Hvordan oppnår WWF tillit og innflytelse i Arktis gjennom nettverksbygging og institusjonell legitimitet?

WWF fremstår som et godt eksempel på hvordan en internasjonal ikke-statlig organisasjon (INGO) kan navigere i komplekse, flernivåstyrte miljøer og samtidig opprettholde institusjonell tillit. Dette skjer gjennom bevisst nettverksbygging, strategisk alliansearbeid og kontinuerlig forvaltning av sin status i det globale miljøpolitiske feltet. I slike sammenhenger fungerer nettverk ikke bare som kommunikasjonskanaler, men som strukturelle rom for anerkjennelse, forhandling og innflytelse.

Nettverksbygging blant INGOs som WWF er ikke tilfeldig, men en strukturert praksis der sosiale og profesjonelle relasjoner danner et komplekst nett av forbindelser mellom individer, institusjoner og ideologier. Slike nettverk legger til rette for informasjonsutveksling, ressursdeling og normspredning, og åpner for institusjonell samhandling med aktører på tvers av sektorielle og nasjonale grenser. Dette muliggjør også en gradvis harmonisering av miljønormer og praksiser på regionalt og internasjonalt nivå.

For WWF er nettverksbygging et strategisk verktøy for å skape legitimitet, men også for å posisjonere seg som en aktør med status. Status er her ikke bare en sosial vurdering, men et symbolsk uttrykk for organisasjonens anerkjente rolle i politikkutforming. Gjennom prosesser av gjensidig anerkjennelse mellom aktører – stater, selskaper, akademiske miljøer og sivilsamfunn – konsolideres WWF sin posisjon. Dette er avgjørende for tillit. Weber minner oss om at verken økonomisk kapital eller formell posisjon automatisk gir status, men at de kan lede til det gjennom sosialt konstituerte prosesser. Det samme gjelder for WWF.

Innenfor komplekse policy-fellesskap som Arktis, hvor miljøvern, urfolksperspektiv og geopolitikk sameksisterer og ofte kolliderer, må en aktør som WWF balansere ulike verdier og forventninger. Denne balansen er delikat. Å favne både menneskelig og ikke-menneskelig natur i sitt virke er sentralt for WWF sin identitet. Det gir organisasjonen tyngde overfor stater som ønsker vitenskapelig og diplomatisk samarbeid fremfor normativ irettesettelse. Samtidig risikerer WWF å bli oppfattet som for kompromissvillig av mer radikale miljøinteresser.

Det er også i dette landskapet at WWF sitt Global Arctic Programme opererer. Programmets struktur og rolle innenfor organisasjonen avspeiler WWF sin institusjonelle kompleksitet. Programmets tilstedeværelse i nasjonale WWF-kontorer i sentrale arktiske stater skaper en form for flernivå-koordinering som, selv om den ikke er rigid, tjener et klart formål: å forankre arbeidet i nasjonale kontekster samtidig som man sikrer lojalitet til WWF sitt overordnede globale rammeverk. Dette forsterker både effektiviteten og tilliten til organisasjonen, særlig fra statlige aktører som vurderer stabilitet og forutsigbarhet som avgjørende.

WWF sin historiske tilknytning til elitære miljøer innen politikk, akademia og kongehus, samt organisasjonens tidlige institusjonalisering som en del av den første bølgen av miljøbevegelse, har også lagt grunnlaget for dens legitimitet i det internasjonale systemet. Dens evne til å tiltrekke seg både finansielle ressurser og politisk støtte fra bredt sammensatte aktører er ikke tilfeldig. Det er resultat av langsiktig posisjonering og evnen til å fremstå som både teknisk kompetent og politisk nøytral.

Men jo større en organisasjon som WWF blir, desto mer komplekse blir også dens indre dynamikker. Differensieringen av mål, partnere og arbeidsmetoder kan skape interne spenninger, som igjen kan undergrave tilliten blant eksterne aktører. Derfor må slike organisasjoner ikke bare utøve strategisk posisjonering eksternt, men også føre en form for institusjonell selvdisiplin internt. Det innebærer et kontinuerlig arbeid med å kalibrere målsetninger, håndtere interessekonflikter og sikre samsvar mellom verdier og praksis.

