Valget i 2016 i USA har lenge vært et tema for diskusjon og analyse, spesielt når det gjelder de underliggende årsakene til valget av Donald Trump som president. En av de sentrale analysene som har blitt fremmet, er at det representerer en form for markedsfeil i det algoritmiske idémarkedet. I en slik situasjon har en betydelig del av velgerne vært dårlig informert, noe som kan ha ført til at deres stemmegivning ikke reflekterte deres beste interesser.

Den underliggende ideen her er at medieøkosystemet, i lys av de raske endringene som har funnet sted, har skapt en situasjon hvor velgere ikke har hatt tilgang til tilstrekkelig eller korrekt informasjon. Dette kan være et resultat av feilinformasjon, slik som spredning av falske nyheter, som har preget mye av medielandskapet de siste årene. Mange analyser etter valget har vist at velgere som stemte på Trump, for eksempel eldre og rurale velgere, var de som sannsynligvis ville bli hardest rammet av hans politikk. Dette gjelder blant annet politiske initiativer som oppheving av Affordable Care Act, brudd med Trans-Pacific Partnership og kraftige kutt i Medicaid og landbrukssubsidier.

Videre har undersøkelser rundt Trumps skatteplan også avdekket at mange av hans sterkeste støttespillere var fra demografiske grupper som ville lide under de økonomiske effektene av denne planen. Dette mønsteret av å stemme mot egne interesser kan tyde på at partipolitikk har blitt løsrevet fra de faktiske politiske posisjonene til kandidatene. Denne utviklingen speiler en spiral av partiskhet, hvor velgernes beslutninger i økende grad er styrt av ideologisk tilknytning snarere enn politiske eller økonomiske realiteter.

Markedsfeil kan også ses i lys av det algoritmiske idémarkedet, hvor konkurransen er preget av ruinøs konkurranse og oligopolistiske tendenser. I et slikt marked er det et stadig økende gap mellom informasjonen som tilbys velgerne, og informasjonens kvalitet og nøyaktighet. Dette kan føre til dårligere beslutningstaking, ettersom velgerne ikke nødvendigvis har tilgang til pålitelig informasjon om de politiske alternativene de står overfor. Når velgerne ikke kan treffe beslutninger som er i tråd med deres beste interesser, er det et klart tegn på at markedet ikke fungerer som det skal.

Denne analysen fører til en viktig refleksjon rundt rollen som sosiale medier og digital kommunikasjon spiller i politiske prosesser. Selv om det fortsatt er begrenset tilgang på konkrete data om hvordan falske nyheter og desinformasjon påvirket 2016-valget, har flere eksperter, som Kathleen Hall Jamieson, hevdet at det er grunn til å tro at valgresultatet ble påvirket av slike faktorer. Facebook, for eksempel, har startet et initiativ for å forske på hvordan sosiale medier kan påvirke valg, men ingen data fra 2016-valget er ennå blitt offentliggjort. Dette reiser spørsmålet om i hvilken grad plattformene selv kan bidra til å rette opp i de skjevhetene som har oppstått som følge av feilinformasjonsstrømmer.

Uavhengig av om man er enig i at valget i 2016 kan anses som et eksempel på markedsfeil, er det viktig å erkjenne at strukturen i det algoritmiske idémarkedet har mange likhetstrekk med tradisjonelle markeder hvor sviktende konkurranse og manglende transparens kan føre til betydelige samfunnsmessige konsekvenser. I et slikt marked er det viktig å stille spørsmål ved hvorvidt den tradisjonelle troen på at sannheten alltid vil vinne over falskhet, er realistisk i dagens digitale landskap. Som vi har sett gjennom de siste kapitlene, er avstanden mellom idealteori og empirisk virkelighet ikke bare en avstand, men et stadig mer alvorlig og farlig gap.

I lys av dette blir spørsmålet om hva som bør gjøres viktigere. Kan disse problemene løses effektivt gjennom politiske tiltak? Eller finnes det alternative løsninger, hvor medieplattformene og deres brukere selv kan bidra til en mer informert og rettferdig diskurs? Dette er spørsmål som fortsatt krever grundig vurdering.

