Internett har drastisk endret forholdet mellom produksjon og distribusjon av nyheter. Før internett var mediene generelt organisert rundt vertikal integrasjon, der TV- og radiostasjoner produserte og sendte nyheter direkte til seerne. Denne strukturen, selv om den ikke nødvendigvis var monopolistisk, reduserte risikoen for systematiske skjevheter i nyhetsformidlingen, ettersom aktørene i stor grad var uavhengige og ikke hadde muligheten til å ta beslutninger om kuratering på detaljert nivå for individuelle historier. De kunne kun kuratere på nivået av individuelle publikasjoner.

Når internett først ble tilgjengelig, forble distribusjon og produksjon i stor grad koblet sammen, da internett fungerte som en nøytral distribusjonsplattform. Brukerne kunne få tilgang til nyheter direkte fra nettsidene til nyhetsprodusentene, uten at betydelige mellomledd var involvert. Det var først med introduksjonen av applikasjoner og plattformer som aggregatorer, søkemotorer og senere sosiale medier at adskillelsen mellom produksjon og distribusjon virkelig tok fart.

Denne endringen har ført til en mer kompleks og til tider problematisk struktur i hvordan nyheter når publikum. Algoritmer styrer i stor grad hvordan innhold blir distribuert og kuratert på sosiale medieplattformer, og har en avgjørende rolle i å bestemme hva folk får se i sine nyhetsstrømmer. De algoritmiske systemene som styrer plattformer som Facebook, har utviklet seg over tid for å ta hensyn til tusenvis av faktorer som påvirker hvilke innlegg som vises i brukernes strømmer. Dette har skapt et nytt landskap der nyheter ikke lenger nødvendigvis følger de tradisjonelle kanalene, men blir kuratert basert på algoritmiske beslutninger som kan fremme visse typer innhold fremfor andre.

For å forstå hvordan dette fungerer, er det nødvendig å se på hvordan disse algoritmene prioriterer innhold. En analyse av Facebooks News Feed-system avslørte at algoritmene tar hensyn til faktorer som innholdets egenskaper (bilder, videoer, antall likes og kommentarer), samt kildens troverdighet og relevans for brukeren. Denne prosessen har ført til at enkelte typer nyheter, som de med høyt engasjement eller sensasjonelt innhold, ofte får større synlighet enn nyheter som kanskje er mer nøytrale eller omfattende, men som ikke engasjerer på samme måte.

En parallell kan trekkes til utviklingen av kabel-TV på 1970- og 1980-tallet. På den tiden begynte lokale kabelsystemer å fungere som mellomledd mellom lokale TV-stasjoner og husholdninger. Kabelsystemene hadde muligheten til å ekskludere visse kanaler fra sine systemer, noe som førte til at de lokale TV-stasjonene mistet tilgjengelighet for kabelseere. Dette førte til innføringen av såkalte «must-carry»-regler, som påla kabelsystemene å tilby lokale TV-kanaler for å sikre at seerne hadde tilgang til lokal nyhetssending. På samme måte har det i dag oppstått diskusjoner om sosiale medier skal pålegges å bære visse typer nyheter, særlig for å beskytte allmennhetens tilgang til nyheter fra etablerte nyhetsorganisasjoner.

I dag er ikke nyhetsorganisasjoner nødvendigvis integrert i distribusjonsprosessen gjennom sosiale medieplattformer. I motsetning til tradisjonell TV og radio, hvor det var en viss grad av vertikal integrasjon, har nyhetsorganisasjonene ingen direkte eierskapsinteresse i de sosiale plattformene som distribuerer deres innhold. Algoritmene som styrer disse plattformene, har ikke nødvendigvis noe økonomisk insentiv for å prioritere nyheter fra etablerte kilder. I stedet opererer de under lovgivning som tillater dem å filtrere innhold etter egne kriterier, uten at noen nasjonale regler nødvendigvis beskytter nyhetene som formidles til publikum.

Denne endringen har gjort nyhetsforbruket mer passivt. Tidligere måtte nyhetsbrukere aktivt søke etter informasjon, men i dag blir nyheter i stor grad «dyttet» til dem gjennom algoritmene som bestemmer hva som vises på deres nyhetsstrømmer. Dette har endret hvordan vi forholder oss til nyheter og har skapt nye utfordringer for hvordan vi kan forstå og kritisk vurdere informasjonen som når oss. Ikke bare er tilgjengeligheten og spredningen av nyheter mer kompleks, men den har også blitt mer fragmentert, ettersom individuelle historier søker å bli sett på tvers av plattformene.

