I løpet av 1990-tallet, i forsteder som Redondo Beach, Costa Mesa, Agoura Hills og Pasadena, begynte dagarbeidere å samles på gatehjørner i Los Angeles og dets omliggende områder. I begynnelsen betraktet de fleste dagarbeiderne seg ikke som en distinkt politisk gruppe. De hadde verken etablerte nettverk, en felles gruppeidentitet eller felles mobiliseringstemaer. Deres tilstedeværelse på gatehjørner ble ofte møtt med mistro og fiendtlighet fra både offentligheten og lokale myndigheter. Det var ikke før de møtte de vanskelige forholdene ved å selge sin arbeidskraft på gaten, som utnyttende arbeidsgivere, represjon fra politiet, fiendtlige borgere og myndigheter, at de begynte å oppdage felles problemer og klager.

Dagarbeidere, som ofte kom fra forskjellige regioner, sosiale klasser, yrker, raser, religioner og seksuelle orienteringer, hadde sjelden sett seg selv som en del av en større gruppe. De hadde kanskje aldri før vært en del av noe kollektivt fellesskap, og på deres opprinnelige hjemsteder hadde de ikke erfaring med gatearbeid som en identitet. Det var først etter at de ble utsatt for felles vanskeligheter i møte med utbytting og diskriminering at de begynte å utvikle en felles identitet som dagarbeidere (eller jornaleros på spansk). Dette var en kritisk prosess som førte til utviklingen av en kollektiv bevissthet, hvor de begynte å organisere seg på tvers av individuelle erfaringer for å kjempe for sine rettigheter.

I Pasadena var La Escuela de la Comunidad en viktig aktør i denne prosessen. Organisasjonen, som var en del av Institute of Popular Education of Southern California (IDEPSCA), tilbød lese- og skrivekurs og engelskkurs til immigranter, spesielt de som var en del av den voksende dagarbeiderbefolkningen. Undervisningen baserte seg på Paulo Freire sin populærutdanning, som brukte deltakerens egne erfaringer som et grunnlag for å bygge politisk bevissthet. Gjennom disse kursene fikk dagarbeidere muligheten til å reflektere over de vanskelighetene de møtte i arbeidshverdagen, som for eksempel ubetalte lønninger, frykt for deportasjon og diskriminering på arbeidsplassen. På denne måten ble det skapt en felles forståelse av de sosiale og institusjonelle kreftene som gjorde innvandrere sårbare for undertrykkelse og utnyttelse.

La Escuela ble et sted hvor disse nyankomne immigrantene kunne komme ut av skyggene og dele sine opplevelser, noe som bidro til å skape et trygt rom for kollektiv handling. Gjennom denne prosessen ble det mulig å utvikle en mer strukturert bevegelse som jobbet for innvandrernes rettigheter, ikke bare på individnivå, men som en gruppe som hadde felles mål og interesser. Samtidig begynte disse kampene å utvide seg utover de enkelte lokalområdene, og organisasjoner som CHIRLA (Center for Humane Immigrant Rights of Los Angeles) spilte en sentral rolle i å koble sammen ulike mobiliseringer på tvers av regioner, og bidro til å bygge en mer omfattende, regional bevegelse for innvandrernes rettigheter.

En viktig konsekvens av denne regionaliseringen av bevegelsen var at det ble utviklet et mer samlet rammeverk for å diskutere og kjempe for innvandrernes rettigheter. I løpet av denne perioden vokste organisasjonene som ledet kampene i byene, og deres innflytelse ble stadig sterkere. Etter hvert ble organisasjonene som CHIRLA også anerkjent på nasjonalt nivå, noe som førte til økt synlighet og støtte for innvandrernes kamp for rettigheter. Disse regionale mobiliseringene ble et avgjørende punkt for å sette søkelys på de utfordringene som innvandrere, særlig dagarbeidere, sto overfor.

I møte med den voksende bevegelsen begynte lokale myndigheter å finne seg selv i en vanskelig posisjon. Mens mange hadde ønsket å gjennomføre restriktive tiltak mot innvandrerbefolkningen, ble de også tvunget til å finne mer liberale løsninger for å håndtere situasjonen. Dette førte til en viss pragmatisk tilnærming, hvor noen lokale myndigheter begynte å bruke arbeidssentre og andre integreringsverktøy for å håndtere innvandrernes plass i samfunnet på en mer inkluderende måte. Disse initiativene ga innvandrere en viss beskyttelse, men samtidig var de en del av et større politisk landskap hvor debatten om innvandringspolitikk og borgerrettigheter stadig var på dagsordenen.

