Problemet med land var et betydelig hinder for etableringen av IUCAA-senteret på Poona University-campus. Universitetets administrasjon var motvillig til å gi bort land, ettersom det allerede var kritikk rettet mot beslutningen om å etablere GMRT-senteret der. Hvis mer land ble avsatt til et nytt prosjekt, ville universitetet selv stå overfor plassproblemer i fremtiden. Dette skapte et press for å finne en løsning på landspørsmålet.

Som medlem av det vitenskapelige rådgivningsrådet til statsminister Rajiv Gandhi, hadde jeg hatt anledning til å observere PMs arbeid på nært hold. Jeg ble imponert over hans innsats for å fremme vitenskap og teknologi i India, samt hans holdning til å redusere papirarbeid og byråkrati. På grunnlag av denne erfaringen, og etter å ha sett hvordan han reagerte på vitenskapelige initiativer, bestemte jeg meg for å ta en modig beslutning. Jeg skrev et brev til statsministeren i mars 1988, hvor jeg informerte ham om at IUCAA-senteret hadde fått godkjenning fra UGC og var på jakt etter land på Poona University-campus. Jeg ba om hans hjelp til å overvinne lokale politiske og administrative hindringer.

I midten av april, kort tid før jeg skulle reise til Paris som gjesteprofessor ved Collège de France, mottok jeg en telefon fra kontoret til den daværende Chief Ministeren i Maharashtra, Shankarrao Chavan. Han stilte direkte spørsmålet: "Trenger du noe land på Poona University-campus?" Jeg svarte bekreftende, og han forsikret meg om at han ville sørge for at jeg fikk det nødvendige landet.

Bare en uke før min avreise til Paris, møtte jeg Chavan, som viste seg å være en dyktig administrativ leder. Han hadde tydeligvis blitt informert av statsministerens kontor og hadde fått detaljer om prosjektet. Han ba meg være tålmodig, men lovet å sørge for at vi fikk tildelt land. Den politiske situasjonen i Maharashtra var imidlertid ustabil, og etter at Chavan ble erstattet av Sharad Pawar, var jeg usikker på om hele prosessen måtte startes på nytt. Jeg kontaktet imidlertid fortsatt hans sekretær, Mr. DasGupta, som fortsatt hadde en ledende rolle i administrasjonen.

Da jeg kom tilbake fra Paris i juni, ble det bekreftet at landproblemet hadde blitt løst. Jeg ble innkalt til et møte med Pawar og hans administrasjon, og jeg fikk forsikringer om at landet ville bli overført til oss på en 99-års leieavtale med en symbolsk leie på én rupi per år. Dette ble til og med sendt ut på statlig TV som en offentlig bekreftelse på avtalen.

Likevel, da landmålingene ble utført, ble det oppdaget at vi bare hadde fått tildelt 11 mål, mens vi hadde søkt om 20 mål. Til tross for dette ble den resterende delen av landet utstedt til oss innen utgangen av 1988, og den fullstendige overføringen ble formelt avsluttet tidlig i 1989.

Det er viktig å merke seg at denne prosessen ikke bare handlet om politiske forhandlinger og administrativ støtte. Hver beslutning ble påvirket av en rekke lokale og nasjonale krefter, fra universitetets egne interesser til statlige og nasjonale politiske krefter. Samtidig var den akademiske ambisjonen en viktig drivkraft som til slutt overskygget de praktiske og politiske hindringene.

I tillegg til den politiske prosessen, var det også betydning i samarbeidet med internasjonale akademikere og institusjoner, som ga prosjektet ekstra tyngde. For eksempel hadde professor Jean-Claude Pecker ved Collège de France en viktig rolle i å gi formell og uformell støtte til prosjektet, og dette styrket IUCAA-senterets akademiske kredibilitet.

Hvilken rolle spiller personlige nettverk og administrativ støtte i å overvinne praktiske problemer i vitenskapelige prosjekter? Hvordan kan akademikere bruke politiske og administrative kanaler til å fremme vitenskapelige initiativer? Dette er spørsmål som illustrerer hvordan suksess i store vitenskapelige prosjekter ofte krever en blanding av akademisk dedikasjon, politisk kløkt og samarbeid med ulike institusjoner.

Hva skjedde med B.H.U. etter uavhengigheten?

Da vi kom tilbake til Banaras etter en lang reise, var det alltid en følelse av at vi kom tilbake til et sted som hadde vært forlatt, et sted hvor tidens gang og de lange fraværene satte sine spor. Huset vårt, som hadde stått tomt i to måneder, krevde mye forberedelser for å bli beboelig igjen: støvet måtte feies bort, kjøkkenet måtte fylles på nytt, og vaskeren måtte kalles tilbake. Men alt dette var en del av rytmen i vårt liv, og etter en stund føltes alt som før. I kontrast til dette var det en helt annen verden på universitetet, et sted hvor forandringene som fulgte uavhengigheten, var langt mer merkbare og føltes på kroppen.

