Hvordan Pedro Álvares Cabral Uforvarende Oppdaget Brasil og Bidro til Portugals Imperium

Pedro Álvares Cabral, en av de mest kjente portugisiske navigatørene på slutten av 1400- og tidlig 1500-tall, er kjent for å ha oppdaget Brasil i 1500 under en ekspedisjon til India. Hans reise, som var ment å fortsette arbeidet til Vasco da Gama ved å etablere et portugisisk handelsherredømme i India, førte uforvarende til at han satte fot på den brasilianske kysten. Denne oppdagelsen var et av de mest skjellsettende øyeblikkene i den portugisiske koloniseringen av verden.

I 1499 hadde Vasco da Gama åpnet en sjøvei til India, og Portugal, under kong Manuel I, var fast bestemt på å etablere dominans over krydderhandelen med den indiske subkontinentet. Cabral ble valgt som leder for en ekspedisjon som skulle følge da Gamas rute, og hans flåte besto av 13 skip og 1 500 menn, inkludert prester og flere prominente oppdagelsesreisende, blant dem Bartolomeu Días. På vei til India fra Lisboa den 9. mars 1500, endte flåten uventet på den brasilianske kysten, som Cabral først trodde var en øy, og han ga det navnet Ilha de Vera Cruz (Øya av Den Sanne Korset).

Dette tilfeldige møtet med Brasil førte til at Cabral hevet det portugisiske flagget og tok formell besittelse av området for Portugal. Det er interessant at Brasil, som frem til den tid var ukjent for de europeiske sjøfarerne, nå ble en portugisisk koloni. Selv om bosettingen i Brasil først startet på alvor på 1530-tallet, begynte portugiserne umiddelbart å utnytte ressursene, spesielt brasiliansk tre, som var verdifullt både som byggevirke og som kilde til en rød fargestoff brukt til å farge tekstiler.

I løpet av sin tid i India opprettet Cabral en portugisisk handelsfabrikk og begynte å laste sine skip med eksotiske varer som ingefær, kardemomme og tamarind. Dette var starten på Portugals mangeårige interesse i Asia, hvor de skulle kjempe om kontrollen over sjøveiene til krydderne, som på denne tiden var uvurderlige på verdensmarkedet. Men forholdet til den arabiske handelsstanden var anspent, og konflikten eskalerte etter flere konfrontasjoner.

Cabral returnerte til Portugal i 1501, men ekspedisjonen hans hadde vært kostbar. Bare fire av de 13 skipene kom tilbake til Lisboa, og store tap ble registrert. Likevel hadde Cabral og hans flåte klart å legge grunnlaget for videre portugisisk ekspansjon i både Brasil og India. Dette var en del av en større portugisisk strategi for å bygge et globalt handelsimperium, et mål som skulle realiseres gjennom flere påfølgende ekspedisjoner.

Cabral var en sentral figur i etableringen av den portugisiske kolonien i Brasil, som skulle bli en av de mest innbringende delene av det portugisiske imperiet. Portugisisk kontroll i Brasil varte i flere århundrer, og kolonien ble en viktig kilde til ressurser, som spesielt trevirke og senere sukker, som gjorde Portugal til en global makt.

I tillegg til å forstå Cabral som en oppdagelsesreisende, er det også viktig å merke seg de langsiktige konsekvensene av hans ekspedisjon. Brasil ble et sted for kulturelle møter mellom europeere og urfolk, noe som i mange tilfeller førte til vold, utbytting og utryddelse av mange innfødte stammer. Portugisisk kolonialisme i Brasil var i stor grad preget av tvingende arbeid og slavehandel, som hadde langvarige effekter på både det brasilianske samfunnet og de involverte i slavehandelen.

Cabral er derfor ikke bare en skikkelse i en eventyrlig fortelling om oppdagelser, men også en sentral figur i en tid preget av stor politisk og økonomisk omveltning, som forandret både Europa og den nye verden for alltid.

Hvordan den franske utforskningen av Nord-Amerika la grunnlaget for kolonialiseringen

I 1670 ble Hudson's Bay Company etablert, og det ble et dominerende selskap i pelsjaktindustrien i to hundre år. Men oppdagelsene som ble gjort av dette selskapet, ble ikke fulgt opp før 1755, og rivaliseringen mellom Storbritannia og Frankrike hadde allerede nådd sitt klimaks etter syvårskrigen, som ble avsluttet med Paris-traktaten i 1763. Fransk Nord-Amerika, kjent som "Nyfrankrike", ble overført til Storbritannia, men det fantes fortsatt store områder i Canada som ventet på å bli utforsket.