Hvordan offentlig interesse kan være et reguleringsmandat for sosiale medier

I lys av den teknologiske utviklingen har mediesektoren gjennomgått mange regulatoriske endringer, hovedsakelig basert på ideen om at visse teknologier skal reguleres for å tjene offentligheten. Dette gjelder særlig kringkasting og kabel-TV, som benytter offentlige ressurser (som rettigheter til å legge kabler på offentlig land eller tilgang til offentlige frekvenser). Denne tilgangen har vært grunnlaget for et reguleringssystem hvor kringkastere og kabelsystemer har fått lov til å bruke disse ressursene mot forpliktelser om å oppfylle bestemte samfunnsmessige krav.

Kringkastere, som ikke betaler for spekteret sitt gjennom auksjon som mobilkommunikasjonsleverandører gjør, får tilgang til spekteret "gratis" gjennom lisensiering. I bytte mot denne tilgangen, har de vært pålagt en rekke samfunnsforpliktelser. På samme måte har kabelsystemene blitt pålagt å tilby kanaler dedikert til offentlig, utdanningsmessig og statlig programmering som en del av betingelsene for å bruke de nødvendige offentlige rettighetene for å bygge og vedlikeholde kabelsystemene.

Pervasivitet, eller gjennomtrengning, har også vært en viktig teknologisk rasjonale for reguleringer i mediesektoren. Medier som kringkasting og kabel-TV er blitt ansett som «unikt gjennomtrengende» i form av hvor lett tilgjengelig innhold kan være, selv uten intensjon fra mottakeren, samt hvor stor rekkevidde de kan oppnå. Dette har gitt grunnlag for reguleringer som forbyr usømmelige programmer. I 1990-årene forsøkte kongressen å utvide dette begrepet til Internett gjennom "Communications Decency Act", men Høyesterett konkluderte med at Internett ikke oppfylte kravet om gjennomtrengning på samme måte som kringkasting eller kabel-TV. Internett krever flere aktive steg for å motta informasjon enn det å bare slå på en radio eller TV, og det ble ansett som mindre «invasivt».

Det er nettopp her man begynner å forstå kompleksiteten og usikkerheten rundt regulatoriske rasjonaler i mediesektoren. Flere av de argumentene som har blitt brukt til å regulere tradisjonelle medier, har ikke blitt overført til sosiale medier på samme måte. Det er imidlertid noen muligheter for at tradisjonelle regulatoriske rasjonaler kan anvendes på den nye teknologien.

For eksempel kan man tenke på spørsmålet om offentlig ressurs. Offentlige frekvenser, som i utgangspunktet er ment for allmennheten, har vært en viktig begrunnelse for å pålegge kringkastere og kabel-TV-forbindelser visse forpliktelser. Selv om sosiale medieplattformer ikke bruker spektrum på samme måte, bygger deres forretningsmodeller på innsamling og kommersialisering av store mengder brukerdata. Dette reiser spørsmålet om disse dataene burde anses som en offentlig ressurs, på lik linje med spektrumet som brukes av kringkastere. Hvis man ser på brukerdata som et kollektivt offentlig gode, kan det gi grunnlag for å pålegge plattformer en offentlig interesse-regulering.

Dette perspektivet representerer et skifte fra den tradisjonelle politiske tilnærmingen, som har hatt fokus på å begrense innsamling og deling av data, og å gi brukerne større kontroll over hvordan deres data benyttes. En ide som kan støttes av akademikere som Jack Balkin, går ut på at digitale plattformer bør kategoriseres som «informasjonstroverdighet», på samme måte som leger og advokater er pålagt å behandle informasjon med stor ansvarlighet. Å se på brukerdata som en offentlig ressurs utfordrer ikke nødvendigvis dette synet, men gir et rasjonelt grunnlag for å pålegge plattformer forpliktelser som tjener det offentlige interessen.

Sosiale medier har utviklet seg til å bli svært gjennomtrengende i dag, spesielt med mobile plattformer som gir kontinuerlig tilgang til informasjon. Dette endrer hvordan mennesker går online, ettersom de ikke trenger å vente på en oppringt internettforbindelse, og i stedet kan få informasjon i sanntid. Sosiale medier er aktive, og ikke bare passivt tilgjengelige som tradisjonelle medier. Denne "push"-dynamikken som kjennetegner plattformer som Facebook og Twitter, gir dem en rekkevidde og gjennomtrengning som kan være mer intens enn det som er tilfelle med andre former for Internett.

