Hvordan Donald Trump og den amerikanske historien om urfolk påvirker rasismen mot Native Americans i dag

I løpet av Donald Trumps presidentperiode ble rasisme mot urfolk i USA mer synlig i både politisk og kulturell kontekst. Trumps forhold til det som kalles "Indian Country" er preget av en spenning mellom fortidens oppfatninger og de historiske prosessene som ofte blir oversett eller forvrengt. Denne spenningen er særlig tydelig i hans tilsynelatende beundring for Andrew Jackson, en kontroversiell figur i amerikansk historie, og hans forhold til de faktiske hendelsene som hans minner kan skjule.

Dette øyeblikket med ærefulle anerkjennelser til Navajo-kodetalkerne fant sted under et portrett av Andrew Jackson, USAs syvende president, som hang bak Trump under seremonien. Jackson, kjent for sin rolle i tvangsforflytning av tusenvis av urfolk, står som et symbol på den amerikanske nasjonens voldelige forhold til sine opprinnelige folk. For mange urfolk er hans minne forbundet med traumer og undertrykkelse, og hans tilstedeværelse i Det hvite hus, spesielt under Trump, blir sett på som en videreføring av den historiske marginaliseringen av urfolk.

Donald Trumps syn på urfolk og deres plass i amerikansk politikk er uløselig knyttet til en lang historie med kolonialisering, marginalisering og usynliggjøring. Trumps politikk, og hans kommentarer om urfolk, har ofte dreid seg om å tilbakevise eller redusere den historiske betydningen av urfolkskampene, som de som har vært knyttet til beskyttelse av land, kultur og rettigheter. Hans kommentarer om Elizabeth Warren og hennes påståtte tilknytning til urfolk er et eksempel på hvordan han bruker et symbol på “den forsvinnende indianeren” for å angripe politiske motstandere, og samtidig fremme en visjon av Amerika som er dypt preget av hvithet.

Rasismen mot urfolk i dagens USA er ikke bare en arv av fortiden, men også en del av den nåværende politiske og kulturelle diskursen. Når Trump og andre maktpersoner henter på symboler som Jackson eller benytter seg av stereotypiske fremstillinger av urfolk, gjenoppliver de gamle myter som har vært med på å opprettholde rasisme mot urfolk i flere hundre år. Denne typen ideologisk og kulturell rasisme gjør at historiske traumer forblir levende i hverdagen til mange urfolk, og at kampen for rettferdighet og anerkjennelse ikke bare er en kamp for politiske rettigheter, men en kamp for menneskelig verdighet.

I lys av Trumps presidentperiode og hans kontroversielle politikk er det avgjørende at man forstår hvordan denne rasismen ikke bare er en del av en fjerntliggende fortid, men en nåtidig utfordring for urfolk i USA. Å anerkjenne og forstå de dype røttene til denne rasismen, som går tilbake til kolonitiden og videre til dagens politikk, er viktig for å kunne forstå den vedvarende marginaliseringen av Native Americans. Det er også nødvendig å erkjenne at denne marginaliseringen ikke bare foregår på politisk nivå, men også på kulturelt og sosialt nivå, i mediene, i utdanning og i den offentlige diskursen generelt.

For leseren er det viktig å forstå at Trumps handlinger og uttalelser ikke er isolerte hendelser, men en del av et større mønster av historisk forvrengning som fortsetter å påvirke urfolkskampene i dag. Det er ikke nok å kun anerkjenne rasismen mot urfolk som et fenomen som har eksistert i fortiden; man må også forstå hvordan den fortsatt manifesterer seg i den politiske og kulturelle sfæren, spesielt i lys av hendelser som har fått ekstra oppmerksomhet under Trumps tid som president.

