Bevegelsen rundt Black Lives Matter har kastet et skarpt lys over problemer knyttet til sosial rettferdighet, inkludert den riktige bruken av politivold. Imidlertid har slike bevegelser delt fattigere samfunn langs rasemessige skillelinjer. Demokratiske partiet har sett sitt tradisjonelle velgergrunnlag krympe som følge av at industrisysselsettingen har avtatt i Rust Belt-statene, noe som har tvunget dem til å utvide sine appeller og inkludere offentlig ansattes profesjonelle grupper og liberale kystsamfunn som fokuserer på spørsmål som miljøvern. Samtidig er sosialt utsatte grupper de mest tilbøyelige til å skylde på etniske minoriteter og migrantpopulasjoner for de forverrede forholdene, tapet av produksjonsjobber og utilstrekkelige velferdstjenester. Populistiske bevegelser fremmer ofte handelsbarrierer og toll for å beskytte arbeidere fra utenlandsk konkurranse og angriper regjeringene for deres svikt i å gi det økende velstandsnivået og fellesskapsfølelsen som preget etterkrigstidens samfunn.

Dette bildet er essensielt for å forstå hva som har skjedd med det politiske landskapet i USA, der tapet av trygge industriarbeidsplasser i produksjonssektoren, kombinert med manglende muligheter for sosial mobilitet, har drevet mange velgere bort fra tradisjonelle demokratiske kandidater til fordel for Donald Trump. Trumps slagord, "Make America Great Again", resonerer sterkt med dem som føler at deres økonomiske situasjon har stagnert eller forverret seg, til tross for økt nasjonal inntekt. Mange av hans tilhengere kommer fra områder som har mistet mange godt betalte industriarbeidsplasser, særlig i de små byene og distriktene som har vært hardest rammet av konkurranse fra utenlandske markeder, som tekstiler og elektronikk. Dette reflekteres også i stemmegivning, der Trumps fremgang har vært markant i ikke-metropolitanske områder, der folk i stor grad er avhengige av manuelle industriarbeidsplasser som er sårbare for billige arbeidskrefter i utlandet og teknologiske endringer som automatiserer produksjonen.

Disse områdene har sett befolkningsnedgang i løpet av det siste tiåret, mens de store byene har hatt en befolkningsøkning. Eksempler som Appalachian kulllandskap og produksjonsdistriktet i Rust Belt viser hvordan spesifikke økonomiske sjokk – som tapet av arbeidsplasser og endringer i energimarkedene – har påvirket velgeradferden. Det er klart at støtte til Trump har vært sterkere i fylker med en eldre, mindre utdannet hvit befolkning, som har følt seg sviktet av en økonomi som ser ut til å favorisere de urbane, velutdannede og etnisk mangfoldige samfunnene.

Likevel gir fylkesnivåanalyse bare et ufullstendig bilde av årsakene bak stemmesvingene. Det er mulig at Trumps politiske appell til å gjenopprette industrielle arbeidsplasser i Detroit, kullgruvene i Kentucky og fabrikkene i Indiana har vært en viktig faktor, men det er også mulig at velgerne har blitt tiltrukket av hans budskap om kulturkrig, som har appellert til de som føler seg marginalisert av kulturelle og demografiske endringer. Trumps antipatisk holdning til innvandring og hans forsvar av nasjonal identitet har funnet grobunn i rurale områder, der folks verdier ofte er preget av sterkt religiøst engasjement og et konservativt verdensbilde. Dette står i kontrast til Hillary Clintons budskap om mangfold, multikulturalisme og inkludering.

En annen viktig dimensjon er den kulturelle bakgrunnen som har preget mange velgere i hjertet av Amerika. Det er tydelig at landlige samfunn i USA ofte har et annet sett med verdier enn kystbyene. Den store mengden eldre mennesker med lav utdanning, som har blitt etterlatt når yngre, mer utdannede individer har flyttet til byene for å arbeide i service-, finans- og teknologisektorer, kan i stor grad forklare hvorfor Trump har fått støtte blant disse velgerne. Spesielt eldre hvite menn fra arbeiderklassen føler at deres privilegier er truet av en kulturell utvikling som fremmer liberale verdier. Det er denne opplevelsen av tap av status og en reaksjon mot den pågående kulturelle revolusjonen som har formet Trumps base, og som har sikret deres vedvarende støtte, selv til tross for kontroverser rundt hans uttalelser og handlinger.