En viktig utvikling å merke seg er hvordan nyheter i dag kan ha forskjellige grader av synlighet på tvers av plattformer. Sosiale medier har en enorm rekkevidde, men det er ikke nødvendigvis en garanti for at nyhetene som deles er representativ for det totale spekteret av informasjon. Det er også verdt å merke seg hvordan algoritmene kan forsterke visse typer innhold, som de som fremmer sterke emosjoner eller polariserende synspunkter, på bekostning av mer nyanserte eller objektive fremstillinger. Dette fenomenet har ført til en økt bekymring for fenomenet «filterbobler», hvor brukere kun ser innhold som bekrefter deres egne synspunkter, noe som kan skape ekkokamre som forsterker politisk eller sosial polarisering.

Samtidig er det verdt å merke seg at mens sosiale medier har blitt den primære måten mange forbruker nyheter på, har de også bidratt til en økt bevissthet om journalistikkens utfordringer. Sosiale plattformer har blitt arenaer for både virkelige og falske nyheter, og det krever en mer kritisk tilnærming fra publikum. Å være bevisst på hvordan algoritmene fungerer og hvordan nyheter kurateres, er derfor essensielt for å forstå den moderne nyhetsformidlingens kompleksitet.

Hvordan algoritmisk gatekeeping påvirker nyhetsmedier og deres uavhengighet

I dagens medielandskap er det en stadig større utfordring for tradisjonelle nyhetsorganisasjoner å opprettholde kontrollen over sine egne nyheter, samtidig som de navigerer i det komplekse terrenget av algoritmiske systemer på sosiale medieplattformer som Facebook, Twitter og Google. En studie utført ved Duke University viste at historier som ble publisert på Facebook-sidene til store medier som New York Times, hadde en lignende sammensetning av harde nyheter som på deres egne nettsider. Dette kan tyde på at de algoritmiske systemene som styrer synligheten av nyheter på sosiale medier, ikke nødvendigvis fremmer eller undergraver de tradisjonelle nyhetsverdiene som har preget journalistikken i mange tiår.

Imidlertid er denne balansen skjør. Sosiale medier har blitt en dominerende makt i hvordan nyheter distribueres, og har i stor grad forandret hvordan nyhetsorganisasjoner opererer. Facebooks rolle som en mellommann i distribusjonen av innhold har ført til at nyhetsbyråer i økende grad er avhengige av plattformens algoritmer for å nå sitt publikum. I 2016 endret Facebook sine algoritmer, og prioriterte innlegg fra venner og familie over organisasjoner som nyhetsmedier. Dette førte til en dramatisk nedgang i trafikk til nyhetssider, og tvingte mange mediehus til å revurdere hvordan de produserte og distribuerte innhold. Senere, i 2018, justerte Facebook sine algoritmer ytterligere for å fremme innlegg som "fremmer meningsfulle interaksjoner mellom mennesker", noe som ytterligere reduserte trafikken til nyhetsmedier. For mange organisasjoner ble dette kjent som "The Great Facebook Crash", et punkt hvor mediehus måtte tilpasse seg et nytt landskap for å opprettholde relevansen.

I denne prosessen har mange nyhetsorganisasjoner vært nødt til å omstille seg for å fokusere mer på "klikkvennlig" innhold, ettersom sosiale medieplattformer har blitt det viktigste distribusjonsmiddelet for nyheter. Dette kan føre til en ubalanse der journalistikkens kjerneverdier – som viktigheten av sannhet, objektivitet og samfunnsnytte – kan bli påvirket av behovet for å tiltrekke seg lesere og generere klikk. Facebooks tidligere endringer har skapt et miljø hvor nyhetsorganisasjoner kan føle seg presset til å prioritere innhold som er mer "engasjerende", heller enn innhold som nødvendigvis er viktigst fra et journalistisk perspektiv.

