Hva er populisme og hvordan Trump bruker det?

Populismen, som et politisk fenomen, kan forstås som et uttrykk for et dyptliggende misnøye med den etablerte politiske og økonomiske ordenen. Den appellerer til ideen om et folk som er i opposisjon til en korrupt elite, og den skaper ofte en klar distinksjon mellom "oss" (folket) og "dem" (eliten). I den amerikanske konteksten har populismen blitt brukt effektivt av Donald Trump, som en del av hans politiske strategi for å vinne støtte, særlig blant de som føler seg oversett eller utnyttet av det politiske systemet. Trumps bruk av populisme har blitt mer enn bare en politisk plattform; det har blitt en ideologi som definerer hans forhold til både nasjonale og internasjonale spørsmål.

Trumps tilnærming til populisme er ikke bare en reaksjon på den amerikanske venstresidens eller globaliseringens utfordringer, men også et uttrykk for en langvarig og bredere politisk strømning i både Amerika og Europa. Hans retorikk er laget for å appellere til et bredt publikum, og hans støtte kommer fra et variert spekter av mennesker, fra de som føler seg økonomisk marginaliserte til de som er engstelige for kulturelle endringer.

Et kjennetegn ved Trumps populisme er hans evne til å spille på frykt og usikkerhet, både økonomisk og kulturelt. Dette kan ses i hvordan han bruker immigrasjon og nasjonalisme som hovedtemaer, og hvordan han fremstiller media og intellektuelle som fiender av folket. Trumps populisme er derfor ikke bare en reaksjon på globale krefter, men også på en langvarig følelse av at folk flest er blitt glemt av de politiske institusjonene som skulle representere deres interesser.

I tillegg til hans nasjonale populisme, har Trump også vært en representant for en global bølge av autoritær populisme som har feid over mange land de siste tiårene. Lignende tendenser kan ses hos ledere som Viktor Orbán i Ungarn, Jair Bolsonaro i Brasil, og til en viss grad hos Vladimir Putin i Russland. Hva som binder disse lederne sammen, er en populistisk appell som ofte har autoritære undertoner, og en retorikk som søker å sette folket opp mot eliten, ofte i form av et fremmedelement som truer nasjonal identitet og sikkerhet.

Det er også viktig å merke seg hvordan Trump bruker sosiale medier for å fremme sitt budskap. Hans direkte kommunikasjon med velgerne, spesielt gjennom Twitter, har brutt ned de tradisjonelle barrierene mellom politikere og publikum. Dette gir ham muligheten til å omgå etablerte mediekanaler og appellere direkte til sine tilhengere, ofte med provoserende og polariserende uttalelser. Denne metoden har ikke bare vært en måte å styrke hans egen posisjon på, men også en måte å delegitimere tradisjonelle medier, som han ofte omtaler som "fake news".

En annen viktig komponent i Trumps populisme er hans forhold til økonomi. Hans økonomiske politikk har fokusert på skattelette for de rikeste og en sterk nasjonalistisk tilnærming til handel. Under hans ledelse ble det gjennomført store skattelette, noe som forsterket kløften mellom de økonomiske klassene i USA. Samtidig ble det også gjort store forsøk på å "gjøre Amerika stort igjen" ved å bringe produksjonen tilbake til USA og redusere avhengigheten av utenlandsk arbeidskraft.

Trump har også utnyttet en spesiell form for nasjonal populisme, som kan forstås gjennom det han omtaler som "America First"-doktrinen. Dette er en politikk som i stor grad har isolert USA fra internasjonale avtaler og organisasjoner, og har styrket nasjonal suverenitet på bekostning av samarbeid med andre nasjoner. På mange måter har Trump formet sitt politiske image rundt ideen om at USA trenger å sette egne interesser først, uavhengig av hva som skjer i resten av verden. Dette har ført til en sterkere polarisering både i innenrikspolitikken og på den internasjonale scenen.

En viktig del av Trumps appell har vært hans evne til å framstille seg selv som en outsider, en som ikke er en del av den politiske eliten. Dette bildet er støttet av hans "anti-establishment" holdning, som han har brukt til å appellere til velgere som føler at deres interesser har blitt ignorert av de tradisjonelle politiske partiene. Trumps retorikk har vært effektiv i å skape en følelse av at han står på folkets side, selv når hans handlinger som president i stor grad har vært til fordel for de rikeste i samfunnet.