Endtext

Hvordan revolusjonens vold preget forholdet mellom kolonister og urfolk i Ohio-dalen

I denne atmosfæren av vold og mistillit ble hendelser som slagene ved Fallen Timbers i 1794 avgjørende for å forme de kolonistiske holdningene. Før disse hendelsene var de fleste av de europeiske kolonistene fortsatt i en viss grad usikre på hvordan de skulle håndtere urfolkene, og mange forsøk på å forhandle fram en varig fred ble enten ignorert eller avvist. Denne holdningen forlot et blodig spor i hele Ohio-dalen, der voldsbruken økte betydelig fra slutten av 1760-årene og gjennom den amerikanske revolusjonen.

Den amerikanske revolusjonen, som begynte i 1775, bidro på sin egen måte til å eskalere volden, og brakte med seg nye dimensjoner av militær og kulturell konflikt. Kolonistene, som opprinnelig hadde ønsket å styrke sine egne posisjoner gjennom selvstendighet, oppdaget snart at deres konflikt med britene også innebar en dypere og mer uforsonlig konflikt med de opprinnelige folkeslagene. Den såkalte "frontlinjekrigen" som raste parallelt med revolusjonen, involverte ofte grusomme sammenstøt mellom kolonistene og urfolk, som enten kjempet for å beskytte sine territorier eller ble alliert med britene i håp om å motarbeide kolonistenes fremmarsj.

Men det var ikke bare soldatene og de organiserte militære styrkene som var ansvarlige for denne volden. Vanlige kolonister, inkludert de som var på jakt etter land og ressurser, var ofte de som tok initiativet til angrep på urfolkssamfunn, og de så dette som en legitim måte å sikre sitt eget livsgrunnlag på. Denne typen vold ble både akseptert og i mange tilfeller oppmuntret av kolonimyndighetene, som i økende grad så på urfolkene som en trussel mot nybyggernes sikkerhet.

Selv om de første tiårene av kolonial ekspansjon så ut til å preges av en viss grad av forhandling og samarbeid med urfolkene, ble dette etter hvert utkonkurrert av en mer voldelig tilnærming. Det er også viktig å merke seg at volden ikke alltid var et ensidig fenomen: i mange tilfeller var urfolkene selv ansvarlige for å angripe kolonister, spesielt som svar på deres egne trusler mot eksisterende bosetninger og ressurser. Slike gjengjeldelsesangrep ble imidlertid ofte brukt av kolonistene som bevis på urfolks aggressivitet, noe som videre befestet de negative stereotypiene om urfolk som villede og blodtørstige.

Revolusjonen markerte et betydelig punkt i denne prosessen. Når den amerikanske uavhengigheten ble erklært, ble urfolks grunner og deres tilknytning til deres landområder ytterligere marginalisert. Konfliktene som utspilte seg på denne tiden mellom nybyggerne og urfolkene var ikke bare fysiske kamper, men også kampene om minne, historie og identitet. For kolonistene som hadde vært vitne til, eller ofre for, disse voldelige sammenstøtene, ble kampen om landene ofte omformet til en kamp om moralsk overlegenhet. Hvit offerrolle og minnet om tapet av familiemedlemmer ble brukt for å rettferdiggjøre ytterligere vold mot urfolkene.

I flere århundrer har disse hendelsene blitt diskutert og analysert gjennom muntlige historier og dokumenter som vitner om de tragiske realitetene ved grenselandene. Den virkelige forståelsen av hva som skjedde i Ohio-dalen på slutten av 1700-tallet innebærer ikke bare å rekonstruere historiske fakta, men også å forstå de langvarige konsekvensene av kolonial vold og hvordan denne volden dannet grunnlaget for senere politiske og kulturelle holdninger i USA.