I lys av denne utviklingen er det viktig å forstå at det ikke bare var den individuelle kampen for rettigheter som drev denne bevegelsen fremover, men også den kollektive evnen til å bygge solidaritet på tvers av etniske, sosiale og økonomiske skiller. De lokale mobiliseringene i Los Angeles, og spesielt den viktige rollen som organisasjoner som La Escuela og CHIRLA spilte, illustrerer hvordan små, lokalt drevne initiativ kunne vokse til nasjonale bevegelser som utfordret etablerte politiske normer og utvidet forståelsen av hva det betyr å være en borger i USA.

Det er også verdt å merke seg at denne prosessen, til tross for de opprinnelige utfordringene, har hatt varig innvirkning på både politiske og sosiale strukturer. Organisasjonene som vokste frem fra denne bevegelsen har fortsatt å spille en viktig rolle i utformingen av innvandringspolitikken i USA, og deres arbeid har vært en avgjørende del av den langsiktige kampen for sosial rettferdighet og inkludering.

Hvordan politiske nettverk og nasjonalisme former kampen for immigranters rettigheter i USA

Immigrasjonsrettigheter i USA har alltid vært et spørsmål som er nært knyttet til politiske allianser, økonomiske interesser og nasjonal identitet. I møte med utfordringene som oppstår i kampen for rettferdighet for de som søker et bedre liv i dette landet, har lokale og regionale organisasjoner som CHIRLA og CASA Maryland ofte sett nasjonale organisasjoner som viktige samarbeidspartnere. De nasjonale organisasjonene fungerte som et springbrett, en infrastruktur som kunne brukes for å bringe immigranters sak frem til Washington. Den strategiske alliansen med store nasjonale aktører gjorde det mulig for disse regionale gruppene å slippe unna den lokale fangenskapen og få en plass i nasjonalpolitikken, noe som var avgjørende for å kunne utvide deres innflytelse.

Det å drive kampanje på nasjonalt nivå er imidlertid svært forskjellig fra det å være en aktivist i lokalsamfunnet. Når organisasjoner mobiliserer på denne skalaen, krever det store økonomiske ressurser – alt fra profesjonelt ansatte og konsulenter til utbygging av en helt ny infrastruktur for sosiale bevegelser. I tillegg må organisasjonene utvikle en omfattende kommunikasjonsstrategi og gjennomføre kampanjer som tiltrekker medieoppmerksomhet. Disse kravene førte til en økende avhengighet av et begrenset antall stiftelser som kunne gi de nødvendige midlene. Dette økonomiske behovet var like viktig som tilgang til politiske maktsentre som Det hvite hus og Kongressen. Politisk tilgang ga ikke bare mer penger og synlighet, men økte også statusen blant andre aktører i politiske bevegelser, viktige finansieringskilder og medier. Det var, på en måte, en vekselvirkning mellom økonomisk og politisk kapital, hvor den ene førte til mer av den andre.

Nettverkene som formet den politiske scenen for immigrasjonsbevegelsen, besto av en liten gruppe eliter, som hadde stor innflytelse på hvordan organisasjoner skulle forme sine strategier. Viktige finansieringskilder og politiske eliter hadde utviklet et sett av strategiske prioriteringer som i stor grad styrte hva slags organisasjoner og tiltak som fikk økonomisk støtte. Denne elitens innflytelse resulterte i en økt profesjonalisering av organisasjonene, som i sin tur førte til en større avstand mellom de som ledet bevegelsen og de som var dens basale støttespillere – de mange arbeidsinnvandrerne. Aktivistene måtte betale en høy pris for å påvirke politiske beslutningstakere. Aktivister innså at det å endre føderale lover ikke var billig – både økonomisk og politisk.

Kampen om rettighetene til immigranter har ikke bare vært en kamp om ressurser, men også om ideologi. For å få til en politisk forandring og påvirke lovgivningen, måtte bevegelsen adoptere en nasjonalistisk ramme for borgerrettigheter. Dette betydde at immigrasjonsrettighetene ble knyttet til en visjon om nasjonal enhet og de grunnleggende verdiene som ligger til grunn for den amerikanske staten. Hvis bevegelsen skulle vinne bred støtte for sin sak, måtte den presentere en visjon av immigranter som hardtarbeidende, familieorienterte mennesker som forlot sine hjemland i søken etter et bedre liv i USA. Disse omdefinerte immigrantene ble framstilt som "amerikanere på vent" – folk som allerede delte de samme verdiene og idealene som de som hadde vært en del av nasjonen i mange generasjoner.

