Syria var i konstant endring, og dette hadde betydelige konsekvenser for palestinerne, både politisk og sosialt. Mens de var spredt og adskilt fra hverandre, ble palestinerne ytterligere svekket av det dyptgående traumet og sjokket som ble påført dem. De som hadde hatt en sterk tilknytning til sitt hjemsted, fant seg selv røvet for sitt land, ikke lenger en majoritet i sitt eget hjemland, men degradert til en minoritet og underordnet status i stater som ikke var deres egne.

Palestinerne gjennomgikk en tid preget av passivitet på 1950-tallet, mye på grunn av deres identifikasjon med ideologien om pan-arabisme, som først og fremst ble personifisert gjennom Gamal Abdel Nasser i Egypt. Pan-arabismen hevdet at araberne utgjorde et eneste folk, bundet sammen av språk, historie og kultur, som var blitt delt av imperialistiske krefter. Denne ideologien tiltrakk mange palestinere som hadde blitt frarøvet sine hjem og eiendommer, da den representerte et håp om at de kunne gjenvinne sin styrke og handlekraft gjennom en fornyelse av det arabiske nasjonalt felleskapet. Det ble hevdet at Palestina kunne bli "befriet" gjennom denne fornyelsen og foreningen av den arabiske nasjonen, og palestinerne måtte være tålmodige og vente på deres egen frigjøring.

For de fleste palestinerne, som var redusert til fattigdom og underordnet status i sine nye hjemland, ble økonomisk overlevelse en prioritet. Dette var spesielt vanskelig på grunn av diskriminerende forskrifter og praksiser som begrenset deres muligheter for arbeid i Jordan, Libanon og Israel. For mange palestinere ble utdanning hovedveien til sosial og økonomisk fremgang, til tross for de begrensede mulighetene som ble tilbudt i landene de var tvunget til å bo i.

En viktig katalysator for radikalisering i denne perioden var diskriminering og arbeidsledighet, noe som særlig rammet unge palestinere. Den utdannede palestinske ungdommen begynte å organisere seg for å få innflytelse og skape endring. I 1950 ble den unge Yasser Arafat, som var ingeniørstudent ved Cairo Universitet, med på å grunnlegge "Unionen av Palestinske Studenter". Kort tid etter, i Beirut, opprettet George Habash, en medisinstudent ved American University, en annen studentorganisasjon med det pompøse navnet "Den Arabiske Nasjonalbevegelsen". På denne tiden begynte det også å oppstå nasjonalistiske organisasjoner i Gaza, og i midten av 1950-årene begynte disse små og svake organisasjonene å danne et nettverk som skulle bli grunnlaget for motstandsbevegelsen Fatah.

I 1964 ble Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) dannet, og i 1967, etter den katastrofale seksdagerskrigen, mistet folk troen på pan-arabismen. Samtidig fikk Fatah en oppsving og ble den dominerende aktøren i den palestinske nasjonale bevegelsen.

Med fremveksten av PLO og Fatah begynte bildet av den palestinske motstandskjemperen med Kalashnikov å bli et viktig symbol på palestinsk motstand. Palestinernes kamp for en stat ble sett på som et spørsmål om væpnet motstand. Våpenet ble et symbol på makt, og det ble antatt at revolusjonær vold kunne være den eneste veien til frigjøring. Motstand var synonymt med væpnet kamp, og dette var en del av den bredere strømningen i mange frigjøringsbevegelser på den tiden.

Etter 1967 ble PLOs strategi å bruke de okkuperte områdene som en base for en populær geriljakrig, men etter en kort periode ble denne strategien forlatt. Jordan ble ansett som den mest hensiktsmessige plattformen for geriljaangrep. Samtidig ble det gjennomført en voldsom kampanje med kapringer av fly og andre handlinger som skulle presse vestlige makter til å endre sine holdninger til den palestinske–israelske konflikten.

I lys av denne politiske virkeligheten er det viktig å forstå hvordan palestinsk identitet ble formet gjennom både tap og motstand. Ifølge Rashid Khalidi er det en sentral del av palestinsk bevissthet at deres kamp alltid har vært preget av nederlag, men disse nederlagene er ofte blitt presentert som triumfer. Historien om palestinsk motstand er dermed ikke bare en fortelling om tap, men også om heroisk utholdenhet i møte med umulige odds.

