Hvordan påvirker politiske beslutninger helsevesenet og reproduktive rettigheter i USA og Australia?

I både USA og Australia har helsevesenet i økende grad blitt underlagt politiske beslutninger som har svekket offentlige helsetjenester og forsterket ulikhetene i befolkningens helsetilstand. Under Trump-administrasjonen ble finansieringen av viktige forebyggende helsetiltak, som Prevention and Public Health Fund og National Prevention Strategy, tillatt å utløpe. Dette signaliserte en klar dreining bort fra en helhetlig folkehelsepolitikk, og samtidig ble store ansvar overlatt til delstatene, hvor kapasiteten i mange tilfeller ble svekket. I Australia har liknende prosesser funnet sted, særlig under Morrison-regjeringen, hvor manglende investering i forebyggende helse, sykehus med kapasitetsproblemer og eldreomsorg har bidratt til en gradvis utvikling av et todelt helsevesen. Dette systemet gir økt tilgang til tjenester for de som har økonomiske ressurser, mens Medicare i økende grad fungerer som et utilstrekkelig sikkerhetsnett for de som har mindre.

Trump-administrasjonens strategi, som var å la Obamacare feile uten å tilby et klart alternativ, har funnet paralleller i Australiens politiske landskap, hvor konservative krefter lenge har fremmet private helseforsikringer fremfor et sterkt offentlig system. Denne tilnærmingen innebærer ofte en nedvurdering av statlig finansierte helsetjenester, hvor helsevesenet ses som en siste utvei for «de mindre fortjente». Dette perspektivet er dypt forankret i konservative holdninger og truer universelle rettigheter til helsehjelp.

Tap av faglig ekspertise og svekkelse av offentlige helsemyndigheter har fulgt i kjølvannet av denne utviklingen, noe som ble spesielt tydelig under Covid-19-pandemien, da vitenskapelig rådgivning ble ignorert eller undergravd. Med den nye albanske regjeringen i Australia finnes et økt håp om å styrke Medicare og løse de problemer som har vært underprioritert, men dette krever omfattende reformer og investeringer, og endringene vil ta tid. Uten slike grep kan en fortsatt amerikanskgjøring av det australske helsevesenet ikke utelukkes.

Trump-administrasjonens gjeninnføring og utvidelse av den såkalte «global gag rule» illustrerer hvordan reproduktive rettigheter også kan bli et virkemiddel i utenrikspolitikken, med store konsekvenser for internasjonale hjelpeorganisasjoner og tilgang til abortrelaterte tjenester i mange land. Selv om kampen om abortrettigheter i USA fortsatt er en intens frontlinje, synes det mindre sannsynlig at det samme vil skje i Australia. Tvert imot kan USAs situasjon fungere som en katalysator for nasjonale initiativer som den nasjonale strategien for kvinners helse (2020–2030), som søker å sikre og styrke reproduktive rettigheter i Australia.

Det er viktig å forstå at helsepolitikk ikke bare handler om helsetjenester, men også om samfunnets verdier, prioriteringer og fordeling av makt og ressurser. Når politiske beslutninger svekker offentlig helse, øker ulikhetene, og sårbare grupper mister tilgang til grunnleggende tjenester. Det er en kompleks dynamikk der lokale og nasjonale krefter påvirker hvordan helsehjelp organiseres, finansieres og leveres. Forståelsen av disse prosessene er essensiell for å kunne navigere og påvirke fremtidens helsevesen, både i Australia og globalt.

Hvordan beskytter det australske systemet demokratiet mot maktmisbruk sammenlignet med USA?

Australia opererer etter Westminster-modellen, som innebærer at den utøvende makten – regjeringen – springer ut fra og er ansvarlig overfor parlamentet. Dette innebærer en grunnleggende forskjell fra det amerikanske systemet, hvor den utøvende makten, ledet av presidenten, er adskilt og fungerer som en uavhengig, likestilt gren av statsapparatet. I det australske systemet er regjeringen en forlengelse av parlamentet, og statsrådene er medlemmer av den lovgivende forsamlingen – valgt gjennom partiprosesser og bundet av partiets politikk og parlamentariske ansvar. Dermed er det institusjonelle rammeverket i Australia strammere og mer disiplinert enn i USA, hvor presidenten har betydelig frihet til å utpeke hvem han vil – også personer uten demokratisk mandat – til ledende posisjoner i regjeringen.

Konsekvensene av dette er dype. I Australia kan ikke en figur som Trump kapre et parti og dermed staten. Ministere i Canberra opererer innenfor et system av konvensjoner og normer, mange av dem ikke nedskrevet i grunnloven, men like fullt styrende for maktutøvelsen. Disse tradisjonene, utviklet gjennom over 120 år, skaper et lag av forventninger og grenser for hva en statsråd eller statsminister kan gjøre. Selv om politikken er intens og maktutøvelsen alltid innebærer tolking og tøying av grenser, er den parlamentariske ansvarligheten en sentral brems for maktmisbruk.