Denne nasjonalistiske tilnærmingen, som i utgangspunktet søker å reframe nasjonens identitet, hadde imidlertid sine utfordringer. Selv om bevegelsen fremstilte Amerika som et land preget av åpenhet og muligheter, ble de underliggende problemene som rasisme, fremmedfrykt og eksklusjon ikke fullt ut konfrontert. Den nasjonalistiske rammen for borgerrettigheter fungerte som et politisk verktøy som kunne tiltrekke seg bred støtte, men samtidig lukket det ute alternative måter å tenke på nasjonal identitet og tilhørighet. Den liberale nasjonalismen som ble fremmet av bevegelsen, etablerte et bilde av nasjonen som åpen for alle, men som også måtte beskytte sine egne grenser. Dette innebar nødvendigheten av en streng kontroll over hvem som ble ansett som "fortjent" til å få statsborgerskap.

Bevegelsens ledere, i sin søken etter politisk og økonomisk støtte, valgte å fremme en versjon av nasjonal identitet som var tilpasset de politiske kravene som ble stilt av viktige støttespillere. Denne tilnærmingen førte til en form for politisk tukt som gjorde det mulig å bygge allianser med etablerte politiske aktører, men samtidig forlot den mange av de mer radikale, mer kritiske perspektivene som kunne utfordre de dypere strukturene av urettferdighet og ulikhet som ligger til grunn for nasjonens historiske behandlingsmåter av migranter og minoriteter.

Bevegelsens lederskap gjorde et strategisk valg som reflekterte den politiske virkeligheten de måtte navigere i. Å utfordre de nasjonalistiske grensene og de inngripende virkningene av rasisme og urettferdighet ville kunne alienere bredere lag av befolkningen. Samtidig risikerte de å miste innflytelse over lovgivende organer og medier. Derfor ble bevegelsen stadig mer preget av en profesjonalisering som fratok den direkte tilknytningen til de hardest rammede gruppene – de arbeidende immigrantene. I denne sammenhengen ble kampen for immigranters rettigheter en kamp for politisk tilhørighet som var tett knyttet til hvordan man definere hva det vil si å være en del av nasjonen.

Hva definerer nasjonalborgerskap? Grensene, identitet, rettigheter og statens makt

Nasjonalt borgerskap er et komplekst fenomen som hviler på fire grunnleggende normer: grensen, nasjonal identitet, rettigheter basert på nasjonal tilhørighet, og statens monopol over borgerskap. Disse normene gir borgerskapet sin koherens og gir aktører grunnleggende regler for å forfølge sine politiske mål. Grensen er et fundamentalt begrep, ettersom statens suverenitet historisk har vært basert på et avgrenset territorium befolket av gjensidig ekskluderende folk. Wendy Brown påpeker at «suverenitet er et særegent grensebegrep, ikke bare som et merket område for en enhet, men gjennom denne markeringen setter det også vilkår og organiserer plassen både innenfor og utenfor enheten.»

Grensene skaper grunnlaget for en nasjonal fellesskap og identitet. En nasjon er definert ikke bare av det den er, men også ved det den ikke er. Denne markeringen er meningsfull fordi den er strukturert gjennom en binær logikk av det gode og det onde, det hellige og det profane. Slike binære strukturer, ifølge Jeffrey Alexander, «avslører de skjelettstrukturene som samfunn bygger sine kjente historier og rike fortellinger på, som guider deres hverdagslige politiske liv.» Grensen gjør nasjonalstaten mulig ved å gi rammen som er nødvendig for å konstruere en sterk nasjonal identitet. Derfor kan ikke nasjonalt borgerskap eksistere uten en grense som ekskluderer, uansett hvor liberal og ekspansiv borgerskapets visjon måtte være.

En felles identitet er en annen nødvendig forutsetning for nasjonalt borgerskap. Nasjonal identitet gir medlemmene i fellesskapet felles verdier og en felles kultur som gjør kollektiv politisk handling mulig. Damian Tambini foreslår at «vi er usannsynlig å bidra til å skape et kollektivt gode hvis vi ikke tror at vi vil være blant de som deler det, og at gratispassasjerer vil bli ekskludert. Noen hevder at dette er grunnen til at engasjementet for borgerskap er sterkere der nasjonal identitet er sterkere.» Medlemmene av fellesskapet går med på å spille etter reglene og bidra til den nasjonale virksomheten fordi de vet at de vil nyte godt av innsatsen og at gratispassasjerer ikke vil bli tillatt. Nasjonal identitet har også et etnisk kjerne, selv når borgerskapsregimet er borgerlig eller liberalistisk. Anthony Smith argumenterer for at «undersøkelser alltid avslører den etniske kjernen i borgerlige nasjoner, selv i innvandrersamfunn med deres tidlige pionerkultur og dominerende (engelsk og spansk) kultur i Amerika, Australia eller Argentina, en kultur som gav mytene og språket til den påtenkte nasjonen.» Identiteten gir derfor borgerne felles moraliteter, symboler og en felles kultur som skiller insider fra outsider, samtidig som det gir grunner til solidaritet og kollektiv handling.

