Hvordan politisk kynisme og polarisering påvirker støtte til radikale partier

Forskning utført av Van Assche et al. (2019) belyser hvordan politiske orienteringer og holdninger påvirker velgernes støtte til radikale høyrepartier. I en regresjonsanalyse som inkluderte venstre-høyre ideologi, politisk kynisme og etnisk fordommer, ble det funnet at preferansen for radikale høyrepartier var sterkt korrelert med økt politisk kynisme og etnisk fordommer, mens forholdet til venstre-høyre holdninger viste seg å være mindre viktig. Spesielt er radikale høyrepartier særlig tiltrekkende for velgere som er politisk kyniske, har negative holdninger til minoriteter og er skeptiske til innvandring. Denne utviklingen peker på at både politisk kynisme og innvandringsrelaterte holdninger på høyresiden er avgjørende for å skille velgerne til radikale partier fra de som støtter mer moderate partier. På venstresiden er politisk kynisme kombinert med anti-kapitalistiske holdninger ofte avgjørende for å definere velgerne til radikale venstrepartier.

Forholdet mellom politisk kynisme og politisk deltakelse er ikke ensidig negativt. Ifølge de Vreese (2005) kan kynisme også være et tegn på politisk modenhet, ettersom det reflekterer en kritisk holdning til politikere og deres prestasjoner. Noen forskere argumenterer for at kynisme kan være et resultat av et samfunn hvor politikerne ikke lever opp til sine løfter, og at kynismen på en måte er et symptom på et demokratisk system som er ute av stand til å møte folkets forventninger.

Polariseringen på den politiske scenen har blitt mer uttalt de siste årene, og dette gjelder spesielt for de tradisjonelle partiene. Van Assche et al. (2019) understreker at det fortsatt er viktig å skille mellom tilhengerne av moderate partier ved å forstå deres psykologiske plassering på venstre-høyre aksen. Økt polarisering fører til alvorlige utfordringer når det gjelder å finne felles løsninger, og dette gjør at kompromisser mellom moderate partier blir vanskeligere. Den politiske striden mellom venstre- og høyrepartiene virker ofte som et endeløst maktspill, og dette øker kun misnøyen og cynismen blant velgerne. Politisk polarisering mellom partiene, snarere enn på det ideologiske nivået, kan dermed være en viktig faktor i fremveksten av populistiske og radikale partier.

For å overkomme denne polariseringen, trenger de tradisjonelle partiene å bygge bro over sine ideologiske forskjeller og fokusere på konkrete løsninger for samfunnets problemer. Moderat orienterte partier må slutte å heve venstre-høyre-akkordene og i stedet gå inn for en mer samarbeidsorientert tilnærming. Hvis tradisjonelle partier fortsetter å delta i politiske spill uten å vise genuin interesse for løsninger som gagner befolkningen, vil de i økende grad miste troverdighet, og dette vil åpne døren for radikale partier som kan tilby mer polariserte, men enkle svar på komplekse problemer.

I kontrast har ikke bare tradisjonelle partier forsøkt å skape en motvekt til radikaliseringen. Bevegelsen til Emmanuel Macron i Frankrike, La République en Marche, representerer et forsøk på å forene befolkningen på tvers av politiske skillelinjer. Denne bevegelsen, som transcenderer de tradisjonelle venstre-høyre aksene, appellerte til velgere som ønsket et alternativ til de etablerte partiene og klarte å mobilisere et bredt spekter av velgere. Dette viser at det er mulig å skape et politisk alternativ som er mindre preget av ideologisk polarisering og mer opptatt av å finne løsninger på konkrete samfunnsproblemer.

Endtext

Hva er de psykologiske drivkreftene bak politisk polarisering, og hvorfor er det et problem?

Politisk polarisering er et fenomen som har fått økt oppmerksomhet i de siste tiårene. Selv i samfunn med høy økonomisk velstand og godt utviklede velferdssystemer, har polariseringen fortsatt å øke. Det er viktig å forstå at politisk polarisering ikke nødvendigvis er et resultat av objektive økonomiske forhold eller materielle mangler. Tvert imot, det har vist seg at polarisering kan oppstå selv i samfunn hvor livskvaliteten for de fleste innbyggere har forbedret seg betydelig. Dette skaper et viktig paradoks, som vi skal se nærmere på i denne sammenhengen.

Det er viktig å merke seg at selv om negative følelser som frykt og sinne er knyttet til politisk ekstremisme, er ikke disse følelsene nødvendigvis et resultat av materielle forhold alene. Økt polarisering kan også være et produkt av psykiske prosesser som overkonfidens i egne ideologiske posisjoner. Dette skjer ofte når folk tror de har funnet "den rette løsningen" på samfunnsproblemer, og dermed utvikler en intolerant holdning mot andre som har alternative synspunkter.

