Under Donald Trumps presidens ble NATO-alliansen utfordret på en måte som tidligere var utenkelig. Trumps "transaksjonalisme" skapte et nytt dynamisk forhold mellom USA og dets allierte. Den tradisjonelle forståelsen av transatlantisk samarbeid ble utfordret, ettersom presidenten ofte stilte spørsmål ved hvorvidt de europeiske allierte bidro tilstrækkelig til felles forsvar.

I løpet av de siste tiårene har USA vært den ledende aktøren i NATO, både når det gjelder økonomisk støtte og militær styrke. Gjennom den kalde krigen og langt inn i 2000-tallet, har USA stått som en garantist for alliansens styrke. Likevel, trenden i NATO har vært at flere europeiske land har vært uvillige til å bruke nok ressurser på forsvar, til tross for gjentatte oppfordringer fra amerikanske presidenter om å øke forsvarsbudsjettene. Denne uviljen har lenge vært mulig å overse, men Trump endret spillet.

Mens tidligere presidenter i USA kanskje uttrykte misnøye med allierte som ikke bidro nok til felles forsvar, har Trump ført en mer konfronterende tilnærming. Med hans konstante påminnelser om at allierte må bruke mer på forsvar, og hans trussel om at USA kanskje ikke lenger vil være en del av NATO dersom forpliktelsene ikke oppfylles, har NATO-medlemmene fått en følelse av reell usikkerhet. Trumps retorikk førte til at flere europeiske land begynte å vurdere hva deres plass i NATO egentlig betydde i et scenario der USA kunne vurdere å trekke seg fra alliansen.

For å møte denne nye virkeligheten, bør europeiske allierte først erkjenne at USA, under Trumps ledelse, ikke nødvendigvis vil bruke artikkel 13 i Washington-traktaten og forlate NATO. Likevel er det viktig å forstå at trusselen om dette scenariet kan brukes som et verktøy for å stimulere de europeiske allierte til å handle mer enhetlig og troverdig på området for europeisk sikkerhet. Trumps administrasjon har forståelse for hvor mye USA har bidratt til alliansen i flere tiår, og det er nettopp denne ubalanserte byrdefordelingen som skaper frustrasjon.

For det andre bør europeiske ledere unngå å forklare Trump-administrasjonen de farene som ligger i å forlate multilateral samarbeid og forlate det liberaldemokratiske internasjonale systemet. Det er lett å påpeke problemene ved en unilateral tilnærming, men for å forstå Trumps syn på alliansen, er det viktig å erkjenne at han ser på forholdet som en handel, hvor ressursene som allierte bidrar med, skal tilsvare fordelene USA får. Denne forretningsmessige tilnærmingen kan for mange europeiske land virke fremmed, men den reflekterer en virkelighet der det er nødvendig å vurdere forpliktelsene på en mer pragmatisk måte.

En annen viktig faktor er at Europa ikke nødvendigvis trenger å vente på at USA skal tilpasse seg det tradisjonelle multilateralistiske paradigmet. Europa bør i stedet stimulere til bilaterale samarbeidsformer, som for eksempel det samarbeidet mellom Frankrike og USA i bekjempelsen av terrorisme i Vest-Afrika. Gjennom slike initiativer kan europeiske land finne praktiske måter å bidra til felles mål, uten at de er helt avhengige av en amerikansk ledelse.

Samtidig bør europeiske ledere huske på at politiske klimaer er flyktige. USA er et land med hyppige valg og skiftende administrasjoner, og det er alltid en mulighet for at en ny administrasjon vil endre kurs. Selv om Trump skulle mislykkes i å bli gjenvalgt, betyr det ikke nødvendigvis at hans etterfølger vil vende tilbake til det tradisjonelle multilateralistiske samarbeidet. Det er mulig at USA vil fortsette å prioritere "transaksjonsbaserte" forhold til sine allierte, uavhengig av presidentens politiske orientering.