Rettigheter innen nasjonalstaten er ikke universelle, umistelige eller naturlige, fordi rettigheter stammer fra nasjonal tilhørighet. En person er anerkjent som en fullt rettighetsbærende menneskelig enhet på grunn av sitt medlemskap i det politiske fellesskapet og ikke bare fordi vedkommende er menneske. Nasjonalstater er derfor institusjoner som, ved sin logikk, er diskriminerende. De tidlige nasjonalstatene sloss for å forene universelle og nasjonale rettighetsnormer. Norbert Elias bemerker at suverene, gjensidig avhengige nasjonalstater produserte en todelt normkode som var iboende motsetningsfylt: en moral som stammer fra det som vokser fram blant de mer progressive delene av tredje stand, egalitær i sin karakter, og hvis høyeste verdi er «mennesket»—det enkelte individet; og en nasjonalistisk kode, som var ujevn i sin natur, og som la høyeste verdi på et kollektiv: staten, landet, nasjonen som et individ tilhører. I møte med rivalisering mellom stater og interne klassekonflikter på slutten av 1800-tallet, reduserte borgerskapet, ifølge Elias, universalisme i ungdommen og prioriterte nasjonal tilhørighet og solidaritet som en forutsetning for rettigheter. Dette systemet ble videre institusjonalisert med Folkeforbundet og etableringen av Minoritetstraktatene. Rettigheter ble tildelt nasjonale borgere, mens en begrenset mengde beskyttelser, hvis noen i det hele tatt, ble gitt til ikke-nasjonale.

For Hannah Arendt eksemplifiserer saken om statsløse mennesker etter første verdenskrig dette poenget. Statsløse mennesker hadde rettigheter i en abstrakt forstand, men anerkjennelsen og realiseringen av disse rettighetene avhang av medlemskap i en nasjonal stat. Arendt påpeker at konseptet om menneskerettigheter, basert på antakelsen om at et menneske som sådan eksisterer, kollapset i det øyeblikket de som hevdet å tro på det, første gang ble konfrontert med folk som faktisk hadde mistet alle andre kvaliteter og spesifikke forhold—bortsett fra at de fortsatt var mennesker. Verden fant ingenting hellig i den abstrakte nakenheten ved å være menneske. Universelle menneskerettigheter hadde blitt undertrykt av en ekskluderende og diskriminerende nasjonalstat. Arendt fortsetter med å si at «nasjonen hadde erobret staten, nasjonal interesse hadde prioritet over loven lenge før Hitler kunne uttale ‘rett er det som er godt for det tyske folk.’» Når borgerskap og rettigheter ble nasjonalisert, ble berettigelsen for fulle rettigheter avhengig av medlemskap i nasjonalstaten.

Den siste forutsetningen for nasjonalt borgerskap er statens monopol på de juridiske og symbolske grensene for borgerskap. Statens legitimitet ble dermed knyttet til dens evne til å utføre sitt nasjonale mandat. Dette fikk ifølge John Torpey stater til å utøve et monopol på de legitime midlene for bevegelse og utvide sine kapasiter for å identifisere og overvåke individer innenfor sine grenser. Stater utviklet juridiske kriterier for å avgjøre nasjonalt medlemskap, metoder for å avgjøre medlemskap, og en rekke teknikker for å oppdage og utvise personer som ikke tilhørte. Å sikre grensene og bevegelsen av mennesker over disse grensene ble derfor statens viktigste ansvar. Stater utøvde også enorm symbolsk makt over nasjonalt borgerskap. «Statens uttalelser,» ifølge Philip Corrigan og Derek Sayer, «definerer, i stor detalj, akseptable former og bilder av sosial aktivitet og individuell og kollektiv identitet; de regulerer, på empirisk spesifiserbare måter, mye—veldig mye, på 1900-tallet—av sosialt liv.»

Å endre reglene for borgerskap krever politisk engasjement i de nasjonale maktens haller. Nasjonalt borgerskap er derfor forankret i flere grunnleggende normer: helbredede grenser, felles identitet, ulikhet i rettigheter, og den overveldende juridiske og symbolske makten til den sentrale staten.