Når det gjelder Trump som fenomen, er det viktig å forstå at hans populisme ikke bare handler om hans politikk eller hans retorikk, men også om hans evne til å forme et politisk og kulturelt narrativ. I mange tilfeller har Trump vært i stand til å skape en virkelighet som hans tilhengere omfavner, uavhengig av faktiske hendelser eller bevis. Dette skaper en utfordring for demokratiet, ettersom det gjør det vanskelig for folk å enes om en felles virkelighet.

Hva som er essensielt for å forstå Trumps populisme er også hvordan hans tilhengere oppfatter ham. For mange av hans støttespillere er Trump ikke bare en politisk leder, men en symbolsk figur som representerer motstand mot en antatt elitistisk og korrumpert orden. Dette kan ses i hvordan han appellerer til følelser som sinne, frustrasjon, og frykt, samtidig som han tilbyr en enkel løsning på komplekse problemer. Hans politiske fremferd kan forstås som et uttrykk for en dypt rotfestet misnøye med den etablerte maktstrukturen og en lengsel etter en enklere, mer forståelig virkelighet.

Hva er populisme? Myter, metaforer og metamorfoser

Populisme er et av de viktigste politiske fenomenene i vår tid, men samtidig et av de minst forståtte. Dette skyldes delvis at begrepet er både tvetydig og uklart definert. Når man beveger seg bort fra akademiske tekster og ser på medieomtale eller hverdagslige samtaler, kan populisme fremstå som både vag og allestedsnærværende, i kraft av at begrepet blir brukt på en nesten vilkårlig måte. Over det siste tiåret har et bemerkelsesverdig mangfold av figurer – som er kjent for å fremme radikalt ulike ideologier – blitt merket som populister. Dette inkluderer Donald Trump, tidligere president i USA, hans hovedkritiker, senator Bernie Sanders, Ugandas nåværende president Yoweri Museveni, hans unge rival Bobi Wine, samt Storbritannias statsminister Boris Johnson og den tidligere Labour-lederen Jeremy Corbyn. Den samme elastiske bruken av populismebegrepet har også blitt brukt om sosiale bevegelser, aviser og til og med filmer. I noen tilfeller har termen blitt brukt som en indikasjon på lite mer enn at en leder ønsker å være ekstremt populær – og hvem ønsker vel ikke det som presidentkandidat? Det er nesten som om begrepet etterligner de lederne som benytter det, og prøver å være alt for alle mennesker, og i prosessen mister mye av sin analytiske verdi.

Likevel, til tross for begrepets vidtspennende og uklare natur, er populisme et uunnværlig analytisk verktøy. Verken politiske forskere, antropologer eller journalister har klart å finne et mer presist begrep som kan erstatte populisme i analysen av dagens politiske landskap. For å sitere en deltaker på en konferanse i Sør-Afrika, kan vi sammenligne populisme med pornografi: Mens vi sliter med å definere det, er vi ganske sikre på at vi "ser det når vi ser det". Men hva er det vi ser? Hva er kjernen i det populistiske prosjektet, og hva gjør det så umiddelbart gjenkjennelig – i teorien – for observatører av dagens politikk?

Er det kanskje den performative naturen til populistene, måten de fremfører sitt løfte om rask endring på gjennom dynamiske opptredener på valgmøter? Et eksempel på dette er den zambiske opposisjonslederen Michael Sata, som under en tale kalte president Levy Mwanawasa, som nylig hadde hatt et hjerneslag, en “kålrot”, for deretter å knuse en kål på scenen. Eller er det innholdet i de påstandene som populistiske ledere fremsetter som skiller dem ut – påstanden om at de, og kun de, ikke bare forstår “folket” og deres behov, men faktisk representerer den fysiske legemliggjørelsen av “den vanlige mannen”? Kanskje er det mest sentrale ved populismen mindre hvordan populister kommuniserer, og mer hvordan de regjerer, ved å sentralisere makt i en personkult som undergraver institusjonelle prosesser og dermed svekker maktfordelingen.

