En minoritet av velgere kan velge et flertall i Senatet, bestemme sammensetningen av Høyesterett og mye av den føderale rettsvesenet, og til og med velge president fra tid til annen. Disse trekkene ved det amerikanske konstitusjonelle systemet bidrar til å forankre den republikanske politiske makten. Partiets omfavnelse av hvitt minoritetsstyre har dype strukturelle røtter og vil ha betydelig populær støtte. Det er ikke overraskende at et stort antall republikanere som tror at Trump faktisk vant valget i 2020, scorer høyt på mål for rasemessig fiendtlighet, politisk autoritærisme, motstand mot innvandring, sosial intoleranse og reaksjonære verdensbilder. For disse velgerne står innsatsen veldig høyt. Overlevelsen av "deres" republikk står på spill.

Trump sa under valgkampen i 2016: "Jeg tror dette blir det siste valget som republikanerne har en sjanse til å vinne, fordi folk kommer til å strømme over grensen, du kommer til å få ulovlige innvandrere som kommer inn, og de skal legaliseres... og de skal få stemmerett. Når alt det skjer, kan du glemme det." Denne holdningen er ikke spesielt ny. Minoritetsstyre har preget mye av den amerikanske politiske historien, og det samme gjelder de troene og strukturene som følger med. En voldsom forpliktelse til å bevare slaveriet førte til at 11 sørstaters ledere, som ikke ville akseptere Lincolns seier i 1860, trakk seg fra unionen. Etter at de tapte borgerkrigen, klarte de sørstats-hvite å sabotere allmenn stemmerett som forutsetning for deres gjenopptakelse i unionen i nesten et helt århundre. Fra 1876 og frem til vedtakelsen av Voting Rights Act i 1965, tillot nasjonal likegyldighet og vedvarende vold et system som gjorde narr av demokratisk politikk i sørstatene, kjent som Jim Crow. Først i 1920 fikk kvinner nasjonal stemmerett. Dersom universell stemmerett er et nødvendig kjennetegn ved demokrati, kan det hevdes at USA kun har vært et demokrati i 57 år.

Hva som tidligere var et sørstatsproblem, har blitt et nasjonalt problem. Etter hvert som de to store partiene har omorganisert seg under presset fra borgerrettighetsbevegelsen, har demokratene blitt en koalisjon av forskjellige rasemessige og etniske grupper, mens republikanerne har blitt hvitere, eldre, mer kristne, mer rurale og langt mer konservative. Demokratene har en bred koalisjon, men er mindre disiplinerte, mens republikanernes base er smal og mer sammenhengende. De samme tendensene som manifesterte seg i Dixie, kjennetegner nå den nasjonale GOP og dens hvite velgere: en overbevisning om at de utgjør nasjonens autentiske og legitime borgerskap, at de fortjener å styre, og at et valg er legitimt når de vinner og illegitimt når de taper. Dette er den operative definisjonen av hvit nasjonalisme.

En betydelig del av republikansk velgerbase er nå villige til å ofre politisk demokrati for å bevare hvit kristen hegemoni. De scorer høyt på mål for politisk autoritærisme og viser intense nivåer av fiendtlighet mot svarte, latinoer, muslimer og andre "outgroups". Trump skapte ikke disse holdningene. Han ble valgt ved å utnytte fordommene til en renegat-segment av velgerne, kanskje så mange som en tredjedel av alle velgere, som ser ned på demokratiske prinsipper, ønsker autoritære metoder for å kvele rasemessig og kulturell liberalisme, søker å ta kontroll over valgmaskineriet, og lider av den massevrangforestilling at Trump vant valget i fjor.

