Hvordan Sataniske Panikker Formet Moderne Medieklima

Sataniske panikker, som særlig preget 1980- og 1990-tallet, illustrerer et betydningsfullt kulturelt fenomen som har hatt vedvarende innflytelse på vår forståelse av informasjon og tro. Disse panikkene, ofte knyttet til påstander om utbredelsen av satanisme i musikk, spill og kulturer generelt, speilet en tid med stor sosial og teknologisk omveltning. Et sentralt trekk ved disse panikkene var den tilsynelatende logiske, men i realiteten grunnløse, sammenkoblingen av uskyldige kulturelle uttrykk som heavy metal og bordspill som Dungeons & Dragons med den mørke trusselen om satanisk påvirkning.

Det som forvirret mange, og gjorde denne panikken så kraftfull, var dens ufalsifiserbarhet. Det fantes rett og slett ingen konkrete bevis som kunne motbevise at Satan ikke var den skjulte kraften bak visse trender. Dette ga stor styrke til påstandene, ettersom enhver kritikk av teoriene kunne bli sett på som et tegn på at den som avviste dem, faktisk var under Satan sin innflytelse. Som Bill Ellis påpeker, var satanismekritikkens største styrke at den var immun mot all kritikk. Jo mer motstand man møtte, desto sterkere ble troen på at man hadde rett.

På overflaten kan det virke som om Satan var sentrum for panikken, men i realiteten var han kun en mindre spiller i et mye større kulturelt drama. Satan ble et symbol på alt det som ble sett på som utro mot samfunnets normer og religiøse overbevisninger. Hva som egentlig drev denne panikken var de underliggende teknologiske og sosiale endringene som fant sted, spesielt utviklingen av nye medier og kommunikasjonsteknologier. Disse endringene muliggjorde en raskere spredning av informasjon og gjorde det lettere for folk å skape og dele innhold som kunne utfordre etablerte normer.

I denne sammenhengen er det viktig å forstå hvordan de nye teknologiene som preget slutten av 1900-tallet – blant annet videokameraer, lydopptakere og fotokopimaskiner – gjorde det lettere for vanlige mennesker å produsere og distribuere informasjon. Dette førte til en betydelig økning i hva som kunne beskrives som "forurenset informasjon", et begrep som refererer til den raske spredningen av uverifiserte og ofte skadelige ideer. Når man ser på utviklingen av mediene på denne tiden, er det klart at spredningen av informasjon ikke bare var en utfordring på grunn av teknologiens utvikling, men også på grunn av at informasjonen ble mer lett tilgjengelig, samtidig som det ble vanskeligere å skille mellom sannhet og myte.

En annen viktig faktor som bidro til denne panikken var fremveksten av den politiske og religiøse bevegelsen kjent som den Nye Høyre, som i økende grad fikk makt på 1980-tallet. Denne bevegelsen, som inkluderte både politiske grupper og evangeliske kristne, gjorde det lettere å forene en moralsk panikk om samfunnets utvikling med en religiøs retorikk som var rettet mot å beskytte barna og familiene mot ondskapens krefter, som ble representert av Satan.

Satanismens påståtte innflytelse på kulturen og underholdningen ble derfor mer enn bare et religiøst spørsmål. Det ble et kulturelt spørsmål, et sosialt spørsmål, og et politisk spørsmål. Det som startet som en ubegrunnet frykt, ble et kulturelt fenomen som i stor grad formet hvordan folk tenkte om medier, kultur og tro. Og som alle moralpanikker, ble denne frykten ikke bare et uttrykk for bekymringer om spesifikke problemer, men et symptom på større strukturelle endringer i samfunnet. I dette tilfellet ble angsten for satanisme et uttrykk for et samfunn som var usikkert på hvordan det skulle navigere i den nye medieverdenen og de raske endringene i teknologien.

Det er også viktig å merke seg at på tross av at disse sataniske panikkene ble utfordret på mange måter, vedvarte troen på at det var en skjult, større konspirasjon i mange miljøer. Ironisk nok førte til og med forsøk på å avkrefte konspirasjonene til at flere mennesker begynte å tro på dem. For mange troende, uansett om de var kristne eller tilhørte andre trossystemer, ble det å benekte eksistensen av Satan sett på som et tegn på at man var blitt påvirket av ham, og dermed mer bevis på at det hele var sant.