Litteraturen om populisme har i liten grad bidratt til å skape enighet om når termen bør benyttes – og kanskje like viktig, når den er upassende. Denne mangelen på konsensus er et problem for både forskere og kommentatorer som forsøker å definere og analysere fenomenet. I lys av denne utfordringen er vi heldige som har en forsker med den innsikten og kunnskapen som Francis Fukuyama besitter, og som har klart å dykke dypt i populismens mange fasetter.

Det er viktig å merke seg at populisme kan være både en reaksjon på den politiske elitens manglende evne til å ivareta folkets interesser, og et resultat av at det politiske systemet oppfattes som ineffektivt eller fremmedgjørende. Det er en form for politisk bevegelse som søker å revitalisere demokratiet ved å gi mer makt til “folket”, men samtidig ofte undergraver de institusjonene som holder demokratiet stabilt. Dette kan være en farlig dynamikk, der kortsiktige gevinster kan føre til langvarige skader på samfunnets politiske struktur.

I tillegg er det viktig å forstå at populisme ofte oppstår i kontekster hvor medienes rolle er fremtredende. Den digitale revolusjonen, spesielt veksten av sosiale medier, har gitt populistiske ledere et unikt verktøy for å nå ut til massene uten å gå gjennom tradisjonelle mediekanaler. Dette har forandret måten populistiske ledere kommuniserer på, og hvordan deres budskap blir formidlet til en global offentlighet. Den raske spredningen av informasjon – og feilinformasjon – har skapt et miljø hvor fakta og sannhet blir mindre viktig enn opplevelsen av hva som “er sant” for den enkelte.

Populismens evne til å skape en følelse av tilhørighet hos sine tilhengere, samtidig som den demoniserer “de andre”, kan føre til økt polarisering i samfunnet. Når vi ser på hvordan populistiske ledere som Trump har brukt sosiale medier, er det klart at deres retorikk ofte spiller på frykt og misnøye, noe som gjør at flere føler seg mer tilknyttet bevegelsen. Dette kan være en kraftig dynamikk i politiske systemer, men det er også en vei som kan føre til stor politisk ustabilitet, ettersom det er lite rom for nyanser eller kompromisser i et slikt klima.

Populisme er derfor mer enn bare en politisk retorikk eller en ideologi. Den er et speil av dypere sosiale og økonomiske uroligheter, og en reaksjon på følelse av fremmedgjøring og tap av politisk kontroll. Hvordan den manifesterer seg og utvikler seg i forskjellige deler av verden, vil være et av de viktigste spørsmålene for fremtidens politiske analyser.

Hvordan autoritære ledere fremmer populisme og demokratiske forfall

Duterte, Trump, Erdogan og Zuma – til tross for de åpenbare forskjellene i deres politiske landskap og nasjonale kontekster, har disse lederne utvist bemerkelsesverdig liknende trekk i sin tilnærming til makt. En av de sentrale parallellene er deres evne til å appellere til brede lag av befolkningen ved å fremstå som "outsidere" som kjemper mot en elite de fremstiller som korrupte og fjern fra folkets virkelighet. Duterte, for eksempel, har blitt beskrevet som en handlingens mann, en som talte til vanlige menneskers dypt forankrede følelse av usikkerhet og maktesløshet. Denne retorikken og hans posisjon som en "en av oss" var noe som kunne samle arbeidere, urbane fattige, bønder og den lavere middelklassen. Denne evnen til å projisere et bilde av å være på folkets side har også vært et kjennetegn på Trump, som, til tross for sin enorme rikdom, har brukt kritikken mot den amerikanske eliten som et politisk virkemiddel, selv om han selv tilhører denne eliten.

Duterte, som Trump, framsto som en figur som "stod med folket", et viktig aspekt ved deres appell. Duterte kunne bygge sin popularitet på den utbredte misnøyen med en økonomisk situasjon som ikke syntes å forbedre seg for de mange, samtidig som han lovet handling mot kriminalitet og korrupsjon. Denne typen populisme – som appellerer til følelsen av en truet nasjonal identitet og økonomisk usikkerhet – er felles for flere autoritære ledere, og den danner et grunnlag for en potensiell omveltning av demokratisk praksis.

