II krummet seg under hendene mine, den slimete grusen smuldret bort. Det var noe man ikke kunne vise til Lærerne – det ville vært illojalt. Muren måtte stå, for alltid. Den var ikke bare en fysisk konstruksjon, men et symbol på Verdens fortsatte eksistens. Hvis Muren skulle falle, ville Span-et ende. Stå Muren!

Vinden brølte gjennom utstikkene og støttebjelkene, mens Muren svarte med sin løvestyrke. Langt ute i det rasende mørket glødet fosforescerende surf svakt i regnet. Kulden og våtheten tok tak, men plikt, ære og våkent nærvær på Muren holdt meg oppe. En bonde eller en vanlig mann ville søkt ly; ikke jeg, ikke en offiser av Muren.

Boltene på beltet mitt raspte mot steinen. Jeg tok dem ut og la dem sammen med armbrøsten på brannsteget. Jeg plasserte også Insigniet der. Jeg tok frem skinnetuiet, pakket ut den oljede silken, tvinnet snoren rundt håndleddet og begynte å skanne strendene med nattkikkerten. Kampene på vollene forberedte seg, men den ødelagte brosteinen gjorde det vanskelig å gå med maskineriet. De var klossete, bare tjenere og roboter. Reparasjoner var nesten umulig nå.

Regnet avtook, og månen brøt gjennom tynne skyer og kastet et svakt lys over det våte havsletten. Ingenting å se der nede. Til høyre blinket noen få dempede lys i hornvinduene til fiskernes hus. Vi har glass, eller rettere sagt Lærerne har det. Det var riktig at de skulle ha det beste – glass og komfort. De lærte oss Orden, og ansvaret for Muren var deres. Muren måtte stå helt til Det Ultimative Lyset kom og Span-et tok slutt. Stå Muren!

Det var ingen fiskere ute denne natten, og heller ingen fiende. Selv ikke hans svarte skrog kunne overleve i dette havet. Jeg kjente saltvannet i regnet. Muren strakk seg øst og vest. Noen ganger kunne man skimte dens bue som vendte nord og sør for å møtes tusen mil unna, over kontinentet. Vår seksjon nådde nesten havet, mens resten fulgte en evig sirkel over daler, sletter og høye fjell.

Jeg sa «evig», for det var den – Muren var evig, fra begynnelsen til slutten. Men den var brutt der solen falt. Jeg visste det, jeg hadde sett det. Det var i øst Muren tok slutt. Muren av tårnene endte der. En åpning, ti, tjue mil bred. Muren endte i vridde klumper av basalt.

Havet hadde trengt inn der, en sirkulær bukt, dyp og bred. Sanden var knapp, og om man gravde, kom man snart til glass – sprukket, krakelerte, boblet, iriserende. De hadde bygget en ny mur der, ikke så høy som den ekte. En stor halvsirkel på kanten av bukten. Det skjedde etter det Siste Slaget, for fem hundre år siden, på den vide stranden som var før Muren. Fienden kom i tusenvis med sine krigere. Det ble et massivt slakt.

Da fiendens vismenn så at våre forfedre vant, kalte de solen ned for å slå Muren. Solen berørte stranden og Muren, og steg så opp igjen i kaos av purpur og rødt ildhav. Muren ble skadet og bukten skapt. Alle som så det døde, enten der og da eller dagen etter – blendet og omkommet, både våre folk og fiendens.

Siden den gang hadde de ikke kommet, men en dag ville de. Vi måtte holde vakt. Stå Muren!

Langt øst, langs den mørke Muren-reven, ble himmelen blek. Vinden stilnet. Mot daggry flagret vårt våte banner på stangen. Snart steg solen damp fra de våte steinene. Det var en god dag. Tynne skyer kom inn fra havet. Måker og kråker suste i oppstrømsvind langs Muren. Sangfuglenes stemmer nådde opp fra havsletten. Blågrønne furuer, rosa stammer... hvit skumsjø, himmelblått hav, solen steg klart i den rene luften.

Ved fiskerhyttene drev en jente ut et dusin svarte og hvite geiter. Jeg satte kikkerten på henne. Mørkt hår, ung, kremhvit hud, runde bryster under den hvite blusen, løp hun gjennom den myke sanden med bare føtter.

Jeg stengte slike gleder ute. Slike tanker... Jeg, en offiser av Muren! Slike kjødelige overtramp. Jeg hadde kost meg med morgenen... følt det... når jeg burde ha vært viet Vakten... til Lærernes Ære og deres Hellige Tillit. Det var den sanne gleden – ikke i kjødelige dagdrømmer om den fysiske verden. Den jenta... en offiser måtte være over det, holde sin energi for Plikt og Lærerne. Å, syndens verden i en roses hjerte... svakheten i nytelse.