Den palestinske motstanden, både i form av væpnet kamp og politisk mobilisering, har vært kjennetegnet av en viss paradoksal tilnærming, hvor nederlag ofte er blitt fremstilt som seire. Fra den første revolten i 1936–39 til kampen i Karama i 1968 og til nederlaget under svart september i 1970, har palestinske ledere og aktivister ofte presentert disse hendelsene som symboler på utholdenhet og motstand mot overveldende krefter, til tross for at de var militært tapende.

Et annet aspekt som er viktig i denne perioden, er skiftet i den politiske tyngdepunktet for palestinerne. Etter 1967 flyttet palestinsk politisk aktivitet seg fra de okkuperte områdene til flyktningleirene i Jordan og senere til Libanon. Det var blant flyktningene at PLO så sine fremtidige rekrutter, og det var blant disse samfunnene at organisasjonen etablerte en form for konstruktiv motstand. Dette inkluderte oppbygging av velferdsinstitusjoner og støtte til kulturelle aktiviteter som skulle styrke den palestinske identiteten som et folk frarøvet sitt land.

Palestinerne har vært preget av en konstant kamp for å bevare sin identitet, ofte i møte med både fysiske og politiske tap. Det som skiller palestinsk erfaring fra mange andre nasjoners kamp for frihet, er det vedvarende spennet mellom nederlag og triumf, og hvordan denne dynamikken har formet deres kollektive minne og framtidige mål.

Hvordan økte kostnadene ved okkupasjon under den palestinske intifadaen?

Gjennom forskjellige former for motstand forsøkte palestinerne å påføre Israel smerte, i håp om at de skulle begynne å tvile på om kostnadene ved okkupasjonen overgikk gevinstene. Disse kostnadene var ikke nødvendigvis tap av liv eller fysiske skader, men heller økonomiske belastninger, moralsk forfall innen Israel og de israelske okkupasjonsstyrkene, samt skade på Israels internasjonale anseelse og i øynene på viktige deler av verdens jøder. Motstanden fra palestinerne tok mange former: boykott av israelske varer, anstrengelser for å løsne seg fra israelsk økonomisk og politisk kontroll, og forskjellige former for symbolsk motstand. Alle disse handlingene symboliserte et ønske om å bryte båndene til underkastelse og avhengighet, og en streben etter å gjenopprette både nasjonal og kollektiv stolthet.

I samsvar med Gandhis prinsipper om ikke-vold, trodde mange på den transformative kraften i selv-suffering som en metode for å nå frem til motstanderen. Gjennom beredskap til å lide, i fast forankring i sannheten, mente Gandhi at motstandere kunne røres emosjonelt og forstå de skammelige konsekvensene av sine handlinger. Denne tankegangen ble også brukt i den palestinske motstanden, men i praksis viste det seg at undertrykkere ofte forblir immune for lidelsen til sine ofre, spesielt når de ser seg selv som fundamentalt atskilt fra "den andre".

Palestinerne utviklet derfor en gradvis tilnærming for å påvirke den israelske offentligheten og beslutningstakere. De startet med en dialog med israelske fredsgrupper som var imot okkupasjonen. Disse israelske sympatisørene kunne så påvirke sine landsmenn, spesielt de nærmere hovedstrømmen av israelsk politikk, og etter hvert kunne dette skape en kjede av påvirkning, en "stor kjede av ikke-vold", som Johan Galtung beskrev det, frem til beslutningstagende sentre og viktige opinionsledere.

Et av de viktigste målene for intifadaen var å få tilstrekkelig mange palestinere, spesielt de i strategiske posisjoner, til å trekke tilbake sitt samarbeid, og dermed svekke de økonomiske og politiske fundamentene som støttet Israels okkupasjon. Ved å gjøre dette håpet palestinerne at Israel ville begynne å vurdere kostnadene ved okkupasjonen og kanskje trekke seg tilbake. Imidlertid viste det seg at Israel, selv om det ønsket det strategiske territoriet på Vestbredden og Gazastripen, ikke nødvendigvis ønsket palestinerne i det hele tatt. Israel var dermed villig til å betale kostnadene for intifadaen samtidig som de økte presset og undertrykkelsen. For Israel var det ikke nødvendig med palestinsk samarbeid for å opprettholde okkupasjonen, noe som svekket effektiviteten til den ikke-voldelige motstanden betydelig.

