Er det mulig å skape demokratisk tilhørighet i en verden preget av splittelse og ufullstendighet?

Demokratisk politikk må ikke idealiseres som et harmonisk fellesskap, men forstås som en arena for fredelig forhandling mellom motsetninger som aldri fullt ut kan forsones. Den såkalte "gjensidige antagonistiske mistenksomheten" mellom folk og elite, mellom sentrum og periferi, mellom det etablerte og det marginale, er ikke bare uunngåelig – den er også rettmessig. Å anerkjenne dette som en demokratisk forutsetning, og ikke en patologisk unntakstilstand, er avgjørende for å kunne omgås hverandre på en fruktbar måte uten å søke total seier eller fullstendig utslettelse av motstanderen.

Like fullt er det viktig å ikke forfalle til et ideal om "åpenhet" som utsletter reelle forskjeller eller reduserer identitet til symbolpolitikk. I kampen mot totalitære tendenser – enten de kommer som dogmatisk absolutisme eller grenseløs relativisme – ligger løsningen ikke i å oppheve motsetninger, men i å tåle dem, arbeide gjennom dem og gi dem en plass i offentligheten. Dette fordrer et lederskap som både ser potensialet i å overskride grenser og samtidig evner å ta de "klamrende" med i fellesskapet – de som frykter forandring, som kjenner på tap og tilhørighetsløshet, og som ofte avskrives som irrasjonelle eller reaksjonære.

Samtidig advares det mot fristelsen til å søke tilflukt i isolerte virkeligheter – ekkokamre hvor sannhet erstattes av bekreftelse, hvor kompleksitet avvises til fordel for enkle forklaringsmodeller. Når virkelighetsoppfatninger ikke lenger utfordres av andres erfaringer eller fakta, forvitrer både tilliten og grunnlaget for demokratisk samhandling. Populismens styrke ligger i dens evne til å artikulere følelser av ekskludering og mistillit, men dens svakhet er en uforsonlig dikotomi: "oss" mot "dem", renhet mot forurensning, sannhet mot løgn – uten rom for gråsoner eller gjensidig forståelse.

Et fruktbart samfunnsliv forutsetter en etisk og intellektuell årvåkenhet overfor de kreftene som underminerer sosial og kulturell integrasjon. Å være årvåken betyr ikke å forkaste identitet, men å forstå den som flytende og betinget, ikke som et lukket prosjekt som må forsvares med vold. Vi trenger en tilhørighet som ikke avhenger av homogenitet, men som drives av ufullstendighetens universelle vilkår – et fellesskap der alle, uavhengig av bakgrunn, anerkjennes som kapable til handling og samhandling.

Et slikt prosjekt forutsetter at vi avlærer oss de mytene som er blitt internalisert – myten om selvaktualisering som isolert triumf, ideen om den autonome borger som styrer seg selv i vakuum, uten gjeld, uten avhengighet, uten ansvar overfor andre. Å dyrke ideen om "The Complete Gentleman" som et ideal for borgerlig eksistens er å fornekte den ufullstendighet som er både vår byrde og vår mulighet. Det er i erkjennelsen av gjensidig avhengighet, bevegelse, tilblivelse og sårbarhet at ekte demokratisk medborgerskap kan vokse fram.

Demokratisk pluralisme krever at vi forstår hvordan ideer former våre virkeligheter – ikke bare som intellektuelle systemer, men som kroppslige erfaringer, følelser og relasjoner. Når ideene vi lever med insisterer på at kompleksitet er en trussel og at motstandere må elimineres, blir vold den logiske endestasjonen. Men dersom vi evner å utvikle et alternativt idésett – et nettverk av verdier og praksiser som ikke forutsetter homogenitet eller entydighet – kan vi kanskje bevege oss bort fra politiske fantasier om renselse, og i stedet leve med, og lære av, vår felles ufullstendighet.

Viktige tilleggsmomenter for leseren å reflektere over inkluderer: Hvordan man skaper institusjonelle rom for forhandling, uten at de kapres av eliteinteresser; betydningen av mediekompetanse i en tid der algoritmer manipulerer virkelighetsoppfatninger; og hvordan utdanningssystemet kan bidra til en dyptgående forståelse av pluralitet, ikke som et problem som må løses, men som en forutsetning for et bærekraftig demokratisk samfunn. Det er også viktig å utforske hvordan økonomiske strukturer kan forsterke eller svekke mulighetene for inkluderende tilhørighet, og hvordan gjeld – både som økonomisk og moralsk kategori – kan tenkes på nytt som bindeledd fremfor byrde.

