I dagens digitale tidsalder har utviklingen av medieøkosystemet ført til en betydelig endring i hvordan nyheter produseres, distribueres og konsumere. En av de mest markante endringene er økningen av «fake news», som er langt lettere å produsere og spre enn ekte, faktabasert journalistikk. Dette er ikke et nytt fenomen, men de teknologiske fremskrittene og de drastisk reduserte kostnadene ved distribusjon har gjort det enklere enn noensinne for fake news å spre seg i det digitale landskapet. Dette har skapt en dynamikk der ekte nyheter, produsert av tradisjonelle medieorganisasjoner, har blitt utfordret av et enormt volum av falske nyheter som kan genereres av hvem som helst, fra tenåringer på Balkan til politiske aktører med klare agendaer.

Gatekeeping-systemene som en gang hindret spredning av falsk informasjon, har blitt sterkt redusert. Tidligere var medieorganisasjoner med økonomiske ressurser og profesjonelle journalister de viktigste aktørene i å skape nyheter, og de fungerte som portvoktere for informasjonen som ble distribuert. Dette ga dem både incitament og mulighet til å verifisere informasjon og redusere risikoen for feilaktige eller villedende nyheter. Med fremveksten av internett og sosiale medier har imidlertid disse barrierene blitt drastisk redusert. Nyhetsformidling er nå tilgjengelig for hvem som helst, og de økonomiske incitamentene for å produsere ekte, faktabasert journalistikk har blitt svekket, samtidig som mulighetene for å spre falske nyheter er blitt langt større.

En av de viktigste grunnene til at fake news er så mye lettere å produsere enn ekte nyheter, er kostnadene. Ekte journalistikk krever tid, ressurser, grundig forskning og verifisering. På den annen side trenger ikke falske nyheter dette, og de kan skapes raskt og billig. Dette har ført til en situasjon der økonomiske insentiver for å produsere falsk informasjon er betydelig høyere, ettersom det ikke kreves store investeringer for å generere inntekter gjennom annonsering og deling på sosiale medier.

I tidligere tiders medielandskap, før sosiale medier og internett, ble nyheter distribuert gjennom få, kontrollert kanaler som TV-kanaler, aviser og magasiner, som alle hadde strenge gatekeeping-mekanismer. Disse kanalene opererte i et relativt lukket system, og informasjon om hvor og når annonser ble plassert var lett tilgjengelig. I dag er reklameinntektene for det meste distribuert gjennom algoritmer som styrer annonsering på nettet. Dette har ført til en situasjon der også de som driver med fake news kan utnytte algoritmene og få tilgang til annonseinntekter, som i noen tilfeller til og med kan være mer lukrative enn tradisjonell journalistikk.

Den drastiske nedgangen i gatekeeping har åpnet for en bølge av fake news-produkter som kan tiltrekke seg store mengder trafikk og generere inntekter uten mye kostnad. Dette har blitt ytterligere forsterket av sosiale medier, hvor algoritmene for distribusjon er spesielt gunstige for historier som har et sterkt potensial for viral spredning. Fake news-artikler er ofte utformet for å være ekstremt delbare og lettfattelige, noe som gjør at de kan nå et stort publikum på kort tid. Dette har ført til at forskning har vist at en stor prosentandel av trafikken til fake news-nettsteder stammer fra plattformer som Facebook, mens trafikken til legitime nyhetskilder er langt lavere.

Videre er det også viktig å merke seg at de økonomiske insentivene bak produksjonen av fake news ikke nødvendigvis er drevet av ideologi. Selv om mange eksempler på falske nyheter har en politisk agenda, finnes det utallige tilfeller der produksjonen av fake news kun har økonomisk motivasjon. Produksjonen av falsk informasjon kan skje for å tiltrekke seg annonsering, eller for å dra fordel av det store publikummet som kan skapes gjennom virale kampanjer. I etterkant av den amerikanske presidentvalget i 2016 har både Facebook og Google prøvd å ta grep for å redusere spredningen av fake news ved å stramme inn på hvem som kan annonsere på deres plattformer, men effekten har vært begrenset.