Fiendtlighet mot flertallsstyre var en del av Barry Goldwaters påstander om at USA er en "republikk, ikke et demokrati", og signaliserte hans motstand mot borgerrettighetsbevegelsens forsøk på å begrense den nasjonale makten til en sørstatlig minoritet. Republikanerne utviklet dette kravet videre da de forsøkte å organisere et argument mot Warren Court’s "en mann, én stemme"-kjennelser på 1960-tallet. Ronald Reagan forsøkte med en viss suksess å bygge en majoritetskoalisjon som kunne støtte republikanske kandidater, men dette prosjektet var avhengig av hans personlige karisma, og partiledelsen forlot det raskt etter hans presidentperiode. George Bush forsøkte å utvide GOPs base ved å reformere sin posisjon om innvandring, og ved å appellere til latinoer og forsøke å dempe anti-islamisk bigotteri etter 9/11-angrepene – men samtidig ble han valgt etter at hans kampanje førte til "Brooks Brothers Riot" i Florida, som gjorde at Høyesterett kunne avgjøre valgresultatet. Reagan’s tale om et "stort telt" og Bush’s retoriske forpliktelse til et mer inkluderende parti ble erstattet av angrep på "RINOs" (republikanere kun i navn), et ideologisk skille som begynte å skille de ekte troende fra de "republikanerne bare i navn". Siden den gang har et ideologisk sammenhengende parti fokusert på å styrke den elektive makten til en krympende hvit befolkning.

Dette ligger bak forsøkene på å begrense velgerrettigheter og introdusere partipolitiske krav for hvem som skal få stemme. Ettersom republikanske embetsmenn blir mer avhengige av en krympende og intenst radikalisert base, har de fraskrevet seg muligheten til å bygge en majoritetskoalisjon. Det er bemerkelsesverdig at to av de siste tre republikanske presidentseirene har kommet gjennom valgkollegiet, heller enn gjennom folkets stemme. GOP har klart å beholde betydelig elektoral makt på kort sikt, men det er uklart hvor lenge det kan holde på, gitt de strategiske og demografiske begrensningene det står overfor.

Når partiet fokuserer mindre på å samle majoritetskoalisjoner som kan vinne valg, og mer på å pleie en krympende base av ivrige støttespillere, nærmer det seg en omfavnelse av et hvitt nasjonalistisk syn på hvem som skal ha stemmerett – og, like viktig, hvem som ikke skal. Som viktig som Trumps administrasjons offisielle rasemessige fiendtlighet var for mange medlemmer av den republikanske velgerbasen, var hans økonomiske politikk essensiell for hans få økonomiske begunstigede. Hans signatur “Tax Cuts and Jobs Act” fra 2017 akselererte den historiske overføringen av inntekt og rikdom til selskaper og de rike som begynte under Reagans presidentperiode og har resultert i historiske nivåer av ulikhet. Selv om de enorme skatteletteordningene for Trump har hatt ønsket effekt, har inntektene for middelklassen og arbeiderklassen stagnert, og mange skattebetalere betaler nå en større andel av sin inntekt i arbeidsavgifter. Bred systematisk reduksjon i statlig regulering, sammen med administrasjonens regressiv finans- og pengepolitikk, akselererte festningen av plutokratiet som nå dominerer amerikansk økonomi og politikk.

Å oppmuntre til rasemessig fiendtlighet og blusse opp frykten for en ikke-hvit fremtid har skapt en massiv base for et sett med politiske tiltak som gagner de aller rikeste og de største selskapene. Millioner av hvite velgere fikk trøst, nasjonalisme og rasisme, mens skattelette, deregulering og privatisering appellerte til selskaper og de rike. Sammen utgjorde de råmaterialene for den massive oppadgående overføringen av rikdom og inntekt som har skapt et nytt amerikansk plutokrati.

Hva er den virkelige betydningen av den hvite nasjonalismen i dagens politiske landskap?

Den politiske betydningen av hvit nasjonalisme og dens innflytelse på dagens amerikanske samfunn kan ikke undervurderes. Over tid har hvite nasjonalistiske ideologier gjennomsyret politiske bevegelser og blitt en integrert del av både partipolitikken og den offentlige diskursen. Dette fenomenet er særlig tydelig i den republikanske partiets støtte til Donald Trump, hvor et klart skille mellom etniske og rasemessige grupper har blitt synliggjort. Trump har ofte brukt en "hvitt raseri"-strategi for å bygge opp et solid valgkorpus som setter etniske minoriteter og deres rettigheter på spill. Spørsmålet er hvorfor dette er så relevant i dagens Amerika, og hva det betyr for landets fremtid.

Den hvite nasjonalismens røtter kan spores tilbake til de nasjonale politiske og sosiale omveltningene i USA gjennom flere tiår. Ideologiene som har formet den moderne hvite nasjonalismen, bygger på en oppfatning om at "hvite amerikanere" står overfor et "rasemessig nederlag" i et samfunn som blir mer mangfoldig. Dette har ført til en politisk fremvekst hvor ideer om "rasemessig integritet" og "hvitt folk først" er blitt kjennetegnende for flere politiske strategier, særlig innen det republikanske partiet. Hvit nasjonalisme har blitt en form for "nasjonal selvbeskyttelse" som noen mener er nødvendig for å bevare en kulturell og politisk status quo, selv om dette kan medføre farlige konsekvenser for de som ikke identifiserer seg med denne normen.

