Hvordan Kampen om Medborgerskap Har Formet Immigrasjonsbevegelsen i USA

I løpet av sommeren 2016 gjennomførte jeg en rekke intervjuer med ledende personer fra prominente advokatorganisasjoner. Deres undring var påtagelig. De ble forvirret over fenomenet Donald Trump – hans booriske væremåte og åpenbare manglende kvalifikasjoner. Men det viktigste var at han formidlet en visjon for Amerika som sto i sterk kontrast til deres egen liberale forståelse av nasjonal medborgerskap. I tiår hadde de hevdet at dette landet var et land for innvandrere og at innvandrere fortjente medlemskap fordi de var de facto amerikanere. Nasjonens eksepsjonalitet kom ikke fra lukkede grenser, uforanderlige kulturelle grenser eller blodsbånd. Det var nasjonens evne til å absorbere fremmede og gjøre dem til amerikanere som gjorde landet unikt. Sterke grenser var nødvendige, men det samme gjaldt en stor dør for ventende amerikanere. Donald Trump var imidlertid ingen vanlig politisk motstander. Hans ord og visjon var i fullstendig strid med deres bilde av det liberale Amerika.

Selv om mange organisasjoner så på Trumps kampanje med avsky, var de fortsatt overbevist om at Hillary Clinton ville vinne, og at han ville ta med seg den xenofobiske fløyen i det republikanske partiet i fallet. Mange trodde at høyt oppmøte blant latinamerikanske velgere, tapet av både presidentembetet og senatet, ville sikre at omfattende immigrasjonsreform ble vedtatt innen de første seks månedene av en Clinton-administrasjon. Da jeg hørte på disse spådommene, var det ingen grunn til å tvile på mine kilder. Den liberale hegemoni var på vei opp i sommeren 2016.

Kampen om grensene for nasjonalt medborgerskap startet ikke i 2016. Forkjempere på begge sider av debatten har lenge trukket og slitt i disse grensene helt siden nasjonalt medborgerskap ble skapt. Denne boka analyserer innvandrernes rettighetsbevegelse som en nylig manifestasjon av disse kampene. Som en genealogi av en sosial bevegelse, følger boken hvordan den enorme og velutviklede sosiale bevegelsen på 2010-tallet har sine røtter i de små kampene for innvandreres rettigheter i utallige lokalsamfunn over hele landet. Innvandrere, allierte, organisasjoner, ideer, diskurser, penger, følelser og politikere har kommet sammen på forskjellige steder og tider, og utviklet seg over en periode på tjue år til en flere millioner dollar stor, politisk potent og nasjonalt konsolidert sosial bevegelse.

I de siste tretti årene har USA vært i en intens kamp om hvor grensene for medborgerskap skal trekkes. Første del av boken tar leseren med tilbake til de tidlige kampene på 1990-tallet. Lokale innbyggere kjempet mot hverandre om de nye innvandrerne i sine byer. De kranglet om hva som konstituerte et nasjonalt fellesskap, og hvem som fortjente en plass i det. For å illustrere denne prosessen fokuserer boken på lokale konflikter om dagarbeidere. Disse arbeiderne, som kom til forstedene og søkte arbeid på offentlige gatehjørner, ble et tidlig konfliktpunkt mellom motstandere og støttespillere av innvandring.

I mange år var livet for amerikanske borgere relativt fast innenfor et nasjonalisert kulturelt, politisk og økonomisk system. Den føderale regjeringen hadde oppnådd enestående makt, nasjonale interesser var klart definerte, og nasjonal identitet ble i stor grad preget av hvithet. Fra 1920-tallet til tidlig på 1960-tallet var innvandringen på historisk lave nivåer. Nye innvandrere forble langt unna de fleste hvite amerikaneres liv og bevissthet. Men i en tid da nasjonalt medborgerskap nådde sitt høydepunkt, begynte globaliseringen å underminere dets fundament. Multilaterale handelsavtaler, utflytting av produksjon, og økende internasjonal migrasjon perforerte nasjonale grenser. Jo mer globaliseringen trengte inn i nasjonen, desto mer bevisste ble folk på nasjonens betydning for deres moralske, kulturelle og materielle liv.

Globaliseringen hadde en eroderende effekt på statens suverenitet, men samtidig ble nasjonen heftig forsvart. Mange hvite nasjonale opplevde et tap av sosial og politisk status i samfunnet, spesielt i relasjon til innvandrere og minoriteter. Dette utløste en følelse av at "gode, normale amerikanere" ble etterlatt til fordel for lavere status grupper som innvandrere. Etnonasjonalisme vokste frem på 1990-tallet, og ga uttrykk for et verdenssyn som avviste den liberale visjonen om nasjonal inkludering.