Trumps politikker har utfordret NATO på nye måter, men samtidig har den økende makten til Kina skapt et nytt grunnlag for samarbeid mellom USA og Europa. Kinas fremvekst på den geopolitiske scenen tvinger europeiske nasjoner til å revurdere sine egne interesser i forholdet til USA. Tidligere var det en utbredt oppfatning blant europeiske tenkere at Europa ikke nødvendigvis måtte "gjøre noe med Kina", ettersom USA hadde det primære ansvaret for å håndtere denne utfordringen. Imidlertid er det nå tegn på at Europa begynner å forstå at hvis de ikke tar aktiv del i å forme sin egen politikk mot Kina, vil Kina begynne å definere spillereglene for Europa på sine egne premisser.

I lys av dette kan det vise seg at Kina, på tross av sin posisjon som en utfordring på global skala, kan fungere som en katalysator for et sterkere transatlantisk samarbeid. For europeiske nasjoner kan trusselen fra Kina være en påminnelse om at det er i deres interesse å opprettholde sterke bånd med USA, til tross for presidentens transaksjonelle tilnærming til alliansen. Trumps politikk kan til og med bidra til å motvirke hans egne antallianse-innstillinger, da han kanskje innser at USA trenger sterke allierte for å håndtere fremtidige utfordringer, inkludert Kinas vekst.

Hvordan Trumps utenrikspolitikk påvirket Latin-Amerika: Endringer, Muligheter og Eksterne Aktørers Rolle

Trumps tilbaketrekning fra Latin-Amerika har åpnet nye muligheter for eksterne makter som Kina og Russland. Den tidligere hegemonirollen som USA hadde i regionen, har ikke bare svekket seg, men har også blitt utfordret av nye økonomiske og politiske strategier. Dette kapittelet tar for seg hvordan Trumps politiske beslutninger har påvirket Latin-Amerika og hvilke alternativer som har oppstått som svar på denne utviklingen. I denne sammenhengen spiller tre hoveddimensjoner en viktig rolle: handel, bistand og kriseintervensjoner. Vi ser på hvordan Trumps politikk påvirket USAs engasjement i regionen, hvilke tiltak som ble iverksatt, og hvordan land i Latin-Amerika har reagert på endringene.

Da Donald Trump tiltrådte som president i 2017, begynte han å implementere sin "America First"-agenda, som innebar en nedtrapping av USAs internasjonale engasjement. Dette førte blant annet til at USA trakk seg fra flere viktige handelsavtaler som tidligere hadde vært hjørnesteiner i USAs forhold til Latin-Amerika. Den første betydelige handlingen var beslutningen om å trekke seg fra NAFTA, den trilaterale handelsavtalen mellom USA, Mexico og Canada, som hadde vært i kraft siden 1994. For Trump representerte NAFTA et dårlig avtaleverk som ikke tjente amerikanske interesser. I 2017 begynte USA forhandlinger med Mexico og Canada om en ny avtale som skulle erstatte NAFTA. Denne beslutningen fikk umiddelbare konsekvenser for Latin-Amerika, særlig for Mexico, som var den største handelen med USA gjennom NAFTA.

Samtidig tok Trump et klart standpunkt mot TPP (Trans-Pacific Partnership), en avtale som ble sett på som en strategisk og økonomisk fordelaktig avtale for USA i Stillehavsregionen. Trump anså TPP som skadelig for amerikansk industri, og trakk USA ut av forhandlingene. Dette førte til en ny dynamikk i forholdet mellom Latin-Amerika og USA, da flere latinamerikanske land måtte revurdere sine handelsstrategier. Mexico, Chile og Peru ble spesielt berørt, og de begynte å se etter alternative markeder og nye avtaler for å kompensere for USAs tilbaketrekning.

Reaksjonen fra Latin-Amerika kom raskt. Mexico, som mistet en viktig handelspartner, vendte seg mot Pacific Alliance, en økonomisk blokk som ble etablert i 2011 med mål om å fremme handelsliberalisering mellom medlemslandene, inkludert Chile, Peru og Colombia. Under Trump ble Pacific Alliance en strategisk reaksjon på det politiske og økonomiske vakuumet som ble etterlatt av USAs politikk. Etter 2017 begynte de å utvide sitt medlemskap, med flere ikke-latinamerikanske land som Australia, New Zealand og Singapore som assosierte medlemmer. Dette har ikke bare vært en økonomisk strategi, men også en politisk nødvendighet for å motvirke virkningen av USAs isolasjonistiske tilnærming.