Dette endrer hvordan vi ser på plattformene og deres påvirkning på samfunnet. Reguleringsmuligheter basert på pervasivitet kan derfor også være relevant for å forstå hvordan sosiale medier opererer i dag. Plattformene har i mange tilfeller en betydelig påvirkning på hvordan informasjon spres, og i hvilken grad den påvirker offentlig diskurs og personlig atferd. Den gjennomtrengende naturen til disse plattformene, kombinert med deres økonomiske modell som bygger på innsamling av personlig data, setter dem i en unik posisjon når det gjelder deres ansvar for å operere i offentlighetens interesse.

Enda et perspektiv som bør vurderes, er hvordan disse teknologiene opererer som «ancillære» til andre regulerte teknologier. I tilfelle kabel-TV ble det ansett at kabelsystemer måtte følge visse reguleringer fordi de tjente som formidlere av kringkastingssignaler, som er et område regulert av myndighetene. Det er mulig at på en lignende måte kan regulatoriske rammeverk som er etablert for å regulere andre teknologier, som kringkasting, også være relevante for å regulere digitale plattformer.

Hvordan regulering av media påvirker offentlighetens interesser i den digitale tidsalderen

I dagens medielandskap har nye former for teknologi og medieplattformer skapt en situasjon der offentlighetens interesser blir stadig vanskeligere å ivareta. Når vi ser på hvordan sosiale medier har utviklet seg, blir det tydelig at disse plattformene har blitt så allestedsnærværende som fjernsyn eller radio en gang var. Det har aldri vært lettere å komme i kontakt med innhold som kan være både opprivende og uventet, som for eksempel et direkte strømmende mord eller selvmord. Dette er hendelser som, på mange måter, kan oppleves på samme måte som at en person tilfeldig kan komme over støtende språk på radioen. Denne utviklingen belyser hvordan sosiale medier har blitt en kraftig kanal som formidler innhold, parallelt med hvordan kabel-tv tidligere ble viktig for distribusjon av kringkastingsinnhold.

Sosiale medier har utviklet seg til en viktig mekanisme for formidling av innhold fra tradisjonelle medier, slik kabel-tv en gang gjorde. Hvis for eksempel nyhetsfeeden din inneholder videoer fra lokale kringkastingsstasjoner, fungerer den på en måte som ligner på hvordan kabel-tv ble en viktig plattform for tilgang til kringkastet innhold. Dette illustrerer et nytt forhold, der sosiale medier fungerer som et supplement til regulerte mediekanaler, og på et vis skaper en fordeling av reguleringens ansvar på tvers av medieplattformer.

Reguleringens utfordringer er tydeligere enn noensinne. Frem til nå har politiske beslutningstakere ikke anvendt de samme prinsippene for offentlighetens interesser på sosiale medieplattformer som ble brukt på tidligere mediekanaler som fjernsyn og radio. Et alvorlig problem med denne utviklingen er at de prinsippene og verdiene som tidligere har styrt reguleringen av media, i økende grad blir mindre relevante for det nye medielandskapet. Når nye kommunikasjonsteknologier har blitt introdusert tidligere, har eksisterende regulatoriske modeller i stor grad blitt tilpasset disse nye teknologiene. Et eksempel på dette er hvordan reguleringen som ble utviklet for radio ble overført til fjernsyn, ettersom begge brukte det samme kringkastingsspektrumet. En lignende utvikling skjedde da kabel-tv ble introdusert, og deler av den eksisterende reguleringen ble overført til kabelindustrien.

Men dagens situasjon er annerledes. Her mangler kontinuiteten som vi har sett i tidligere medieteknologier. Hvis de samme motiveringene for regulering av media fortsatt gjelder, men de rasjonelle grunnene for implementering av disse reguleringene ikke eksisterer, står vi overfor en fundamental uoverensstemmelse. Denne uoverensstemmelsen kan føre til at medieplattformer vokser i størrelse og makt uten at tilstrekkelig regulering følger med.