Dette fører oss til en viktig konsekvens av politisk polarisering: Manglende vilje til å akseptere vitenskapelige bevis som strider mot ens egne politiske overbevisninger. Et typisk eksempel på dette kan være holdninger til klimaendringer eller folkehelsekriser som pandemier, hvor ideologiske skillelinjer kan gjøre at folk avviser vitenskapelige råd som går på tvers av deres politiske syn.

Politisk polarisering blir problematisk først og fremst når den fører til en mentalitet preget av overkonfidens og intoleranse. Når individer er så sikre på at deres egne synspunkter er de eneste riktige, kan det føre til et lukket, fiendtlig syn på andre som har forskjellige meninger. Dette fører til et skifte fra en åpen politisk debatt, hvor ulike synspunkter blir diskutert og vurdert, til en konflikt hvor det handler mer om å rettferdiggjøre sine egne synspunkter enn å finne løsninger på samfunnsproblemer. Overkonfidens i egen politisk posisjon kan også føre til at folk blir mer tilbøyelige til å ignorere eller feiltolke informasjon som ikke passer inn i deres ideologiske rammeverk.

Det er viktig for leseren å forstå at polarisering ikke er et enkelt fenomen som kan forklares med en enkelt årsak, som økonomisk ulikhet eller sosial usikkerhet. Det er et samspill av psykiske, sosiale og politiske faktorer som skaper et komplekst bilde. For å forstå polarisering på en dypere måte, må man ta hensyn til både de personlige følelsene som driver individers politiske holdninger og de strukturelle faktorene i samfunnet som kan forsterke disse følelsene. Det er også viktig å erkjenne at løsningen på politisk polarisering ikke nødvendigvis er å fjerne uenighet, men å finne måter å håndtere uenigheten på en mer konstruktiv måte som fremmer forståelse, respekt og samarbeid.

Hvordan påvirker politisk framing støtten til klimapolitikk?

Eksperimentell forskning har brukt både betoning- og kilderammer på klimapolitikk for å øke støtten og redusere politisk polarisering. Betoning-rammer fokuserer på hvordan en politikk presenteres, mens kilderammer handler om hvem som støtter politikken.

Campbell og Kay (2014) viser at det er klimahandlingsløsninger, og ikke nødvendigvis klimaproblemet i seg selv, som kan endre holdninger til klimaendringer. De fant for eksempel at republikanere var mindre skeptiske til klimaendringer etter å ha blitt presentert for en fri-markedsløsning enn en reguleringsbasert løsning fra myndighetene. Dette kan tyde på at konservative er spesielt påvirket av hvilken type løsning som tilbys, og om den involverer skatter. Videre kan det å løsne politiske løsninger fra klimaendringer, og i stedet ramme dem inn som tiltak mot luftforurensning eller energisikkerhet, forbedre støtten fra konservative (Feldman & Hart, 2018b). Dette er i tråd med meningsmålinger som har vist konservativ støtte for fornybar energi (Leiserowitz et al., 2017). Samlet sett peker disse funnene på at betoning-rammer kan være effektive for å få konservative til å støtte klimapolitikk, og de viser hvordan spesifikt ordvalg kan påvirke politisk støtte.

Imidlertid har få av disse studiene målt faktisk atferd. Binder et al. (2015) viste for eksempel at selv om endringer i ordvalg i en undersøkelse kan øke støtten til klimapolitikk, ble ikke samme effekt funnet i et feltforsøk som målte faktisk stemmegivning.

Når det gjelder de mest effektive intervensjonene for å redusere politisk polarisering, er det to tilnærminger som ser ut til å være lovende. Den ene er å ramme inn en karbonavgift som en «karbonkompensasjon», som både reduserer polariseringen og øker støtten til politikken. Mer forskning er nødvendig for å undersøke både muligheter og begrensninger ved denne intervensjonen. Den andre tilnærmingen er å introdusere republikansk-støttede klimapolitikker, som kan øke støtten blant republikanere uten å dramatisk redusere støtten blant demokrater. Mens generelle klima-meldinger kan være ineffektive selv når de er knyttet til republikanske kilder, ser meldinger som omhandler spesifikke politikkforslag ut til å ha en lovende effekt på å redusere politisk polarisering.