Banaras Hindu University (B.H.U.) var en gang kjent som et nasjonalistisk universitet med sterke prinsipper, et sted der det ble betalt en høy pris for å opprettholde akademisk uavhengighet. Det hadde tiltrukket seg de beste hodene fra hele landet, og universitetets fakultet var kjent for sin dyktighet og mangfold. Etter uavhengigheten, og spesielt etter at Dr. S. Radhakrishnan forlot universitetet, begynte ting å endre seg. Med overgangen til et sentralt universitet, finansiert av den indiske regjeringen, begynte B.H.U. å miste den nasjonale karakteren som hadde vært dets kjennetegn. En ny universitetslov ble innført, og med den kom mer byråkrati og ekstern innblanding, noe som gradvis undergravde universitetets tidligere ånd.

Denne utviklingen gjorde min far opprørt, og han trakk seg gradvis bort fra universitetets politiske liv. Han følte at de gamle verdiene ikke ble respektert lenger. Et tydelig tegn på dette var hvordan universitetet begynte å favorisere lokale interesser, noe som førte til en økning i parochialisme blant både administrasjonen og studentene. Universitetets tidligere åpenhet for talent fra hele India, hvor studenter og lærere kom fra alle hjørner av landet, var i ferd med å forsvinne. I stedet så vi et universitet hvor lokale interesser og "sønnene av jorden"-mentaliteten begynte å dominere.

Som et resultat begynte studentene å bruke energien og makten de hadde kanalistert inn i anti-britiske bevegelser, til å rette den mot universitetets ledelse. Tidligere sjeldne og moderate studentprotester utviklet seg til hyppigere og mer voldelige opprør, og til slutt måtte rektor forlate sin post.

Midt i denne uroen steg Acharya Narendra Deva, en veteran fra den anti-britiske bevegelsen og en respektert sosialist, inn som ny viserektor. Selv om han hadde alvorlige politiske uenigheter med kongresspartiet, var han en akademiker og leder som ble respektert både i de politiske og akademiske kretsene i Delhi. Hans ankomst til B.H.U. ble sett på som et tegn på håp for universitetets fremtid. En del av den nye universitetsloven ga viserektoren makt til å velge sin egen pro-vice-rektor. Til alles overraskelse valgte han min far til denne posisjonen. Min far, kjent både som en skikkelig akademiker og som en effektiv administrator, ble derfor utnevnt til pro-vice-rektor. Dette førte til at vår familie måtte flytte til det offisielle huset for pro-vice-rektoren, Holkar House.

Holkar House var langt mer romslig enn vårt tidligere hjem, og vi fikk tilgang til en offisiell bil og annet personale. Denne nye tilværelsen brakte både privilegier og utfordringer. Det var her jeg fikk vite at jeg hadde toppet listen i min universitetsmatrikkel, en prestasjon jeg husker med glede. Det var også her mange av våre slektninger kom på "Kashi-yatra", en pilgrimsreise til Banaras. Den nye bilens luksus ga oss også anledning til mange utflukter og pikniker i de omkringliggende områdene.

Det var også på denne tiden at jeg begynte på Central Hindu College, et eldre universitet som i dag er en del av B.H.U. Etter hvert som nye studenter ankom fra Delhi, ble konkurransen mer intens. Jeg hadde klart å holde førsteplassen i førsteårs eksamenene, men i andreåret innså jeg at utfordringene ville bli mye større.

B.H.U. var i ferd med å endre seg. Selv om det var et sted med en rik akademisk tradisjon, var det også et universitet i overgangen. Flere og flere studenter fra Delhi ble tiltrukket av universitetets ingeniørfaglige programmer, og deres ankomst hevet nivået på konkurransen i klassen. Fra et relativt lite skolemiljø gikk jeg inn i en helt annen verden, hvor jeg måtte tilpasse meg et nytt akademisk landskap, med større klasser og mer krevende eksamener.

B.H.U. var ikke lenger bare et universitet. Det ble et speilbilde av de større politiske og samfunnsmessige forandringene i India etter uavhengigheten. De akademiske utfordringene jeg møtte i mine tidlige år på universitetet, var bare en del av et mye større bilde av landets utvikling.

Endtext

Hvordan en pris og en bil ble et vendepunkt i mitt liv

Høsten 1961 begynte BBC å sende den populære science fiction-serien A For Andromeda, basert på Fred Hoyles og John Eliots roman. Serien var et godt stykke science fiction og ble godt mottatt, og kastet også lys på Julie Christie, en ung skuespillerinne som akkurat hadde avsluttet sin dramaskoleutdanning. I denne perioden opplevde jeg også et av mine egne personlige vendepunkter.