Når vi ser på medielandskapet i dag, er det klart at selv om noen av de konkrete fryktene fra 1980-årene kanskje virker absurde, er de underliggende problemene fortsatt relevante. Vi har utviklet et mediekosystem hvor informasjon spres raskt, men hvor det også er vanskeligere å skille mellom fakta og fiksjon. Den samme mekanismen som gjorde sataniske panikker mulig, er nå til stede i vår moderne tilnærming til informasjon, fra sosial medier til algoritmestyrte nyheter. Den største forskjellen er at i dag er konspirasjonsteorier langt mer utbredte og lettere å spre enn på 80-tallet, og dermed er medieforurensningen et mer presserende problem enn noen gang.

Hvordan Fetisjisering av Syn og Digital Kultur Har Formet Internett

En nært relatert mål for latterliggjøring på internett var det som ble kalt “dårlige” medier. Phillips beskriver denne latterliggjøringen ved å bruke det japanske ordet kuso, som løst kan oversettes til "ha ha, fantastisk, dette er forferdelig." Dette fenomenet, ifølge Phillips, omfattet en rekke innholdstyper, fra dårlig utførte bilder til glitch art-remikser av videoer fra 1980- og 1990-tallet, til den utbredte nettetbesettelsen av fiasko generelt, som dyrker teknologisk inkompetanse og udugelighet. Kuso-responsen ble ofte rammet inn som en merkelig form for fandom. De som lo av innholdet hatet det ikke; de elsket det, til tross for at uttalelser som "jeg liker virkelig å glede meg over ydmykelsen din" ikke akkurat kan kalles komplimenter. Dette spillet med å le av noe, samtidig som man på en måte omfavnet det, ble en del av internettkulturen, og på et nivå ble det en måte å bekrefte felleskapet på.

Når man ser på fenomenet gjennom linsen av fetisjert syn, blir det tydelig at mye av internetts dynamikk kan spores tilbake til hvordan vi manipulerer og dekonstruerer innhold i digitale rom. Hver gang digitalt innhold tas ut av sin opprinnelige sammenheng, enten det er gjennom remikser, memes eller “fail” videoer, blir en ny virkelighet konstruert som er distansert fra originalen. Det er her internettkulturen finner sin spesifikke kraft: gjennom evnen til å skape og spre innhold på tvers av alle tradisjonelle kontekster, bryte ned barrierene for hva som kan deles, og transformere det til noe nytt og uventet.

De digitale mediene tillater mennesker å endre, redigere og remikse innhold, manipulere deler av innholdet uten å forstyrre originalen, og lagre, lagre og få tilgang til innholdet på et øyeblikk. Dette kan i utgangspunktet beskrives som en naturlig egenskap ved digitale medier, men det er hvordan disse prosessene blir utført som skaper et "fetisjert syn." Dette synet handler ikke bare om å forandre eller redigere, men om å bevisst isolere deler av virkeligheten fra det større bildet. Når dette skjer på en massiv, kollektiv skala, får vi en internettkultur som er både ekskluderende og uansvarlig, og som gjør det mulig å redusere virkelige mennesker og hendelser til objekter for latter og vitser.

Et viktig trekk ved dette er at sosiale medieplattformer, ifølge medieforsker Siva Vaidhyanathan, oppmuntrer til at brukere deler så mye innhold som mulig, uavhengig av om informasjonen er god eller dårlig. Denne impulsen er praktisk talt kodet inn i plattformenes design. Når "dårlig" informasjon blandes med det gode, er ikke svaret å bremse ned og være forsiktig. Det er å dele enda mer informasjon som en form for korrektiv. Dette kan føre til at plattformer som Facebook og Twitter fremmer et samfunn som er i konstant oppløsning, et samfunn hvor det å poste, kommentere og spre innhold raskt blir den primære normen. Dette skaper en kultur der brukere, uten å være bevisste på konsekvensene, enkelt kan påføre andres liv skade gjennom uansvarlig deling og misbruk av digitale verktøy.

Det som ofte overses, er hvordan den dominerende designen av disse plattformene – skapt av et homogent, ofte hvitt og mannsdominert lederskap – har ignorert de spesifikke behovene til marginaliserte grupper som kvinner, personer av farge, ikke-binære mennesker og funksjonshemmede. Dette fraværet av mangfold på utviklerbordet har hatt vidtrekkende konsekvenser, og det har gjort internett til et mer usikkert sted for mange. Den ødeleggende effekten av "fetisjert syn" kan ses på hvordan folk som blir utsatt for nettmobbing, trakassering og manipulering ofte er de som ikke er representert i plattformenes designprosesser.

