Hvordan forandringer i akademiske miljøer påvirker personlig utvikling og familiedynamikk

Min far opplevde en stor skuffelse da han, etter å ha vært vitne til forvandlingen ved B.H.U., innså at universitetet han hadde satt stor pris på, ikke lenger kunne tilby den samme akademiske atmosfæren som hadde trukket ham dit i 1932. Etter Indias uavhengighet begynte universitetet å gjennomgå en faseovergang, som, selv om den brakte økonomisk stabilitet i form av betydelige tilskudd fra regjeringen, endte med å underminere universitetets kjerneverdier. Før i tiden ble ansatte tiltrukket av B.H.U. ikke av økonomiske årsaker, men av en sterk indre forpliktelse til undervisning og forskning. Denne ånden av dedikasjon var nå i ferd med å forsvinne, ettersom universitetet ikke lenger led av de økonomiske vanskelighetene som en gang hadde preget det.

Med en stadig mer korrumpert atmosfære blant ansatte, økt politisering innen akademiske kretser og hyppige studentstreiker, ble det akademiske miljøet, som en gang hadde vært den stolte kjerne i universitetets identitet, etterhvert forringet. For min far, som hadde tilbrakt mange år på B.H.U., var det en tid for tristhet og refleksjon over hvordan ting hadde endret seg. Det var en dyp følelse av tap — ikke bare av et sterkt faglig miljø, men også av en tid hvor integritet og arbeidsmoral var i sentrum for akademisk fremdrift.

Mitt seminar på universitetet i Pune ble en annen viktig hendelse i min akademiske reise. Der ble jeg introdusert for viktigheten av å kombinere akademisk dyktighet med evnen til å formidle kunnskap på en tilgjengelig måte. Det var en utfordring å stå foran et publikum, spesielt når det var en gapende forskjell mellom meg som en ung student og seniorprofessoren Sir R.P., som var en "Senior Wrangler" fra 1899. Den symboliske betydningen av vårt seminar, der vi representerte ulike generasjoner av akademiske talenter, var ikke tapt på meg. Jeg visste at dette var en mulighet til å lære, men også en påminnelse om hvordan akademiske fellesskap kan bringe forskjellige tider og erfaringer sammen på tvers av tidsepoker.

Slik ble også mitt møte med den såkalte "palmeleseren" i Kolhapur, som på en spesiell måte kom til å illustrere hvordan forutsigelser og skjebne kan endre seg. Mens han i 1957 hadde sagt at jeg ikke ville dra utenlands på grunn av uventede problemer, måtte han nå revidere sin tidligere uttalelse. Nå sa han at vanskelighetene som hadde oppstått i mitt liv ville bli løst på "siste liten." Denne erkjennelsen ble et kraftig symbol på hvordan livet kan by på uventede vendinger, selv når alt ser ut til å være klart og fastlagt.

Tilbake i Banaras, der jeg ble ønsket velkommen av matematikklaboratoriet, ble det klart at overgangen til et nytt kapittel i livet var i ferd med å skje. Jeg ble også vitne til hvordan akademiske samfunn går gjennom naturlige faser med endring, ettersom gamle generasjoner gir plass til nye. Dette minnet meg om at uansett hvilken tid eller epoke man lever i, vil det alltid være en strøm av forandring som berører både individer og fellesskap.

I alt dette var én ting tydelig: akademiske miljøer, som samfunn for øvrig, er alltid i bevegelse. De er aldri statiske, og de påvirkes av både interne faktorer, som menneskene som er en del av dem, og eksterne faktorer som politiske og økonomiske krefter. Det er viktig å forstå at akademiske institusjoner ikke bare er steder for formell utdanning, men også refleksjoner av tidens strømninger og de ideologiene som dominerer samfunnet på et gitt tidspunkt.

Hvordan praktiske beslutninger preger personlige valg i livets store øyeblikk

Det var i et øyeblikk av lettelse og refleksjon at beslutningen min om å forplikte meg til Mangala virkelig fikk betydning. Jeg hadde handlet i tråd med hjertet mitt, og det ga meg en indre ro. Men som med alle livsavgjørende beslutninger, måtte også de praktiske konsekvensene tas i betraktning. Det var tross alt ikke nok å bare føle at jeg hadde valgt riktig – jeg måtte også sørge for at beslutningen ble riktig håndtert i alle ledd.

