Americans for Prosperity (AFP) spilte en avgjørende rolle i å samle og kanalisere den spredte aktivismen innen Tea Party-bevegelsen, som besto av mange forskjellige grupper og individer. Gjennom finansiering av kandidater, organisering av seminarer og støtte til demonstrasjoner, bidro AFP til å profesjonalisere og strømlinjeforme bevegelsen. Nøkkelpersoner som Peggy Venable, med lang erfaring fra Koch-nettverket, arbeidet for å gjøre budskapet mer tilgjengelig for et bredere publikum. På en treningssamling i Texas ble aktivister oppfordret til å bekjempe Obamas «sosialistiske visjon» ved å fokusere på detaljer i politikken og hvordan man kunne mobilisere motstandere gjennom målrettede aksjoner.

For å vinne støtte fra et større, særlig forstadsbasert velgergrunnlag, jobbet Koch-organisatorene aktivt med å dempe åpenlys rasisme og kontroversielle temaer som abort. Budskapet ble disiplinert slik at det fokuserte på økonomiske spørsmål som reduksjon av statlig pengebruk og nasjonal gjeld, og unngikk religiøse og rasemessige diskusjoner. Denne subtile formen for kodet rasisme var ofte mer effektiv enn den gamle, åpenbare rasismen. Likevel var det vanskelig å kontrollere alle elementer i bevegelsen, og sterke, rasistiske undertoner levde videre gjennom retorikken til kjente radiopersonligheter som Rush Limbaugh og Glenn Beck. De spilte på frykt og mistillit ved å fremstille Obama som en slags hevner som ville straffe landet for dets multikulturelle politikk.

Samtidig tok Sarah Palin i bruk sosialkonservative velgere ved å vri et teknisk aspekt ved Obamacare til et skremmebilde. Hun påsto at loven innebar opprettelsen av «døds-paneler» som skulle avgjøre hvem som var verdig helseomsorg. Denne påstanden, til tross for åpenbare overdrivelser og faktiske motbevisninger, fikk bred mediedekning og ble en del av den offentlige debatten. Bak kulissene sto grupper som Americans for Prosperity og konsulenter som Frank Luntz, som formet denne typen retorikk.

President Obama sto i et vanskelig politisk landskap hvor rase ofte ble brukt som et våpen i debatten. Å konfrontere rasistiske angrep direkte risikerte å forsterke stereotype bilder, noe som kunne gi ytterligere næring til kritikere. Derfor valgte han å fokusere på bredere politiske koalisjoner og holdt en viktig tale til Kongressen for å forklare målene med helseforsikringsreformen. Under denne talen utbrøt likevel en republikansk representant, Joe Wilson, høyt og uventet «You lie!», noe som illustrerte det polarisert og giftige klimaet i amerikansk politikk.

Finansieringen av politiske kampanjer gjennom super PACs tok et dramatisk oppsving i denne perioden, med ekstremt store donasjoner fra noen få enkeltpersoner. Dette førte til at kandidatene i større grad kunne drive kampanjer med mer ideologisk ytterliggående budskap, uten at partiledelsen kunne utøve like mye modererende kontroll som tidligere. Overgangen til en slik finansieringsmodell bidro til å skyve partiet mot mer radikale posisjoner.

Senator Jim DeMint fra Sør-Carolina, kjent for sin kompromissløse og konfronterende stil, ble et symbol på denne nye retningen. Hans motstand mot Obamacare var en viktig del av denne dynamikken. Samtidig var det interessant at helsereformen i Massachusetts, under guvernør Mitt Romney, inneholdt en pålagt helseforsikring for alle – et tiltak som ble hyllet av konservative tenketanker som Heritage Foundation. Dette mandatet ble sett på som nødvendig for å sikre at alle fikk dekning, særlig de med forutgående sykdommer, og representerte et forsøk på å balansere ansvar og markedsmekanismer.

Det er viktig å forstå hvordan denne utviklingen illustrerer et skifte i amerikansk konservatisme: Fra en mer samlet og moderat bevegelse til en fragmentert og ofte polariserende kraft, styrt av stor økonomisk makt utenfor de tradisjonelle partistrukturene. Den subtile bruken av kodet rasisme, mediedrevet frykt og ekstrem pengebruk endret både politiske budskap og kampanjemetoder fundamentalt. Forståelsen av denne kompleksiteten er avgjørende for å kunne analysere dagens politiske landskap i USA og de utfordringer det representerer for demokrati og samfunnsdebatt.

