Korrosjon er et av de mest utfordrende problemene innen flyindustrien, hvor materialene som brukes må motstå ekstremt tøffe miljøforhold. For å beskytte luftfartøy mot korrosjon, er det utviklet flere behandlingsteknikker og materialbeskyttelsesmetoder. En av de mest interessante tilnærmingene er bruken av ulike belegg og elektro-kjemiske behandlinger, som kan forbedre både mekaniske egenskaper og korrosjonsmotstand.

En nylig studie har vist at tilsetning av en chelateringsmiddel signifikant øker beleggene evne til å forhindre korrosjon. Dette skjer fordi chelateringsmiddelet danner løselige komplekser med ammoniumhydroksid (NH4OH) og kobber (Cu), noe som letter oppløsningen av intermetalliske forbindelser og forhindrer gjenavsetning av kobberarter på overflaten av AA2024-legeringen. Dette reduserer dannelsen av aktive kobberkatoder som kan forverre korrosjonsprosesser.

Grigoriev et al. undersøkte derimot multilagede komposittbelegg, særlig de som er basert på (Ti,Y,Al)N-systemet, som har et yttriuminnhold på cirka 40 atomprosent. Slike belegg viser en betydelig forbedring i hardhet, elastisitet og bruddmotstand, noe som er avgjørende i applikasjoner som krever høy slitestyrke, som ved bearbeiding av stål. I deres forsøk ble det også påvist at beleggene med høyt yttriuminnhold har bedre slitasjemotstand i forhold til alternative belegg, som (Ti,Cr,Al)N. Denne forbedringen kan spores tilbake til yttriumoksidens evne til å forbedre de mekaniske egenskapene til belegget, samtidig som det reduserer slitasje og beskytter mot oksidasjon.

For å forstå hvorfor (Ti,Y,Al)N-belegget fungerer så godt, er det viktig å se på hvordan yttrium påvirker mikros strukturen og fasekomposisjonen av belegget. Yttriumoksid er kjent for sin evne til å forbedre beleggmaterialets struktur og dermed forlenge levetiden til verktøyene som blir behandlet med slike belegg.

I tillegg til belegg, er elektro-kjemisk passivering en annen viktig prosess som benyttes for å beskytte materialer i luftfartsindustrien. Passivering innebærer at stållegeringer som 17-4PH og 15-5PH, som ofte brukes i luftfartsapplikasjoner, blir behandlet med syre som sitronsyre eller salpetersyre for å danne et beskyttende oksidlag på overflaten. Dette oksidlaget forbedrer stålets motstand mot korrosjon og gjør det mer holdbart under ekstreme forhold. Et interessant funn er at sitronsyre har vist seg å være en effektiv passiviseringsmiddel, og i noen tilfeller gir den korrosjonsbeskyttelse som er på nivå med salpetersyre.

For å evaluere korrosjonsmotstanden til behandlet stål, benytter forskerne elektro-kjemiske teknikker som potentiodynamisk polarisering. Denne metoden gir verdifull informasjon om materialets oppførsel i ulike korrosjonsmiljøer, og den kan avsløre mekanismer som sekundær passivering eller pseudo-passivering som indikerer at passiviseringsfilmen ikke alltid er stabil.

Korrosjonsmonitoreringsteknikker er også essensielle i vedlikehold og beskyttelse av flykomponenter. Disse teknikkene gjør det mulig å overvåke korrosjonsrater, identifisere korrosjonsmekanismer og vurdere effektiviteten av beskyttelsestiltak. Visual inspeksjon er den mest brukte metoden, men mer avanserte teknikker som elektro-kjemisk impedansspektroskopi (EIS) og ultralydtesting benyttes også for å overvåke tilstanden til materialene og forutsi potensiell skade.

Det er klart at både belegg, passivering og overvåkning er avgjørende elementer for å sikre at materialene som brukes i luftfartsindustrien holder seg sterke og korrosjonsfrie. Uansett om man benytter seg av avanserte belegg som (Ti,Y,Al)N eller passiverende behandlinger, er forståelsen av de elektrokjemiske prosessene som skjer på mikroskopisk nivå viktig for å kunne forutsi og forvalte korrosjon på en effektiv måte. Samtidig understreker forskningen betydningen av å bruke riktig behandlingsteknologi for spesifikke applikasjoner for å forlenge levetiden og påliteligheten til flykomponenter.