I tillegg til de økonomiske utfordringene disse velgerne står overfor, er det viktig å forstå den emosjonelle og psykologiske effekten av tapte privilegier. Mange føler at deres posisjon i samfunnet er svekket, ikke bare økonomisk, men også kulturelt. De ser på de endrede verdiene i samfunnet som et angrep på det som en gang var kjent og trygt. Dette skaper en følelse av at det amerikanske samfunnet har mistet noe grunnleggende – en følelse av felles identitet og nasjonal stolthet.

For å forstå hvordan valget av Trump kan forklares, er det avgjørende å erkjenne at både økonomiske og kulturelle faktorer spiller en rolle. Det er et samspill mellom de økonomiske realitetene som har rammet spesifikke sektorer og regioner, og de dype kulturelle omveltningene som har utfordret tradisjonelle verdier og normer. Trumps valgseier er dermed et produkt av både økonomiske skuffelser og kulturelle frykt, som sammen skaper et resonansbilde som appellerer til mange av de velgerne som føler at deres tid har kommet til å ta tilbake kontrollen.

Hvordan Populisme og Generasjonsforskjeller Påvirker Demokratisk Tillit i Vesten

I mange vestlige demokratier, inkludert de som er klassifisert som høyinntektsnasjoner, observeres en rekke trender i forhold til støtten til demokratiske institusjoner, spesielt blant yngre generasjoner. Selv om landene som sammenlignes ofte deler et fellestrekk av høy økonomisk utvikling og demokratisk styresett, viser det seg at ungdommens tillit til demokratiet varierer betydelig. Dette er tydelig når man ser på hvordan ulike generasjoner i ulike land forholder seg til det demokratiske systemet.

I de anglo-amerikanske demokratiene, som inkluderer Australia, USA, Canada, Storbritannia og New Zealand, har det blitt påvist en betydelig nedgang i støtten til demokratiet blant nyere fødselskohorter. Dette fenomenet er langt fra universelt; i flere andre nasjoner, som Slovenia, Uruguay, Japan og Sør-Korea, kan vi også se et mindre generasjonsgap. Men i flere vestlige post-industrielle demokratier, som Spania, Norge, Nederland, Chile, Tyskland, Ungarn og Frankrike, er det ingen signifikante forskjeller i støtte til demokratiet mellom de ulike generasjonene.

En tydelig kontrast i nivåene av demokratisk støtte finnes mellom ulike nasjoner, hvor særlig USA skiller seg ut med et betydelig lavere nivå av demokratisk godkjenning sammenlignet med land som Sverige. Slike forskjeller er ofte mer markante enn de som kan observeres innenfor samme land på tvers av generasjoner.

Dette bildet av demografiske forskjeller utfordrer ideen om en stabil eller ensartet demokratisk kultur i vestlige samfunn, og gir grunn til å reflektere over hvordan politiske hendelser og populistiske bevegelser kan påvirke tilliten til demokratiske institusjoner. Spesielt populismens fremvekst har ført til et dypere mistillit mot tradisjonelle politiske institusjoner som parlamenter, regjeringer og partier. Når populistiske ledere, som den tidligere presidenten Donald Trump, fremmer påstander om «falske nyheter» og diskrediterer mediene, har dette hatt en direkte innvirkning på offentlig tillit. Ved å manipulere informasjonsflyten og fremme en alternativ virkelighet, har slike bevegelser økt den politiske polariseringen og skapt vanskeligheter for befolkningen å skille mellom objektive fakta og partiskhet.

Europas erfaringer viser at tilliten til politiske partier, nasjonale parlamenter og regjeringer har vært relativt stabil fra 2001 til 2017, med noen bemerkelsesverdige unntak i perioden rundt den økonomiske krisen i 2007. For eksempel, etter den økonomiske nedturen, kunne vi se en nedgang i tilliten til nasjonale myndigheter og parlamenter, som deretter ble fulgt av en viss bedring når økonomien begynte å komme seg. På tross av dette er det ikke mulig å bekrefte en helhetlig «legitimitetskrise» i EU, som enkelte teoretikere har hevdet. Det er heller mer sannsynlig at disse endringene er en refleksjon av de økonomiske og politiske omstendighetene på et gitt tidspunkt.

En annen viktig dimensjon av dette bildet er hvordan populisme har påvirket sosial toleranse og offentlig tillit. Mange autoritære strømninger, spesielt de som fremmes av ekstremistgrupper, kan undergrave samfunnets toleranse for ulike grupper, inkludert innvandrere, muslimer, kvinner og seksuelle minoriteter. I Europa har vi sett økende islamofobi og antisemittisme, samt voksende hatgrupper, spesielt blant hvite nasjonalister i USA. Dette har blitt forverret av enkelte politiske aktører som har brukt rasisme og diskriminering som en del av deres retorikk.