Det er også en økende bevissthet om at nyheter med en sterk partisk orientering, enten de er politisk eller ideologisk, har en tendens til å produsere mer falsk informasjon enn tradisjonelle nyhetskilder som prøver å være objektive og nøytrale. Empiriske studier har vist at kilder med en klar partisk agenda er mer tilbøyelige til å spre feilaktige eller misledende historier, og dette blir forsterket av den nye medieøkonomien som driver frem mer fragmenterte, personlige og partisanske informasjonsstrømmer.

Det er derfor viktig for både mediekonsumenter og medieprodusenter å være bevisste på hvordan denne nye mediedynamikken fungerer. Forbrukere av nyheter bør utvikle en kritisk sans for å vurdere kildenes pålitelighet og integritet, og forstå hvordan algoritmene bak sosiale medier fungerer for å fremme visse typer innhold. Samtidig er det nødvendig at medieorganisasjoner tilpasser seg den digitale virkeligheten, samtidig som de opprettholder høye etiske standarder for verifikasjon og objektivitet i rapporteringen.

Hvordan kan sosiale medieplattformer forbedre sitt ansvar for offentlig interesse?

Med den enorme skalaen og rekkevidden til moderne sosiale medieplattformer, er det et vedvarende spørsmål om disse problemene egentlig kan løses. Siva Vaidhyanathan, forfatter av Antisocial Media: How Facebook Disconnects Us and Undermines Democracy, uttrykker dette dystert i et intervju med The Atlantic: «Det finnes ingen reform... Vi er fortapt.» Det er mulig han har rett, men det er fortsatt for tidlig å kaste inn håndkleet. Denne teksten tar utgangspunkt i premisset at det er rom for forbedringer, og gjennomgår nåværende initiativer og tiltak som forsøker å bringe et sterkere fokus på offentlig interesse i driften av disse plattformene.

Plattformenes egeninnsats for å håndtere disse problemene har vært et viktig første skritt. De har forsøkt å omfavne rollen som medieselskaper, og anerkjenne sine forpliktelser til å beskytte den globale offentligheten. Dette har ført til tiltak som har som mål å redusere spredningen av desinformasjon, motvirke filterbobler og beskytte brukernes data. Noen av disse initiativene har blant annet rettet seg mot å forhindre at falske nyhetssider tjener penger gjennom annonsering på disse plattformene. For eksempel har både Google og Facebook fjernet kjente nettsteder som sprer falske nyheter fra sine annonse-nettverk. Google har også utvidet sine kriterier for ekskludering til å inkludere nettsteder som utgir seg for å være legitime nyhetssider.

Det er imidlertid ikke nok å bare hindre at disse nettstedene får annonseinntekter. Forskning har vist at de har flyttet til andre annonse-nettverk som er mindre strenge, og de bruker annonser som ser ut som nyhetsartikler. Denne strategien utfordrer hvordan annonseøkonomien kan bidra til å bekjempe desinformasjon, og understreker at tiltakene som er innført så langt, ikke nødvendigvis er tilstrekkelige.

Et annet viktig tiltak har vært å gi brukerne mer informasjon om kildene til innholdet de blir eksponert for. Google, Facebook og Twitter har introdusert "tillitindikatorer" – standardiserte merker utviklet av en tverrpolitisk konsortium av nyhetsorganisasjoner – som skal hjelpe brukerne med å identifisere pålitelige nyhetskilder. Dette er et forsøk på å skape et kvalitetsmål for nyhetsforbrukere, og håpet er at disse indikatorene vil hjelpe brukerne å gjøre bedre valg når det gjelder hvilke kilder de stoler på.

YouTube har gått videre med workshops for unge mennesker om hvordan de kan gjenkjenne falske nyheter og unngå filterbobler. De har også begynt å vise «informasjons-klynger» i videoene, som viser lenker til faktabaserte innholdssider, som for eksempel Wikipedia-artikler, ved siden av videoer som inneholder konspirasjonsteorier. Twitter har implementert varsler til mer enn en halv million brukere som har interagert med automatiserte kontoer knyttet til russisk innblanding i valget i 2016, for å informere dem om at de hadde vært eksponert for desinformasjon.

