Hva forårsaker den politiske delingen? Informasjonsforurensning og autoritærismens rolle i samfunnets polarisering

Studier av politisk polarisering har i økende grad avdekket hvordan visse psykologiske mekanismer bidrar til å forsterke splittelser i samfunnet, spesielt når det gjelder klimaendringer og andre politiske spørsmål. En viktig mekanisme er det som kalles "informasjonforurensning", som refererer til hvordan oppfatningen av informasjon kan forvrenge folks syn på vitenskapelig konsensus. Conway og Repke (2019) undersøkte hvordan denne typen forurensning kan påvirke folks støtte til politiske handlinger, spesielt de som er rettet mot klimaendringer. Deres funn viser at jo mer folk tror på at informasjonen de mottar er forurenset eller kunstig skapt, desto mindre tilbøyelige er de til å støtte både myndighetenes og sivile handlinger mot klimaendringer. Dette fenomenet vedvarer selv når forskerne kontrollerer for deltagernes ideologi, noe som betyr at ideologiske forskjeller ikke nødvendigvis forklarer motstanden mot handling – det er snarere forurensningen av informasjon som spiller en større rolle.

Et annet aspekt ved denne dynamikken er det som kalles "reaktans", hvor folk reagerer emosjonelt mot opplevd press til å konformere. Conway og Repke testet dette i eksperimentelle scenarioer, der deltakerne ble utsatt for politisk press for å støtte en pro-sustainability-lovgivning. Når deltakerne opplevde at støtten til loven var kunstig, altså på grunn av politisk press, var de mindre tilbøyelige til å støtte den. Dette viser hvordan både informasjonsforurensning og reaktans kan redusere støtten til politikk som ellers ville vært i tråd med deltakerens verdier.

For å forstå hvordan autoritærisme kan forsterke den politiske splittelsen, er det viktig å vurdere hvordan autoritære individer responderer på politiske situasjoner. I flere studier har det blitt påvist at både høyre- og venstreorienterte autoritære individer har høyere støtte for divisive politiske handlinger som aligner med deres egne verdier, eller motstand mot handlinger som ikke gjør det. Dette ble dokumentert i studier som viste at autoritære personer er mer tilbøyelige til å støtte spesifikke divisive politiske handlinger, som å støtte Donald Trump eller å motsette seg hans avsettelse, avhengig av deres politiske posisjon. Slike individer ser ut til å være mer sårbare for de psykologiske mekanismene som styrer både informasjonsforurensning og reaktans, og dermed bidrar de til den forverrede polariseringen i samfunnet.

Videre viser forskning at når autoritære individer føler at deres ideologiske ståsted er truet eller ikke anerkjent i det offentlige rom, vil de ofte reagere med en form for motstand som kan skape dypere kløfter mellom forskjellige grupper. Deres sterke ønske om konsensus kan i realiteten føre til at de forsterker konflikten i stedet for å løse den, da de motsetter seg løsninger som ikke bekrefter deres verdensbilde. Dette gjelder spesielt i tilfeller der politisk press eller sosiale bevegelser utfordrer etablerte normer og verdier.

Det er derfor viktig å forstå hvordan både informasjonsforurensning og autoritærismens innflytelse kan bidra til politisk splittelse. Folk som føler at de ikke kan stole på informasjonen de mottar, enten det gjelder klimaendringer eller politiske bevegelser, vil ofte vise motstand mot politikk som kan være i deres egen interesse, nettopp fordi de oppfatter denne informasjonen som manipulert. Autoritære tendenser forsterker denne effekten ved å fremme en virkelighet der konsensus er viktigere enn å faktisk finne løsninger på problemer.

Det som er essensielt å forstå er at

Hvordan Skape Varig Enighet i Delte Samfunn?

Samfunn er ofte delt, og når vi diskuterer hvordan enighet oppstår på kulturelt nivå, kan vi dele påvirkningskildene i to hovedkategorier: de som kommer fra toppen og ned (for eksempel lover vedtatt av regjeringen som tvinger folk til å tilpasse seg en bestemt atferd) og de som kommer fra bunnen og opp (for eksempel spontan enighet som oppstår som følge av kommunikasjon mellom grupper; Conway et al., 2017; Conway & Schaller, 2007).

