Hva er Trumpisme, og hvorfor bryter den med arven etter Reagan?

I amerikansk politisk historie er det få ledere som har etterlatt seg et tankesett så dominerende at det får status som et eget -isme. Ikke Kennedy, ikke Truman, ikke Johnson, ikke Nixon—ikke engang Roosevelt, til tross for at hans New Deal omformet amerikansk politikk i flere tiår. Én av de første -ismene i amerikansk sammenheng var McCarthyisme, som bygde på senator Joseph McCarthys ideologiske korstog mot antatte kommunister i statsapparatet. Det var en ideologi formet av frykt, mistenksomhet og politisk opportunisme.

‘Reaganisme’, derimot, var et konsistent ideologisk rammeverk. Ronald Reagan representerte et klart definert syn på statens rolle: mindre offentlig inngripen, lavere skatter, svekket velferdsstat, frihandel, styrket militærmakt og aktivt forsvar av vestlige verdier. Hans ideologi ble så dominerende at selv en demokrat som Bill Clinton i 1996 erklærte at «The era of big government is over». Reagan hadde da for lengst forandret den politiske tyngdekraften i USA.

Trumpisme har ikke den samme klarheten. Der Reaganisme ble forankret i både idé og tekst—i taler, i strategier, i reelle endringer i offentlig politikk—finnes det hos Trump ingen manifest, ingen systematisk lære. Trumpisme er ikke skrevet; den er talt, twitret og postet. Den består av en samling utsagn, holdninger og instinkter som kan oppsummeres i fem ideologiske drivkrefter: populisme, nasjonalisme, proteksjonisme, nativisme og unilateralitet.

Reagan ønsket å forandre verden gjennom amerikansk styrke. Trump vil forandre Amerika gjennom å avvise verden. I Reaganismen er allianser styrke. I Trumpismen er allianser byrde. Reagan talte med en optimisme som henvendte seg til fremtidens Amerika. Trump maner fram et nostalgisk bilde av en tapt storhet, og tilbyr en ny suverenitet gjennom kamp, konfrontasjon og undergraving av det etablerte.

Men Trumpismen er også blitt et krav til lojalitet. Uten Trumps base er det umulig å vinne det republikanske primærvalget. Enhver kandidat, enten det er Ron DeSantis, Mike Pence eller Nikki Haley, må vise seg som arving til Trump—ikke som fri tenker, men som forvalter av hans politiske merkevare. Selv DeSantis, som i 2022 ble gjenvalgt med overveldende støtte i Florida, trådte inn på presidentarenaen med ett budskap: Trumpismen lever, og jeg er dens mest effektive utøver.

Dette skaper en ny dynamikk i amerikansk politikk: ideologi blir ikke formet av et kollektivt partiprogram, men av individets stemme og vilje. Mens australske og europeiske partier formes av ideologiske tradisjoner, bestemmes de amerikanske partienes innhold nå av den som vinner nominasjonen. Det er ikke lenger partiet som velger lederen. Det er lederen som former partiet—etter eget bilde.

Trumpisme er dermed både en konsekvens og en årsak til oppløsningen av en sammenhengende ideologisk identitet i amerikansk høyrepolitikk. Det er en politikk uten prinsipp, kun drevet av øyeblikkets begjær, konstruert rundt et navn, og ikke rundt en idé. Reagan bygget en ideologisk arv som til og med hans politiske motstandere måtte forholde seg til. Trump etterlater seg bare en lojalitetsprøve.

Det er avgjørende å forstå at Trumpismen ikke er en forbigående strømning, men en dyptgående endring i hvordan politikk artikuleres og gjennomføres. Den har utvisket skillet mellom politikk og personlighet, mellom ideologi og impuls. Det amerikanske partisystemets evne til å generere konsistente politiske plattformer er svekket. Når politikk reduseres til performativ lojalitet, taper institusjonene sin funksjon og demokratiet sin stabilitet.

Hvordan DeSantis Bruker Kulturkrigen for å Fremme Sin Politikk

DeSantis har, som Trump, utnyttet statens makt for å gjennomføre sin politiske agenda, men han har gjort dette på en måte som har fått et bredt gjennomslag, spesielt i delstaten Florida. Hans politiske plattform er i stor grad bygget på å skape en motsetning mellom «de frie, konservative» verdiene i hans hjemstat og de liberale ideene som han mener truer samfunnets moral og struktur. Hans angrep på kritisk raseteori og hva han beskriver som «woke»-ideologi har vært sentrale temaer i hans politikk.