Jeg hadde nettopp mislyktes på førerprøven for andre gang og følte meg ganske nedfor. Da foreslo Mrs. Clarke, Barbaras mor, at jeg skulle få litt øvelse med å kjøre hennes Hillman Minx, slik at jeg ville ha noen kilometer bak rattet før neste forsøk. Med mitt lærersertifikat kunne jeg kjøre med "L"-skilt, og jeg begynte å hente Mrs. Clarke tidlig på morgenen for å kjøre henne til kontoret hennes på Regent Street. Dette ble en verdifull tid for meg, hvor jeg fikk mye praktisk erfaring, og etter hvert fikk jeg mer selvtillit bak rattet. Til tross for at jeg på nytt mislyktes på prøven, oppfordret Mrs. Clarke meg til å prøve igjen. På mitt fjerde forsøk bestod jeg, og den følelsen av å ha mestret noe, var ubeskrivelig.

En annen milepæl i denne perioden var når Dr. Arun Mahajani, som jeg hadde blitt kjent med gjennom sitt arbeid ved Huntingdon, kom på besøk til oss i Cambridge. Han ville ofte spise middag med oss på lokale indiske eller kinesiske restauranter, og hans besøk var alltid en lys flekk i en ellers hektisk hverdag. Det var også i denne perioden at vi flyttet fra det gamle "Hut"-kontoret til mer romslige lokaler etter at Metallurgilaboratoriene ble ødelagt av en brann og ble omfordelt. Med plass til å utvide, ble dette en ny tid for DAMTP, og jeg begynte å dele kontor med Brent Wilson fra New Zealand og Chandra Wickramasinghe, som i stor grad jobbet fra sitt rom i College-boligen.

Jeg hadde sendt inn et essay til Smith's Prize og ventet spent på resultatene. Til min store glede ble jeg blant de tre som mottok denne prestisjefylte prisen, en pris som tidligere hadde blitt tildelt Dr. G.S. Mahajani i 1926, som var far til Dr. Arun Mahajani. Jeg følte meg beæret da min prestasjon ble offentlig anerkjent både i Cambridge og utenfor universitetet. Meldingene og gratulasjonene kom fra alle kanter, og jeg ble oppriktig rørt over responsen.

For å feire denne prestasjonen og forbedre min økonomiske situasjon, bestemte jeg meg for å kjøpe bil. Jeg hadde fått førerkort, og med oppmuntring fra Barbara Hoyle og hennes mor, som kjente en dyktig bilmekaniker ved navn Ted Knott, gikk jeg til innkjøp av en brukt Vauxhall Velox, modell 1953, for bare 95 pund. Det føltes som et luksuskjøp på den tiden, men bilen viste seg å være en god investering. Jeg meldte meg også inn i AA (Automobile Association), og i løpet av de første ukene lærte jeg mye om bilhold og vedlikehold. For eksempel oppdaget jeg snart at loven krevde at parkeringslysene skulle være på hele natten hvis bilen var parkert på gaten, noe som førte til at batteriet utløp raskt. Heldigvis kunne jeg benytte meg av AA’s tjenester for å få bilen starta igjen, og etter hvert fant jeg en mer praktisk parkeringsplass som løste problemet.

Bilen ble raskt en viktig del av hverdagen min. Jeg brukte den til å utforske de omkringliggende landsbyene med venner som Kumar Chitre og Jamal Islam, og den ga meg en følelse av frihet og uavhengighet. Den ble også et praktisk hjelpemiddel for å komme seg til London, hvor vi ofte parkerte i utkanten og tok undergrunnen videre til byen.

Smith’s Prize var et stort gjennombrudd, både akademisk og personlig, og førte til flere nye muligheter for meg, både i Cambridge og på andre steder. På et måltid med universitetets ledelse ble jeg hevet som "den første Smith’s Prizeman som Fitzwilliam har produsert". Dette ble en milepæl i min karriere, og det var med stolthet at jeg delte denne opplevelsen med familie og venner, som hadde vært der gjennom min reise.

Det er viktig å forstå at denne perioden ikke bare handlet om å oppnå priser og prestasjoner, men også om de små, personlige øyeblikkene som fikk meg til å føle meg hjemme i en ukjent verden. Fra de enkle kjøreturene på landsbygda til å motta gratulasjoner fra gamle familiemedlemmer som Dr. Mahajani, har disse erfaringene satt varige spor i meg. Det er lett å fokusere på de store milepælene i livet, men ofte er det de små handlingene og øyeblikkene som gir livet dybde og mening.

Hvorfor ringer vi ikke lenger? Den usynlige kraften bak telefonsamtaler
Hvordan en hemmelig skattkammer ble åpnet
Hvordan uttrykte palestinere i Israel sin motstand gjennom kultur og dagligliv under militært styre?
Hvordan kan man effektivt beregne egenverdier i store tidsforsinkelsessystemer?