Så var det tid til å gå inn i en celle mens solen passerte. Oppe på de høye nivåene kunne varme og stråling være farlig; på slettene var det trygt, bare litt skygge, eller en stor hatt når solen sto på.

Jeg ble på plattformen så lenge jeg kunne, for å pinte kjødet. Så vaklet jeg inn i den kjølige mørket. Jeg trykket på knappen og kalte på en Lærer for å høre min selvkritikk. Den skinnende, nye skjermen i det flekkete, tynne plasten. Skjermene var alltid i orden, alltid perfekte... lite annet var det.

Med bøyd hode fortalte jeg Læreren om mitt feiltrinn. Jeg forsøkte å se ansiktet hans i mørket under kappen hans mens han svarte med detaljert kritikk. Jeg vred meg... Jeg visste... forstod. Men Lærerne var slik... de fortalte alltid ting du allerede visste. Burde ikke en mann, en offiser, være i stand til å avgjøre rett og galt selv? Men vi måtte hedre Lærerne.

Han gav meg min bot og avviste meg. Jeg måtte gå tilbake til Citadellet barfot, gjennom varmen og faren på Murtoppen. Det var en god bot, velbalansert for å vise kjødet mitt svakhet.

Solen passerte. Skarpe skygger på plattformen beveget seg i det sirklende lyset. Ravner kom ut igjen og skrek om den kjøligere luften utenfor.

Jeg sendte bort mine krigere, kastet armbrøsten over skulderen og satte kurs opp den spaltede skråningen av råtnende betong. Hesten gled etter meg, tråkket lett de siste meterne til toppen.

Det var skyggenes time. Min skygge til venstre var rød, tent av den nedgående første solen, mørkere nå. Den andre solen steg lys i øst. Over var himmelen dyp blå; i sør, bak meg, ga den plass til kuldens indigo.

Noe snø lå igjen i de dypeste fordypningene, noen få trær krympet for vinden.

Du måtte gå sakte på toppen, men du ble andpusten uansett.

Stiene på toppen var gamle cellevegger. Mange av dem. På begge sider falt ødelagte gulv brått ned i mørke, stillestående dammer eller bunnløse sjakter, tette med tornete busker. Selv om det var forfallent; raviner, kløfter... gudløse trær som med røttene presset fra hverandre murverket, sto Muren fortsatt, storslått mot alle som kunne komme. Stå Muren!

Det levde ting på toppen. Menn og mindre enn menn. Dyr og mindre enn dyr. Troll, banditter som kom ned til det Frie Landet for å plyndre og herje; griser og vingede løver... kanskje også fiendens skapninger, vesener fra bak Kulden.

Da den andre solen steg og varmen ble uutholdelig, vendte jeg fra stien og gikk inn i en klynge av blekede, vridde furuer.

I skyggene vokste planter, grønne og nesten frodige. Jeg slappet av i det grønne mørket. Hesten knaste ivrig med tennene mens den spiste. Solflekker danset over furunålene. Jeg tok frem flasken og nippet til det varme vannet.

Den Sølvgamle Mannen talte fra skyggene.

«Velkommen, løytnant. Jeg har sett deg.»

Jeg spratt opp med armbrøsten klar, men innså at han snakket murens språk. I hendene holdt han Insigniet, lærernes stålskaft. Fingrene hans var lange og hvite.

Jeg viste ham mitt Insignium og hilste.

«Jeg anerkjenner Insigniet. Stå Muren!»

«Insigniet? Mener du skytteren?»

Nå kunne jeg se ham tydeligere. Han var kledd i tettsittende klær...

Det som er avgjørende å forstå er at Muren ikke bare er et fysisk forsvarsverk, men en manifestasjon av en høyere orden og tro. Plikten og æren som bæres av dens offiserer er ikke bare militær disiplin, men en kontinuerlig kamp mot egen svakhet og synd. Våkenheten og lojaliteten er en del av en større kosmisk orden, hvor Muren holder kaos og undergang på avstand. Den evige kampen mellom lys og mørke reflekteres i de rituelle handlingene og strenge påbudene som opprettholder denne ordenen.

Det er også vesentlig å erkjenne at denne kampen har en tidshorisont som strekker seg langt utover enkeltindividets liv, ja, kanskje selv menneskehetens levetid. Det er en kamp for kontinuitet, for å opprettholde en verden hvor liv og håp kan eksistere. Den sårbare balansen, der både natur og overnaturlige krefter truer, understreker hvor skjør denne ordenen er.

Det menneskelige element i historien er også sentralt: Offiserens indre kamp mellom det jordiske begjær og den høyere plikten illustrerer den moralske og åndelige disiplin som kreves. Det er et speil på all menneskelig eksistens – kampen mellom lyst og plikt, mellom personlige svakheter og samfunnets behov.

