Hva betyr det å være et voksent menneske?

Alexei Panshin står som en markant skikkelse innen science fiction-litteraturen, og hans verker reflekterer en dyp interesse for de fundamentale spørsmålene rundt menneskets eksistens, utvikling og forståelse. I Panshins bøker, særlig i hans noveller som er samlet i Farewell to Yesterday’s Tomorrow, dykker han inn i et univers hvor hans karakterer konfronterer de samme spørsmålene som har preget menneskeheten i alle tider: Hva betyr det å være et voksent menneske? Hva innebærer det å leve et meningsfullt liv, enten i dagens verden eller i en fremtidig, teknologisk utviklet tid?

Panshins karakterer, som i novellen What’s Your Excuse?, har ofte en form for eksistensiell utfordring. De står overfor spørsmål om hva som definerer dem som mennesker. Hva betyr det å være voksen, og hvordan kan et menneske utvikle seg til å bli en fullt fungerende, moden individ? Disse spørsmålene er langt fra enkle og står ofte i kontrast til den hastige utviklingen av teknologi og samfunn. Science fiction, som sjanger, fungerer som en bro til å utforske disse spørsmålene ved å skape en avstand til den umiddelbare virkeligheten, og samtidig gjøre det mulig å vurdere hva det betyr å være menneske i et bredere perspektiv.

I What’s Your Excuse? møter vi en psykologistudent, Holland, som konfronteres med Wooley, en professor med et skarpt blikk for studentenes innerste tanker og utfordringer. Wooley introduserer begrepet "twitch rating", som måler psykologiske problemer på en måte som minner om hvordan fysiske fenomener som stråling og støy blir målt. Begrepet viser hvordan mennesker, og i dette tilfellet psykologer, søker en form for unnskyldning for sine problemer, heller enn å konfrontere og forstå dem. Dette spørsmålet om unnskyldninger og hva som ligger bak menneskelig atferd, er en gjennomgående tematikk i Panshins forfatterskap.

I science fiction, og spesielt i Panshins univers, er mennesket ofte i en tilstand av konstant utvikling. Dette speiler et ønske om forandring, og belyser den filosofiske ideen om at menneskets fremtid er uklar, med mindre vi er i stand til å endre oss. Fremtiden er ikke et resultat av determinisme, men av våre egne valg og evnen til å tilpasse oss. Gjennom science fiction kan vi stille spørsmål ved vår nåværende eksistens og skape et rom for alternative fremtider, både for individet og for menneskeheten som helhet.

Menneskets potensial, sett gjennom linsen av science fiction, er uendelig—men det krever en evne til å forandre seg. Dette er ikke bare en intellektuell øvelse, men en praktisk utfordring. Panshin utforsker de etiske, psykologiske og eksistensielle konsekvensene av dette ved å plassere sine karakterer i scenarier som krever personlig vekst. I dette er science fiction et verktøy for å visualisere en fremtid som ikke nødvendigvis er forhåndsbestemt, men som kan formes gjennom individuell innsats.

Det er viktig å forstå at Panshin ikke bare er opptatt av å underholde, men også av å stille spørsmål som kan føre til en dypere refleksjon om menneskets plass i verden. I en tid hvor teknologi og samfunn forandrer seg raskt, er spørsmålet om hva det betyr å være menneske mer relevant enn noen gang. Å anerkjenne at vi står overfor muligheten til å endre oss, både individuelt og kollektivt, er essensielt for å kunne forme en fremtid hvor vi forblir tro mot våre dypeste menneskelige behov.

Hvordan den gamle verdens slutter og den horisontale verden begynner

I våre liv har vi lenge antatt at den nærmeste fremtiden ville romme to mulige utfall. Ett av dem var atomkrig, et scenario som vi på en eller annen måte forberedte oss på, enten det var å gjemme oss under skolens pulter eller beskytte oss mot det mulige atomlyset. Men selv i våre hjerter visste vi at overlevelsesmulighetene var små, og de som ville overleve, ville sannsynligvis ønske at de var døde. Den andre muligheten var at Amerika ville herske over verden med sin overlegne moral, politikk, økonomi, makt og kunnskap. Denne tanken fylte oss med en slags lettelse, som om det var forutbestemt at USA skulle bli den ufeilbarlige supermakten.

Men verden har endret seg. I 1974, som vi ser det, virker de to gamle mulighetene for fremtiden langt mer usannsynlige. Generalsamtaler mellom amerikanere og russere kan fortsatt finne sted, men en atomkrig virker ikke lenger mulig. Verden er fylt med uavhengige krefter som ikke er villige til å akseptere Amerikas overlegenhet, og som ikke ønsker at noen skal påtvinge dem kontroll. Dette er krefter som er eldre og klokere enn vi har forstått, og det er klart at vi er på vei inn i en ny æra. Hvordan denne nye æraen vil se ut, er fremdeles uvisst, men det er sikkert at den gamle æraen er over.

Den gamle æraen har definert våre liv og vår tenkning i mer enn tretti år. Det var en tid preget av nye teknologier og frykten for at verdensfreden skulle bli ødelagt av atomvåpen. Et av de grunnleggende premissene i etterkrigstiden var troen på en verden delt mellom supermaktene, og dette preget vår forståelse av fremtiden. På slutten av andre verdenskrig ble de grunnleggende elementene som skulle definere den gamle æraen satt: datamaskiner, plast, raketter, atomvåpen, atomkraftverk, Den europeiske union, Den kalde krigen, og en raskt økende teknologi som mange betraktet som uunngåelig.