Samtidig har populistiske og autoritære retorikker også bidratt til å skape nye skillelinjer i samfunnet. Mens venstre- og høyreorienterte grupper har utviklet sine egne identiteter og motsetninger, har politisk vold og hatkriminalitet også økt, særlig i form av angrep på innvandrere og religiøse minoriteter. Dette er et fenomen som har blitt dokumentert av både den amerikanske Southern Poverty Law Center og Anti-Defamation League, som har rapportert om en økning i voldelige handlinger utført av ekstreme høyregrupper, som hvite nasjonalister og anti-regjerings grupper.

Når vi ser på disse trender i lys av nasjonale politiske bevegelser og deres påvirkning på demokratiets kjerneverdier, er det klart at spenningen mellom populistiske ideer og de tradisjonelle demokratiske institusjonene kan ha langvarige konsekvenser for både tilliten til disse institusjonene og samfunnet generelt. Spesielt i tider med økonomisk usikkerhet og økende polarisering blir samfunnets toleranse og tillit satt på prøve.

Når det gjelder migrasjon, er det en særlig utfordring som står på spill. Den europeiske flyktningkrisen, som kulminerte i 2015 med Anglea Merkels åpning av grensene, har utløst sterke reaksjoner både blant befolkningen og politiske ledere. Dette har skapt et skifte i offentlig opinion, og en økende fiendtlighet mot innvandrere fra utenfor EU. Trenden har vært ganske stabil de siste årene, men det har vært høydepunkter i negativ holdning mot innvandrere i perioden 2015-2017, som korresponderer med innvandrerstrømmen og politiske beslutninger som ble tatt på tidspunktet.

I lys av disse fenomenene er det avgjørende å forstå hvordan politiske, økonomiske og kulturelle faktorer interagerer i utviklingen av offentlig tillit og sosial toleranse. Populisme og autoritære tendenser, kombinert med økonomiske kriser og et økt fokus på migrasjon, kan skape en giftig politisk atmosfære, som igjen påvirker demokratiets kjerneverdier.

Hvorfor vokser populismen i velstående velferdsstater som Norge?

Norge fremstår ofte som et forbilde blant moderne demokratier – med sjenerøse velferdsordninger, lav arbeidsledighet, og en av verdens høyeste BNP per innbygger. Landet tilbyr gratis høyere utdanning, langvarige foreldrepenger og trygge ordninger ved arbeidsledighet. Ifølge OECD er både fattigdom og inntektsulikhet blant de laveste i den utviklede verden. Likevel har høyrepopulistiske partier, som Fremskrittspartiet, vunnet markant støtte blant velgerne og fått varig plass i regjeringskoalisjoner. Hvordan kan dette forklares i en kontekst hvor økonomisk misnøye tradisjonelt har blitt sett som hoveddrivkraften bak autoritær populisme?

Valgresultatet i 2017 ga Fremskrittspartiet 15,2 % av stemmene og 27 seter på Stortinget, foran et titalls rivaliserende partier. Partiet markerte seg ved en strengere innvandringspolitikk og symboltunge forslag som forbud mot hijab i skolen og rituell omskjæring. Den sittende koalisjonen mellom Høyre og FrP, støttet av to mindre sentrum-høyrepartier, sikret flertall med Erna Solberg som statsminister. Dette skjedde ikke i et vakuum, men i en bredere europeisk bølge hvor også velferdsstater som Danmark, Sveits, Nederland og Sverige har sett autoritær-populistiske strømninger få fotfeste, til tross for relativ sosial stabilitet og økonomisk fremgang.

I Sentral- og Øst-Europa har en lignende dynamikk funnet sted. Ungarn, Polen, Tsjekkia og Slovakia har opplevd rask økonomisk vekst og stigende levestandard etter EU-medlemskap. Likevel har populistiske partier vunnet frem. Jobbik i Ungarn gikk fra å være et marginalt protestparti til å få 20,7 % av stemmene i 2014, med en nasjonalistisk og anti-innvandringsplattform og venstreorientert økonomisk politikk. Deres retorikk har også påvirket det dominerende partiet Fidesz, under Viktor Orbáns ledelse, som har styrket den utøvende makt, begrenset ytringsfriheten og svekket domstolenes uavhengighet.