Press kun når det er nødvendig, og overbevis så mye som du kan
Enighetsparadokset antar ikke at bruk av press for å oppnå mål nødvendigvis fører til langvarig splittelse. Den grunnleggende tanken er en anerkjennelse av at press kan være et effektivt middel for å oppnå kortsiktige mål – men at det kommer med betydelige langsiktige psykologiske kostnader. En måte å oppnå enighet i samfunnet på, er at én side "vinner" den kulturelle debatten, slik at kun ett synspunkt blir normen. Slaveri var en gang et splittende tema i USA, men det er ikke lenger det – ikke fordi folk lærte å omfavne sine uenigheter om slaveri, men fordi den ene sidens synspunkt ble bredt akseptert. Denne typen enighet, som oppnås gjennom kulturell dominans, skaper ikke nødvendigvis varig stabilitet.

Virkeligheten er at de fleste bevegelser bruker både press ovenfra og bunnen-opp overbevisning. Den nåværende tilnærmingen antyder imidlertid at press ovenfra bør brukes med forsiktighet og med full bevissthet om de langsiktige psykologiske kostnadene. I noen tilfeller kan det være nødvendig å bruke makt, lover, myndighet eller militær tvang for å oppnå mål – men dette kommer alltid med en kostnad. Derfor bør press for enighet betraktes som et kraftig og dyrt legemiddel som kanskje kan kurere en sykdom, men som garantert gir alvorlige bivirkninger. Beslutningen om å bruke det for å skape endringer på storskalas nivå bør derfor avgjøres delvis av hvor viktig sykdommen er (unngå å bruke et splittende middel for noe som er relativt ubetydelig) og av hvor nødvendige risikoene er for en mulig kur (unngå å bruke et splittende middel hvis andre og bedre metoder kan virke).

Kostnaden ved top-down press

Hva viser denne historien oss? At dogmatisk press kan være nødvendig i noen tilfeller, men det bør brukes med forsiktighet. Etter at man har oppnådd en kortsiktig seier, bør en ny tilnærming tas i bruk for å unngå motstand og informasjonsforurensning. Historisk sett har de mest vellykkede revolusjonære – fra George Washington til Fidel Castro – endret sitt syn og sine strategier etter å ha oppnådd makt. Den modifikasjonen av tilnærmingen er nøkkelen til langvarig suksess.

En annen viktig innsikt er at folk som er mest utsatt for press – de som er autoritære i sine politiske synspunkter – ofte reagerer på slike krefter med større avstand til de overbevisningene som de tidligere ble tvunget til å støtte. Når makten er oppnådd ved hjelp av press, bør den nye lederens første prioritet være å tone ned sin retorikk, moderere sine holdninger og begynne å bygge konsensus i stedet for å tvinge gjennom ytterligere press.

En enighet som er skapt av makt, tvang eller lover uten å forstå og ta hensyn til de langsiktige effektene på folkets holdninger, kan raskt miste sin styrke. Det er de langsiktige kostnadene ved top-down press som skaper reaksjoner og informasjonsforurensning, og som kan føre til motstand og fragmentering i det kulturelle landskapet.

Hvordan politisk polarisering påvirker troen på vitenskap og klimaendringer

Polariseringen i dagens samfunn er et fenomen som har blitt mer utbredt og mer fremtredende, og den påvirker ikke bare den politiske diskursen, men også hvordan vi forholder oss til vitenskapelige fakta. Et tydelig eksempel på dette er den ideologiske motstanden mot antropogene klimaendringer, hvor individer som er sterkt politisk orienterte kan avvise vitenskapelige funn som strider mot deres ideologi. Denne tendensen er forankret i en motivert resonnering, hvor folk søker etter bevis som støtter deres allerede eksisterende overbevisninger, samtidig som de avviser motstridende informasjon.