Hva drev Trumps tilhengere til stormingen av Kongressen?

Denne holdningen til lojalitet og svik, som Trump selv har fremmet både i tale og i handling, har vært en gjennomgående faktor i hans forhold til både tilhengere og fiender. Hans politiske retorikk appellerte sterkt til en del av befolkningen som følte seg sviktet av et politisk system de oppfattet som utelukkende i elitehender. Dette ble synlig under stormingen av Kongressen, hvor Trump-tilhengere uttrykte sin mistillit til det etablerte politiske systemet. En kommentar på nettsiden TheDonald.win den 4. januar 2021 beskrev situasjonen som en kamp, og at det var opp til dem å "storme Kongressen" for å stoppe det de mente var en "stjålet" valgseier.

Trumps fascinasjon for populistiske løsninger, hvor han fremstilte seg selv som en messiansk figur som alene kunne redde Amerika, ble næret av hans tilhengere som anså ham som en frelser. Denne "auraen" av ledelse og karisma var et trekk som styrket hans relasjon til basen, og gjorde det lettere for ham å formidle sitt syn på en verden delt mellom hans tilhengere og et korrumpert etablissement. Det er i denne sammenhengen at begreper som "lojalitet" og "svik" får en dypt følelsesmessig resonans, langt utover politikkens rasjonelle diskurs.

Stormingen av Kongressen, som en direkte konsekvens av Trumps retorikk og maktspill, skulle symbolisere et vendepunkt for den amerikanske demokratiet. Denne hendelsen er blitt sett på som et forsøk på å avskaffe de demokratiske prosessene, hvor en voldsom, ideologisk motivert mobb angrep en av statens mest fundamentale institusjoner, ikke bare for å utfordre resultatene av valget, men for å sette spørsmålstegn ved hele systemet.

En viktig dimensjon av dette er forståelsen av Trumps forhold til sitt publikum. I likhet med en pastor som deler et felles religiøst fellesskap med sine tilhengere, viste Trump en uvanlig evne til å knytte bånd til sine støttespillere gjennom retorikk som lovet å gjenopprette et Amerika de følte var tapt. Trumps "rallies", hvor han møtte sine tilhengere, fungerte som et symbol på denne relasjonen. De var både en kilde til energi for ham og for dem, og disse massene som samlet seg rundt ham, reflekterte en symbiose hvor begge parter nærmest ble avhengige av hverandre.

Dette båndet mellom Trump og hans tilhengere ble ytterligere forsterket av hans manglende interesse for politikkens faktiske prosesser og beslutningstaking. Trumps manglende forståelse for hvordan regjeringen faktisk fungerer, og hans motvilje mot å stole på de tradisjonelle politiske mekanismene, førte til at han kunne omfavne en mer direkte, karismatisk populisme som var lett fordøyelig for hans tilhengere. Denne formen for populisme, hvor ideen om en heltemodig leder står i kontrast til det som oppfattes som et sviktende system, fikk stor innflytelse på den politiske kulturen i USA.

Viktigheten av å forstå denne dynamikken mellom Trump og hans tilhengere ligger ikke bare i hans unike politiske stil, men i hvordan han klarte å skape et alternativt univers for sine tilhengere, hvor følelser og identitet ble viktigere enn fakta og politiske realiteter. Denne typen politisk tilhørighet, bygget på en kollektiv følelse av å være forbigått eller utstøtt, er farlig for demokratiet, da det legger grunnlaget for en stadig mer polarisert samfunnsstruktur der dialog og kompromiss blir umulig.

En annen kritisk faktor som må forstås er hvordan en leder som Trump, ved å spille på følelser som sinne, frykt og fremmedgjøring, kan mobilisere store folkemasser uten et klart politisk program. I stedet for å fokusere på politikkens tradisjonelle former, ble hans støtte drevet av et behov for å gjenopprette en form for nasjonal storhet som mange av hans tilhengere følte hadde gått tapt. Dette er noe som bør være en advarsel mot farene ved å sette karisma og populisme over politisk ansvarlighet.