Det som også er viktig å forstå, er at tillit i slike kontekster aldri er permanent. Den er betinget, situasjonell og kontinuerlig utsatt for vurdering. I møte med nye geopolitiske realiteter og økende press på Arktis som region, vil WWF måtte justere sin rolle, sine narrativer og sine partnerskap. Evnen til å bevare tillit vil i økende grad avhenge av om WWF klarer å kombinere institusjonell konsistens med fleksibel tilpasning – og samtidig fremstå som en aktør med integritet i både ord og handling.

Hvordan tenke som et fjell? Om global fjellstyring i antropocenens tid

Spørsmålet om global fjellstyring handler ikke bare om forvaltning av fjellområder, men i større grad om hvordan styringens logikk kan forstå de elementer som ligger utenfor den tradisjonelle, rasjonelle tilnærmingen. Fjellenes mangfold avslører at de ikke nødvendigvis krever en fundamentalt forskjellig tilnærming til styring, men at den eksistensen som ligger utenfor menneskelig kontroll aldri kan reduseres til forvaltningens logikk. Det er ikke et spørsmål som kan løses, men et spørsmål som handler om å forstå grensene for hva som er mulig innenfor rammene av eksisterende styringsmodeller.

I denne sammenhengen er det lett å forstå hvorfor fjell, som både fysiske og kulturelle landskap, utgjør et potensielt lovende felt for utvikling av en planetarisk politikk. Denne politikken kan kanskje gi et alternativ til de dominerende, fragmenterte tilnærmingene til styring, som skaper gjensidig utilgjengelige «bokser» av politiske og miljømessige rom. Fjellene, som både natur og kultur, krever en annen type relasjon til politikken – en som ikke søker totalisering, men som legger til rette for tverrgående allianser og forbindelser som ikke nødvendigvis er synlige på ett og samme plan.

Det som er utfordrende med fjellenes politiske rolle er at de ikke lett lar seg plassere innenfor etablerte rammer for styring. De representerer både et fysisk og et ontologisk «utenfor», som ikke kan fanges innenfor eksisterende kategorier og diskurser. Fjellene er i sin essens både eksempler på menneskelig inngripen og motstand mot den, noe som gir et spennende grunnlag for dekoloniale og økologiske diskusjoner som er nødvendige i en tid preget av den antropocen. I denne epoken, hvor menneskelig aktivitet har fått vidtrekkende konsekvenser for både natur og kultur, er det avgjørende at vi begynner å tenke annerledes om vår plass i forhold til naturen – ikke som en distansert observatør, men som en aktiv deltaker i et globalt økologisk system.

Planetarisk politikk krever et radikalt skifte i hvordan vi forstår naturens forhold til menneskelig handling. Dette kan ikke oppnås gjennom tradisjonelle, statlige eller internasjonale styringsmodeller som forsøker å gjøre naturen til et redskap for politisk og økonomisk makt. I stedet må vi erkjenne at naturen har egne logikker og at menneskelig politikk må utvikles med respekt for disse logikkene, heller enn å forsøke å underkaste dem menneskelig styring. Fjellene, som symboler på det uforståelige og det utemmede, kan dermed fungere som en påminnelse om at det finnes en irreduktibel del av verden som alltid vil være utenfor vår fullstendige kontroll.

For å utvikle en politikk som kan takle de økologiske og kulturelle utfordringene som fjellområdene står overfor, er det viktig å anerkjenne at fjellene aldri kan forstås fullt ut gjennom menneskelig forvaltning alene. De representerer en form for motstand mot fullstendig kontroll, og deres mangfold krever at vi utvikler en politikk som kan omfavne det uforståelige og det ukontrollerbare. Dette kan ikke gjøres gjennom strategisk essensialisme eller ved å påtvinge fjellene et sett med universelle regler, men heller ved å skape forbindelser mellom mennesker og fjell som respekterer deres kompleksitet og mangfold.