Reaksjonene var kraftige. Den tidligere høyesterettsdommeren Virginia Bell konkluderte i sin gjennomgang med at denne hemmelige maktkonsentrasjonen undergravde tilliten til regjeringen. Parlamentet svarte med en formell irettesettelse – en historisk første gang en tidligere statsminister ble formelt refset av Representantenes hus. Det skjedde med bred støtte, med unntak av Morrisons eget parti, som – i likhet med Republikanerne etter angrepet på Capitol – valgte å støtte sin tidligere leder til tross for den alvorlige krenkelsen av demokratiske prinsipper.

Denne kontrasten illustrerer hvordan ulike statsmodeller håndterer trusler mot demokratiet. Mens USA, med sin maktdeling og svakere parlamentariske ansvarlighetslinjer, viste seg sårbart for autoritær maktbruk, hadde Australia institusjonelle mekanismer og politisk vilje til å reagere. At slike handlinger som Morrisons ble møtt med undersøkelser, offentlig kritikk og formell irettesettelse, gir en indikasjon på at normene fremdeles har kraft – så lenge det politiske systemet og offentligheten insisterer på deres betydning.

Det australske systemet viser også hvordan parlamentarisk ansvarlighet ikke bare er en teoretisk konstruksjon, men en praktisk nødvendighet. Når den svekkes – enten gjennom hemmelighold eller partilojalitet som overskygger ansvarlighet – risikerer man å åpne for maktmisbruk som det i utgangspunktet var ment å forhindre. Det som beskytter demokratiet, er ikke bare institusjoner og lover, men også viljen til å handle når normene krenkes – uansett hvor høytstående den ansvarlige måtte være.

Hva skjer med Australia og USA dersom Trump får makten igjen?

Hva skjer dersom Trump, som har lenge hatt ønsket om å trekke amerikanske styrker ut av Sør-Korea, faktisk handler på dette ønsket? Hva om han krever hundrevis av milliarder dollar fra Japan for å ha amerikanske styrker på sitt territorium? Hva skjer hvis han setter ekstreme priser på australske innkjøp av amerikanske atomubåter og bestemmer at alt vedlikehold og service skal skje i amerikanske havner og ikke i Adelaide? Hva om det skjer et brudd mellom Washington og Canberra når det gjelder hva Indopasifikas strategi skal være, både i dag og i de kommende tiårene? Hva skjer dersom de to landene ikke lenger er enige om hva som må gjøres for å møte utfordringene i regionen, håndtere problemene og få kontakt med Kina?

I 1976 var det et nytt sammenstøt, denne gangen mellom den australske statsministeren Malcolm Fraser og president Gerald Ford over australsk storfekjøtt og handelsforholdet. Forskjellene var store, men forholdet ble ikke brutt. Australia var fortsatt en viktig strategisk partner for USA. På samme måte, i 2003, var det sterke innvendinger mot krigen i Irak, men den australske regjeringen støttet USA og gikk inn i konflikten, til tross for folkelig motstand.

Når man tenker på muligheten for at Trump kan bli president igjen, dukker det opp to hovedspørsmål. Kan den australske statsministeren samarbeide med Trump? Svaret er ja. Selv de som ikke liker Trump, som den franske presidenten Macron eller den tyske kansleren Merkel, klarte å finne måter å samarbeide med ham på, til tross for at det var svært vanskelige forhold. Dette samarbeidet vil også være nødvendig for Australias del. Tross alle politiske forskjeller, finnes det et solid diplomatiske, militært og etterretningsmessig samarbeid mellom USA og Australia som vil forbli intakt, uavhengig av hvem som sitter i Det hvite hus.

Men hva skjer dersom Trump faktisk svekker eller til og med ødelegger NATO og FN, inngår en allianse med Putin og Russland, og trekker amerikanske styrker ut av Asia og Stillehavsregionen? Da blir spørsmålet om Australia kan eller bør fortsette sitt samarbeid med USA, dersom USA ikke lenger representerer de verdiene det en gang stod for. USA har vært et land basert på prinsipper som demokrati, frihet, menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper. Hvis Trump skulle rive ned disse fundamentene, hvordan vil da Australias strategiske interesser utvikle seg?

En løsning kan være at Australia, sammen med Japan og Sør-Korea, inngår et tettere samarbeid med NATO. NATO, som i dag er mer samlet enn noensinne på grunn av Russlands invasjon av Ukraina, vil sannsynligvis fortsette å være en viktig faktor i global stabilitet. Hvis USA trekker seg ut, kan Australia finne det nødvendig å tilpasse seg den nye geopolitiske virkeligheten ved å inngå formelle sikkerhetsavtaler med NATO. Japan og Sør-Korea vil sannsynligvis være interesserte i dette også, da de står overfor de samme utfordringene i møte med Kina og Russland.

I denne nye virkeligheten vil Australias viktigste strategiske eksperter være nødt til å finne svar på hvordan landet best kan bevare sin sikkerhet og posisjon. En ny allianse med NATO eller et enda tettere samarbeid med andre Asia-Pacific nasjoner som India og Indonesia, kan bli avgjørende for å motvirke de potensielle farene fra Kina og Russland.