Hvordan har Ted Cruz og konservatismen formet den republikanske partiets kurs siden 2012?

Partiet i november 2012 befant seg på et radikalt annet spor – konservativt, kompromissløst og splittet. Salgstallene for boken som omhandlet denne utviklingen, viste at senatorer som var villige til å utfordre partiets etablerte linjer, i større grad talte til den republikanske grasroten enn noen andre, enten det var til det gode eller det onde.

Den sterke dreiningen mot en uberørt konservatisme lammet partiet og hindret selv små fremskritt i retning av konservative mål. Lederskapet i Representantenes hus og Senatet hadde liten mulighet til å verken beskytte eller straffe sine kolleger som ble finansiert eller angrepet av eksterne grupper. Kombinasjonen av svekket lederskap og enorme mengder utenforstående penger splittet republikanerne i en permanent kamp om hvilken lovgivning som skulle prioriteres – om man skulle forhindre en statsgjeldsdefault eller tvinge Obama til å oppheve Affordable Care Act ved hjelp av en regjeringsnedstengning som kunne skade det republikanske merket.

Koch-nettverket, med sin økonomiske makt, drev valgkampanjer ytterligere til høyre, blokkerte tiltak mot klimaendringer og motarbeidet kompromisser som de anså som utvanning av deres antistatlige konservatisme. Likevel hadde de, til tross for innsatsen, mislyktes i å få gjennomslag for innvandringsreform eller svekke makten til religiøse konservative hvis krav kunne støte bort økonomisk konservative velgere. Grupper som Club for Growth og Heritage Action samlet inn penger ved å kreve umiddelbare, dramatiske tiltak, mens mer sofistikerte konservative som Koch-familien ønsket konkrete resultater, ikke bare symbolpolitikk som skapte inntekter uten reelle lovgivningsmessige gjennomslag.

Koch-nettverket var nå klart til å ta neste steg. De planla å bruke 889 millioner dollar i valgsyklusen 2015–2016. Med over 1 200 heltidsansatte fordelt på 107 kontorer og et avansert datainnsamlingssystem, hadde de bygget opp en privat politisk hær som var mer enn tre ganger større enn den samlede størrelsen til de republikanske valgkomiteene. Men i det endelige presidentvalget fikk verken det etablerte partiet eller Koch-nettverket reell innflytelse. Ingen kandidat som støttet innvandringsreform, mindre statlig styring og kutt i velferdsordninger, kom i nærheten av å sikre nominasjonen.

For de fleste republikanske strateger og rikeste giverne var veien til Det hvite hus å redusere reguleringer, kutte skatter og offentlige utgifter, samtidig som man dempet de kulturelle spørsmålene som drev bort mange profesjonelle kvinner, middelklasseminoriter og yngre velgere. Veien til nominasjonen gikk imidlertid gjennom sosialt konservative stater, og seks kandidater – Ted Cruz, Marco Rubio, Mike Huckabee, Bobby Jindal, Carly Fiorina og Ben Carson – holdt liv i kulturelle spørsmål.

Ted Cruz var den første senator med den nødvendige arrogansen, drivkraften og talentet til å utnytte mulighetene som endringer i kampanjefinansiering og valget av en afroamerikansk president åpnet. Hans støttespillere kom fra opposisjonen til GOP-lederne, og hans kjernevelgere var småby- og landsbygdskonservative som fryktet at Obamacare redistribuerte fordeler til "mindre fortjente" minoriteter. Ved å forene Tea Party-tilhengere fra 2010 med evangelikale som var imot abort og likekjønnet ekteskap, kunne han vinne nominasjonen i 2016.

Cruz sin nedstengning av regjeringen illustrerte svekkelsen av det republikanske lederskapet og bekreftet at hans plan var på rett spor. Hans absolutisme gjorde det lett å forstå hans posisjon. Som David Von Drehle skrev i en profil i Time, ville en cyborg bygget i et laboratorium, lufttett beskyttet mot alle heterodokse ideer, ligne Rafael Edward Cruz.