Når utviklerne bak sosiale medier plattformer har bygget sine verktøy, har de ikke alltid forstått de potensielle skadene ved å tillate et slikt uhemmet og uansvarlig spredning av innhold. Mange av de som skapte disse plattformene så på internett som en utvidelse av den liberale ideen om ubegrenset ytringsfrihet, uten å ta hensyn til de menneskene som faktisk ble mål for denne friheten. Dette er et viktig poeng å forstå, spesielt for brukere som interagerer med sosiale medier på en daglig basis. Mens det er lett å bli fanget i den forbrukerorienterte, ubegrensede strømmen av memes og kommentarer, er det avgjørende å også vurdere konsekvensene av de handlingene vi tar. Bak hver "morsom" meme eller "episk fail" er det ekte mennesker, med ekte følelser og liv.

Det er derfor viktig for leseren å forstå at internettkulturen som har vokst frem rundt kuso, Internet Ugly og lulz ikke bare er et spill, men en speiling av de sosiale strukturene som er innebygget i teknologiens design. De valg som plattformskapere tar, hva de velger å moderere og hvordan de lar innhold spre seg, har reelle konsekvenser for hvordan vi ser på hverandre i det virkelige livet. Denne forståelsen kan bidra til å fremme en mer ansvarlig og reflektert bruk av digitale medier, hvor vi ikke bare ser på innhold som et objekt for underholdning, men som et speil på hvordan vi behandler andre mennesker i den digitale sfæren.

Hvordan Mistillit i Offentlige Institusjoner Skapte Dype Statsteorier

I løpet av andre halvdel av det tjuende århundre mistet den amerikanske regjeringen i stor grad tilliten til folk flest, delvis som et resultat av en rekke skandaler og avsløringer. FBI sin overvåkning og slandering av svarte aktivister, mordet på Kennedy, Vietnamkrigen, Watergate-skandalen og Iran-Contra-affæren – alle disse hendelsene ga folk nok grunn til å tvile på de offisielle forklaringene som ble gitt. Tilliten til regjeringen stupte, og den etablerte mediene, som ofte gjentok de offisielle standpunktene ord for ord, bidro til å svekke tilliten til journalistikk og, mer generelt, til institusjoner som helhet. Den profesjonelle ekspertisen, som skulle være en pålitelig kilde til informasjon, ble også mistenkt.

I denne perioden begynte ulike grupper å se på regjeringen som enten et onde eller en trussel, avhengig av deres politiske ståsted. For progressivene, spesielt de som hadde blitt utsatt for McCarthyismens redselsregime eller borgerrettighetsaktivister som hadde vært mål for FBI, var regjeringen kontrollert av høyreekstreme krefter. På den andre siden, spesielt i sørstatene, ble de føderale myndighetenes forsøk på desegregering på 1960-tallet sett på som et angrep på de «tradisjonelle» verdiene. For disse konservative var regjeringen en trussel mot deres livsstil, og reaksjonen deres var å betrakte den som en fiendtlig aktør.

En av de mest markante ideene som begynte å få fotfeste var forestillingen om en «Deep State», en skyggeaktig regjering som opererer utenfor folkets kontroll, og som styrer uten hensyn til folkelige interesser. Denne ideen koblet sammen mistilliten til regjeringen med en langvarig frykt for utenlandsk innflytelse, særlig i form av kommunistisk trussel under den kalde krigen. I den moderne versjonen av Deep State-teorien, som vokste frem under Donald Trumps valgkamp, ble denne frykten for de «fremmede» forsterket. «Deep State»-fortellingene skapte et bilde av en ond skjult regjering som styrte nasjonens fremtid etter egne, globalistiske interesser, og uten hensyn til de «ekte» amerikanernes behov.

Trump, som stilte som en outsider til Washington DC, appellerte til denne mistilliten mot regjeringen og utnyttet den voksende frykten for utenlandsk innflytelse. Samtidig presenterte han seg selv som den som kunne rydde opp i systemet, fjerne korrupte byråkrater og «tømme sumpen». Dette paradokset – at en regjerende president både kunne kritisere og tilhøre systemet – var en utfordring for mange av hans tilhengere, men det tillot dem å opprettholde troen på at han var den rette mannen for å bekjempe det etablerte systemet.