En annen viktig intervensjon som har blitt undersøkt, er å informere folk om helsefordelene ved å redusere klimaendringer. Flere studier har vist at folk, til og med skeptiske publikum, responderer positivt på informasjon om helserisikoene forbundet med klimaendringer (Maibach et al., 2010). Noen eksperimenter viser at folk tror mer på klimaendringer og støtter klimapolitikk etter å ha lært om helserisikoene. Det er spesielt viktig å merke seg at konservative har vært mer støttende til klimatiltak når forurensning er rammet inn som et helseproblem, snarere enn et miljøproblem (Petrovic et al., 2014). Andre studier har imidlertid ikke funnet slike effekter og viser at helseperspektivet kan være mindre effektivt for å endre holdninger og støtte for politikk (Hart & Feldman, 2018; McCright et al., 2016).

Forskning på klimaendringer og moral, basert på Moral Foundations Theory (MFT), viser også at folk forankrer sin moral i forskjellige domener: skade, rettferdighet, gruppeidentitet, autoritet og renhet (Graham et al., 2011). For konservative vektlegges disse fundamentene relativt likt, mens liberale oftere vektlegger skade og rettferdighet (Graham et al., 2009). Dette har betydning for hvordan politisk polarisering kan påvirke klimahandlinger, og at løsninger som appellerer til konservative må være gjennomtenkt i lys av disse moralske fundamentene.

Hvordan behov for sikkerhet og visshet påvirker politiske preferanser

Behovene for sikkerhet og visshet er blant de mest sentrale temaene i moderne politisk psykologi. Dette har blitt tydelig gjennom flere omfattende studier og teorier som undersøker sammenhengen mellom individuelle disposisjoner og politiske holdninger. Ett av de viktigste funnene i denne litteraturen er at sterke behov for sikkerhet og trygghet er nært knyttet til konservatisme, mens svakere behov for disse faktorene er mer forbundet med liberale eller venstreorienterte holdninger.

Forskning viser at individer som har en sterk trang til å redusere usikkerhet og minimere risiko, har en tendens til å støtte høyreorienterte politiske ideer, som vektlegger stabilitet, orden og hierarki. På den andre siden, de som er mer komfortable med usikkerhet og tvetydighet, finner ofte tiltrekning i venstreorienterte ideologier som fokuserer på åpenhet, mangfold og sosial endring. Dette mønsteret har blitt støttet av flere psykologiske og politiske studier, som peker på at individer med høye nivåer av usikkerhetsintoleranse ofte identifiserer seg med mer autoritære og konservative holdninger.

En rekke spesifikke psykologiske faktorer kan forutsi høyreorienterte preferanser. For eksempel har autoritære tendenser blitt ansett som en indikator på konservatisme, spesielt i kontekster der det er sterk vektlegging på lojalitet til gruppeautoritet og respekt for etablerte normer. Behovet for kognitiv lukking, som innebærer en preferanse for klare og enkle svar på komplekse spørsmål, er også assosiert med en konservativ politisk orientering. De som har et behov for å avslutte kognitive prosesser raskt og unngå uklarhet, er mer tilbøyelige til å støtte politiske holdninger som fremmer struktur og orden.

Videre viser studier at behovene for sikkerhet og visshet ikke bare påvirker politiske holdninger på et generelt nivå, men også i ulike politiske domener. For eksempel er behovet for sikkerhet mer korrelert med høyreorienterte synspunkter på sosiale spørsmål, som moral og kultur, enn på økonomiske spørsmål som omfordeling eller statens rolle i økonomien. Dette kan tyde på at de psykologiske faktorene som er knyttet til høyreorientering har større påvirkning på individer når det gjelder saker som angår sosial stabilitet og verdikonflikter, mens økonomiske holdninger kanskje formes mer av økonomiske realiteter eller pragmatiske betraktninger.

En annen viktig differensiering som dukker opp i denne forskningen er skillet mellom objektive og subjektive mål på usikkerhetsintoleranse. Studier har vist at personer som vurderer seg selv som mer usikre eller som foretrekker en mer strukturert livsstil, har sterkere politiske preferanser til høyre. På den annen side er det mindre klart om objektive mål på usikkerhet – som innebærer testing av kognitiv fleksibilitet – har samme direkte forhold til politiske holdninger.

Det er også viktig å merke seg at ikke alle mennesker med et sterkt behov for sikkerhet nødvendigvis adopterer konservative politiske ideer. Politiske preferanser kan være sammensatt, og det kan være at disse preferansene formes av en rekke faktorer, som politisk engasjement, sosialt miljø, og individuelle livserfaringer. Studier har vist at politisk polarisering ikke nødvendigvis er ensartet, og at ulike psykologiske behov kan påvirke politiske preferanser på forskjellige måter for ulike grupper av befolkningen.