Selv om Trump-administrasjonen var kritisk til multilaterale avtaler, har Latin-Amerika vært vitne til en betydelig økning i handelen med Kina. Kina har på kort tid blitt en viktig aktør i regionen, og har overtatt en ledende rolle som handelspartner for mange sør-amerikanske land. Kina har blitt den største eksportmarkedet for flere land i Sør-Amerika, og har i løpet av de siste årene økt sin økonomiske innflytelse. Dette har blitt understøttet av høyere priser på råvarer som olje og kobber, som er essensielle eksportvarer for regionen.

I tillegg har de siste årene sett en økning i kinesiske investeringer i Latin-Amerika, særlig innen infrastruktur og energi. Samtidig har USA, som i flere tiår har vært den dominerende aktøren i regionen, sett sin innflytelse minske, ettersom Latin-Amerika ser på Kina som en pålitelig økonomisk partner. Trumps politikk med å forlate multilaterale handelsavtaler som NAFTA og TPP har åpnet døren for Kina til å bygge sterkere økonomiske bånd med Latin-Amerika, som ikke nødvendigvis er basert på de samme betingelsene som de tradisjonelle amerikanske avtalene.

I denne konteksten kan det også observeres at Russland har økt sin politiske og økonomiske tilstedeværelse i regionen. Russland, som tradisjonelt har hatt et mer begrenset engasjement i Latin-Amerika, har etter Trumps tilbaketrekning utnyttet mulighetene som oppsto for å etablere strategiske allianser, særlig i form av militært og teknologisk samarbeid.

Samtidig har Latin-Amerika, under press fra både globale makter og interne politiske utfordringer, fortsatt å utvikle egne alternativer til USAs tidligere hegemoni. Noen land har valgt å fokusere mer på bilaterale avtaler, mens andre har satset på å styrke regionale integrasjonsprosesser, slik som Mercosur og de nevnte Pacific Alliance. Det er også viktig å merke seg at denne tilnærmingen til økonomisk samarbeid ikke nødvendigvis innebærer en avvisning av USA, men snarere en reaksjon på de usikkerhetene som Trumps utenrikspolitikk har skapt.

I sum kan vi konkludere med at Trumps utenrikspolitikk har hatt langt større konsekvenser for Latin-Amerika enn først antatt. Tilbaketrekningen fra handelsavtaler som NAFTA og TPP, samt den isolasjonistiske tonen i hans politikk, har åpnet døren for nye aktører som Kina og Russland til å fylle tomrommet etter USA. Latin-Amerika har også reagert ved å intensivere sin egen økonomiske samarbeid, enten gjennom regionale blokkdannelser eller ved å inngå bilaterale avtaler.

Hvordan kan Donald Trump sammenlignes med Woodrow Wilson, og hva sier det om amerikansk politikk?

I en rekke viktige aspekter har Donald Trump mer til felles med USAs 28. president, Woodrow Wilson, enn med den 7. presidenten, Andrew Jackson. Først og fremst gjelder dette forholdet til militærtjeneste. Andrew Jackson var en militærhelt før han ble en politisk skikkelse; hans seier ved slaget ved New Orleans gjorde ham til en kultfigur og banet vei for hans politiske karriere. Trump, derimot, er kjent for å ha unngått militærtjeneste under Vietnamkrigen, som for hans generasjon tilsvarer Jacksons krig i 1812. Han fikk lovlig fritak via studentutsettelse og senere medisinsk fritak grunnet påståtte beinsporer, noe som unntok ham fra å bli sendt til krigen. Denne motstanden mot militærtjeneste kontrasteres ytterligere av hans offentlige hån mot senator John McCain, en krigshelt som var fengslet og torturert av nordvietnameserne, noe Trump offentlig avviste som heltemot.