For å belyse dette ytterligere, kan man se på en nylig godkjent mediesammenslåing mellom AT&T og Time Warner i 2016. AT&T, en av de største telekommunikasjonsselskapene i USA, annonserte sin intensjon om å kjøpe Time Warner, som eide store medieimperier som HBO, CNN, TNT og TBS. I USA gjennomgår alle mediesammenslåinger en vurdering fra både Justisdepartementet og Federal Communications Commission (FCC) for å sikre at sammenslåingen ikke vil skade konkurransen i markedet. Denne vurderingen tar også hensyn til ikke-økonomiske faktorer som mangfoldet av kilder, lokale interesser og tilgangen til informasjon for mediebrukere.

I tilfellet med AT&T og Time Warner ble det imidlertid avdekket et viktig smutthull i systemet. Det viste seg at FCCs myndighet til å vurdere sammenslåinger baseres på kontrollen over kringkastingslisenser, et knapt offentlig ressurs. Time Warner, på tidspunktet for sammenslåingen, eide kun én kringkastingskanal, og ved å selge denne kanalen, unngikk de FCCs vurdering. Dette åpnet for at sammenslåingen kunne godkjennes uten den nødvendige gjennomgangen av offentlige interesser, noe som illustrerer en betydelig svakhet i reguleringssystemet.

Dette eksemplet på AT&T–Time Warner-sammenslåingen viser tydelig hvordan det eksisterende regulatoriske rammeverket ikke er i stand til å tilpasse seg den digitale medieøkonomien. Når medieplattformer som sosiale medier blir stadig mer dominerende, og tradisjonelle kringkastingstjenester spiller en mindre sentral rolle, står vi overfor en utfordring hvor gamle reguleringsmetoder ikke lenger kan håndtere nye former for medieutveksling.

Viktigheten av å revurdere reguleringsmodellen for media kan ikke undervurderes. Tradisjonell medieregulering er tilpasset et landskap hvor direkte kringkastede signaler var den dominerende teknologien. Men i en tid der innhold kan spres raskt via internett, og medieplattformer kan være både globale og svært dynamiske, er det behov for en mer fleksibel tilnærming som kan håndtere de utfordringene som følger med digitaliseringen.

Endringer i medieeierskap, som det vi har sett i AT&T–Time Warner-saken, kan føre til at vi mister den viktige offentlige interessens beskyttelse som tidligere ble sett på som en sentral del av reguleringen. Når større aktører får uhemmet tilgang til å kontrollere enorme mengder innhold, er det ikke bare økonomiske effekter som må vurderes. Også sosiale, kulturelle og politiske konsekvenser må tas med i vurderingen av hvordan disse endringene påvirker samfunnet som helhet.

Endtext

Hvordan falske nyheter former moderne kommunikasjon: En analyse av plattformenes ansvar og utfordringer

Falske nyheter, desinformasjon og manipulerende kampanjer har fått en stadig mer sentral plass i dagens digitale landskap. Med fremveksten av sosiale medier som Facebook, Twitter og YouTube, har informasjonspublisering blitt et åpent marked hvor hvem som helst kan delta. Dette har ført til et scenario der ikke bare ekte informasjon, men også falsk informasjon spres raskt og i stor skala, noe som utfordrer både demokratiske prosesser og den offentlige samtalen.

De sosiale mediene ble først sett på som åpne plattformer for fri meningsutveksling. Bruken av algoritmer som favoriserer virale, ofte polariserte innlegg, har imidlertid skapt et digitalt økosystem der falske nyheter får mye større gjennomslag enn tradisjonelle nyhetskilder. Et eksempel på dette er hvordan desinformasjon om politiske hendelser har hatt betydelig større rekkevidde enn faktisk fakta. I et studie utført av Craig Silverman i 2016 ble det vist at 20 topp presterende falske valgnyheter fikk 8,7 millioner delinger på Facebook, mens de 20 beste nyhetene fra etablerte nyhetskilder bare genererte 7,3 millioner delinger.

Med intensiverte politiske konflikter har vi sett eksempler på organisert spredning av falske nyheter, spesielt i valgsammenheng. Under 2016-valget i USA ble en rekke bot-nettverk og falske kontoer brukt for å manipulere den offentlige diskursen, noe som førte til større polarisering. Plattformene som Facebook og Twitter har prøvd å håndtere problemet ved å fjerne falske kontoer og sette opp verktøy for å oppdage og stoppe desinformasjon. Facebook hevder å ha fjernet millioner av falske kontoer, men har fått kritikk for å være for treg til å handle og for ikke å ha et tilstrekkelig system for å stoppe spredningen av falsk informasjon på plattformen.