I denne konteksten utviklet ideen om den «dype staten» seg, og Trump begynte å bruke den til å undergrave sin egen regjering. Hver gang han kalte på Fox News for å kritisere sine politiske motstandere, eller hver gang han pekte på «deep state»-agenter som saboterte hans politikk, fremsto kritikken som et internt angrep fra den samme regjeringen han ledet. Dette skapte en slags parallel virkelighet der selve myndigheten ble sett på som både en fiende og en redningsmann.

Samtidig ble også et viktig tema introdusert: den fiendtlige utenlandske innflytelsen, som i den kalde krigens dager ble personifisert av kommunismen, og som i Trumps tid ble rettet mot «innvandrere» og minoriteter. Trump og hans tilhengere begynte å male et bilde av et Amerika som var truet av ytre krefter, der minoriteter, spesielt de av ikke-hvit opprinnelse, ble sett på som en invasjon som måtte bekjempes. «Make America Great Again»-sloganet ble et symbol på en nostalgisk tilknytning til en tid da hvite, patriarkalske verdier dominerte.

Teoriene om den dype staten og demoniseringen av fienden ble ytterligere intensifisert i valgkampen i 2019, hvor Trump og hans rådgivere, som televangelisten Paula White, ga sine tilhengere bilder av et nasjonalt kall for å bekjempe de onde kreftene, både innenfor og utenfor USA. Denne retorikken var ikke bare politisk, men også religiøs og nasjonalistisk, og den fant gjenklang hos en stor del av Trumps tilhengere. Dette utgjorde en viktig del av den konspirasjonsteoretiske diskursen som la grunnlaget for mye av Trumps politikk.

Deep State-teoriene, som stammer fra en lang tradisjon av mistillit mot myndighetene, fikk på 2010-tallet nytt liv under Trumps politiske karriere. En sentral del av denne teorien var hans påstander om at Hillary Clinton burde arresteres for sine påståtte kriminelle handlinger, samt hans løfte om å «tømme sumpen» i Washington. Trumps konstante angrep på regjeringen og dens byråkrati ble en katalysator for en spirende politisk kultur der mistillit og konspirasjonsteorier blomstret. Dette var et uttrykk for et dypere politisk og sosialt skille, som ble ytterligere forsterket av et ekstremt polariserende medielandskap.

Det er viktig å merke seg at de moderne teoriene om den dype staten ikke bare reflekterer en voksende mistillit mot regjeringen, men også en bredere kulturell og politisk konflikt som nå preger det amerikanske samfunnet. Det er en konflikt som går langt utover personene i politikken og berører den kollektive oppfatningen av hva det vil si å være «ekte» amerikaner. Dette skaper et klima der det er vanskelig å skille mellom hva som er ekte og hva som er fabrikkert, og der en stor del av befolkningen har vanskelig for å stole på det offentlige, både i form av medier, regjering og vitenskap.

Hvordan vi kan endre våre tanker for å løse den digitale forurensningen

Det er på høy tid at vi begynner å tenke annerledes om problemene vi står overfor i dag. COVID-19-krisen har påvisst tydelig hva mange allerede har forstått: de økonomiske, politiske og teknologiske systemene som styrer våre liv, har sviktet oss. For å håndtere dette, må vi bruke all vår energi for å skape nettverk som fremmer våre beste egenskaper. Vi må arbeide hardt for teknologi som er forpliktet til offentlig helse og økonomiske systemer som virkelig fremmer frihet og rettferdighet for alle. Hvis vi legger nok press på systemene og holder dem ansvarlige, kan det være mulig å sikre en «Grønn Ny Deal» for den digitale tidsalderen. Men det er ikke gitt, og uansett hva, er det eneste stedet vi kan begynne på – med våre egne hender.

Den ideen om at vi kan løse store problemer som individer, på egenhånd, er en del av problemet. Den vestlige ideen om atomistiske mennesker, som isolerte øyer som kun er ansvarlige for sitt eget skjebne, bidrar til å opprettholde denne misforståelsen. Vi er aldri alene, og våre handlinger er alltid sammenvevd med andres. Når vi ser på samfunnet og våre felles verdier, minner kommunitær etikk oss på at vi er en del av et større fellesskap, og våre handlinger påvirker hele fellesskapet. I stedet for å insistere på at et individ har rett til å handle uten restriksjoner, bør vi anerkjenne at alle i et fellesskap har rett til å ikke bli skadelidende på grunn av andres handlinger.