Vasantmama, en mann jeg hadde stor respekt for, var en viktig støttespiller i denne prosessen. Hans erfaring og visdom hadde vært til stor hjelp da jeg forlot India som student ved Cambridge, og nå igjen, når jeg stod overfor en av livets største beslutninger. Jeg kontaktet ham og Prabhamami, og de tok en aktiv rolle i å veilede meg gjennom de nødvendige praktiske trinnene. Råd fra dem gjorde meg i stand til å informere de andre jentene på listen min på en høflig og respektfull måte. Jeg skrev også et brev til foreldrene mine, hvor jeg forklarte mitt valg og ba om deres velsignelse. Svaret kom raskt i form av en telegram, et kort og presist uttrykk for deres støtte: “Gratulerer! Meget klokt valg.”

I denne perioden var jeg også i kontakt med Sir C.P. Ramaswamy Aiyer, som jeg møtte ved hans hjem. Han var alltid en stor støttespiller for familien min, og hans respekt for min far var påfallende. Et av de mer uventede momentene under dette oppholdet var da jeg, på impulsen av et øyeblikk, gikk inn i en sareebutikk i Madras og kjøpte to Kanjeevaram-sarier. Den ene var en spesiell kombinasjon av Cambridge-blått og Oxford-blått, et valg som jeg tror overrasket både butikkens assistent og de som mottok gavene.

Til tross for den hektiske reisen mellom ulike byer, deriblant et besøk til Ahmedabad, ble tid brukt med Mangala en høydepunkt. For oss begge var det viktig å bli bedre kjent med hverandre før forlovelsen, og disse møtene med hverandres familier i Bombay styrket min overbevisning om at jeg hadde tatt det riktige valget. Mangala og jeg ble introdusert for flere av mine slektninger, og hennes dyktighet som student ble anerkjent av flere i familien, noe som gav meg ekstra trygghet i mitt valg.

Men som med alt som skjer i offentlighetens lys, kom også utfordringer. Under et teaterbesøk i Bombay, hvor jeg og Mangala hadde forsøkt å holde forlovelsen hemmelig, ble vårt nærvær offentliggjort fra scenen. Det førte til en pinlig situasjon, da det var umulig å unngå spekulasjoner blant publikum om hvem Mangala kunne være. Dette påminnet meg om utfordringen i å balansere det private og det offentlige, spesielt når det gjelder personlige valg som ikke bare påvirker én, men flere rundt en.

For å håndtere slike hendelser best mulig, var det viktig å fokusere på de langsiktige beslutningene som måtte tas i livet. En viktig del av dette var mine profesjonelle engasjementer, som inkluderte forelesninger ved PRL og senere på TIFR i Bombay. De tekniske seminarene jeg holdt på TIFR, for en mindre gruppe mennesker, ga meg rom for refleksjon. Det var som om disse små, intime seminarene reflekterte det jeg følte om mitt liv på det tidspunktet – et liv som var i endring, fylt med både gleder og sorger.

Gjennom alle disse hendelsene ble det klart for meg at både profesjonelle og personlige beslutninger ofte er sammenvevd på måter vi ikke alltid kan forutsi. Vi tar valg som påvirker oss på mange nivåer – på det emosjonelle, praktiske og profesjonelle planet. Mens vi kan føle oss sikre på våre beslutninger, krever det mye innsats og refleksjon å virkelig forstå konsekvensene av dem. På et dypere nivå handler det ikke bare om å velge riktig person eller riktig karrierevei, men om å kunne håndtere de praktiske utfordringene og de emosjonelle forpliktelsene som følger med disse valgene.

Hvordan Ritualer Kan Endre Livet: Fra Bryllup i India til Hjem i Cambridge

Jeg har aldri vært en stor tilhenger av ritualer, og hverken min far eller jeg har noen gang lagt stor vekt på dem. Dette er kanskje grunnen til at verken jeg eller min bror fikk gjennomført den tradisjonelle "Yajnopaveet"-seremonien (en seremoni med en tråd) som mange indere går gjennom før ekteskapet. Men da jeg skulle gifte meg, følte presten fra Rajwades at det var nødvendig for meg å gjennomføre ritualet før jeg kunne inngå ekteskap. For å glede dem, og mot min vilje, gikk jeg gjennom en rask Yajnopaveet-seremoni.