Ettersom fjellene er både naturlige og kulturelle symboler, er det avgjørende at politikken som utvikles rundt dem tar hensyn til både miljømessige og kulturelle perspektiver. Fjellområder er ofte hjem for urfolk som har utviklet sine egne, dypt forankrede forståelser av naturen og dens betydning. En politikk som tar fjellenes mangfold på alvor, må derfor også inkludere disse perspektivene, og erkjenne at ulike kulturer kan ha forskjellige måter å forholde seg til naturen på.

Fjellstyring i det 21. århundre er ikke bare en teknisk utfordring, men også en filosofisk og politisk en. Vi står overfor et økologisk krysningspunkt der vi må tenke på fjellene ikke bare som ressurser å forvalte, men som vitner om de historiske, kulturelle og økologiske kompleksitetene som mennesket har forsøkt å kontrollere. Det er på høy tid at vi begynner å tenke på fjellene på deres egne premisser, og ikke bare på de premissene som vi ønsker å påtvinge dem.

Er menneskets utvikling på vei mot en økologisk sivilisasjonsprosess?

På en viss måte er Pinkers (2018) manifest for opplysningens fremgang basert på samme forutsetning – forskjellen er at for Pinker er de økologiske kostnadene både bærekraftige og tålelige.

Menneskeheten er kanskje den arten med størst kapasitet for destabiliserende innvirkning på den ikke-menneskelige naturen, men det er også mulig at den samme arten vil vise seg å være den eneste som kan utvise evolusjonær selvbegrensning i forhold til naturen og miljøet. Jeg har tidligere diskutert muligheten for en utviklingsbane som innebærer en «økologisk sivilisasjonsprosess» (Quilley 2009; se også Aarts et al. 1995). Jeg konkluderte da med at enhver prosess for dannelse av økologisk bevissthet som involverer en internasjonalisering av atferdsbegrensninger som er tilstrekkelige til å ha en innvirkning på balansen mellom antroposfæren og biosfæren, ville innebære en intensivering av nasjonale og til og med overnasjonale statskontroller av atferd og fremveksten av enda større nivåer av psykologisk begrensning.

I den grad den restrainspersonligheten som er forbundet med liberale samfunn har vært knyttet til betydelig høyere nivåer av psykiske lidelser og ulykkelighet, vil et paradigmeskifte mot et økologisk super-ego sannsynligvis føre til enda større spenninger og patologier. Ethvert slikt resultat vil i stor grad være avhengig av en progressiv endring i balansen mellom involvering og tilbaketrekning. For at bærekraftig utvikling skal ha noen reell innvirkning, må det delvis referere til en sivilisatorisk spurt mot større tilbaketrekning og mindre fantasifylte, mer virkelighetsnære modeller for sosiale relasjoner mellom individer og grupper.

Slike kunnskaper vil være nødvendige for å kunne omforme samfunnet på en seriøs måte. Det er mulig at eksistensen av begreper som «antroposfære» er et tegn på at en dyp endring i vår «orienteringsmetode» allerede er i gang. Den markante nedgangen i mellommenneskelig vold i moderne samfunn var, ifølge Elias, et tegn på et mer differensiert super-ego og kontrollmekanismer som ble frembrakt av moderne prosesser for personlighetsdannelse. Dette personlighetssystemet, hevdet Elias, er et resultat av stabile statlige monopol på vold, et komplekst nettverk av reguleringsstrukturer og incentiver, samt sosialisering – alt muliggjort av vekst.

Energistrømmer i form av økonomisk overskudd muliggjør større kompleksitet og gjensidige avhengighetsrelasjoner, som hever kostnaden ved konflikt samtidig som de insentiverer samarbeid og tilbakeholdenhet. I denne sammenhengen er det mulig å forestille seg en koordinert regulering og reduksjon av det økologiske fotavtrykket fra menneskelig aktivitet, samt fremveksten av et mer «biophilt» mønster for affektiv tilbakeholdenhet i forhold til de økologiske virkningene av atferd.