I likhet med Erdogan, har Trump blitt sammenlignet med andre autoritære ledere på grunn av deres fellestrekk i styresett, inkludert tendensen til å bruke makten sin til å svekke de demokratiske institusjonene de er ment å beskytte. Erdogans trussel mot demokratiet i Tyrkia, gjennom undertrykkelse av pressefriheten og justisens uavhengighet, kan speiles i Trumps angrep på mediene og hans forsøk på å underminere tilliten til valgsystemet i USA. I begge tilfeller blir demokratiets fundament sett på som noe som kan manipuleres for å tjene personlige interesser, snarere enn som et hellig og uforanderlig system.

Trump, på samme måte som Erdogan og andre populistiske ledere, har utvist en særlig evne til å utnytte et politisk klima preget av splittelse og polarisering. Hans retorikk har konsekvent spilt på de økonomisk og sosialt marginaliserte, og han har brukt følelser som sinne og frykt for å mobilisere tilhengerne sine. Hans forhold til teknologigiganter som Facebook og Twitter illustrerer hvordan han har navigert i den moderne maktens krefter – hvor store plattformer kan ha en enorm innvirkning på offentlig diskurs. Trumps klage over å være utestengt fra disse plattformene, og hans påstander om at han ble urettferdig behandlet, kan ses som et uttrykk for hans forsøk på å forbli en dominerende figur i den politiske sfæren, selv etter at han mistet sitt presidentembete.

Sammenligningen mellom Trump og Boris Johnson belyser et annet viktig aspekt ved slike lederskap: den ubøyelige narcissismen og de stadig mer kontroversielle, spektakulære politiske handlingene. Begge har brukt sine uortodokse personligheter og politiske strategier for å bygge lojalitet blant sine velgere, samtidig som de har satt institusjoner på prøve. Johnsons "charlatan"-status, i likhet med Trumps, har vært avgjørende i hans politiske ferd, og han har også fremstått som en politiker som ikke er redd for å manipulere folkets følelser for å oppnå politiske mål.

Men det som virkelig binder disse lederne sammen er hvordan de har maktet å fremstå som ledere som kjemper for de undertrykte, samtidig som de opererer innenfor et system som belønner lojalitet fremfor sannhet, moral eller demokratisk integritet. Dette er en strategi som er gjentatt i flere sammenhenger, ikke bare i vestlige demokratier, men også i autoritære regimer som Sør-Afrika under Zuma.

Trump og Zuma deler en grunnleggende forståelse av makt som en personlig ressurs – en som kan brukes til å belønne sine støttespillere og straffe sine fiender. Begge har vist hvordan populisme kan forvandle makten til en personlig eiendom, hvor demokratisk kontroll og rettsstatsprinsipper blir underordnet personlig lojalitet og de økonomiske gevinstene som følger med politisk makt. Denne tilnærmingen til politisk ledelse, som kan kalles "populistisk autoritarisme", er nå et globalt fenomen, hvor ledere som Trump, Zuma og Erdogan har på ulike måter brutt ned etablerte demokratiske normer.

Det er også viktig å merke seg at selv om disse lederne har vært omstridte i sin tid, har de alle klart å mobilisere et betydelig antall mennesker som føler seg oversett og marginalisert av det etablerte systemet. Denne følelsen av politisk og økonomisk isolasjon er et viktig kjennetegn ved den populistiske bølgen som har rammet mange deler av verden de siste tiårene.

Hvordan vår avhengighet av andre former vår identitet og tilhørighet: Historien om "The Skull"

Teknologiene for selvutvidelse har alltid vært et sentralt tema i menneskets forsøk på å skape en helhetlig og fullstendig identitet. I mange kulturer er jakten på uavhengighet og fullkommenhet et mål i seg selv. I Tutuolas verk blir vi introdusert til en figur, en mann kjent som "The Skull", som gjennom en serie magiske transformasjoner forsøker å bevise sin egen fullkommenhet. Gjennom sine handlinger illustrerer han hvordan vår forståelse av uavhengighet og integritet er dypt knyttet til de eksterne forholdene vi er avhengige av, og hvordan disse forholdene kan forme og omforme vår identitet.