Hvordan populistiske ledere undergraver demokratiets institusjoner: Eksemplet Trump

I løpet av de siste tiårene har vi sett en økning i antall ledere som, ved hjelp av populistiske strategier, gradvis har undergravet de demokratiske institusjonene som en gang var grunnlaget for deres makt. Denne utviklingen gjør det vanskelig å identifisere når bruddet med demokratiet skjer, og dens snikende natur utgjør en av de mest betydningsfulle truslene mot demokrati i det 21. århundre.

Donald Trump er et tydelig eksempel på denne globale trenden, som har utviklet seg siden 2012. Trump deler mange av de karakteristikkene som finnes hos sterke mannlige ledere som Vladimir Putin, Xi Jinping, Recep Tayyip Erdoğan, Abdel Fattah el-Sisi, Narendra Modi, Viktor Orbán og Rodrigo Duterte. Han har, ifølge tidligere rådgiver John Bolton, hatt en tendens til å gi personlige tjenester til diktatorer han likte, selv når det betydde å undergrave rettferdighet eller sette nasjonale interesser til side for egen vinning.

Trumps forhold til utenlandske ledere var i mange tilfeller preget av en merkelig sympati for autoritære regimer, spesielt det russeriske. Han ble kritisert for sin nesten ubegrensede tiltro til Putin, som mange mente hadde et uforholdsmessig grep om den amerikanske presidenten. Trumps åpenbare beundring for Putin, samt hans handlinger som gikk på tvers av etablerte diplomatiske kanaler, ga næring til spekulasjoner om hvorfor han ble så tiltrukket av en leder som i stor grad representerte alt Trump hevdet å være imot.

Trump, på samme måte som flere av de autoritære lederne han har blitt sammenlignet med, skapte et skille mellom "vi" og "de andre" – en retorikk som forsterket nasjonalismen og gjorde det lettere å diktere hvem som var fienden. Dette, sammen med hans tillit til misinformasjon og alternative fakta, fikk resonans hos en befolkning som følte seg utelatt og usikker. Denne følelse av angst og mangel på tillit til etablerte institusjoner la grunnlaget for det som kan kalles "Trumpisme" – en form for populisme som bygges på misnøye, frykt og fremmedgjøring.

Den globale informasjonskrigen, som Trump også har vært en del av, viser hvordan misinformasjon og manipulasjon av offentlige oppfatninger har blitt en effektiv strategi i moderne politikk. Sosiale medier, hvor popularitet ofte vinner over sannhet, gir en arena hvor propaganda kan spre seg raskt og uten de barrierene som tradisjonelle medier en gang hadde. Trumps engasjement i denne informasjonskrigen, som med sin støtte til russiske narrativer om valgpåvirkning i 2016, har gjort det vanskeligere å skille mellom fakta og fiksjon.

Populisme, som det vi har sett både hos Trump og Putin, trives i tider med stor sosial uro. Begge lederne har utnyttet tidene med usikkerhet, og har tilpasset sitt budskap til det som virker å være folkets lengsel etter en sterk, sentralisert leder. Dette er et fenomen som ikke bare gjelder for USA, men som kan sees i flere nasjoner rundt om i verden. I tider der tilliten til eksperter og politikere er lav, blir apellene til sterke, karismatiske ledere som kan tilby enkle løsninger på komplekse problemer mer tiltrekkende.

Når man ser på fenomenet Trumpisme, er det viktig å forstå at den ikke bare handler om en enkelt leder eller et enkelt land. Det er en del av et større mønster av global populisme som søker å bygge på frykt, tvil og usikkerhet. Dette representerer en fundamental utfordring for moderne demokratiske samfunn, ettersom det underminerer tilliten til institusjoner som tidligere var ansett som uavhengige og stabile.

Det er også essensielt å merke seg hvordan slike populistiske strategier kan spre seg til andre deler av verden. Trumps politikk har hatt en betydelig påvirkning på den globale arenaen, og hans handlinger kan ha vært med på å forsterke de autoritære tendenser i andre nasjoner. Dette kan også påvirke hvordan nasjoner håndterer spørsmål som demokrati, menneskerettigheter og internasjonale relasjoner i årene som kommer. I en tid med økende globalisering og interaksjon mellom stater, er det nødvendig å forstå hvordan ledere som Trump kan påvirke mer enn bare sitt eget land.

