etablerte politiske og sosiale normene i USA. For å få en fullstendig forståelse av denne prosessen, må man også erkjenne hvordan denne ideologiske omveltningen skulle føre til at den republikanske partiet i årene som fulgte skulle ta en stadig mer konservativ retning, og hvordan dette ville påvirke amerikansk politikk på lang sikt.

Hva er årsakene til politisk polarisering i amerikanske presidentvalg?

Polarisering i presidentvalg har blitt et vedvarende fenomen i moderne amerikansk politikk. Et av de mest markante eksemplene på dette skjedde i 2016, da Donald Trump ble valgt til president etter å ha fått flertallet av de elektorsstemmer, til tross for at han tapte den populære stemmegivningen. Dette var det andre tilfellet på fem valg at en kandidat som ikke vant folkets stemmer likevel ble valgt til president. Demokratenes kandidater har de siste fem presidentvalgene vunnet folkets stemme fire ganger, men har kun klart å vinne presidentposten to ganger. Dette viser at det amerikanske valgsystemet, som i stor grad er bygget på delstatenes rolle, kan føre til situasjoner der det er en dissonans mellom folkets stemme og resultatet av presidentvalget.

I det 20. århundre var de fleste delstatene i Sør solid demokratiske, mens mange av delstatene i det indre vesten oftere stemte på Demokrater enn på de siste femti årene. Samtidig var det tidligere republikanske bastioner i Nordøst og på vestkysten, som i dag er Demokratisk base. Denne geografiske partisansynligheten har vedvart gjennom lange perioder, og den har ofte ført til at de samme delstatene har stemt på de samme partiene i flere tiår. Det har vært en politisk kontinuitet på tvers av valgsykluser.

En av de mest bemerkelsesverdige endringene i den politiske geografiens utvikling skjedde på midten av det 20. århundre. Frem til denne tiden hadde delstatene en relativt stabil støtte til enten Demokrater eller Republikanere. Dette begynte imidlertid å endre seg på 1960- og 1970-tallet, og vi ser nå en tydelig skillelinje i hvordan de røde og blå delstatene stemmer, og denne utviklingen ble mer uttalt etter den politiske omorganiseringen som fant sted på 1960- og 70-tallet. Den viktigste faktoren for dette skiftet var den store politiske omveltningen som fulgte med den sivile rettighetsbevegelsen, Vietnamkrigen og den økonomiske omstruktureringen av USA.

En viktig forståelse av den politiske polariseringen i USA er at det ikke alltid handler om at ett parti tar kontrollen over flere delstater, men at en interaktiv realigning finner sted der politiske partier bytter plass i ulike deler av landet, eller hvor enkelte delstater begynner å stemme annerledes. Dette fenomenet, som begynte på midten av 1900-tallet, har utviklet seg gradvis, og kan forstås som et resultat av både endrede politiske og økonomiske forhold, samt en forandring i hvordan folk oppfatter sitt politiske hjem.

Det er også viktig å merke seg at denne polariseringen har blitt ytterligere forsterket i moderne tid, spesielt med fremveksten av medier og internett, som har skapt mer polarisert offentlig diskusjon og informasjonstilgang. De tradisjonelle partisplittingene som i stor grad har vært geografisk forankret, har blitt kombinert med ideologiske og kulturelle splittelser. Derfor er det viktig å forstå at det politiske landskapet i USA ikke bare handler om statens politiske tilhørighet, men også om de dypere ideologiske og kulturelle krefter som har formet og fortsetter å forme velgernes preferanser.