Men slike tiltak, til tross for deres gode intensjoner, har ikke alltid hatt ønsket effekt. For eksempel, etter valget i 2016, samarbeidet Facebook med tredjeparts faktasjekkere for å merke nyheter som «omtvistede» i brukerens nyhetsfeed, hvis to separate faktasjekkingsorganisasjoner vurderte historien som falsk. Til tross for dette merket, viste det seg at merking av disse historiene ikke nødvendigvis førte til mindre deling eller konsum av desinformasjon. Noen konservative brukere reagerte til og med ved å dele «omtvistede» historier for å motarbeide det de oppfattet som et forsøk på å dempe deres synspunkter.

Etter evalueringen av merkesystemet endret Facebook tilnærmingen. De omkonfigurerte systemet som hadde til hensikt å gjøre brukerne oppmerksomme på andre historier om samme tema ved å vise artikler fra ulike utgivere, inkludert faktasjekkere. Denne strategien har som mål å bryte ned filterbobler ved å gi brukerne tilgang til flere kilder, og dermed redusere spredningen av falske nyheter.

I etterkant av valget i 2016 har spørsmålet om hvordan algoritmer kan fungere som bedre kuratorer av nyheter, blitt mer presserende. Det er nødvendig å vurdere hvordan algoritmene kan beskytte mot filterbobler, desinformasjon og lavkvalitetsinnhold samtidig som de tjener offentlighetens interesser. Twitter har jobbet med å forbedre sine automatiserte verktøy for å identifisere og suspendere kontoer knyttet til ondsinnede aktører og roboter. YouTube har justert sin søkealgoritme for å prioritere autoritative kilder i søkeresultatene. Facebook har også integrert resultatene fra tredjeparts faktasjekking i sin algoritme for nyhetsfeeden, i et forsøk på å redusere spredningen av historier som er identifisert som falske.

Det er imidlertid viktig å forstå at algoritmer, på tross av deres forbedringer, fortsatt står overfor store utfordringer når det gjelder å balansere mellom frihet og kontroll. I noen tilfeller kan algoritmene, som er utformet for å skape mer presis informasjon, samtidig føre til økt polarisering. Hvis innholdet som prioriteres er for ensidig, kan det ytterligere isolere brukerne fra alternative perspektiver og skape ekkokamre som forsterker eksisterende meninger.

I tillegg er det essensielt å forstå hvordan økonomiske insentiver spiller en rolle i denne dynamikken. Annonsebaserte forretningsmodeller har i stor grad bidratt til at plattformer prioriterer klikking og engasjement over nøyaktighet og kvalitet på informasjonen som deles. Selv om plattformer som Facebook og Google har implementert tiltak for å bekjempe desinformasjon, vil disse tiltakene ofte bli utfordret av de økonomiske insentivene som driver plattformenes inntjening.

Hvordan algoritmer kan påvirke mangfold i medieeksponering

I mediepolitikken har det tradisjonelt vært et sterkt fokus på kildemangfold og innholdsmangfold, under antagelsen om at flere eiere og varierte innholdstilbud ville gi nye perspektiver som gjenspeiles i programmeringen. Den empiriske støtten for denne antagelsen har imidlertid ikke alltid vært klar. Begrepet eksponeringsmangfold refererer til i hvilken grad en person er eksponert for mangfoldige kilder eller innhold. I dette perspektivet vil jo flere valg som er tilgjengelige for mediebrukeren, desto mer vil de dra nytte av dette mangfoldet. Med tanke på mediestyring har mye større vekt blitt lagt på mangfold i kilder og innhold enn på eksponeringsmangfold. Historisk sett har politiske beslutningstakere forsøkt å øke mangfoldet av kilder og innhold i håp om at dette vil føre til et bredere eksponeringsmangfold. Denne tilnærmingen gjenspeiler det faktum at regulering av eksponeringsmangfold direkte kan representere et uakseptabelt inngrep i individets frihet, og er politisk betent. Derfor har beslutningstakere forsøkt å fremme kildemangfold og innholdsmangfold som en indirekte måte å fremme eksponeringsmangfold på, gjennom mekanismer som eierskapsreguleringer og innholdsreguleringer som Fairness Doctrine.