Samtidig har denne utviklingen ført til en økt interesse for det som kan kalles "algoritmisk gatekeeping", der beslutninger om hva som blir ansett som nyheter, i økende grad blir tatt av algoritmer heller enn mennesker. Dette skaper spørsmål om nyhetsorganisasjonenes autonomi. Er vi på vei mot et medielandskap der algoritmer dikterer hva som er "nyttig" informasjon, og der menneskelige gatekeepere blir en sekundær faktor? En del av svaret kan ligge i et skifte bort fra sosial mediedistribusjon og mot mer direkte, uavhengig nyhetsproduksjon og distribusjon.

Noen forskere og redaktører ser på denne endringen som en mulighet for å gjenopprette journalistisk autonomi. Hvis nyhetsmedier kan distansere seg fra den konstante jakten på klikk og like, og heller fokusere på å bygge autentiske relasjoner med leserne, kan dette føre til en mer bærekraftig og uavhengig journalistikk. Dette kan også bety et skifte bort fra den passive konsumeringen av nyheter på sosiale medier, til en mer aktiv deltakelse der publikum er engasjert på et dypere nivå.

I tillegg til denne endringen har det vært et voksende fokus på personifisering, både på sosiale medier og på nyhetsplattformer. Den digitalisering som har preget medielandskapet i de siste tiårene, har ført til en situasjon der både Facebook og nyhetsorganisasjoner prøver å tilby den "perfekte, personlige avisen" til hver enkelt bruker. Dette er et konsept som ble introdusert på 1990-tallet av Nicholas Negroponte, som forutså en tid der alle kunne skreddersy sin egen nyhetskonsumering. I dag er dette blitt en realitet, men i mange tilfeller har det skapt et dilemma for nyhetsorganisasjoner som prøver å etterligne de personifiseringssystemene som allerede er på plass i sosiale medier, uten å ha tilgang til den samme mengden data eller brukerengasjement.

Personaliseringen som vi ser i dagens nyhetslandskap, har en kompleks virkning på hvordan nyheter blir produsert og konsumert. Selv om det er en økende interesse for å tilpasse innhold til individuelle preferanser, har ikke tradisjonelle nyhetsorganisasjoner samme ressurser som store plattformer som Facebook til å samle inn og analysere brukernes data. Derfor står de i et kappløp med de plattformene som allerede dominerer markedet, og det er usikkert om nyhetsorganisasjonene vil kunne tilby samme nivå av personalisering.

I dette nye medielandskapet, hvor algoritmer og plattformer spiller en stadig større rolle, er det viktig for nyhetsorganisasjoner å finne en balanse mellom å være relevante og samtidig opprettholde sin uavhengighet. Hvordan de navigerer i dette landskapet vil ha avgjørende betydning for fremtidens journalistikk, og for hvordan publikum får tilgang til troverdig og viktig informasjon.

Hvordan kan personvernbeskyttelse bidra til å håndtere falske nyheter og politisk manipulasjon?

Fokus på personvernbeskyttelse kan være, i beste fall, en indirekte tilnærming for å håndtere problemer som falske nyheter. Jeg sier indirekte fordi begrensninger på innsamling og bruk av forbrukerdata absolutt har potensial til å svekke presisjonen med hvilken falske nyheter eller villedende politisk reklame kan målrettes mot brukere. Dersom aktørene bak falske nyheter eller villedende reklame ikke kunne målrette sine ønskede målgrupper like effektivt, ville rekkevidden og innvirkningen trolig blitt redusert, og dette kunne til og med dempet, i noen grad, bruken av sosiale medieplattformer til slike formål. Likevel er det viktig å merke seg at de foreslåtte beskyttelsene av forbrukerdata neppe, alene, vil være tilstrekkelige for å løse disse problemene. De adresserer kun én del av et større puslespill.

De personvernbeskyttelsene som er på plass i Europa, er blitt fulgt av ulike grader av politisk inngripen rettet mot falske nyheter og desinformasjon. Den Europeiske Unionen opprettet en Høy Nivå Gruppe for å gi råd om politiske initiativer for å bekjempe spredningen av falske nyheter og desinformasjon på nettet. Viktigst her er at denne initiativet ikke bare var rettet mot mulige lovgivningsmessige og regulatoriske svar på produksjon og spredning av falske nyheter, men også på å identifisere måter å forbedre kvaliteten på journalistikk, utvikle selvregulerende svar og styrke digital mediekompetanse. Gruppens omfattende anbefalinger omfatter å øke transparens i nettbaserte nyheter, fremme medie- og informasjonskompetanse, utvikle verktøy for å styrke brukere og journalister i kampen mot desinformasjon, samt å beskytte mangfoldet og bærekraften i det europeiske mediemarkedet.