Dette perspektivet er nøkkelen til å forstå hvordan vi kan endre vårt forhold til miljøet, både fysisk og digitalt. Botaniker Robin Wall Kimmerer beskriver dette på en treffende måte ved å si at de historiene vi velger å fortelle oss selv, påvirker våre handlinger. Historier som ser på naturen som noe vi kan utnytte og konsumere vil ikke inspirere til de nødvendige endringene for å løse klimakrisen. Vi trenger historier som fremmer ideene om sammenheng og avhengighet, som påminner oss om at vi er en del av et større system. På samme måte er det viktig å utvikle nye historier om den digitale verden som fokuserer på kollektiv ansvarlighet, heller enn på individuelle rettigheter. Dette er essensielt hvis vi skal løse problemene med digital forurensning.

Et eksempel på hvordan vi kan forstå dette er gjennom metaforer fra økologien. Når vi bruker slike bilder, blir vi minnet om at vi er dypt sammenkoblet med verden og med andre mennesker. Å tenke på naturen og miljøet som et felles ansvar kan hjelpe oss til å forstå hvordan også digitale nettverk er et felles rom som vi alle deler og påvirker. Dette kan også hjelpe oss til å forstå konsekvensene av vårt nærvær i den digitale verdenen, og hvordan våre handlinger kan ha innvirkning på andre.

Et praktisk eksempel på hvordan et slikt perspektiv kan endre våre valg, finnes i historien om Phillips og Arcata Marsh. Når hun løp i den lokale våtmarken, visste hun at hun, som skattebetaler og medlem av samfunnet, indirekte påvirket hvordan området ble forvaltet. Når folk bidrar til forurensning, enten bevisst eller ubevisst, påvirker de helsen til dette fellesområdet. Denne koblingen mellom den individuelle handlingen og kollektivt ansvar er sentral for å forstå hvordan vi bør forholde oss til vårt miljø. For å virkelig ta vare på våre felles ressurser, må vi erkjenne at vi er en del av et større system.

Når vi begynner å tenke på ting på denne måten, blir det lettere å forstå hvordan vi kan forandre våre handlinger både offline og online. Hvis et område som Arcata Marsh plutselig ble mer forurenset, ville løsningen ikke være å helle mer kjemikalier i vannet for å rense det. I stedet ville det kreve at vi tenker på hva som forårsaket forurensningen, hva som ligger til grunn for dette, og hvordan vi kan endre systemene som førte til dette problemet. Denne tilnærmingen er også nyttig når vi tenker på hvordan vi håndterer digital forurensning, som informasjon som er feilaktig, manipulert eller farlig.

I dagens digitale verden er det enkelt å føle at vi som individer er alene i våre handlinger på nettet, men dette er en misforståelse. Vi er alle en del av et stort, sammenkoblet nettverk, og det er viktig å forstå at våre handlinger har innvirkning på de andre som er en del av dette nettet. Når vi ser på nettet som et felles ansvar, blir det lettere å forstå hvordan vi kan bidra til å redusere digital forurensning, og hvordan vi kan utvikle løsninger som er til fordel for alle.

Digital forurensning er ikke bare et resultat av isolerte handlinger, men er et resultat av hvordan våre teknologiske og økonomiske systemer er utformet. Det trives når plattformer maksimerer engasjement og når brukerne er delaktige i prosessen. For å bekjempe denne typen forurensning, må vi begynne å tenke økologisk, med fokus på sammenhenger, forbindelser og gjensidighet. På denne måten kan vi endre våre handlinger både på nettet og i den fysiske verden, og begynne å skape mer bærekraftige og rettferdige systemer for fremtiden.

Hvordan mediekompetanse kan påvirke vår forståelse av informasjon i en digital tidsalder

Mediekompetanse har lenge vært et tema som skaper både debatt og interesse. Som med mange fagfelt er begrepet mediekompetanse fylt med variasjon i hvordan det forstås og praktiseres. En grunnleggende utfordring ligger i at pedagoger ofte er uenige om hva begrepet egentlig betyr, noe som gjør det vanskelig å vurdere effektiviteten av mediekompetanseundervisning. På tross av dette er hovedmålet fortsatt å utruste individene med nødvendige ferdigheter for å forstå og vurdere de budskapene de mottar gjennom ulike medier.

For mange etterkrigsundervisere var et sentralt spørsmål hvordan man skulle forstå og undervise om propaganda. Noen ønsket å unngå å fremstille propaganda som et rent «trick», ettersom dette kunne føre til en kynisk holdning hos studentene – en holdning som kunne gjøre dem mistenksomme overfor alt, inkludert sine egne lærere. Andre, derimot, mente at propaganda nettopp var en form for bedrag, og at nøye retorisk analyse var den eneste løsningen for å avsløre slike manipulasjoner. I dagens samfunn, med fremveksten av digitale medier, er mediekompetanseundervisningen i stadig endring, men dens grunnleggende mål har forblitt det samme: å gi folk verktøyene de trenger for å kunne forstå, analysere, evaluere og handle på den informasjonen de møter.