Disse tiltakene reiser viktige spørsmål om plattformenes ansvar. Plattformene har fått mye makt over hvilken informasjon som når ut til millioner av mennesker, men har også blitt kritisert for at de ikke tar tilstrekkelig ansvar for innholdet som deles. Plattformenes algoritmer er utformet for å maksimere brukerinvolvering, noe som gjør at innlegg som genererer sterke følelsesmessige reaksjoner – ofte de mest polariserende eller manipulerende – får større spredning. Dette skaper et filter-boble-effekt, der brukerne kun ser informasjon som bekrefter deres eksisterende synspunkter, og blir eksponert for stadig mer ekstremt innhold. Dette er et av de største dilemmaene som disse plattformene står overfor i sin rolle som formidlere av informasjon.

Twitter og andre plattformer har også blitt brukt som arenaer for politiske kampanjer, som i 2016, da russiske aktører forsøkte å manipulere den amerikanske valgprosessen ved hjelp av bots. Disse bots'ene ble brukt for å spre falske nyheter og skape en illusjon av bred støtte for spesifikke politiske retninger. Denne typen manipulasjon, hvor "syntetisk" støtte skapes gjennom algoritmer og automatiserte kontoer, har skapt et etisk minefelt for plattformene. Dette gir dem et ansvar de tidligere ikke hadde, og utfordrer grunnlaget for fri tale på nettet.

Et annet aspekt som er viktig å forstå er hvordan desinformasjon påvirker den demokratiske samtalen. Som et resultat av falske nyheter er det ikke bare offentlig oppfatning som endres, men også selve mekanismene for politisk beslutningstaking. Falske nyheter forvrenger informasjonsgrunnlaget for valg, politiske diskusjoner og offentlig debatt. Dette skaper en splittelse der folk er mer tilbøyelige til å stole på det som samsvarer med deres egne synspunkter, i stedet for objektiv informasjon, som igjen kan føre til dårligere beslutningstaking.

En annen utfordring er hvordan algoritmene bak plattformene er utformet. Algoritmene på sosiale medier favoriserer innhold som får høyere engasjement, noe som innebærer at innhold som er sensasjonelt, polariserende eller kontroversielt ofte blir mer synlig. Dette betyr at "falske nyheter" har en tendens til å gå viralt raskere enn faktiske nyheter. Algoritmenes innflytelse på hva som blir sett og delt har gjort at de sosiale mediene har en mer aktiv rolle i hva som defineres som sannhet.

Det er viktig å merke seg at plattformene har et ansvar, men at ansvaret ikke nødvendigvis kan overføres helt til dem. Samfunnet må utvikle en mer bevisst tilnærming til hvordan vi konsumerer informasjon på nettet. En kritisk forståelse av kildene og motivasjonene bak informasjon er avgjørende. Digital mediekunnskap er nøkkelen til å motvirke effekten av falske nyheter. Brukere av sosiale medier bør ha en forståelse av hvordan algoritmene fungerer, hvordan bots opererer, og hvordan informasjon kan manipuleres for å fremme bestemte interesser.

Samlet sett er kampen mot falske nyheter ikke bare et teknisk eller politisk spørsmål. Det handler om å forstå hvordan kommunikasjon har utviklet seg i det digitale tidsrommet, og hvilken rolle plattformene spiller i å forme den informasjonen vi konsumerer. Selv om sosiale medier har potensialet til å være kraftige verktøy for demokratisering av informasjon, har de samtidig skapt nye utfordringer for hvordan vi forholder oss til sannhet, nyheter og kommunikasjon generelt.

Hvordan matbehandlingsmetoder påvirker tilsetningsstoffers skjebne i matvarer
Hvordan bruke stokastisk gjennomsnitt for å forenkle komplekse dynamiske systemer
Hvordan ikoniske biler og begivenheter former den klassiske bilens verden
Hvordan løse Fuzzy Random Funksjonelle Integro-differensialligninger (RFFFIDE): Eksempler og Anvendelser