Denne forskjellen i bakgrunn gjør det problematisk å se Trump som en ekte «jacksonianer» i den tradisjonelle forstand, særlig når man sammenligner militære dyder. Tvert imot kan man si at Trumps personlighet har mer til felles med underholdningsindustrien, og kanskje i særdeleshet med en annen kjent Michael Jackson, enn med den militære styrken og besluttsomheten til Andrew Jackson.

Men heller enn å likne Jackson, kan Trump i noen personlige trekk sies å ligne Woodrow Wilson – til tross for at de to presidentene ofte blir sett på som hverandres motpoler i amerikansk politikk, der Wilson forbindes med liberal internasjonalisme, mens Trump forbindes med illiberal nasjonalisme. Dette paradokset ligger blant annet i at begge presidentene har vært gjenstand for intense diskusjoner om rasisme. Wilson regnes som en av de mest rasistiske amerikanske presidentene i nyere tid, og Trump har i likhet med ham skapt dype kontroverser rundt rase og innvandring. Selv om det ikke nødvendigvis betyr at Trump er rasist i samme grad som Wilson, har hans ord og handlinger skapt inntrykk av at han deler en lignende tendens til å splitte nasjonen på grunnlag av rase.

Videre har begge ledere blitt kritisert for personlighetstrekk som kan ha påvirket deres beslutningsprosesser negativt. Wilson ble ofte sett på som psykologisk ustabil, med en guddommelig overbevisning om at han alene kunne rette opp verdens problemer, særlig etter at han førte USA inn i første verdenskrig. Trump har også blitt tilskrevet psykologiske lidelser eller dysfunksjoner som kan påvirke hans rasjonelle tenkning og beslutningstaking. Slike vurderinger skaper et bilde av ledere som handler ut fra sterke, personlige overbevisninger og ofte uten å følge tradisjonelle rasjonalitetsnormer.

Det som er avgjørende å forstå, er at denne sammenligningen ikke bare handler om enkeltkarakteristikker eller personlige egenskaper, men om hvordan slike trekk påvirker landets rolle i verden og dets forhold til allierte. Wilsons internasjonalisme formet USA som en forkjemper for kollektiv sikkerhet og samarbeid etter første verdenskrig. Trump, derimot, utfordret det transatlantiske samarbeidet gjennom sin nasjonalistiske politikk, og hans stil er ofte sett på som en radikal omveltning av amerikansk utenrikspolitikk. Likevel finnes det under overflaten en slags kontinuitet i måten personlige overbevisninger og kontroversielle holdninger kan forme presidentskapet.

I tillegg til sammenligningen mellom Trump og Wilson, er det viktig å være oppmerksom på hvordan offentlig oppfatning av lederskap i USA formes av både historie og samtid. Den komplekse arven etter tidligere presidenter gir et rammeverk for å forstå dagens politiske dynamikk, men det er også en påminnelse om at personlige egenskaper, spesielt når de er kontroversielle eller ekstreme, kan ha vidtrekkende konsekvenser – både innad i landet og i dets internasjonale relasjoner.

Endelig må leseren forstå at vurderinger av presidenters personlighet og handlinger, særlig når det gjelder rasisme og psykisk helse, alltid må ses i lys av tidens kontekst og politiske klima. Dette bidrar til å belyse hvordan nasjonale ledere påvirker ikke bare politikk og samfunn, men også hvordan historien tolkes og brukes i dagens politiske debatter.

Hvordan valgresultater kan være et tegn på markedsfeil i det algoritmiske idémarkedet
Hvordan beskrive Timoshenko-bjelkens oppførsel ved hjelp av differensialligninger?
Hva er det som ligger bak vibra­sjonsfølelsen i tunnelen? Utforskning av underbevissthet og virkelighetsgrensene i Alf Pearsons verden
Hva er korrosjon og hvordan kan det kontrolleres i kraftverkindustrien?
Hvordan Algoritmer for Konsensus Fungerer i Trådløse Nettverk under Varierende Betingelser