Når det gjelder politisk polarisering, er det interessant å merke seg hvordan denne tendensen kan variere i forskjellige kontekster. I USA, for eksempel, viser forskning at jo sterkere folk identifiserer seg med det republikanske partiet, desto mer tilbøyelige er de til å tro på konspirasjonsteorier som at demokrater planlegger å undergrave nasjonens interesser. Tilsvarende kan de som identifiserer seg med det demokratiske partiet, være mer tilbøyelige til å tro på konspirasjoner som involverer republikanerne. Dette gjelder også på internasjonalt nivå: Under handelskrigen mellom USA og Kina i 2019, støttet innbyggere fra begge land konspirasjonsteorier som hevdet at det andre landet forsøkte å undergrave deres økonomi.

Det er viktig å forstå at dette fenomenet ikke bare handler om individer som er dårlig informerte eller feilaktige i sin forståelse av vitenskap. Polarisering påvirker også hvordan folk organiserer sitt sosialt liv. De omgir seg ofte med mennesker som deler deres ideologi, og dette forsterker de eksisterende troene deres. Sosiale nettverk og gruppepress har derfor en betydelig rolle i forsterkningen av polariseringen. Når individer ser at deres venner og bekjente bekrefter deres synspunkter, enten på sosiale medier eller i personlige interaksjoner, blir deres egen tro på disse synspunktene mer solid.

Populisme og politisk kynisme er også faktorer som bidrar til denne polariseringen. Mange som støtter populistiske bevegelser, gjør det ikke nødvendigvis ut fra en informert vurdering av politiske fakta, men heller som et uttrykk for en dyp mistillit til etablerte politiske systemer og et behov for å føle at deres stemme blir hørt. Dette gjør at diskusjoner rundt temaer som klimaendringer kan bli preget av sterk ideologisk motstand, snarere enn en objektiv vurdering av fakta.

Det er også relevant å merke seg at menneskers grunnleggende behov for sikkerhet og forutsigbarhet kan være medvirkende til polariseringen. Når folk føler at deres verdensbilde er truet, enten det er av klimaforandringer eller politiske endringer, kan de ty til ideologiske motiver for å beskytte sine overbevisninger. Dette kan føre til at folk velger å ignorere bevis på klimaendringer, ikke fordi de er dårlige til å forstå vitenskap, men fordi de ser disse endringene som en trussel mot deres egen livsstil eller politiske synspunkter.

Så, til tross for de stadig mer presserende vitenskapelige bevisene for menneskeskapte klimaendringer, er politisk polarisering et hinder for handling. Når folk enten er uvitende om eller direkte motsetter seg vitenskapelige fakta på grunn av deres politiske tro, blir det stadig vanskeligere å oppnå en felles enighet om nødvendige politiske tiltak for å bekjempe klimaendringer.

Det er også viktig å merke seg at vi i den digitale tidsalderen er mer utsatt for informasjonsboble-effekter, hvor vi omgir oss med mennesker som deler våre synspunkter, og denne ekkokamreffekten kan forsterke polariseringen. Når folk utsettes for en stadig mer ensidig informasjon, blir det lettere å forsterke konspirasjonsteorier og feilaktige oppfatninger om klimaendringer.

Hvordan oppstår politiske forskjeller – og hva betyr egentlig ideologisk polarisering?

Dette innebærer at de politiske identitetene og deres symbolske betydning ikke nødvendigvis er intuitivt gjenkjennelige eller forståelige for alle. Mange borgere – kanskje flertallet – er ikke dypt nok engasjert i politikk til at slike ideologiske pakker gir gjenklang i deres psykologiske behov, personlighetstrekk eller motivasjoner. For disse individene forblir politiske posisjoner diffuse, kanskje til og med irrelevante, og dermed mangler de evnen til å sortere seg selv ideologisk eller partipolitisk.