I Polen vant det sosialkonservative og sterkt nasjonalistiske Lov og Rettferdighetspartiet (PiS) flertall i 2015. Siden har partiet strammet inn på pressefriheten og gitt seg selv makt til å utnevne dommere og avsette medlemmer av høyesterett. I Tsjekkia kom milliardæren og mediemogulen Andrej Babiš til makten etter å ha dannet sitt eget parti, og red på en bølge av politikerforakt og fremmedfiendtlighet.

En gjennomgående trend er at denne typen autoritær populisme ikke utelukkende oppstår som følge av økonomisk krise. Tvert imot har flere av disse landene hatt stabil økonomisk vekst, lav arbeidsledighet og økende forbrukertillit. Dette peker mot at økonomisk misnøye alene ikke kan forklare populismens fremvekst. Den må også forstås som et uttrykk for kulturelle og identitetsrelaterte konflikter i befolkningen – særlig i møte med globalisering, migrasjon og økt sosial pluralisme.

Samtidig finnes det slående variasjoner i sosial ulikhet mellom ulike land, som ikke alltid gjenspeiles i økonomiske indikatorer alene. Sverige hadde på begynnelsen av 1900-tallet høyere ulikhet enn USA, men innen 1920-tallet hadde landet utviklet en mer egalitær fordeling av rikdom – en arv fra sosialdemokratiets velferdsmodell. I dag mottar den rikeste tidelen i Sverige rundt 30 % av inntektene, sammenlignet med nær 50 % i USA. Mens Sverige og Norge har videreført velferdsstatens grunnprinsipper, har USA og Storbritannia i økende grad kuttet i offentlige utgifter, noe som har ført til større ulikhet, lavere sosial mobilitet og svekket sosial sikkerhet.

I USA har stigende levekostnader, spesielt innen høyere utdanning og helse, kombinert med stagnasjon i reallønn, skapt et samfunn hvor flere identifiserer seg som arbeiderklasse – fra 33 % i 2000 til 48 % i 2015. Samtidig har politiske eliter og store selskaper konsentrert makt og ressurser i stadig større grad. Skatteletter for de rikeste og nedbygging av reguleringer har bidratt til å undergrave både offentlig tillit og økonomisk bærekraft.

Mistenksomheten mot tradisjonelle politiske institusjoner vokser dermed i samfunn som i utgangspunktet nyter godt av høy velstand. Men velgernes oppfatning av økonomiske realiteter formes i stor grad av politisk tilhørighet og mediebilder, snarere enn objektive indikatorer. Dette betyr at folks støtte til populistiske bevegelser ofte er et resultat av subjektiv virkelighetsforståelse, farget av kultur, identitet og politiske narrativer, heller enn faktiske økonomiske forhold.

Det som derfor bør forstås, er at autoritær populisme må betraktes som en kompleks reaksjon på samtidens strukturelle omveltninger: ikke bare økonomisk utrygghet, men også kulturell fremmedgjøring, svekket tillit til institusjoner og lengsel etter nasjonal kontroll i en globalisert verden. Den politiske responsen på dette bør ikke begrenses til økonomiske tiltak alene, men også involvere en dypere forståelse for hvordan samfunnsnarrativer, symbolpolitikk og identitetskonstruksjoner former folks politiske valg, selv i de mest velstående og egalitære samfunn.

Hvordan påvirker holdninger til innvandring autoritære og populistiske verdier i Europa?

Den rådende oppfatningen blant utdannede eliter i Europa bygger på en sosialliberal verdiplattform som fremmer respekt for mangfold, sosial toleranse og tillit, likestilling for kvinner og etniske minoriteter, samt beskyttelse av minoritetsrettigheter. Denne konsensusen kan imidlertid føre til en konflikt mellom elitens synspunkter og folkets reelle bekymringer, spesielt når det gjelder økende kulturelt mangfold og globalisering. En slik avstand kan gi grobunn for mistillit til politiske eliter, noe som ofte kobles til antipatier mot innvandring og støtte til populistiske strømninger.

Den empiriske evidensen fra European Social Survey (ESS) belyser sammenhengen mellom holdninger til innvandring og autoritære verdier i Europas befolkning. Målinger viser at nasjonale gjennomsnitt for negative holdninger til innvandring korrelerer sterkt med autoritære verdier, som innebærer vektlegging av sikkerhet, konformitet og lydighet. Land som Hellas og Kypros, som har opplevd både økonomiske kriser og høyt innvandringstrykk, skiller seg ut med både sterke autoritære holdninger og utbredt motvilje mot innvandrere. I kontrast finner man i flere skandinaviske og vesteuropeiske land, som Sverige og Tyskland, en større åpenhet og mindre autoritære holdninger.