Hvordan strategier for innvandringsrettigheter formes: En analyse av Open Society og andre aktører

Open Society har vært en av de viktigste finansieringskildene for organisasjoner som jobber med å fremme rettigheter for innvandrere. Dette nettverket har spilt en betydelig rolle i å forme politiske diskurser og strategier for innvandringspolitikk på globalt nivå. Gjennom dokumentene som er tilgjengelige i Open Society-databasen kan vi få innblikk i hvordan fremstående talsmenn for innvandrernes rettigheter har utformet sine strategier. Ved å analysere disse prosjektbeskrivelsene har vi tilgang til verdifull informasjon om hvordan forskjellige aktører har definert og fremmet sine politiske mål.

En viktig del av forskningen har vært å analysere 1 382 utsagn som direkte adresserer innvandringsspørsmål. Disse utsagnene er kodet for ulike rammeverk, strategiske preferanser, partnerskap med stiftelser og organisasjoner, samt andre relevante diskusjonstemaer. Dette arbeidet gir oss en dypere forståelse av hvordan immigrasjonsdebattens ulike aktører forsøker å forme politikken. Det er viktig å merke seg at forskningen følger etablerte regler for bruk av dokumenter fra kilder som Wikileaks, og kompromitterende informasjon er utelatt. Dette sikrer at de politiske og etiske grensene overholdes i analysen.

Konteksten som Open Society-databasen og intervjuer gir, hjelper til å bekrefte og utdype de trendene som er funnet gjennom andre kilder. Dette er spesielt relevant når man ser på hvordan organisasjoner og stiftelser samarbeider for å styrke sine budskap og øke sitt politiske press på nasjonale og internasjonale nivåer.

Mens Open Society har vært en av de største aktørene i finansieringen av innvandringsrettigheter, er det viktig å ikke overse de bredere samfunnsstrukturene som påvirker dette arbeidet. Organisasjoner som arbeider for innvandrernes rettigheter opererer ikke i et vakuum. De er en del av et nettverk som inkluderer medier, akademiske institusjoner, politiske partier og sivilsamfunnsorganisasjoner. Dette nettverket danner et økosystem der ideologiske kamper om hva som skal defineres som "rettferdighet" og "likeverd" er i konstant bevegelse.

Det er også verdt å påpeke at innvandringsdebatten ikke bare handler om rettigheter, men om identitet, nasjonal suverenitet og maktforhold. I mange tilfeller er debatten preget av en kamp mellom forskjellige politiske ideologier som enten fremmer en mer åpen eller en mer restriktiv innvandringspolitikk. Dette skaper rom for en rekke strategier som kan påvirke både lovgivning og offentlig opinion.

I tillegg til de strategiene som er direkte knyttet til rettighetene til innvandrere, finnes det også et viktig aspekt av maktspill i hvordan migrasjonspolitikk konstrueres. Ofte er spørsmål om innvandring knyttet til større diskusjoner om økonomi, nasjonal sikkerhet og sosial sammenhengskraft. Hvordan disse temaene integreres i offentlig debatt kan endre hvordan både politiske beslutningstakere og det bredere samfunnet ser på innvandrere og deres rettigheter.

Det er også verdt å merke seg at i mange tilfeller er de strategiene som benyttes av organisasjoner som kjemper for innvandrernes rettigheter ikke nødvendigvis frittstående. De skjer ofte innenfor et rammeverk hvor økonomiske og politiske interesser fra mektige aktører påvirker agendaen. Samarbeidet mellom slike organisasjoner og stiftelser som Open Society kan derfor ikke forstås bare ut fra et idealistisk perspektiv, men også ut fra et pragmatisk syn på makt og innflytelse i global politikk.

I denne konteksten er det viktig å forstå at de innvandringspolitiske diskursene som utvikles ikke bare reflekterer et moralsk valg om rettferdighet, men er ofte et resultat av et komplekst samspill mellom forskjellige aktører. Dette inkluderer statlige myndigheter, internasjonale organisasjoner, private aktører og de migrerende samfunnene selv. For å forstå hvordan innvandringsrettigheter formes og fremmes, må vi derfor se på de underliggende strukturer av makt, økonomi og politikk som styrer disse prosessene.

Hva er opprinnelsen til latinamerikansk perkusjon og dens innflytelse på musikktradisjoner?
Hvordan Politiske Verdier og Polarisering Har Formet Amerikansk Politikk: En Historisk Perspektiv
Hvordan forstå og bruke portugisisk grammatikk effektivt: En praktisk tilnærming
Hvordan forklares Boltzmann-fordelingen og dens betydning for termisk likevekt?
Hva er betydningen av symmetrigrader i umerkede Feynman-diagrammer?