På omslaget av den bestselgende fargeboken Cruz to the Future fra 2013 står han ved et tre hvor stammen er merket «U.S. Constitution» og den største grenen «Ten Commandments». Dette var en dobbel budskap rettet mot evangelikale og sosialt konservative primærvelgere som følte seg marginalisert av økt aksept for homorettigheter, endrede syn på teologi og vitenskap, og økende ikke-hvitt innvandring – de samme velgerne som utgjorde minst halvparten av velgerne i elleve av de første tjue primærstatene.

I 2013–2014 støttet Cruz radiopersonlighet Chris McDaniel i hans primærutfordring av sittende senator Thad Cochran. McDaniel appellerte med sitt rasistiske språk til en eldre, landlig gruppe konservative amerikanere som opplevde en kulturell fremmedgjøring. Som McDaniel sa: «En eldre Amerika dør bort, en ny Amerika tar over… Vi avviser den kulturen. Den er fremmed for oss. Den er krenkende.»

Kulturelle bekymringer utløste hvit frykt minst like mye som økonomiske bekymringer. Republikanere talte bokstavelig og grafisk om å bli invadert, og manglende engelskkunnskaper ble sett på som provoserende. En evangelikal mann fra Roanoke, Virginia, sa: «Ikke kom hit og få meg til å snakke ditt språk. Ikke vift med flagget ditt. Du er på amerikansk jord. Du er amerikaner.»

Talen om et «kristent Amerika» traff en nerve blant Tea Party-tilhengere, også blant dem som sjelden gikk i kirken. Cruz sin kobling av Bibelen og grunnloven resonnerte særlig hos de som omfavnet en fremvoksende kristen nasjonalisme. Under Clinton-administrasjonen hadde sørstats-evangelikale aktivt promotert at Bibelen skulle styre all offentlig politikk. Dette speilet en økende motstand mot kirkestat-separasjonen som også var synlig i det republikanske partiet under George W. Bush. Ideen om at «bibelske påbud er mer bindende enn sekulære lover» fikk fotfeste og ble inkludert i flere statlige partiplattformer.

I 2015 var troen på at religiøs frihet var truet, at kristne ble diskriminert, og at etnisk og rasemessig mangfold truet Amerika, drivkraften for flertallet av evangelikale prester og en grunnpilar i deres republikanske engasjement. Motstanden mot statlig inngripen og vitenskap, til og med synet på matkuponger som bibelsk uakseptabelt, speilet en sammensmelting av antistatlige bevegelser og kristen nasjonalisme. Målet var å reversere Høyesterettsavgjørelser som stod i strid med deres bibeltolkninger og rive ned skillet mellom kirke og stat.

«Grunnloven er det sekulære ekvivalenten til Gud,» påpekte professor Dennis Goldford ved Drake University. «Når Cruz snakker om å forsvare grunnloven, resonnerer det symbolsk med folk som noen som vil forsvare Bibelens ord... Cruz kan nesten bruke Gud og grunnloven om hverandre, og det gjør han.»

Jamie Johnson, pastor i Iowa og medlem av statens republikanske sentralkomité, beskrev Cruz som «det hotteste akkurat nå i skjæringspunktet mellom Tea Party og evangelikale, begrenset regjering og moralsk budskap.»

Det er viktig å forstå at denne utviklingen representerer en sammensmeltning av kulturell frykt, religiøs ideologi og antistatlig politikk som former den republikanske identiteten. Samtidig som økonomiske spørsmål og tradisjonelle konservative mål fortsatt er til stede, blir kulturelle spørsmål stadig mer sentrale. Denne dynamikken gjør det utfordrende å navigere i det republikanske landskapet, og forklarer både partiets splittelse og dens manglende evne til å oppnå bredere velgerappell.

Hva kan en presidentkandidat gjøre for å endre et partis retning?