I vårt bryllup var det flere ritualer som føltes irrelevante, og vi valgte å ikke bruke mye tid på dem. Men da våre døtre skulle gifte seg, og på deres insistering, begynte vi å gjøre en grundigere vurdering av disse ritualene. Vi fant ut at mange av dem kunne forenkles og forkortes betydelig, noe som gjorde seremonien både kortere og mer strømlinjeformet. Dette viste oss hvordan tradisjonelle seremonier, når de ikke lenger har samme betydning som før, kan tilpasses for å imøtekomme dagens livsstil.

Vårt bryllup fant sted den 21. juni i Suvarna-Smriti Mangal Karyalaya, som lå rett i nærheten av Chitales’ hus i Deccan Gymkhana, ikke langt fra Pune Youth Club Cricket Ground. Dette var praktisk for Rajwades, som hadde kommet fra Mumbai og gjort Gopikashram, huset til Chitale-familien, til sitt midlertidige hovedkvarter. Mine egne slektninger fra Kolhapur, Mumbai og Satara ble innlosjert av Rajwades i et annet, Shrutimangal Karyalaya i nærheten.

Jeg tok med meg min 8-mm filmkamera for å filme seremonien. På den tiden var videoopptak ennå ikke vanlig, og jeg var heldig som hadde fått hjelp fra filmprodusenten og regissøren Ram Gabale, en venn av min far, som sendte sine kollegaer for å bistå med filmingen. Om kvelden vendte jeg tilbake til mine foreldres hus på Pune University campus, nå som en gift mann, mens Mangala og hennes familie snart kom dit for å gjennomføre en enkel ‘Lakshmi Pujan’ og for at Mangala skulle gjøre sitt første inngang til sitt nye hjem.

Den økonomiske situasjonen i India på den tiden var preget av matmangel, og det var strenge restriksjoner på størrelsen på banketter ved slike anledninger som bryllup. Derfor valgte vi å holde begivenhetene på et beskjedent nivå. Likevel, vi hadde to mottakelser, en i Pune på bryllupsdagen og en i Mumbai noen dager senere, hvor vi serverte enkle snacks.

Vår planlagte bryllupsreise førte oss først til Europa, og vi fløy til Roma, der vi tilbrakte noen dager med sightseeing før vi fortsatte videre til Genève, Paris og London. På vei til Cambridge ble vi møtt av en engelsk mann på flyplassen i Roma, som kommenterte at han kjente igjen slipsene våre – mitt var fra King’s College, mens hans var fra Hawke’s Club, en eksklusiv klubb for Cambridge-sportsmenn. Denne tilfeldigheten fikk meg til å innse hvordan små symboler på tilhørighet kan koble mennesker på tvers av nasjoner og kulturer.

I Genève fikk vi oppleve Mont Blanc og snø for første gang, noe som gjorde et varig inntrykk på Mangala. I Paris, som var mitt tredje besøk, feiret jeg min første bursdag som gift, og vi spiste på en restaurant med min favorittrett, coq-au-vin. I Louvre fant Mangala sin lidenskap for kunst og malerier, spesielt inntrykkene som ble delt i Tuileriene. På denne turen ble det tydelig hvordan Mangala, som var vant til en helt annen kultur, gradvis åpnet opp for nye opplevelser, og hvordan vi begge hadde forskjellige perspektiver på verden.

Vår ankomst til Cambridge var på ettermiddagen den 20. juli, og den første oppgaven min var å møte Mr. Ellis, portieren på King's College, som hadde gjort klart vårt nye hjem. Jeg fikk nøklene til en leilighet på Croft Gardens, og kort tid etter kom min bil, som jeg hadde bestilt fra en lokal garasje. Etter å ha fått bilen og parkert den på King's College, kjørte vi til vår nye bolig. Mangala, som ikke hadde opplevd å bo utenfor India før, ble båret over dørstokken i en gest som for meg symboliserte starten på et nytt kapittel i våre liv sammen.

Gjennom disse opplevelsene ble det tydelig hvordan ritualer og tradisjoner, til tross for deres tilsynelatende irrelevans i noen sammenhenger, fremdeles kan bære med seg dype kulturelle betydninger og forbindelser. Det som kan virke som et unødvendig ritual i ett øyeblikk, kan i et annet lys binde sammen mennesker på tvers av tid og rom.