Hvordan tilgang fungerer som politisk kapital i immigrasjonsdebatten

Adgang til politiske beslutningstakere gir en mulighet til å hente ut informasjon som kan ha stor betydning for å vurdere politiske muligheter og utfordringer. For eksempel, i 2010 konsulterte advokater ledende folkevalgte og deres ansatte om muligheten for en omfattende immigrasjonsreform. Denne informasjonen ble brukt til å forstå både potensielle reformmuligheter og hvordan disse kunne splitte bevegelsen for innvandreres rettigheter. Slike møter førte til innsikt som gav organisasjonene et konkurransefortrinn i arbeidet med å forme offentlig politikk.

En viktig del av dette forholdet var at tilgang til beslutningstakere også åpnet for strategisk posisjonering innen bevegelsen. Nasjonale organisasjoner som CCC, NCLR og NIF hadde etablert langvarige relasjoner med føderale lovgivere, og de brukte disse forbindelsene for å knytte regionale allierte til sentrale politiske figurer. Gjennom slike møter kunne mindre organisasjoner få tilgang til verdifull informasjon og koordinere sine strategier mer effektivt. Denne informasjonen ga dem muligheten til å planlegge målrettede handlinger og medieutspill, og skapte dermed et system der nasjonale aktører kunne dominere bevegelsen.

Tilgang kunne også omsettes til økonomisk kapital. Finansiører vurderte ofte organisasjonenes suksess ut fra deres evne til å møte sentrale politikere. Dette ble et mål på organisasjonenes innflytelse, som i sin tur kunne føre til mer støtte og medieeksponering. For eksempel ble det nevnt i et notat fra Open Society at president Obama hadde anerkjent Ali Noorani for hans evne til å danne allianser med konservative grupper. Slik anerkjennelse ble sett på som et mål på suksess og gjorde det lettere for organisasjonene å sikre videre økonomisk støtte.

Selv om tilgang gir mange fordeler, er det også en bakside. Adgang til sentrale aktører kan komme med krav om lojalitet, der kritikk mot regjeringspolitikken kan bli sett på som uønsket. I noen tilfeller hevdet flere på venstresiden av bevegelsen at administrasjonen brukte sin tilgang til å kontrollere og dempe kritikk, spesielt knyttet til politikk som berørte påtalebeslutninger og deportasjon. For eksempel nevnte kongressrepresentant Luis Gutierrez at presset fra administrasjonen for å ikke kritisere presidentens immigrasjonspolitikk var stort. Enkelte advokater, som Chris Newman fra NDLON, hevdet at organisasjoner som hadde tilgang til hvite hus var blitt forsvarere av regjeringen, og dermed mistet sin uavhengige stemme.

For de nasjonale organisasjonene ble det derfor en balansegang mellom å bruke sin tilgang til å fremme sine mål og samtidig unngå å miste den verdifulle forbindelsen til maktsentrene. Dette førte til en situasjon der enkelte organisasjoner, spesielt de som var basert i Washington D.C., var redde for å presse for hardt på politiske spørsmål, da de risikerte å miste denne tilgangen. Dette skapte en struktur der tilgang ble sett på som en økonomisk og politisk ressurs som kunne omsettes til innflytelse og støtte.

I tillegg til de politiske og økonomiske aspektene, bidro tilgang til å etablere et hierarki innen bevegelsen. Nasjonale organisasjoner, som hadde etablerte relasjoner med sentrale politikere, ble de strategiske portvokterne for hele bevegelsen. Dette skapte en asymmetri i maktfordelingen, der de mest kjente organisasjonene hadde både informasjon og midler til å dominere de politiske diskusjonene, samtidig som de regionalt orienterte organisasjonene ble mer avhengige av deres støtte for å kunne operere på nasjonalt nivå.

I denne dynamikken er det viktig å forstå hvordan tilgang ikke bare fungerer som et praktisk verktøy for å fremme politiske saker, men også som et maktspill som kan forme hvilke stemmer som blir hørt og hvilke som forblir tause. Adgang til maktsentrene i Washington D.C. er derfor ikke bare en enkel logistisk fordel, men en nøkkel til å definere bevegelsens retning og prioriteringer, samtidig som det gir rom for politisk manipulasjon og kontroll.