Når man ser på hvordan mediekompetanse har blitt forstått i nyere tid, ser vi at foreninger som National Association for Media Literacy Education har definert det som å lære å effektivt «tilgang, analysere, evaluere, skape og handle» på informasjon. Dette speiles også i lærebøker som «Media Essentials», som beskriver de fem nødvendige trinnene for å utvikle et kritisk medieperspektiv: beskrivelse, analyse, tolkning, evaluering og engasjement.

Men med den enorme mengden informasjon som flommer gjennom de digitale mediene, har vi begynt å innse at disse enkle tilnærmingene til mediekompetanse kanskje ikke er nok. Selv om det å sjekke kilder og analysere påstander kan virke som en rimelig løsning, viser erfaringene at disse metodene ikke alltid er effektive. Spesielt på nettet kan de føre til motsatt effekt, der mer forvrengt og feilaktig informasjon sprer seg raskere, til tross for forsøk på å verifisere fakta.

En viktig faktor som gjør at disse strategiene ikke nødvendigvis fungerer, er påvirkningen av sosiale medier, som har endret hvordan informasjon sprer seg. Plattformenes struktur favoriserer rask spredning og massiv deling, noe som forsterker effekten av feilinformasjon. Denne dynamikken er et resultat av hvordan informasjon er designet for å spre seg, uavhengig av kvaliteten på innholdet. Videre er det en dypereliggende årsak til at dagens tilnærminger ikke er tilstrekkelige: De er forankret i et liberalistisk rammeverk som legger vekt på individuell frihet og autonomi, men som ikke tar tilstrekkelig hensyn til hvordan informasjon påvirker oss som en del av et økologisk system.

Den liberalistiske tilnærmingen til mediekompetanse, som stammer fra filosofene John Milton og John Stuart Mill, tar for gitt at friheten til å uttrykke meninger – selv de som er feilaktige – er en grunnleggende verdi for samfunnet. Ideelt sett skal det frie markedet for ideer sørge for at de mest sannferdige og fornuftige argumentene vinner. På denne måten er mediekompetanse sett på som en måte å hjelpe individer med å navigere gjennom informasjonsmengden på en kritisk måte. Men dette synet på mediekompetanse som et individuelt prosjekt, en slags informasjonskapitalisme, overser hvordan vi er knyttet til hverandre i et større sosialt og økologisk system. Det er her liberalismens skygge viser seg: den fokuserer på individets frihet på bekostning av fellesskapets helse og den kollektive visdommen.

Liberalismen, som premiss for mediekompetanse, bygger på et syn på samfunnet som en samling av autonome individer som kun er sammen for å beskytte sine negative friheter. Dette synet på samfunnet som en samling av enkeltstående aktører hindrer en helhetlig forståelse av hvordan informasjon sprer seg og påvirker oss. Mediekompetanse som kun handler om individuell evne til å analysere og vurdere informasjon, blir utilstrekkelig når vi står overfor en informasjonsøkosystem som er tett sammenvevd, hvor forvrengning og feilinformasjon sprer seg raskt og uforutsigbart.

Derfor kan vi ikke bare stole på de etablerte verktøyene for mediekompetanse, som faktasjekking og kritisk tenkning, for å løse problemene med feilinformasjon. Vi trenger et nytt rammeverk, et rammeverk som tar høyde for at vi ikke er isolerte individer, men en del av et større informasjonsøkosystem. Dette rammeverket er økologisk mediekompetanse, som ikke bare fokuserer på individets evne til å forstå og analysere informasjon, men som også tar høyde for hvordan informasjonen påvirker samfunnet som helhet.

For å utvikle økologisk mediekompetanse er det viktig å forstå at informasjonsflommen vi står overfor ikke bare handler om hva som er sant og hva som er feil, men om hvordan vi som samfunn responderer på denne informasjonen. Hvordan knytter vi oss til de andre, hvordan danner vi et kollektivt svar på utfordringene informasjonen presenterer? Dette krever en helhetlig tilnærming som ser på informasjonsøkosystemet som en integrert del av vårt sosiale og kulturelle liv.

Endtext