Da stormingen av Capitol Hill fant sted, var det et tydelig symbol på den politiske splittelsen og de dypt rotfestede problemene i det amerikanske partipolitiske systemet. I mange måneder hadde Pentagon følt seg tvunget til å overvåke voldelige protester rundt om i landet, redd for at presidenten skulle bruke den såkalte «Insurrection Act» for å sette inn militære styrker mot lokale demonstrasjoner. Når presidenten selv hevet sitt eget retoriske flagg for å anspore til opprør, ble det imidlertid tydelig at det eksisterte en dypere krise innen partipolitikken, en krise som ikke lett kunne overvinnes. Begrepet «opprør» ble brukt av både nyhetsorganisasjoner som NPR og politikere som Tom Cotton og Mitt Romney. Spørsmålet som da ble stilt, var ikke bare om presidentens handlinger var lovlige, men hvordan et parti kan komme ut av slike politiske kriser og bygge seg opp igjen.

Historisk sett er det én faktor som har vist seg å være avgjørende for et partis overlevelse etter slike kriser: en presidentkandidat som klarer å bygge et nytt koalisjonsgrunnlag i partiet før valget. De amerikanske politiske partiene har ingen permanent lederstruktur, ingen CEO som kan ta avgjørelser på vegne av partiet. Derfor er det umulig å gjennomføre endringer i retning uten at en kandidat på presidentnivå kan samle tilstrekkelig støtte for sine synspunkter og tilnærminger. Endringer i partiprogrammet og de politiske alliansene skjer ofte gjennom kompromisser, og en kandidat må kunne håndtere de interne spenningene som måtte oppstå.

Det er ingen enkel oppgave for en presidentkandidat å endre retningen på et parti, og det er ofte nødvendig å balansere mellom de ulike gruppenes interesser uten å alienere noen av de kraftigste stemmene i partiet. Men å vinne et presidentvalg er bare første steg. En kandidat kan kanskje ikke løse alle de underliggende problemene, men gjennom valgseier kan en ny syntese av interesser skapes, som gjør det mulig for et parti å vinne på nytt. Etter valget kan det imidlertid oppstå misnøye i partiets rekker, der politikere kritiserer kandidaten for å være enten for liberal eller for konservativ.

De største politiske endringene i amerikansk historie, som de som fant sted under Dwight Eisenhower, Richard Nixon og Bill Clinton, skjedde ikke uten en viss grad av motstand fra deres egne partier. Underveis i kampanjene måtte disse kandidatene håndtere de etablerte politiske kreftene som motarbeidet deres synspunkter. Til tross for dette klarte de å vinne presidentvalget og, ikke minst, vinne gjenvalg. Dette viser at det ikke nødvendigvis er den konkrete politikken som en kandidat fører som gjør forskjellen, men hvordan de kan samle partiets medlemmer på en felles plattform og navigere gjennom de interne konfliktlinjene.

For å forstå hvordan et parti kan overvinne sine egne splittelser, er det viktig å huske på at det handler om mer enn bare valgseire. En kandidat må bygge en bevegelse som forener de ulike fløyene, en bevegelse som kan håndtere kriser og utfordringer som oppstår underveis. Dette krever politisk smidighet, samt en forståelse av hvordan man håndterer interne utfordringer og samtidig ikke mister kontakten med sine velgere.

Det er også essensielt å forstå at politiske endringer ofte skjer i form av kompromisser. Å forvente en perfekt løsning for alle problemer er naivt. Et partis politikk og struktur er alltid i endring, og hva som i dag virker som den beste løsningen, kan allerede være irrelevant i morgen. Den politiske historien har vist at de som leder et parti gjennom en krise, ofte blir kritisert av sine egne for ikke å ha gjort nok. Men å påpeke at det er kandidatens feil for et valgnederlag, er ofte en måte å unngå å konfrontere de underliggende problemene i partiet.

Hva kan gjøres for å sikre en stabil politisk fremtid? Hvordan kan partier tilpasse seg i møte med moderne utfordringer, som pandemier og den globale økonomien? For å finne svar på dette, kan vi se til fortiden og lære av de endringene som har skjedd før. Vi må erkjenne at, uten enkle løsninger, er det et kontinuerlig arbeid for å skape et politisk system som kan møte tidens utfordringer.

Hva er Trumpisme, og hvorfor bryter den med arven etter Reagan?
Hvordan sikre personvernet og databeskyttelsen i helsevesenet: Viktige ansvarsområder og tiltak
Mata Hari i Madrid: Maktspill og Diplomati under Første Verdenskrig
Hvordan Helmholtz-Resonans Teknologi Kan Forbedre Effekten av Oscillerende Vannkolonner