Polychlorinerte naftalener (PCN) forekommer hovedsakelig i gassfase i atmosfæren, spesielt i byområder som Venezia, Italia, hvor konsentrasjonen i partikulære prøver ofte ligger under deteksjonsgrensen. Gass-partikkel-forholdet (G/P) for PCN kan variere betydelig over tid, og en økning i dette forholdet indikerer en høyere andel PCN i gassfasen sammenlignet med partikler. Mindre partikkelstørrelser assosieres med en økt andel PCN, hvor de minste partiklene (med kinetisk diameter under 1,0 μm) kan inneholde over 60 % av total PCN-mengde. Dette har betydning for hvordan PCN transporteres og inhaleres, da finpartikler lettere kan trenge dypt inn i luftveiene.

Når det gjelder matvarer, er dataene om PCN foreløpig begrensede, men trenden viser at animalske produkter generelt har høyere nivåer av PCN sammenlignet med plantebaserte matvarer. I studier fra Spania i 2000 var PCN-konsentrasjonen høyest i fete matvarer, fisk og skalldyr, deretter egg og kjøttprodukter. En systematisk analyse fra Kina i 2022 bekreftet at kjøtt, egg og fisk inneholder mest PCN, mens melkeprodukter og planter har lavere nivåer. Nivåene i matvarer kan også påvirkes av lokal industri, som ved sekundære kobbersmelter, hvor nærhet til utslippskilder øker konsentrasjonen i både animalske og plantebaserte produkter.

Det er også viktig å forstå at PCN-forekomstene i planter er mye lavere enn i animalske produkter, ofte en til to størrelsesordener lavere. Dette skyldes blant annet bioakkumulering i næringskjeden, hvor PCN konsentreres oppover i trofiske nivåer. I tillegg viser analyser av PCN-kongener at tetrachloronaphthalener ofte dominerer i både animalske og plantebaserte matvarer, med penta- og heksachloronaphthalener som også bidrar betydelig. Dette kongenermønsteret gir innsikt i kildene til forurensning og kan indikere både naturlige og menneskeskapte bidrag.

Å forstå distribusjonen av PCN i miljø og matvarer krever oppmerksomhet på flere aspekter: partikkelstørrelse og fase i atmosfæren påvirker transport og eksponering, sedimentnivåer reflekterer historiske og nåværende utslipp, og variasjoner i matvarekonsentrasjoner avhenger av geografisk nærhet til forurensningskilder og bioakkumulering i næringskjeden. Den systematiske forskjellen i nivå mellom plante- og animalske produkter understreker viktigheten av å overvåke både miljø og matvarekjeder for å forstå menneskelig eksponering og potensiell risiko.

Det er også vesentlig å merke seg at data på PCN i mat fortsatt er relativt sparsomme og ikke tilstrekkelige for en full global risikovurdering basert på kostholdseksponering. Videre forskning må fokusere på både langsiktige trender og spesifikke kilder, samt effekten av forskjellige PCN-kongener på helse. Miljø- og helsevurderinger bør derfor integrere kunnskap om PCNs kjemiske egenskaper, persistens, og toksisitet for å kunne forebygge og redusere eksponering.

Hvordan påvirker heksaklorbenzen (HCB) arter og hvilke praktiske tiltak finnes for opprydding?

Heksaklorbenzen (HCB) framstår som et klassisk eksempel på et persistente organisk miljøgiftproblem: lave, men biologisk aktive konsentrasjoner i miljøet som akkumuleres i næringskjeder og gir målbare effekter hos både invertebrater, fisk, fugl, pattedyr og mennesker. Toksiske terskler og risikovurderinger bygger ofte på data fra akvatiske organismer og terrestriske virvelløse dyr, men der det foreligger NOEC-verdier for fugl og pattedyr, anvendes disse i utarbeidelsen av arters følsomhetsfordelinger (SSDer). Et representativt punktestimat — HC5, den konsentrasjonen der færre enn 5 % av artene i en gitt økosfære forventes å bli påvirket — er beregnet til 0,49 mg/kg i matkilder. Dette tallfestes som et pragmatisk verktøy for vurdering av økologisk risiko, men skjuler kompleksiteten i blandingstoksisitet og metabolittenes rolle.

Tidsseriestudier i marine pattedyr illustrerer denne kompleksiteten: biotilførsel og historisk forurensning kan gi høye tidligere nivåer, mens senere prøvetakninger viser markante reduksjoner — for eksempel målte gjennomsnittsverdier i spekk hos gråhvaler betydelig lavere i nyere dekader enn i 1990‑årene. På tross av denne nedadgående trenden er topp-predatorer i lukkete eller arktiske systemer fortsatt utsatt, særlig der fortynning er begrenset og historiske kilder fortsatt bidrar.

Metabolitter må også vies oppmerksomhet: tetrachlorobenzoquinone (TCBQ), et oksidasjonsprodukt av HCB og PCP, har selvstendig toksikologisk profil. In vitro‑eksperimenter viser at TCBQ kan endre cellemorfologi og jernmetabolisme og indusere ferroptose. Atmosfærisk oksidasjon av HCB til PCP ytterligere kompliserer kvantifisering av globale konsentrasjoner og kilde‑apportionering, og illustrerer hvordan kjemisk nedbrytning i miljøet kan gi nye toksiske arter.

Sammenhengen mellom HCB‑kroppsbelastninger og menneskelig sykdom er vanskelig å etablere entydig, men epidemiologiske data rapporterer assosiasjoner med redusert glomerulær filtrasjon og nyreskade — funn som samsvarer med dyrestudier som peker på oksidativt stress, metabolsk forstyrrelse av glukose og enzymatisk dysfunksjon i nyrevevet.

Regionale risikovurderinger viser nyanser: en tidligere vurdering for Nordsjøen konkluderte med lav akutt risiko for vannlevende organismer og begrenset trussel mot fiskende fugl og pattedyr bortsett fra svært følsomme arter, mens en arktisk vurdering etter REACH‑prinsipper indikerte betydelig risiko for toppredatorer og for ferskvannsarter i lavfortynnete systemer. Slike vurderinger må alltid skjelne mellom historisk last og nåværende utslipp.

Det er viktig å erkjenne at effektuttrykk i miljøet ofte springer ut av kombinasjoner av lave eksponeringer, langvarig bioakkumulering og interaksjoner mellom moderstoffer og metabolitter. Derfor må overvåkning være flerledd: målinger i abiotic medier suppleret med biomarkørbasert overvåkning i representative arter, inkludert top‑predatorer og menneskelig biomonitorering, gir et mer fullstendig risikobilde. Tiltak rettet mot kildereduksjon, sammen med teknologier for lokalisert konsentrasjon og sikker destruksjon, utgjør akutte nødvendigheter der aktiv forurensning fortsatt forekommer.

Viktig for leseren å legge til: systematisk overvåking av TCBQ og andre relevante metabolitter i miljøprøver og biomateriale; langtidsserier for å følge trender i marine pattedyr og top‑predatorer; metodikk for vurdering av blandingstoksisitet og synergier i reelle miljømatriser; regionale vurderinger som skiller mellom historisk last og aktuelle utslipp; kostnads‑ og risikoberegninger for alternative oppryddingsteknologier, inkludert behov for transport, konsentrasjon og sluttbehandling; retningslinjer for helseoppfølging der eksponering er påvist, med særlig fokus på reproduksjon og nyrefunksjon; og klare kriterier for når høye‑temperatur‑destruksjon eller eksperimentelle kjemisk‑mekaniske metoder er teknisk og økonomisk forsvarlige.