Storbritannia har annonsert planer om å opprette en dedikert "nasjonal sikkerhetskommunikasjonsenhet" som skal bekjempe desinformasjon fra statlige aktører og andre. De vurderer også en rekke andre inngripener, inkludert å bruke innholdsstandarder etablert for TV- og radiostasjoner relatert til nøyaktighet og upartiskhet som et grunnlag for å sette standarder for nettinnhold, sammen med statlige revisjoner av algoritmene til sosiale medieplattformer. Dette er et relativt sjeldent tilfelle hvor reguleringsrammer for tradisjonelle medier har påvirket reguleringen av sosiale medier.

I Frankrike har president Emmanuel Macron vært spesielt aggressiv i å bekjempe falske nyheter på sosiale medieplattformer. I begynnelsen av 2018 introduserte han lovgivning rettet mot å forhindre spredning av falske nyheter i valgkampperioder. Dette skulle oppnås gjennom obligatorisk transparens for sosiale medieplattformer, som pålegges å avsløre hvem som betaler for betalt innhold. Forslaget inneholder også utgifter for sosiale medieannonsering, samt at dommere får myndighet til å beordre fjerning av falskt innhold og blokkere tilgang til nettsteder som inneholder slikt innhold. Selv om lovgivningen ikke passerte Senatet, ble et lovforslag som gir kandidater eller politiske partier rett til å søke rettslig pålegg om å hindre publisering av "falsk informasjon" i de tre månedene før et nasjonalt valg, vedtatt i november 2018. Frankrike tok også det banebrytende steget å "innplassere" et team av regulatorer i Facebook for å observere hvordan selskapet håndterer hatprat. Av særlig relevans her er at dette skjer med Facebooks samarbeid.

Blant de mest aggressive tiltakene som er tatt til dags dato, er det i Tyskland, hvor loven Netzwerkdurchsetzungsgesetz (NetzDG) trådte i kraft i januar 2018. Denne loven pålegger sosiale medieplattformer med mer enn to millioner brukere å fjerne falske nyheter, hatprat og annet ulovlig materiale innen tjuefire timer etter varsling, eller motta bøter på opptil femti millioner euro. Plattformene er forpliktet til å behandle og vurdere innsendte klager og avgjøre om individuelle innlegg skal slettes. Ikke overraskende har denne loven blitt kritisert for å føre til sletting av legitim ytringsfrihet. Likevel har justisministrene for de tyske delstatene bedt om at loven strammes inn og at smutthull fjernes, noe som tyder på at loven er på vei til å bli mer omfattende fremfor å svekkes under intensiv motstand.

På mange måter fungerer denne loven som en varsler for demokratiske systemer over hele verden.

Det er tydelig at både de juridiske og regulatoriske rammeverkene som tradisjonelt har vært brukt i mediesektoren i USA, ikke tilstrekkelig reflekterer eller omfatter sosiale medieplattformer, og dermed er i behov av omtolkning eller revisjon. Dette kan forklare graden av handlingslammelse som har preget lovgivningsprosessen i USA så langt. I de påfølgende seksjonene foreslås noen ideer om hvordan de juridiske og regulatoriske rammeverkene kan tilpasses et medielandskap i endring.

I et bredere perspektiv er dette et spørsmål om hvordan vi kan tilpasse våre gamle, velkjente ideer om ytringsfrihet og personvern til den digitale virkeligheten, hvor potensialet for både positiv innflytelse og skade er langt større enn noen gang før.

Hva er betydningen av ansikt-til-ansikt kommunikasjon og dens innvirkning på effektivitet og tillit?
Hvordan Gradient Descent Fungerer i Optimalisering og Maskinlæring
Hvordan konstrueres den delvise diskretiseringsmatrisen for løsningsoperatoren i PSOD-PS-metoden?
Hvordan Celia Cruz ble Salsaens Dronning og Symbol på Kubansk Musikkfrihet