Trump, som figur og politiker, er et produkt av et amerikansk samfunn hvor rase og etnisitet har blitt sentrale skillelinjer i den politiske arenaen. Hans politikk og retorikk har stimulert til frykt og sinne blant hvite amerikanere som føler at deres dominerende posisjon i samfunnet er under press. Dette er et viktig aspekt som bør forstås i sammenheng med den videre utviklingen av både nasjonale og internasjonale politiske strømninger. Rasisme, xenofobi og anti-innvandringsretorikk har blitt knyttet sammen i en kontinuerlig strøm av politiske kampanjer som har fått stor gjennomslagskraft.

Men den hvite nasjonalismen handler ikke bare om politisk strategi; det handler også om en dyptliggende sosial og psykologisk dynamikk. Rasemessig usikkerhet og angst, følelser som har blitt utnyttet av flere politiske aktører, har ført til en gradvis polarisering i samfunnet. Den tilsynelatende motstanden mot "demografiske endringer" har fått et stadig større fotfeste blant amerikanske velgere, spesielt de som føler at deres samfunn er truet av sosial og kulturell fremmedgjøring.

De siste årene har det vært et økende fokus på den økonomiske og politiske betydningen av rasemessige skillelinjer i USA. De som har stemt på Trump, har ofte blitt fremstilt som medlemmer av den "arbeidende klassen" som har mistet sin økonomiske status i et globalisert marked. Dette er en feilaktig forståelse, da mange av Trumps velgere faktisk tilhører den øvre middelklassen og er mer bekymret for kulturelle og identitetsmessige trussler enn for økonomiske faktorer. Det er et mønster som ikke bare har økonomisk, men også dyp politisk og psykologisk betydning.

I den pågående debatten om reparasjoner og raseulikhet, er det essensielt å forstå at hvit nasjonalisme i dag fungerer som en kraftig motreaksjon til slike forslag. For de som ser på det som en trussel mot "hvite amerikaneres privilegium", fremstår debatten om reparasjoner som et angrep på deres økonomiske og sosiale status. Dette skaper et grunnlag for en vedvarende politisk konflikt hvor rase og etnisitet ofte står i sentrum.

En annen viktig dimensjon ved hvit nasjonalisme i USA er dens forhold til evangelisk kristendom. Evangeliske kristne, som har vært en sentral del av Trumps velgerbase, ser ofte på ham som en beskytter av tradisjonelle kristne verdier. Denne alliansen mellom konservativ kristendom og nasjonalistisk politikk har hatt en sterk innflytelse på utviklingen av den amerikanske høyresiden. Religion og politikk har blitt tett sammenvevd på måter som utfordrer mer tradisjonelle forestillinger om kirkens rolle i det offentlige liv.

En annen avgjørende faktor er hvordan de hvite nasjonalistenes synspunkter har blitt mer normalisert i de politiske og offentlige rom. Tidligere marginaliserte ideologier har fått plass i mainstream-politikken, og det har blitt vanskeligere å skille mellom konservative og mer radikale synspunkter. Denne utviklingen utfordrer de grunnleggende prinsippene for et demokratisk og mangfoldig samfunn, da det undergraver troen på likestilling og rettferdighet.

Endelig er det viktig å merke seg at hvit nasjonalisme ikke bare er et amerikansk fenomen. Den globale spredningen av nasjonalistiske ideer, støttet av populistiske ledere, har ført til et internasjonalt nettverk av ideologiske allianser. Det som skjer i USA har direkte innvirkning på politiske bevegelser i andre deler av verden, som i Europa, hvor populistiske ledere har utnyttet lignende temaer for å styrke sin politiske makt.

Hvordan fiskere ble fanget i nett av krigens groteskhet
Hvordan kan vi forstå parametre av orden og symmetriabrudd i systemer med mange komponenter?
Hvordan oksidasjon påvirker rød fosfors evne til uran-ekstraksjon
Hvordan håndtere argumenter og filinnlesing i et Rust-program med clap