I denne konteksten vokste vi opp. Vi visste at vi, som et resultat av de teknologiske fremskrittene og den intense geopolitiske rivaliseringen, enten ville stå overfor en katastrofal atomkrig eller se Amerika triumfere som den ubestridte herskeren over verden. Protestene på 1960-tallet var et forsøk på å utfordre og motarbeide "den amerikanske drømmen", men i et samfunn hvor alternativene allerede var predefinerte, var de dømt til å mislykkes. De kunne ikke forestille seg noe annet enn atomkrig eller en amerikansk verdensherredømme.

I løpet av 1950-årene var science fiction fylt med bilder av fremtiden som på en måte gjenspeilte både våre håp og våre frykter. De store fryktene, som atomkrigens uunngåelighet, ble avbildet i historier som uttrykte en overveldende følelse av fatalisme. På den annen side var håpet at menneskeheten kunne overvinne sine begrensninger og erobre stjernene. Dette var et tema som ble utdypet i verkene til forfattere som Isaac Asimov, Robert Heinlein og A. E. van Vogt. Deres visjoner av fremtiden var dominert av ideen om at vi, som mennesker, ville utvide vår makt ut i universet, undertrykke fremmede raser og bygge galaktiske imperier.

Gjennom denne perioden ble det klart at protestene, enten de var politiske eller kulturelle, ikke kunne endre den grunnleggende strukturen i verden. Dette kan sees i verkene til J.G. Ballard, som på 1960-tallet beskrev en universell tomhet, en følelse av apati og fortvilelse i møte med etterkrigsverdens sterile, plastiske virkelighet. Men selv om Ballards verk uttrykte et sterkt hat mot det eksisterende samfunnet, kom han ikke med noe reelt alternativ til fremtiden som var blitt etablert på 1940- og 1950-tallet. Verden gikk videre, og til slutt vant det som kan kalles "den amerikanske monstrets" seier. Richard Nixon, den levende representanten for etterkrigsæraens verdier, ble valgt til president, og det føltes som et siste, endelig slag mot alle de opprørske bevegelsene i 1960-årene.

Men det er her, i denne krysningen mellom fortidens overbevisninger og fremtidens ukjente vei, at noe bemerkelsesverdig skjer. Den horisontale verden begynner. Denne nye virkeligheten er ikke en verden styrt av de gamle maktstrukturene, men en verden der nye relasjoner og nye måter å tenke på gjør seg gjeldende. Når gamle tiders utopier og dystopier blir kassert, åpner det døren til en virkelighet hvor alt kan forandre seg – til en virkelighet der vi, som individer og som samfunn, har muligheten til å skape noe helt nytt.

Hvem er de som reiser med den røde brorskapet?

Tansman og Garth reiste gjennom landskapet i stillhet, den ene mer nervøs enn den andre, begge mer eller mindre på vei til å møte skjebnen. Når de møtte den røde broren, Boris Zin, og hans følgesvenn, Seniorbror Alva Abarbanel, merket Tansman umiddelbart hvordan alt rundt dem endret seg. Ikke bare var denne brorskapet mer enn hva de syntes ved første øyekast, men den tryggheten de søkte på reisen, ble umiddelbart utfordret.

En av de mest urovekkende elementene i møtet med disse to var den underliggende trusselen som Alva representerte. Hans blikk, selv i stillhet, bar en intensitet som gjorde Tansman ukomfortabel. Boris snakket fritt om Alvas tilstand – hans bønn om stillhet og hans bånd til et “interdikt av stillhet” – men det var tydelig at det ikke bare var Alva som var fanget i en type stillhet. Tansman visste at han selv også bar på hemmeligheter, som kunne være like farlige, men som han hadde muligheten til å skjule bak sine egne ord og handlinger.

For Boris var det å stille spørsmål ikke bare en form for høflighet; det var en rettighet. Hans spørsmål var ikke ment for å utforske noe dypt personlig om de han møtte, men for å vite nok til å kontrollere, til å forstå hva som kunne være farlig eller verdifullt. Tansman svarte tørt og høflig, men hans ord var mer forsvarlige enn de kanskje skulle ha vært. Når han nevnte sin onkel, som han reiste for å hjelpe, kunne han se hvordan Boris vurderte ham – som en potensielt ubrukelig brikke i et mye større spill.

Men samtidig var det også noe mer, noe som var mer subtilt, bak ordvekslingen. Boris var en mann som ikke lot tilfeldigheter eller månefasene diktere hva som var viktig. Han snakket om et møte med Shipmen – kjettere som dekalrerte seg som barn av Prometheus, og hvordan brorskapet hadde slukt dem. Fasen av månen hadde ingenting med dette å gjøre. For ham var det alltid mer i spillet enn det som syntes å være åpenbart.

Det er viktig å merke seg at reisen til Delera, en by som fortsatt er nær, bare er et fragment av det store bildet som dette brorskapet tegner. Når Tansman og Garth kjørte gjennom de mørke veiene, ble de konfrontert med et element som ikke bare var fysisk, men også metafysisk. Utenfor deres forståelse var en større makt i spill, og den megrim som Garth nevnte, var ikke bare en sykdom. Det var et symbol på noe langt mer, en tilstand som kanskje ikke kunne forstås uten at man lot seg dykke inn i den mørke mystikken som brorskapet sto for.

Reisen deres til Delera vil ikke bare være en fysisk reise, men også en gjennomgang av personlige overbevisninger og bånd som utfordrer deres forståelse av både seg selv og de maktene som styrer deres liv. Det de møtte på veien, var bare begynnelsen. Og hva som ventet dem i Delera, kunne være langt mer avgjørende enn de hadde forestilt seg.