En annen utfordring var at palestinerne i mange tilfeller var mer avhengige av israelsk arbeidskraft og økonomi enn omvendt. Israel kunne finne erstatninger for palestinske arbeidere som trakk seg tilbake, mens palestinerne selv ikke hadde andre alternative kilder til inntekt. Israel var fortsatt den primære kilden til mange nødvendigheter for palestinerne i de okkuperte områdene. Dermed ble kostnadene ved motstanden for vanlige palestinere stadig høyere, mens Israel på sin side ikke viste tegn på å svekke sin resolusjon. Etter hvert begynte flere å stille spørsmål ved om den ikke-voldelige motstanden virkelig påførte Israel nok lidelse til å få dem til å vurdere tilbaketrekning.

Et annet problem var en svakhet ved det som kunne kalles "skamkraften" og utfordringene knyttet til en potensiell "vertikal eskalering" av motstanden. De palestinske forsøkene på å påvirke den israelske offentligheten og beslutningstakere hadde to dimensjoner: Den første var å konvertere og overbevise gjennom villigheten til å lide for den rettferdige saken, og den andre var å tvinge Israel til å vurdere tilbaketrekning ved å øke kostnadene ved å opprettholde okkupasjonen. Dessverre viste det seg at disse to dimensjonene ofte var vanskelig å forene. Skamkraften hos de mange liberale israelerne som var bekymret for okkupasjonens moral kunne raskt bli nøytralisert av enhver voldshandling som førte til skader eller dødsfall blant israelere. I Israel var frykt den dominerende følelsen, og enhver voldshandling økte frykten og førte til en eskalering av motstanden.

Frustrasjonen blant palestinerne vokste, spesielt ettersom den ikke-voldelige motstanden ikke førte til umiddelbare konkrete resultater. Dette førte til en økning i voldelige angrep, og samtidig begynte den opprinnelige støtten for den ikke-voldelige motstanden å svinne. I stedet for å oppnå sympati ble palestinske aksjoner ofte sett gjennom linsen av frykt, noe som førte til at flere israelerne begynte å betegne palestinerne som "terrorister".

I 1990 begynte motstanden å vise tegn på fragmentering. Den koordinasjonen som hadde blitt oppnådd mellom forskjellige politiske fraksjoner begynte å gå i oppløsning, dels på grunn av de politiske spenningene som hadde oppstått, og dels fordi mange erfarne ledere fra den eldre generasjonen hadde blitt tatt til fange eller deportert av israelerne. De unge, relativt uerfarne etterfølgerne som trådte til, manglet den nødvendige politiske ferdighetene og organisasjonserfaringen til de tidligere lederne.

Videre ble palestinernes forsøk på å påvirke eksterne aktører, som USA, alvorlig svekket. USA, som ble sett på som en viktig tredjepart i konflikten, svarte raskt på Iraks invasjon av Kuwait i 1990, mens palestinerne opplevde et økonomisk tilbakeslag, ettersom Gulfstatene, som tidligere hadde støttet palestinerne økonomisk, begynte å trekke tilbake sin støtte. Samtidig intensiverte de israelske represaliene, og lidelsene for palestinerne økte.

Det er viktig å forstå at motstandens dynamikk ikke bare handler om å påføre fysisk skade eller å oppnå umiddelbare politiske gevinster. Motstanden var en kompleks og langsiktig prosess, preget av utfordringer knyttet til økonomisk avhengighet, interne splittelser, og eksterne faktorer som på mange måter bestemte den palestinske bevegelsens muligheter for suksess. Det er essensielt å se på hele bildet: hvordan eksterne aktører, inkludert de vestlige maktene, reagerte på konflikten, hvordan interne spenninger blant palestinerne kunne undergrave deres motstand, og hvordan Israel håndterte både de militære og økonomiske kostnadene ved okkupasjonen.

Hvordan Gjenbruk av Programvare Kan Bygge Ny, Banebrytende Programvare
Hvordan teknologiske innovasjoner påvirket antikkens sivilisasjoner
Hvordan Donald Trump og den amerikanske historien om urfolk påvirker rasismen mot Native Americans i dag
Hva skjer når gamle legender blir til virkelighet?
Hvordan beskrives stasjonære prosesser og Itô's stokastiske differensiallikninger?