I 1770–1772 nådde den engelske pelsjegeren Samuel Hearne Coppermine-elven på den arktiske kysten, et av de første skritt for å kartlegge og forstå de ekstreme forholdene i nord. I mellomtiden hadde Hudson's Bay Company fått en betydelig kommersiell rival i Northwest Company, som ble grunnlagt i 1779 i Montreal. Det var den skotske pelsjegeren Alexander Mackenzie, en av "Nor’westers", som skulle sette kursen mot Stillehavet gjennom det som i dag er Canada. Han klarte først å finne en vei til Stillehavet i 1792–93, og ble dermed den første europeeren til å krysse Nord-Amerika på den nordlige ruten.

Men det var ikke bare handelsmenn og eventyrere som bidro til utforskningen av Nord-Amerika. Den franske oppdagelsesreisende Samuel de Champlain, som ble kjent som "far til Nyfrankrike", var en av de mest innflytelsesrike figurene i tidens utforskningshistorie. Champlain hadde en lang og krevende karriere, som begynte i 1603 da han fikk kongelig tillatelse til å bli med på en ekspedisjon til det som senere skulle bli kjent som Nyfrankrike.

Champlains første reiser brakte ham til den kysten som i dag er kjent som Quebec, og han kartla store deler av St. Lawrence-elven og områdene rundt de store sjøene. Hans ferdigheter som navigatør og geograf, kombinert med hans evne til å etablere viktige allianser med de amerikanske urfolksstammene, gjorde ham til en uunnværlig figur for franskmennenes forsøk på å etablere et permanens fotfeste i det nordlige Amerika. De viktigste av disse alliansene ble inngått med Algonquin- og Huron-stammene, som ble sentrale støttespillere i kampen mot Iroquois-stammen, som på den tiden var de franske kolonistenes hovedfiender.

Champlains relasjoner med urfolkene var ikke bare basert på handel og strategi; han var også en av de første europeerne til å innse den dyptgående kunnskapen disse folkene hadde om de enorme områdene de bodde i. I tillegg til å føre flere felttog mot Iroquois, begynte han å forstå verdien av urfolkens geografi, deres ressurser og hvordan deres båt- og jaktmetoder kunne hjelpe europeerne til å overleve i det barske nordamerikanske klimaet.

Selv om Champlain gjorde flere forsøk på å finne en sjøvei til Stillehavet, mislyktes han. Hans ekspedisjoner til den indre delen av Nord-Amerika, som startet med hans første reise til Nyfrankrike, var imidlertid avgjørende for etableringen av fransk kontroll over de nordlige områdene. I tillegg ble hans kartlegging av St. Lawrence-elven og områdene rundt de store sjøene en av de viktigste bidragene til fransk forståelse av regionens geografi.

I likhet med Champlain, hadde en annen fransk sjøfarer, Jacques Cartier, stor innvirkning på utviklingen av franske interesser i Nord-Amerika. Cartier, som var den første europeeren til kartlegge St. Lawrence-bukten, gjennomførte tre ekspedisjoner på 1500-tallet. Hans første reise var ment å finne en nordvestpassasje til Øst-Asia, men det som i stedet ble funnet, var land som senere skulle bli kjent som Canada. Cartier navigerte gjennom ukjente farvann og kartla den tidligere ukjente kysten, og dermed la han grunnlaget for senere franske koloniseringstiltak i regionen.

Cartier hadde en bemerkelsesverdig evne til å håndtere det farlige kystlandskapet og de fjellene som omga de store sjøene. Sammen med sine mannskap møtte han og overvant både stormer og fiendtlige stammer. Det var under hans reiser at han oppdaget at området rundt St. Lawrence-elven hadde store potensialer for handel, og at det kunne være mulig å etablere bosetninger i regionen. Cartier var den første til å bruke ordet "Canada" for å referere til det nye territoriet, og hans navigasjon førte til de første permanente europeiske bosetningene i det som skulle bli et viktig fransk utpost i det nordlige Amerika.