Når man ser på sammenhengen mellom holdninger til innvandring og populisme, er denne korrelasjonen nasjonalt svakere og ofte statistisk ikke signifikant. Det er derfor nødvendig å studere disse sammenhengene på individnivå for å forstå hva som driver negative eller positive holdninger. Multivariat analyse viser at kulturelle bekymringer, spesielt frykten for tap av kulturell identitet, er en sterkere prediktor for autoritære verdier enn økonomiske bekymringer knyttet til konkurranse om arbeidsplasser eller velferdsgoder. Det er altså kulturrelaterte motiver som i større grad forklarer hvorfor mange stemmer på autoritære eller populistiske bevegelser.

Videre viser analysene at folk i mindre urbane områder, med lavere utdanning og sterkere religiøs tilknytning, oftere uttrykker negative holdninger til innvandring og autoritære verdier. Tilhørighet til etniske minoriteter eller det å være innfødt i landet har også signifikant betydning, men dette kompliseres av lokale demografiske forhold og graden av etnisk mangfold i området. Den kulturelle avstanden mellom innfødte og innvandrere, særlig når forskjellene oppleves som store, forsterker negative følelser.

Det er også tydelig at yngre generasjoner (millennials og generasjon X) i større grad har mer positive holdninger til innvandring og lavere autoritære tendenser sammenlignet med eldre kohorter. Dette antyder at generasjonsforskjeller kan dempe autoritære og populistiske strømninger over tid.

Det er avgjørende å forstå at motstanden mot innvandring ikke bare er et spørsmål om økonomisk usikkerhet eller konkurranse, men i høy grad handler om opplevd trussel mot kulturell identitet og samfunnets sosiale sammenhengskraft. Samtidig må man erkjenne at politiske eliter, ved å fastholde en sosialliberal konsensus uten å anerkjenne denne kulturelle bekymringen, risikerer å forsterke populistisk mistillit og polarisering.

For leseren er det viktig å ha i bakhodet at innvandringsdebatten ikke kan reduseres til et spørsmål om økonomi alene. Forståelsen av de dypereliggende kulturelle faktorene gir innsikt i hvorfor autoritære og populistiske holdninger vokser fram i ulike deler av Europa. Dessuten bør man være oppmerksom på hvordan demografiske, sosiale og geografiske variabler spiller inn på holdningsmønstrene. Å oppnå sosial tillit og sammenhengskraft krever derfor politiske strategier som både anerkjenner økonomiske bekymringer og ivaretar kulturelle trygghetsbehov, uten å undergrave det liberale mangfolds- og likestillingsprosjektet.

Hva forklarer de varierende valgresultatene for autoritære-populistiske partier i Europa?

I årene etter Brexit-avgjørelsen i juni 2016 og Donald Trumps seier i november samme år, steg frykten for en uavvendelig bølge av autoritære-populistiske strømninger som ville påvirke valgene i Europa. De såkalte "dømmende effektene" av disse bevegelsene – preget av islamofobi, rasisme og anti-innvandringsholdninger – fikk mange europeiske regjeringer til å ryste. År 2017 viste et blandet bilde, med valgresultater fra Østerrike, Nederland, Frankrike, Storbritannia og Tyskland som ga både håp og bekymringer. Politikere som hevdet å tale på vegne av folket, men samtidig demoniserte minoriteter, angrep menneskerettigheter og økte mistilliten, fikk makten som presidenter og statsministre i flere land, fra Tyrkia (Recep Tayyip Erdoğan) til Venezuela (Nicolás Maduro), fra Polen (Lech og Jarosław Kaczyński) til Ungarn (Viktor Orbán) og videre. I noen europeiske land har partier fra denne familien fått mer enn 10 prosent av stemmene, som for eksempel i Norge (FrP), Danmark (Dansk Folkeparti), Finland (Sannfinnene), og Nederland (Parti for Frihet).