Hvordan korrosjon på metallkomponenter påvirker bilindustrien og beskyttelsestiltak

Korrosjon er en av de største utfordringene for metallkomponenter i bilindustrien, spesielt når det gjelder lette materialer som aluminium og magnesium. I motorer og karosserideler spiller aluminium en viktig rolle på grunn av sin lave vekt og styrke, men det er utsatt for forskjellige former for korrosjon, inkludert pitting og galvanisk korrosjon. Spesielt er aluminium i kontakt med andre metaller utsatt for galvanisk korrosjon, som kan føre til alvorlige skader og svekke komponentenes strukturelle integritet. For å forhindre dette brukes ikke-ledende materialer til å skille aluminium fra andre metaller, noe som reduserer risikoen for galvanisk korrosjon og forbedrer komponentens levetid.

Når vi ser nærmere på pitting korrosjon, spesielt lokal korrosjon, finner vi at intensiteten øker med høyere sporekonsentrasjoner av spesifikke mikroorganismer. Et eksempel er Aspergillus terreus, en sopp som kan fremme dannelsen av biofilmer på metalloverflater. Når organisk karbon er begrenset, kan denne soppen, ved å tære på oksygenet under biofilmene, skape et anaerobt miljø. Dette fører til dannelsen av et oksygenkonsentrasjonscelle, der områder med lav oksygenkonsentrasjon blir anodiske, og de oksygenrike områdene fungerer som katoder. Denne prosessen øker hastigheten på pitting korrosjon, ettersom elektroner strømmer fra anodiske til katodiske områder, og akselererer oppløsningen av aluminium.

Magnesiumlegeringer er også mye brukt i bilindustrien på grunn av sin letthet og høye styrke-til-vekt-forhold. Men magnesium er svært reaktivt og utsatt for korrosjon, spesielt i miljøer som inneholder klorider og fuktighet, for eksempel vei-salter og fuktige forhold. Magnesiumlegeringene lider spesielt av galvanisk korrosjon, noe som kan forårsake betydelig lokal skade og redusere både den mekaniske stabiliteten og estetiske utseende på komponentene. For å motvirke disse problemene benyttes beskyttende belegg, som konverteringsbelegg, anodisering og maling, som danner barrierer som beskytter magnesiumoverflatene fra korrosive agenter. Tilsetning av elementer som aluminium, sink og sjeldne jordmetaller kan også forbedre korrosjonsmotstanden ved å skape en mer stabil oksidfilm.

Plast og kompositter, på den annen side, korroderer ikke på tradisjonelt vis, men de kan degradere over tid når de utsettes for UV-stråling, ekstreme temperaturer og kjemikalier. Denne nedbrytningen kan føre til tap av mekaniske egenskaper som styrke og fleksibilitet, noe som kan påvirke ytelsen og sikkerheten til kjøretøykonstruksjoner. For å forbedre holdbarheten til plast og kompositter tilføres UV-stabilisatorer og antioksidanter som beskytter mot UV-stråling og oksidativ nedbrytning. I tillegg kan overflatebehandlinger og belegg bidra til ekstra beskyttelse mot miljøfaktorer og forbedre materialets motstand mot slitasje og kjemisk angrep.

Når man utvikler komponenter for bilindustrien, er det avgjørende å velge de riktige materialene for spesifikke applikasjoner og sikre at riktig produksjonsteknikk benyttes. Med tanke på de mange utfordringene som korrosjon kan påføre materialene, må ingeniører og designere kontinuerlig vurdere materialenes holdbarhet, korrosjonsmotstand og evne til å motstå miljøpåvirkninger for å sikre at bilene er både lette, drivstoffeffektive og holdbare.

I tillegg til de nevnte metodene for å beskytte mot korrosjon, kan det være nyttig å ta i betraktning spesifikke miljøforhold der komponentene vil bli utsatt for, for eksempel temperaturvariasjoner, luftfuktighet, eksponering for kjemikalier eller saltvann. Regelmessig vedlikehold og inspeksjon av kjøretøykomponentene, samt riktig forvaltning av materialene, er avgjørende for å oppdage og adressere korrosjon på et tidlig stadium, noe som forlenger levetiden og påliteligheten til de magnesium- og aluminiumskomponentene som er brukt i moderne biler.