For å forstå hvorfor noen individer utvikler sterke politiske preferanser mens andre forblir apatiske eller inkonsistente, må vi ta høyde for graden av politisk engasjement. Engasjerte borgere – de som følger med, bryr seg og har politisk kunnskap – er langt mer tilbøyelige til å forstå hvilke ideologiske og symbolske forskjeller som finnes mellom partier og posisjoner. De fanger opp signalene fra eliten og kan koble disse til sine egne behov og psykologiske strukturer.

Denne innsikten danner grunnlaget for en hybrid tilnærming til politisk forskjellighet. Den integrerer den psykologiske modellen, hvor individets behov og disposisjoner er sentrale, med en institusjonell modell, hvor eliter og deres diskursive produksjon av ideologisk mening spiller en avgjørende rolle. Det er i samspillet mellom disse to at ideologisk polarisering finner sin dynamikk.

Forskning viser at borgere med høy grad av politisk engasjement er mer tilbøyelige til å innta posisjoner som samsvarer med deres partipreferanser og ideologiske identitet. For eksempel vil en engasjert konservativ oftere innta standpunkter som støtter tradisjon, autoritet og orden – spesielt om disse behovene også matcher personens psykologiske preferanser, som høy autoritæritetstro eller behov for kognitiv lukking. Motsatt vil en person med behov for åpenhet, variasjon og endring lettere kjenne seg igjen i progressive verdier – men bare om vedkommende er engasjert nok til å vite hva disse verdiene representerer politisk.

Dette innebærer også at polarisering forsterkes når politiske eliter beveger seg ideologisk bort fra hverandre. Når partienes ledere og representanter blir tydeligere i sine forskjeller, blir det lettere for den engasjerte delen av befolkningen å oppfatte disse skillelinjene og ta stilling i tråd med egne behov og trekk. Dette er bekreftet gjennom empiriske studier, som viser at jo mer borgerne oppfatter avstanden mellom partiene som stor, desto mer ideologisk sorterte blir de. Med andre ord: Når høyresiden og venstresiden framstår som klart ulike, blir også folks identifikasjon med dem mer presis og intens.

Men det er viktig å merke seg at ikke alle engasjerte borgere nødvendigvis er ideologisk bevisste. Det kreves ikke bare interesse, men også et visst nivå av kognitiv evne, informasjonsbearbeidelse og vilje til å investere i forståelsen av politiske symboler. Ideologi krever tolkning. Det handler ikke bare om å «mene noe», men om å plassere sine meninger i en helhetlig struktur som gir mening over tid og i møte med nye spørsmål.

Behovene for trygghet og sikkerhet – de såkalte eksistensielle og epistemiske behovene – har vist seg å være særlig sterke drivkrefter i hvordan folk posisjonerer seg i spørsmål knyttet til kultur og samfunn. Temaer som innvandring, normendring, kjønn, ytringsfrihet og religion er arenaer hvor behovet for orden og forutsigbarhet ofte fører folk mot høyresiden, mens behovet for åpenhet og pluralisme trekker i motsatt retning. Økonomiske spørsmål har derimot vist seg å være mindre tydelig koblet til slike psykologiske behov.

Dermed fremstår det klart at ideologisk polarisering ikke kan forstås uten å ta hensyn til både individuelle forskjeller i psykologisk behovsstruktur og makrostrukturelle forhold som elitesignalering og institusjonell kontekst. Polarisering er ikke bare et spørsmål om uenighet – det er et resultat av en prosess der meninger struktureres, formidles, tolkes og tas opp i en sosial og politisk virkelighet. Det er ikke den rene eksistens av behov eller trekk som fører til politisk forskjellighet, men hvordan disse behovene gis mening innenfor et ideologisk landskap som i stor grad formes av eliter.

I denne sammenheng er det avgjørende å forstå at ideologier ikke er statiske. De er dynamiske, ofte motsigelsesfulle, og alltid gjenstand for kamp. Hva det vil si å være konservativ, liberal eller radikal forandres over tid – og dette gjør det ekstra viktig for både forskere og borgere å være bevisste på hvordan disse begrepene brukes og forstås. Ellers risikerer man å delta i en politisk virkelighet uten å forstå spillereglene.