Hvordan "Spill av Indianer" Reflekterer Den Koloniale Imaginære

Gjennom film og populærkultur har fremstillinger av urfolks identiteter ofte blitt formet av utenforstående, som har valgt å representere disse kulturene gjennom et idealisert eller forvrengt linse. En av de tidligste eksemplene på dette fenomenet kan ses i Robert Flahertys Nanook of the North, hvor han, fremfor å dokumentere virkelige inuitter, instruerte sine skuespillere til å rekonstruere tradisjonelle jaktteknikker og bruke utdaterte verktøy. Dette var en film som presenterte urfolk som nærmest overnaturlige, i en tidløs tilstand nær naturen, i kontrast til den moderne verdenen. På den tiden var dette en fascinasjon som resonnerte med publikum verden over og etablerte et bilde av det "edle" urfolk, et bilde som fortsatt eksisterer i filmer som Kevin Costners Dances with Wolves og Disney’s Pocahontas.

Flahertys fremstilling, selv om den var kunstig, stemte overens med en kulturell lengsel etter det som ble sett på som en urfolkssivilisasjon, uspolert og uforstyrret av fremgangens industrielle krefter. I denne konteksten ble urfolks livsstil et symbol på en type uskyld som den vestlige verdenen følte var tapt, en verden som ble stadig mer preget av urbanisering og teknologisk utvikling. For mange var det et ønske om å finne en motvekt til det moderne livets korrupsjon og miljøødeleggelser. Denne fantasiens urfolk ble en type «andre», et speil for den koloniserte verden som kunne bruke dette bildet til å definere hva det ikke var.

I denne sammenhengen dukket også "Grey Owl" opp. Archibald Belaney, en britisk mann som i 1906 flyttet til Canada, skapte en ny identitet som en urskogens vokter, og presenterte seg som en representant for Ojibwa-folket. Han ble en populær foredragsholder og talsmann for naturvern, og hans budskap, som apellerte til et ønske om å beskytte naturen, traff et sultent publikum. At han ikke var en ekte Indianer, men en hvit mann, ble aldri avslørt i hans tid. For publikum var han autentisk i sitt engasjement for naturen, og hans "ekte" urfolksidentitet passet perfekt inn i det bildet som vesten ville ha.

Likevel kan man ikke oversette dette uten å reflektere over et mer komplekst spørsmål: hvordan relaterer denne kulturelle appropriasjonen seg til de virkelige identitetene til de som faktisk er urfolk? For mange av disse fiktive representasjonene av urfolket, som de av Grey Owl, var det et forsøk på å oppnå en slags kulturell kapital. På samme måte som Grey Owl i sin tid var et symbol på et «ekte» urfolk i øynene til den vestlige verdenen, fant Sylvester Long, også kjent som Chief Buffalo Child Long Lance, sin plass i dette samme bildet. Han var en annen som forsøkte å forme sin identitet basert på de stereotypene som hadde blitt skapt av koloniale diskurser, og han ble en sensasjon i New Yorks sosiale eliter som en «Indianer». Han deltok på fester, deltok i media, og selve livet hans ble solgt til et nysgjerrig og inntjenende publikum.

Selv om han hadde noen urfolksrøtter, hadde Long Lance valgt å konstruere et bilde av seg selv som en Blackfoot, en stamme som ikke nødvendigvis passet inn i de populære stereotypene av urfolk på den tiden. Hans historie, som ble kjent gjennom hans "autobiografi", ble en sensasjon, og han forsøkte å navigere i et rasehierarki som ikke tillot ham å være den han følte han skulle være. Hans tragiske endelikt, som kom etter at hans identitet ble avslørt som fiktiv, reiser viktige spørsmål om hvordan "spilling" av urfolk, enten det er gjort for politiske eller kommersielle formål, kan føre til både personlig og sosial katastrofe.

Forståelsen av Long Lance og hans kolleger, som Grey Owl, er viktig for å forstå hvordan urfolk har blitt brukt som et symbol på det ekte og det primitive i vestlige forestillinger. De ble, og blir, ofte konsumert i kulturelle narrativer som tillater andre å definere sitt forhold til naturen og til historien om kolonisering. I denne prosessen blir urfolkets ekte stemmer og opplevelser nesten alltid overskygget av disse forvrengte, ideologiske bildene. Det som skjer, både i film og i virkeligheten, er at deres virkelige historier blir til kjøtt for et narrativ som er langt mer kompleks enn de stereotyper som blir forvaltet.