Mannen, som tilsynelatende er en fullkommen gentleman, er et produkt av mange lån – både fysiske kroppsdeler og kulturelle elementer som gir ham en overbevisende, kosmopolitisk utstråling. I sin søken etter å vinne en ung kvinnes hjerte og vise frem sitt "komplette" selv, erkjenner han åpent at han ikke er alene i sin fremstilling. Hans tilværelse er et resultat av andres bidrag – kroppsdeler og egenskaper som han har fått tak i for å kunne projisere et bilde av fullkommenhet. Men dette bildet er, som han selv er klar over, bare et skjønnmaleri.

Når han møter kvinnen og prøver å advare henne om at han ikke er det han ser ut til å være, påminner han henne om at hans tilstand av fullkommenhet ikke er naturlig eller iboende – den er et resultat av samarbeid og eksterne ressurser. Han sier til henne at det er mye mindre ved ham enn det hun tror, men hun, i sin overbevisning om at hun har funnet sin drømmemann, ignorerer hans advarsler. Hans opplevelse som "The Complete Gentleman" er, på en måte, et skjør illusjon, men kvinnen er villig til å akseptere det hun ser som realiteten.

Kryssveiene som Tutuola beskriver er et symbol på de stadiene i livet der mennesker, både bokstavelig og symbolsk, står overfor valg og møter med andre som utfordrer deres tidligere forståelser av hvem de er. I møte med denne unge kvinnen, og til tross for advarslene hans, velger mannen å fortsette på sin vei, til et sted der han kan returnere alt det han har lånt – både kroppsdeler og kulturelle symboler på makt og rikdom. Hans retur til det opprinnelige "skallet" understreker at identiteten, som så mye annet, er et kontinuerlig arbeid i utvikling og transformasjon.

Dette forholdet mellom fullstendighet og ufullstendighet viser oss at vår forståelse av oss selv, vår identitet, og vår tilhørighet er evig i bevegelse. Fullstendighet er en illusjon – vi er aldri helt og fullt oss selv uten at vi er sammen med andre. De forbindelsene vi skaper, de tingene vi låner, de ideene vi omfavner, er det som gir oss muligheten til å utvide vår egen forståelse av hva det vil si å være menneske. Menneskers ønske om å bli mer enn de er, er en drivkraft bak mobilitet og samhandling. Det er gjennom disse møtene at vi finner nye måter å være på, men også måter å akseptere at vi aldri vil være helt ferdige. Vi er alltid på vei et sted – og det er akkurat i denne bevegelsen at vi finner vår styrke.

I denne prosessen er det viktig å forstå at mobilitet ikke bare handler om fysisk bevegelse fra ett sted til et annet. Det er også en mental, kulturell og sosial bevegelse som tvinger oss til å omdefinere våre identiteter og tilhørigheter. Når vi møter andre, enten det er mennesker, ideer eller kulturer, må vi konstant forhandle om vår plass i verden. Denne forhandlingen er ikke alltid jevn, og vi kan bli utfordret på måter som får oss til å stille spørsmål ved våre egne oppfatninger og forståelser. Men det er nettopp denne dynamikken som gjør oss levende, og som gir oss muligheten til å vokse, lære og utvikle oss.

Det er også viktig å merke seg at denne prosessen ikke alltid er rettferdig. I møte med ulike former for dominans, enten det er økonomisk, sosialt eller politisk, kan noen mennesker føle seg maktesløse. Men som vi ser i Tutuolas historie, er det alltid rom for motstand, for kreativitet, og for å finne nye måter å eksistere på tross av de kreftene som prøver å definere oss.

For å forstå dybden av vår avhengighet, og hvordan denne avhengigheten former vår identitet, må vi erkjenne at menneskelig erfaring alltid er ufullstendig, alltid i bevegelse. Vår evne til å eksistere, å være, og å bli, er avhengig av vår villighet til å møte det ufullstendige, å navigere gjennom det ukjente, og å omfavne det vi låner fra andre.