Hvordan Bangladesh ble født: Fra undertrykkelse til frigjøring

Som et resultat ble den pakistanske hæren sendt til øst, og en generell undertrykkelse og massedrap fant sted. Store mengder flyktninger krysset grensen til India, og den indiske statsministeren måtte reagere på disse hendelsene. Det var ikke lenger mulig å betrakte dette som interne problemer i et naboland. Etter flere mislykkede diplomatiske forsøk på å stoppe massedrapene, tok hun det dristige steget å intervenere militært. De lokale bengalske hærlederne og politiske lederne, deriblant Mujib som var fengslet i Vest-Pakistan, ønsket at India skulle gripe inn i deres sak, og ga underjordisk støtte til den indiske hæren. Operasjonen ble håndtert effektivt, og innen to uker var landet frigjort. Den pakistanske hæren, under ledelse av general Niazi, overga seg den 16. desember. Bangladesh ble anerkjent som en selvstendig nasjon. Sheikh Mujib ble løslatt fra det pakistanske fengselet og gjorde en triumferende inntreden i sitt nylig skapte land.

I denne tiden fulgte vi alle utviklingene med spenning gjennom britisk media, spesielt BBC. Rapportene, intervjuene og diskusjonene med strateger var svært interessante å lytte til. En episode huskes spesielt godt: En talsmann for den pakistanske hæren ble intervjuet og påsto at 104 indiske fly ble skutt ned i luftkampen. Når han ble spurt hvor mange fly Pakistan hadde tapt, svarte han "fire". Dette var åpenbart en usannhet, og for å få frem sin skepsis, kommenterte intervjueren at "104 for 4 høres ut som en cricket-score". Uten å forstå ironien i kommentaren, svarte den pakistanske talsmannen enig: "Ja, det er som en cricket-score!"

Vinteren 1972 medførte enda en traumatisk opplevelse for oss. Kullgruvearbeiderne i Storbritannia gikk ut i streik på landsbasis, og ettersom de fleste kraftverkene i Storbritannia var kullfyrte, stoppet strømforsyningen snart helt. For å bevare en viss nødstrøm ble det innført strenge strømavbrudd. Ulike deler av byen hadde forskjellige 3-timers perioder med lys, og på de andre tidene var det mørkt. Vi oppdaget at vårt område vekslet med Wickramasinghes’ område. Så når vi hadde lys, kom de til oss, og omvendt.

For Mangala og meg var det et sterkt ønske om å komme tilbake til India etter at vi fikk vårt andre barn i Cambridge, og vår avreisedato ble mer konkret da Mangala kunngjorde at vi ventet en ny baby i mai 1972. Hun måtte gjennomgå den lille operasjonen kjent som Shirodkar-sømmen, som ble gjort på Maternity Hospital, akkurat som ved den første graviditeten. Geeta hadde utviklet seg fint, og vi var over det verste med søvnløshet, mating og andre småproblemer som plager babyer. Hun ble "potty-trent", noe som lettet en stor byrde med bleieskift. Hun begynte å gå på en lekestue og var generelt et sosialt barn. Heldigvis var det flere barn på samme alder i nabolaget, og Geeta kom godt overens med dem, særlig en gutt ved navn Anil Wickramasinghe, som var seks måneder yngre, men veldig aktiv.

For husholdningsarbeidene ønsket vi å få hjelp. Mr. Ellis, portieren på King’s, anbefalte en viss Mrs. Sebley som bodde ikke langt unna oss. Hun var en vennlig og munter dame som gjorde renholdsarbeidet vårt tre ganger i uken. Hun passet også på Geeta av og til når både Mangala og jeg måtte være ute. Geeta var veldig glad i henne og fikk en stor dukke som hun kalte "Baby Sophie". Vi hadde også kjøpt en babyguttdokk som Geeta døpte "Baby Johny".

Mangala begynte å få fødselssmerter natt til 21. mai, og vi tilkalte ambulanse. Den kom raskt, og hun ble fraktet til sykehuset. Jeg ble hjemme med Geeta. Neste morgen ble jeg informert om at babyen vår hadde kommet til verden kl. 04:03, og begge var friske og fine.

Det er viktig å huske at Bangladesh' frigjøring ikke bare var et militært spørsmål, men også et resultat av et lands lengsel etter rettferdighet og selvbestemmelse. Krigens harde realiteter og det internasjonale presset spiller en stor rolle i denne dramatiske overgangen. Forståelsen av de politiske og menneskelige konsekvensene i en slik situasjon er essensiell for å se hvordan et folk, til tross for enorme lidelser, kan mobilisere til en triumf som endrer historien.