Men det er viktig å merke seg at dette populistiske "skremmescenarioet" ofte er delt av forskere og kritikere, som advarer om at populismen kan føre til "demokratiets død", at Trump er en "despotens lærling", og at friheten vår er truet. På den andre siden har man også en mer nyansert tilnærming som ikke nødvendigvis deler denne dystopiske frykten. For eksempel har populistiske partier på flere steder hatt problemer med å få faste plasser i parlamentene, og enkelte partier, som UKIP i Storbritannia, har hatt en kortvarig vekst før de kollapset. Samtidig har det vært sterke motbevegelser, som demonstrasjonen "Women's March" på Trump’s innsettelsesdag, som mobiliserte over 4,2 millioner mennesker – det største demonstrasjonstallet i USA noensinne.

En viktig spørsmål oppstår: Hva forklarer de varierende valgresultatene for autoritære-populistiske partier på tvers av europeiske land med tilsynelatende liknende samfunnsforhold? Har vi sett en vedvarende økning i støtten til disse partiene? Hvordan oversettes stemmene deres til mandater og politisk makt?

Analysen av nasjonale parlamentsvalg fra 1946 til 2015 i 27 europeiske land gir et klart bilde: mens autoritære-populistiske partier på 1980-tallet gjorde store fremskritt i sine andeler av stemmene og setene, er deres suksess langt fra ensartet på tvers av alle land. Faktisk viser data at partiene har hatt vekst, men også tilbakeslag i ulike tidsperioder. Deres valgsuksess har vært sterkest i land med proporsjonale representasjonssystemer, som Østerrike og Nederland, men i land med majoritære eller blandede systemer har veksten ofte vært mer begrenset.

For å forstå de varierte prestasjonene til disse partiene, er det avgjørende å analysere hvordan de ulike valgordningene påvirker deres muligheter. Proporsjonale representasjonssystemer gjør det lettere for mindre partier å få plass i parlamentet, og dette forklarer hvorfor autoritære-populistiske partier har hatt bedre suksess i disse systemene. På den annen side, i majoritære eller flertallsvalgsystemer, som i Storbritannia og Frankrike, er det vanskeligere for slike partier å vinne seter, selv om de kan få betydelig støtte blant velgerne. Dette betyr at valgresultater ikke bare er et mål på velgerstøtte, men også et resultat av hvordan valgsystemet er utformet og hvordan institusjonelle regler fungerer.

I tillegg til valgordningen er det også viktig å merke seg partienes politiske utvikling. For eksempel har flere av de nyere autoritære-populistiske partiene i Øst-Europa hatt en rask fremvekst etter at kommunistiske regimer falt. Partier som Lov og Rettferdighet i Polen (2001) og Jobbik i Ungarn (2003) har fått stor politisk gjennomslagskraft, spesielt i konteksten av post-kommunistisk politisk konkurranse. I vestlige Europa er noen partier som den nederlandske Frihetspartiet (PVV) og det tyske Alternativet for Tyskland (AfD) nyere oppkomlinger som har klart å vinne stor oppslutning på kort tid.

Men det er ikke bare systemer og historiske kontekster som spiller en rolle. De sosiale og kulturelle skiljelinjene har også endret seg i løpet av de siste tiårene. Økonomiske forskjeller som tradisjonelt har vært den dominerende aksen i europeisk politikk har fått mindre oppmerksomhet, mens spørsmål om kulturell frihet versus autoritære verdier har blitt stadig viktigere. Spørsmål knyttet til innvandring, nasjonal identitet, og kontroll over kulturelle normer har blitt sentrale for de fleste autoritære-populistiske partiene.

I land med proporsjonale representasjonssystemer har de autoritære-populistiske partiene ofte hatt lettere tilgang til makt. Dette gjelder for eksempel i Østerrike, der Frihetspartiet har hatt betydelig innflytelse. I motsetning til dette, i land med majoritære systemer, som Storbritannia, har deres innflytelse vært begrenset til et mindre antall representanter. Dette er et klart bevis på at politiske systemer kan ha stor betydning for hvordan slike partier blir representert i nasjonale institusjoner.

For å få en dypere forståelse av dynamikken bak valgresultater og politisk makt, er det viktig å ikke bare analysere valgsystemene, men også de kulturelle og ideologiske endringene som skjer i samfunnet. Populistiske bevegelser er ikke bare en reaksjon på økonomiske problemer, men på endrede kulturelle landskap der identitet, nasjonalisme og demokratiske verdier er i spill.

Hvordan matbearbeidingsprosesser kan påvirke toksisitet og mattrygghet
Hvordan Informasjonsforurensning Former Polariseringen i Samfunnet
Hva er cellulose nanofibriller og nanokrystaller, og hvorfor er de viktige for moderne teknologi?
Hvordan fungerer Carnot-varmepumpen?