Men det virker sannsynlig at et slikt utfall vil være avhengig av en eskalering av omfanget og intensiteten i de gjensidige relasjonene mellom individer og grupper på global skala, samt overnasjonale institusjoner, rettssystemer og former for reguleringsmonopol, ledsaget av en betydelig evne til å sanksjonere regelbrytere. Med andre ord, enhver «økologisk sivilisasjonsprosess» ville ikke ha noen sjanse uten overnasjonale mekanismer for pacifisering og sosialisering (Quilley 2009; se også Aarts et al. 1995).

Hvordan har antropocentrisme formet statlig styring og urfolks rettigheter i Indonesia?

Prosessen med antropocentrisering i Indonesia startet med kolonistyrets oppbygging på midten av 1800-tallet, da europeiske kolonimakter intensiverte utnyttelsen av kolonienes naturressurser for å styrke sin posisjon i et stadig mer konkurranseutsatt globalt marked. Denne prosessen innebar en overgang fra lokale, økologisk integrerte styringssystemer til en nasjonalpolitisk og økonomisk modell som var strikt territorielt avgrenset. Innenfor disse grensene ble «ikke-menneskelig natur» redusert til rene naturressurser, underlagt målrettet utnyttelse for økonomisk gevinst. Det gamle samspillet mellom mennesker og miljø, slik det hadde vært i urbefolkningens tradisjonelle systemer, ble i stor grad marginalisert.

Selv etter Indonesias uavhengighet fortsatte denne antropocentriseringen under den autoritære og utviklingsorienterte New Order-regjeringen (1965–1998). Staten styrket sin kontroll både over mennesker og natur, og selv om Adat-rettighetene – urbefolkningens sedvanerett – formelt ble anerkjent, ble disse i praksis nedprioritert og undertrykt. På 1980-tallet, med globaliseringens inntog, begynte statens sentraliserte grep å svekkes gjennom fragmentering, desentralisering og internasjonalisering av styringsapparatet. Suhartos fall i 1998 skapte et maktvakuum og utløste en hard konkurranse mellom ulike sosiale krefter om kontroll.

Urbefolkningen, støttet av transnasjonale nettverk, utnyttet denne situasjonen til å kreve økt autonomi og gjenopprette sitt styringsrom gjennom deltakende kartlegging og juridisk anerkjennelse av sine rettigheter. De oppnådde delvise seire, som domstolens anerkjennelse av skogområder som tilhørende urbefolkningen og statens formelle aksept av deltakende prosesser. Likevel er det viktig å merke seg at dette ikke har ført til en reell reversering av antropocentriseringen. Ulike aktører, fra private næringsinteresser til lokale eliter, fortsetter å konkurrere om kontroll over både mennesker og naturressurser for økonomisk utnyttelse.

Denne dynamikken belyser hvor komplekst forholdet mellom stat, marked og urfolk er i Indonesia. Antropocentrisme har ikke bare vært en form for naturutnyttelse, men også en politisk og økonomisk styringslogikk som har formet hvordan natur og mennesker ses og kontrolleres innenfor statens rammer. Samtidig er urbefolkningen ikke statiske ofre, men aktive aktører som tilpasser seg, kjemper og søker å gjenerobre kontroll i en tilsynelatende overveldende struktur.

Forståelsen av denne historiske og politiske prosessen krever at man ikke kun ser på staten som en ensartet og uforanderlig makt, men som et komplekst nettverk i konstant forhandling og konkurranse. Videre er det essensielt å anerkjenne hvordan globalisering og internasjonale aktører påvirker både nasjonal politikk og urbefolkningens kamp for rettigheter. Leseren bør også reflektere over hvordan antropocentrisme, som styringsprinsipp, påvirker vår forståelse av bærekraft og sameksistens med naturen i et postkolonialt samfunn.