Det er viktig å merke seg at både Champlain og Cartier hadde stor nytte av det som kan kalles "nordlige allianser", spesielt i deres interaksjoner med de lokale urfolksstammene. Disse alliansene var nødvendige for overlevelse, handel og utforskning, og de utgjorde et viktig element i de tidlige franske koloniale suksessene. Urfolkene, som var de faktiske ekspertene på det harde, ofte ugjennomtrengelige landskapet, tilbød verdifulle ressurser som pelskilder og navigasjonsferdigheter, som var avgjørende for de europeiske eventyrerne.

I tillegg er det viktig å forstå at de franske oppdagelsesreisene ikke bare handlet om å finne nye handelsruter eller strategiske allianser. De var en del av en større europeisk konkurranse om ressurser, makt og land. Den geopolitiske kampen mellom Frankrike, Storbritannia og Spania i Nord-Amerika førte til en dynamikk der både allianser og konflikter var uunngåelige, og de lokale urfolkene ble ofte trukket inn i disse maktspillene på tvers av sine egne interesser.

Hva kan redde et liv på grensen til ødemarken?

Den lille bekkens utløp var den siste veiposten på ruten nordover, og det var der kongens liv ble reddet. På vei mot sitt siste mål, gjennomstrømmet av utmattelse og sult, var håpet deres om å nå kysten i ferd med å svinne hen. Etter mange prøvelser hadde de endelig funnet frem til Flinders River deltaet, og de visste at de var nærme, men den nødvendige hjelpen uteble. Uten mat, uten vann og med kroppen på grensen av kollaps, var det kun den stødige viljen som drev dem videre.

Den store skuffelsen kom først etter at de hadde vendt tilbake fra den siste mislykkede marsjen til kysten. Burke, Wills og de gjenværende mennene hadde utmattet tilbakevendingen til Cooper Creek, kun for å finne at depotet som var plassert der, var tomt. Brahe, den ansvarlige offiseren som hadde blitt etterlatt for å vente, hadde forlatt området kun et par dager før de kom frem. For dem som hadde ventet og håpet på livsnødvendig forsyning, var tapet dobbelt smertefullt. Sykdommen satte inn, og snart kunne de ikke engang stole på kroppen til sine egne dyr.

Wills skrev om håpet som fortsatt var til stede: «Vi forsøker å leve så godt vi kan, som de lokale, men vi finner det svært vanskelig. Klærne våre går i oppløsning.» For ham var det kanskje det siste håpet som forlot ham, selv om han fortsatt forsøkte å opprettholde troen på at hjelpen kunne komme, om bare de hadde flaksen på sin side. Hans beskrivelse av kroppen hans på slutten - bena og armene var nesten bare hud og bein, og pulsen var så svak at han var nær å miste bevisstheten - var et ekko av den utmattelsen som alle i gruppen følte.

Burke og Wills’ skjebne, delt opp i fragmenter gjennom forskjellige rapporter og vitnesbyrd, var et resultat av flere misforståelser. En av de største var deres manglende anerkjennelse av den kritiske kunnskapen og ferdighetene som de innfødte australske folkene besitter for å overleve i slike ekstreme forhold. For tross alt, hadde Aboriginals levd i denne ødemarken i årtusener, og deres metoder for matforberedelse og overlevelse var tilpasset naturens utfordringer. Likevel ble denne viktige kunnskapen i stor grad oversett i de første årene av europeisk utforskning.

Når King ble reddet, var han den eneste som overlevde blant de opprinnelige ekspedisjonsdeltakerne. Han ble tatt vare på av de lokale aboriginene og fikk oppleve en uventet vennlighet og omsorg, som han selv beskrev som en livredder. I kontrast til det fatale utfallet som møtte de andre deltakerne, ble King sett på som en helt, og hans fortelling om hvordan han ble behandlet som en av deres egne, gir et innblikk i en annen virkelighet, langt unna den brutaliteten som preget europeernes møte med det australske kontinentet.

Når man ser tilbake på hendelsene, er det klart at tragedien kunne ha vært unngått om det hadde vært en bedre forståelse for de lokale metodene og overlevelsesstrategiene. Kongens overlevelse kan tilskrives hans villighet til å lære fra de innfødte og hans evne til å tilpasse seg, i stedet for å prøve å påtvinge sitt eget sett av ferdigheter i et miljø som krevde noe annet.