Hvor går grensen mellom menneskelig frihet og selvvalgt isolasjon?

Han kjente den gamle smerten bak hodet, der skallen møtte nakken, som en dobbel puls som aldri stilnet. Hun sto foran ham i trappen, ansikt til ansikt, som om de hadde byttet plass uten å vite hvordan. Bak henne var alt blitt til et uklart teppe av lys og lyd, en anonym masse av ansikter, latter og musikk som ikke lenger angikk ham. Tabletter, hadde Hallweg sagt. Bivirkninger. Men det var ikke tablettene som var viktig nå. Det var henne.

Han prøvde å forklare, som alltid, at han ikke ville delta. Ikke kunne. Han hadde ikke klærne, ikke lysten, ikke evnen. Hun svarte med den samme kjedsommelige lettheten: du er aldri med, du er aldri til stede. Det var en gammel dans, en repeterende scene, hvor hans forsøk på fornuft ble møtt med hennes gjentatte oppfordring om å “slippe seg løs, være menneskelig”. Hun talte som om menneskelighet var det samme som å forsvinne inn i flokken, inn i et formløst fellesskap uten mål eller mening.

Raseriet vokste i ham fordi ordene aldri nådde frem. De hadde aldri gjort det. Hun og de andre trengte massen som et speil for å slippe å se sin egen tomhet, tenkte han. De fryktet stillheten, fryktet ensomheten, fryktet seg selv. “Dere er ikke mennesker,” ville han si. “Dere er kledde dyr som bare reagerer på impulser dere ikke forstår.” Det var alltid denne avstanden, dette umulige rommet mellom hans tanker og deres verden.

Da revolveren gled inn i hånden hans, var det som om kulden og besluttsomheten hadde vært der hele tiden. Hun sto stiv, øynene blå og uforstående, fortsatt ute av stand til å gripe hva han ville si, hva han prøvde å vise. Hun forble en figur i kremfarget sateng, et flytende hode uten kjerne, uten betydning. Og skuddet – eksplosjonen, den røde flekken, kroppen som falt nedover trappene som en ødelagt dukke – kom som en bekreftelse, ikke et valg.

Så kom sønnen – ungdommelig, sulten, påtrengende – og ba om penger, om en ny maskin for å “holde tritt med de andre”. En gjentagelse av samme mønster: krav, forventninger, forbruk av tiden hans. Han forsøkte igjen å tale fornuft: arbeid, ansvar, retning. Sønnen svarte med bitterhet, med kritikk, med anklager om fraværende omsorg. Og smerten i hodet presset seg frem igjen, hardere, mer nådeløs. Revolveren fant veien til hånden hans som av seg selv. For et øyeblikk var alt krystallklart: han hadde skutt sin kone, og nå sto sønnen foran ham – det samme ansiktet av tomhet og krav.

Han hørte Hallwegs stemme i hodet som et ekko: “Alt du ønsker.” Han så frykten i guttens øyne. Og midt i denne scenen, denne indre verden som kanskje var en drøm eller et eksperiment, kjente han at grensen mellom virkelighet og fantasi, mellom ansvar og frihet, mellom handling og tanke, hadde opphørt å eksistere.

Det viktige å forstå her er hvordan isolasjon kan forvandle seg fra et nødvendig rom for tenkning til et selvvalgt fengsel av forakt og avstand, hvor andre mennesker reduseres til symboler for alt man vil avvise. Mennesket som velger seg bort fra fellesskapet mister ikke bare massen – det mister også sitt speil, sin motstand, sitt ansvar. Når forakten blir sterkere enn medfølelsen, opphører andre å være individer og blir i stedet prosjekter, plager eller skygger av ens eget sinne. Det er her grensen mellom frihet og avhumanisering går, og den er farligere enn noen ytre tvang.

Hva skjuler seg bak elektroniske lekkasjer og sabotasje i høyteknologiske miljøer?

Lekkasjene var overveiende kommersielle; hemmelig kode var blitt knekt og informasjonen solgt til konkurrenter. Millioner stod på spill, og enkelte kunder var rå og rasende. Noen få lekkasjer var politiske, men de store pakkene gikk stort sett via militære satellitter. Det var tydelig at ingen enkelt operatør kunne stå bak, da informasjonen hadde lekket fra flere stasjoner langs datalinjen.

Karadoc fikk et gjennombrudd da han innså at det ikke fantes noe mønster. Ingen var ute etter personlig vinning, og det var ingen organiserte grupper som jaktet på stor gevinst. Sabotasje ved tilfeldig tilfeldighet var usannsynlig, siden valget av distribusjonskanaler for informasjonen måtte være organisert av en høyere, selektiv intelligens. Denne erkjennelsen reduserte ikke faren. To store selskaper sto allerede på kanten av konkurs, og flere måneder til kunne føre til kommersielle katastrofer, panikk og politiske problemer.

Som en selvpålagt plikt drev Karadoc seg fremover, oppmuntret av indre slagord som dukket opp som gotiske skrifttegn mot hans indre syn. Selv om han visste at slike oppmuntringer ofte var tåpelige, holdt de ham i gang. Da han endelig tok kontakt med Kontrolleren, ble han møtt med en kald, nesten følelsesløs holdning. Hun var ikke imøtekommende, men heller ikke ondskapsfull; en distansert autoritet som forstod sin posisjon og ikke tolererte motstand.

Rommet hvor de møttes var ovalt, med store vinduer som minnet om sorte stjernekart, og bak hans egen inngangsluke hang en sølvbelagt romdrakt klar til bruk. Da Karadoc observerte Kontrolleren gjennom et skjult kamera, var hun fullstendig konsentrert, som en skulptur i stillhet, mens hun analyserte dagens data. Han spekulerte på hvilken nytte denne avanserte bio-mekaniske behandlingen hadde, som bare en svært liten prosentandel av befolkningen kunne benytte seg av, hovedsakelig kvinner.

Han reflekterte over prisen samfunnet betalte for å opprettholde denne kontinuiteten og bevaringen av eksepsjonelle talenter som et gjæringsmiddel i menneskehetens store deig. Men hva om dette i stedet viste seg å være en trojansk hest? Et potensielt farlig element skjult under overflaten.

Det er essensielt å forstå hvordan teknologisk sårbarhet ikke bare er et spørsmål om mekaniske eller elektroniske feil, men også om menneskelig kompleksitet og de usynlige maktstrukturene som styrer dataflyt og informasjonssikkerhet. Sabotasje og lekkasjer er ofte vevd inn i et nett av økonomiske interesser, høyteknologisk manipulasjon og psykologisk kontroll, hvor de som styrer informasjonen kan ha langt mer å tape eller vinne enn det som åpenbart synes.

Videre må man erkjenne at det å bevare integriteten i slike systemer krever en balanse mellom teknisk sikkerhet og forståelse av menneskelig adferd, maktspill og organisasjonsdynamikk. Det er ikke nok å bygge solide kretser og rutiner; det må også finnes en innsikt i de skjulte motivasjonene som driver lekkasjer og sabotasje fremover, og en evne til å forutse hvordan disse kan utfolde seg i komplekse sosiale og økonomiske sammenhenger.