Endtext

Hvordan Evangeliske Kristne Støtter Trump: Politisk Allianse og Religiøs Manipulasjon

Evangeliske kristne i USA har i stor grad omfavnet Trump, til tross for hans manglende bibelkunnskap og hans personlige livsstil, som langt fra samsvarer med tradisjonelle kristne verdier. Faktisk har hans uortodokse tilnærming til moral og politikk blitt sett på som et friskt pust i et politisk landskap som mange evangeliske føler har marginalisert dem. De opplever at deres verdier, spesielt de knyttet til familie, religion og nasjonal identitet, er blitt oversett eller til og med latterliggjort av en sekulær, elitistisk kultur.

Trumps appell til den hvite, evangeliske velgerbasen kan forklares gjennom flere faktorer. En av de viktigste er hans politiske holdninger som resonnerer med deres egne; for eksempel hans motstand mot abort, immigrasjon, og hans støtte til rettighetene til våpenbesittelse. Disse sakene har lenge vært i sentrum for evangeliske bekymringer, og Trump har effektivt brukt disse temaene for å oppnå lojalitet fra denne gruppen. I tillegg har hans vilje til å utfordre politisk korrekthet og ikke censurere seg selv blitt sett på som et uttrykk for styrke og opprør mot den etablerte politiske orden.

Mange evangeliske velger å støtte Trump fordi de føler at han er den eneste som er villig til å stå opp for deres verdier i møte med en kultur som de mener er i ferd med å miste sin kristne identitet. Trump har vist seg å være en sterk figur, som taler direkte til den amerikanske arbeiderklassen og de rurale områdene, som føler at deres tradisjonelle verdier er under angrep. Dette har resultert i en form for politisk solidaritet der Trump ikke bare blir sett på som en leder, men som en beskytter av en kristen identitet som mange føler er truet.

Selv om Trumps politiske handlinger tilsynelatende stemmer overens med flere av evangeliske kristnes synspunkter, er det også klare kritikker. Mange ser på ham som en representant for et polarisert samfunn der hans politikk og retorikk bare forsterker splittelsen. Noen påpeker at hans troverdighet og personlige verdier står i sterk kontrast til de idealene som evangeliske kristne tradisjonelt har stått for. Likevel ser mange av hans tilhengere hans uforsonlige holdning som et tegn på mot og utholdenhet, egenskaper de verdsetter høyt i en tid hvor de føler at deres stemme blir oversett.

Den dype politiske og religiøse splittelsen som Trump har bidratt til å skape, har ført til at mange evangeliske har utviklet et forhold til ham som på mange måter går utover politisk støtte. For enkelte har han blitt en figur nær religiøs tilbedelse, der hans lederskap nesten er blitt et religiøst kall. Mange av hans tilhengere ser på ham som en messiansk figur, en beskytter av deres tro og kultur, til tross for hans åpenbare mangler som moralsk og religiøs leder. Dette fenomenet er kjent som "Christian Trumpism," et begrep som fanger den uortodokse og ofte ironiske kombinasjonen av politisk lojalitet og religiøs overbevisning.

Trumps politiske plattform har vært preget av hans støtte til saker som hans velgere mener er avgjørende for å beskytte deres livsstil. Dette inkluderer, men er ikke begrenset til, kampen mot abort, beskyttelse av andre konservative verdier som eiendomrettigheter og vektlegging av kristen tro som et fundament for nasjonal moral. Imidlertid har kritikerne advart mot faren ved å gjøre slike verdier til et politisk våpen, noe som kan underminere de dypere moralske prinsippene som tradisjonelt har vært en del av kristen tro.

For mange evangeliske kristne er støtte til Trump også en reaksjon på det de opplever som en dominans fra liberale krefter og en sekulær kultur som de mener har utelukket deres verdier fra den offentlige samtalen. I deres øyne er Trump en som ikke bare aksepterer deres tro, men aktivt fremmer den i et politisk landskap som de mener har blitt for preget av en elite som har lite forståelse for deres livsstil.

Det er viktig å erkjenne at Trumps forhold til evangeliske kristne ikke bare er et spørsmål om politikk, men også om identitet og kulturell tilhørighet. Denne alliansen har blitt en viktig del av den politiske dynamikken i USA, og viser hvordan religion kan bli et kraftig verktøy for politisk mobilisering. Evangeliske kristne ser på Trump som en forsvarer av deres interesser, selv om hans livsstil og holdninger kan være i strid med tradisjonelle religiøse normer. Denne paradoksale støtten understreker de komplekse forholdene mellom tro, politikk og identitet i det moderne Amerika.