Endtext

Hvordan kan vi forstå etnisitet og identitet gjennom DNA-tester og personlige påstander?

I diskusjonen om etnisitet og identitet, har historien om Elizabeth Warren, amerikansk senator, blitt et viktig eksempel på hvordan genetiske tester kan utfordre og redefinere et individs selvforståelse og offentlige identitet. Warren hevdet i mange år å ha en del Cherokee-indianer i sitt blod, og hun brukte denne påstanden til å understøtte sitt bilde som en minoritet i akademiske og politiske sammenhenger. Dette førte til kontroverser da hun ble konfrontert med tvil om autentisiteten i hennes etniske bakgrunn.

For mange innfødte amerikanske folk, inkludert Cherokee-samfunnet, er det å identifisere seg som en del av deres etnisitet ikke bare et spørsmål om genetisk tilstedeværelse, men også om deltagelse i kulturen, tradisjonene og fellesskapet som bærer denne identiteten. Det er et skarpt skille mellom genetisk bakgrunn og det å faktisk være en del av et urfolkssamfunn. Kritikken mot Warren dreide seg derfor ikke bare om en genetisk test, men om et større spørsmål om kulturell appropriasjon og makt, der individer fra majoritetsbefolkningen bruker identiteter de ikke har rett til å påberope seg for egen gevinst.

Forståelsen av etnisitet i den moderne verden er dypt kompleks. I flere tiår har det vært en diskusjon om hva som utgjør "ekte" etnisk identitet. Det er en utbredt misforståelse at genetiske tester kan gi definitive svar på etnisk tilhørighet. I mange tilfeller er identitet et resultat av arv, miljø og personlige valg som kan være vanskelig å kvantifisere genetisk. Slik sett kan genetiske tester være et nyttig verktøy for å forstå vår biologiske bakgrunn, men de kan ikke gi oss et fullstendig bilde av vår kulturelle identitet.

Videre bør man være bevisst på at slike tester, spesielt når de er offentlige, kan føre til farlige reduksjoner av komplekse identiteter til en enkelt genetisk markør. Dette kan bidra til å fremme en forenklet forståelse av etnisitet og kulturell tilhørighet, noe som kan undergrave de dyptgående og ofte uuttalte realitetene som preger minoriteters liv.

For etnisk identitet handler det ikke kun om genetiske markører eller å kunne dokumentere blodslinjer. Det handler om tilhørighet til et fellesskap, deltagelse i dets kultur og en anerkjennelse av de historiske og nåværende forholdene som former det. Dette er et tema som krever en dypere forståelse enn det som kan fanges opp i en laboratorietest. Å påberope seg en etnisk identitet uten å ha tilhørighet til den gruppen i en kulturell eller sosial forstand kan føre til en form for uautorisert tilslutning som er problematisk for både individet og samfunnet som helhet.

I dagens samfunn ser vi flere tilfeller av såkalte «etniske påstander» – folk som hevder tilknytning til minoriteter for å utnytte de privilegier som følger med å tilhøre en utsatt gruppe. Slike påstander har fått betydelig oppmerksomhet, både i akademia og i media, og vi ser hvordan disse fenomenene utfordrer våre ideer om hvem som har rett til å bære visse identiteter.

Etnisitet er et spørsmål om mer enn bare arv og genetikk. Det er et spørsmål om historie, kultur og den erfaringen man har av å være en del av et fellesskap. Dette er viktige elementer som ikke kan reduseres til et testresultat. Og derfor, når vi vurderer etnisk tilhørighet, må vi alltid ha i mente at identitet er både et personlig valg og et sosialt fenomen, dypt rotfestet i det kulturelle og historiske landskapet vi lever i.