Denne dynamikken gir leseren innsikt i en verden hvor orden og kaos konstant konfronteres, ikke bare i det ytre, men også i sjelens dype kammer.

Hvordan kan blindhet bli en styrke og ikke en svakhet?

Han hadde fått kontroll over pusten og rettet inn retningen sin. Bak ham hørte han doktoren. Med fast skritt marsjerte han mot grunnsteinen, doktoren travet i hælene på ham. "Litt til venstre, marskalk," sa doktoren, og plutselig begynte alt å skje raskt. En rask klyving og en barkende latter. "Han er oppe, marskalk, se opp!" Og nesten umiddelbart kuttet tuppen av piskesnoren Cresswells knoker og rev piskestrålen ut av hånden hans.

"Klok gutt, ikke sant, marskalk?" Piskesnoren sang, og Cresswell krympet seg, piskeslaget bet inn i underarmene hans. Piskesnoren knaste, og Brent brummet, "Hørte du det, marskalk? Du skal hoppe på det før jeg er ferdig." Cresswell rykket til. Hvem var denne mannen? Hvordan så han ut? Hvor stor var han? Hvor sterk?

Snoren kuttet Cresswells lår, slikket skuldrene hans, krøllet seg over ryggen. Med en refleks som bare kan komme av trening og lidelse, grep Cresswell etter snoren, fikk tak og dro til. Den overraskede Brent ble kastet framover da pisken rev seg løs fra hendene hans. "Hva i ...? Du er full av triks, ikke sant, marskalk?"

Cresswell bøyde seg sammen, lyttet til stemmen, prøvde forgjeves å lokalisere kroppen nøyaktig. Ryggen hans prikket. "Så, blinde mann, vil du ha en stående kamp, gjør du?" ropte Brent. "Det er greit for meg." Slaget traff Cresswell høyt på kinnet og slo ham sidelengs ned på knærne. Han reiste seg på ett ben, og en knyttneve traff øyet hans og slo ham flatt på ryggen. Forvirret rullet han halvveis rundt, registrerte to raske steg, kastet armene ut og kastet seg framover. Han fikk tak i Brents knær, holdt fast, mens Brent desperat prøvde å komme fri og falt.

Blind raseri, blind temperament, blind mordlyst konsumerte Cresswell. Han grep Brents belte og dro seg opp på brystet hans i ett rykk. Brent forsøkte å vri seg, men Cresswell slo kneet hardt opp, en gang, to ganger. Brent brølte, og Cresswell traff kjeven hans med håndkanten og slo brutalt mot halsen hans. Brent vred seg, kastet hodet bakover, kvelte og kjempet for luft. Cresswells hender søkte Brents ansikt, holdt hodet hans nede. Nådeløst stakk Cresswell sine brutale tomler inn.

Larven nærmet seg modenhet. Cresswell var svært bevisst på det. Det var på overflaten av hans bevissthet, en uønsket, utfordrende tilstedeværelse, mørk og truende. Han kjente den og kjempet desperat for å holde den tilbake, selv om han skalv. Var ikke veien nå klar til å drive den tilbake med håp?

Menneskehetens sal var full. Gadlin slo stokken mot bordet, og den livlige summingen av samtaler døde bort. En sliten Cresswell noterte seg denne mannens kraft mens stillheten strakte seg ubrutt i forventning om hans ord.

"Mine venner," sa Godlin med en stemme preget av lidelse, men sterk og fast. "Mine venner, i mange år har vi vært på prøve. Vi har vandret en mørk vei, blitt satt lavt, blitt satt på prøve. Til hvilket formål? Skal vi tro at det vi har gjennomgått bare er en hendelse som skal glemmes så snart som mulig? Etter å ha båret en byrde i årevis, skal vi kaste den bort i uvitenhet om dens verdi? Har vår lidelse vært et uheldig, ulykkelig tilfelle som vi var uheldige å møte? Jeg tror ikke det."

"Nei, mine venner," sa han, og stemmen tok på seg kraft, dybde og mening, "vi deler en felles funksjonsnedsettelse. Det har vært blinde samfunn før, men aldri et som dette, aldri et som nå er tilbudt oss. Vi er alle uten syn. Ser dere ikke enheten her? Vanligvis plaget, har vi en unik likhet som bare syn kan ødelegge."

"Vi har blitt misbrukt av seende personer, forfulgt av seende personer, pisket av seende personer. Hva, da, har vært forbannelsen over Albamarle? Hvem var våre plager, hvem hånet oss, hvem gjorde narr av oss, utsatte oss for usigelig behandling og tortur, både mentalt og fysisk?"

"Det var de Seende! Bare m

Hvordan kan man sikre uforanderlighet i Python: immutable datatyper og deres anvendelse?
Trump og media: En trang etter oppmerksomhet
Hvordan Azure Cosmos DB Støtter Ustrukturert Data og Moderne Applikasjoner