I etterkant av det kontroversielle presidentvalget i 2020 har DeSantis gjennomført en rekke lover og dekret som fremmer hans visjon for en konservativ stat. Han signerte blant annet den såkalte "Stop WOKE Act", som forbyr undervisning i kritisk raseteori i skoler, et tema som har blitt et skarpt politisk slagord i amerikansk politikk. Denne loven forbyr undervisning som antyder at individer er rasistiske, sexistiske eller undertrykkende basert på deres rase eller kjønn, enten bevisst eller ubevisst.

Videre har DeSantis vært en sterk pådriver for å innføre lovgivning som begrenser samtaler om seksuell orientering og kjønnsidentitet i grunnskoler, et tiltak som ble kjent som «Don’t Say Gay»-loven. Denne loven begrenser undervisning om slike temaer fra barnehage til 3. klasse og har fått bred oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt. DeSantis har vært en aktiv talsmann for foreldres rettigheter til å bestemme hva deres barn lærer, og i 2022 fikk hans støttespillere sterke resultater i skolevalgene i Florida, noe som styrket hans politiske posisjon.

I tillegg har DeSantis forvaltet et hardt standpunkt mot abort, og han har fått innført en lov som forbyr abort etter 15 ukers svangerskap, noe som er mer restriktivt enn flere andre republikansk-styrte stater. Loven gir ingen unntak for ofre for voldtekt eller incest, og han har også vist vilje til å suspendere offentlige tjenestemenn som ikke etterlever hans anti-abort politikk.

DeSantis har også aktivt støttet endringer i valglover, et tiltak som ofte er blitt sett på som et svar på Trumps påstander om valgfusk etter presidentvalget i 2020. Under hans ledelse ble det vedtatt lover som begrenser bruken av poststemmer og drop-box stemmegivning, og han har opprettet en egen enhet for å etterforske valgkriminalitet. DeSantis har utnyttet temaet om valgurettferdighet til å styrke sitt politiske grunnlag og bygge en plattform som resonnerer med velgere som er mistroiske til de nåværende valgsystemene i USA.

DeSantis’ holdning til innvandring har også vært iøynefallende. I et kontroversielt trekk, benyttet han offentlige midler til å sende innvandrere fra Texas til Martha's Vineyard, et velkjent ferieparadis for liberale eliter. Denne handlingen ble et symbol på hans politikk for å presse på for strengere innvandringslover, og han har utnyttet den politiske språket rundt innvandring for å skape et klart skille mellom "de liberale" statene og "de konservative" statene.

I sin retorikk har DeSantis vært uavlatelig i å angripe "woke"-ideologien. Han har beskrevet den som en "destruktiv sinnvirus" og insisterer på at han vil beskytte sine velgere mot dens innflytelse. Hans politiske kommunikasjon er fullt av referanser til kampen mot venstreorienterte ideer som han mener utgjør en trussel mot tradisjonelle verdier. For DeSantis handler kampen om kulturelle verdier om mer enn bare politiske beslutninger; det er en eksistensiell kamp for å bevare samfunnets fundament.

DeSantis’ politiske manøvrer i Florida har gjort ham til en av de mest fremtredende politiske figurene på den amerikanske høyresiden, og hans strategi har vært et forsøk på å få det republikanske partiet til å fremstå som et sterkt, samlet alternativ til de liberale kreftene han mener ødelegger det amerikanske samfunnet.

For leseren er det viktig å forstå at DeSantis’ politikk ikke bare handler om spesifikke lovgivningstiltak, men om en helhetlig ideologi som har som mål å forme den politiske og kulturelle framtiden for USA. Denne ideologien setter lys på spenningen mellom frihet og kontroll, konservatisme og progressivisme, og hvordan disse spenningene kan komme til å definere det politiske landskapet i årene som kommer. DeSantis har skapt et politisk rom hvor ideer om rettferdighet, likhet og individuell frihet står i skarp kontrast til de politiske og ideologiske målene som de liberale kreftene representerer.