Det er også essensielt å forstå at tilgang kan skape en balanse mellom samarbeid og kritikk. Det er viktig for organisasjoner å ikke bare bruke tilgang til å fremme sine mål, men også å forstå de potensielle fallgruvene i å inngå allianser som kan føre til en tap av deres uavhengighet og evne til å kritisere makthavere når det er nødvendig. Den riktige balansen mellom å arbeide innenfor systemet og å opprettholde kritikkverdigheten er avgjørende for å opprettholde en bevegelse som forblir tro mot sine opprinnelige verdier.

Er det virkelig en fornuftig vei fremover for immigrasjonsreform i USA?

Den politiske diskursen i USA omkring immigrasjon har i stor grad vært dominert av forestillingen om en "allomfattende" reform. Til tross for at mange i immigrantrettighetsbevegelsen, både på venstresiden og høyresiden, stilte spørsmål ved denne tilnærmingen, var den dominerende oppfatningen at omfattende reform, som en samlet pakke, representerte den mest fornuftige og praktiske løsningen. De fleste forkjemperne for en slik reform argumenterte for at å dele opp tiltakene ville gjøre dem mindre effektive og risikere å spre bevegelsen i flere retninger, noe som kunne føre til fragmentering og svakere støtte.

En viktig figur i denne diskusjonen er Tom Saenz, direktør for Mexican American Legal Defense and Education Fund (MALDEF). Saenz fremmet en alternativ strategi som han kalte "down payment"-strategien. Denne tilnærmingen innebar å presse frem mindre, delvise reformer som kunne vedtas som separate lovforslag, i stedet for å presse på for en stor, samlet reform. For Saenz innebar dette å fremme fire mindre tiltak som kunne oppnå større tverrpolitisk støtte, slik at de hadde høyere sannsynlighet for å bli vedtatt. Eksempler på slike reformer var DREAM Act, som ville gi ungdommer uten dokumentasjon en vei til lovlig status, og AgJOBS-loven, som ville tilby en vei til legalisering for gårdsarbeidere.

Saenz' strategi var basert på en pragmatisk vurdering av situasjonen: immigrationstemaet var blitt ekstremt polarisert, og politiske ledere, inkludert President Obama, unngikk kontroversene rundt immigrasjonspolitikk. Ved å fokusere på små skritt, håpet han at disse tiltakene kunne føre til større endringer på lang sikt. Imidlertid møtte Saenz og hans tilhengere betydelig motstand fra de mest etablerte organisasjonene i immigrantrettighetsbevegelsen, som fryktet at en slik tilnærming ville svekke den bredere kampen for omfattende reformer og føre til en fragmentering av koalisjonen.

Samtidig som enkelte aktører på venstresiden og høyresiden foreslo mindre tiltak, var de ledende kreftene innen immigrantrettighetsbevegelsen klare på at en samlet tilnærming var nødvendig for å oppnå de nødvendige reformene. Ali Noorani, administrerende direktør for National Immigration Forum (NIF), argumenterte for at bevegelsen burde fokusere på omfattende reform, snarere enn å akseptere "down payment"-tilnærmingen. For Noorani og mange andre i bevegelsen var spørsmålet om reform ikke et spørsmål om små skritt, men om en stor investering som ville sikre varige endringer i systemet.

En annen utfordring for immigrantrettighetsbevegelsen var å opprettholde en sammenhengende og enhetlig stemme i en tid med stor politisk polarisering. Ledelsen i bevegelsen etablerte et kommunikasjonssystem som skulle sikre at budskapet deres ble formidlet konsekvent til aktivistene og til den brede befolkningen. Gjennom workshops, opplæring og samlinger ble det bygget en infrastruktur som knyttet nasjonale og lokale organisasjoner sammen, og som bidro til å opprettholde en enhetlig politisk agenda. Denne infrastrukturen var avgjørende for å opprettholde en felles diskurs i kampen for immigrasjonsreform.

Samtidig som disse diskusjonene fant sted, ble det klart at det ikke nødvendigvis er ett riktig svar på hvordan en vellykket immigrasjonsreform skal utformes. Det er et spørsmål om strategi, om politisk kontekst og om hva som er praktisk mulig gitt de politiske realitetene. Den brede enigheten om omfattende reform ble utfordret av alternative tilnærminger, som ønsket å gjøre endringer gradvis. I denne sammenhengen er det viktig å erkjenne at ulike aktører og grupper har forskjellige synspunkter på hvordan kampen bør føres, og at både små og store skritt kan ha viktige konsekvenser for fremtidige reformer.