Ironisk nok har de utilsiktede konsekvensene av å diversifisere kilder og innhold vært at eksponeringsmangfold på individnivå faktisk kan bli redusert. Et betydelig antall studier har vist at mediebrukere har en tendens til å svare på et større mangfold av innhold ved å konsumere enda mer av det innholdet de allerede foretrekker. Dette er essensen av filterbobles-fenomenet—mange mennesker skaper sine egne versjoner av "Daily Me", med homogene kilder og innhold som forsterker deres etablerte preferanser og verdensbilder.

Dynamikken i sosiale medier gir imidlertid en mulighet for plattformene å være proaktive når det gjelder eksponeringsmangfold, på måter som tradisjonelle medier ikke kunne. Kombinasjonen av push og personalisering som karakteriserer sosiale medier som en plattform for nyhetslevering, betyr at plattformene vet mer om hva som må gjøres for å diversifisere en brukers medieeksponering, og har kapasitet, gjennom algoritmisk personalisering, til å "skyve" brukere i mer mangfoldige retninger. Denne evnen til å identifisere hvilke mangfoldbehov som finnes, er noe som tidligere generasjoner av innholdsleverandører ikke hadde tilgang til. Denne informasjonen, som plattformene samler om brukernes nyhetsforbruk, gjør det mulig å fylle eventuelle mangler fra både kilde- og innholdsperspektiv.

Men selve konseptet med algoritmisk personalisering har tradisjonelt vært orientert mot å tilby brukerne mer av det innholdet de allerede har konsumert, ettersom dette generelt fører til høyere engasjement. Personaliserte nyhetsfeeder har vært designet for å gjøre det lettere for brukeren å få innhold som samsvarer med deres tidligere valg. Hva personalisering derimot ikke har betydd, er å gi brukeren innhold som er markant forskjellig fra det de allerede har konsumert. Dette representerer fortsatt en form for personalisering, da algoritmene gjør beslutninger basert på brukerens tidligere preferanser. Men i en tilnærming som søker å fremme mangfold, ville algoritmene håndtere denne informasjonen på en helt annen måte.

Denne type algoritmisk tilnærming kan kanskje betraktes som algoritmisk paternalistisk, men på et vis har plattformer allerede engasjert seg i visse grader av paternalistisk kontroll, for eksempel ved å filtrere bort obsceniteter og hatprat, samt ved å erstatte omvendt kronologiske nyhetsfeeds med algoritmisk kuraterte feeds. Algoritmene reflekterer i all hovedsak valg som programmører har tatt for å strukturere og påvirke beslutningene våre. Å kombinere mangfoldsprinsipper med algoritmisk personalisering, i stedet for kun å fokusere på å møte brukerens eksisterende preferanser, kan i denne sammenhengen sees på som en mer sosialt ansvarlig tilnærming til denne funksjonaliteten.

For å forstå effekten av sosiale medier på medieøkosystemet, er det viktig å benytte mulighetene for å algoritmisk gjenopprette journalistikkens rolle i å gi oss det vi trenger, snarere enn det vi allerede ønsker. Dette er selvsagt en kompleks oppgave. Fra et offentlig interesseperspektiv er det mer gunstig for demokratiet å diversifisere en sosial mediebrukers eksponering enn å legge til rette for et smalt mediediett. Men hvordan kan dette gjøres på en god måte?

En viktig utfordring for plattformene er å unngå det som medieforskeren Sandra Braman har beskrevet som en "fetisjisering" av mangfold—denne tendensen til å verdsette mangfold i enhver form det måtte komme, uten å vurdere eventuelle grenser for mangfoldets verdi. Når det gjelder nyheter og journalistikk på sosiale medier, er det viktig å ikke falle i fellen av å fixere seg på en politisk liberal-konservativ skala. En slik tilnærming kan føre til at motstridende perspektiver gis samme status, selv når objektiv evaluering klart vil vise at et perspektiv er mer gyldig enn et annet (som for eksempel tilfellene med røyking og kreft, diskutert i kapittel 3 om Fairness Doctrine). Sosiale medier bør ikke falle i denne "Fairness Doctrine"-fellen, som noen kritikere mener at tradisjonelle medier gjorde i sin innsats for å tilby "balansert" dekning under 2016-presidentkampanjen i USA.

Målet for journalistikk bør være å tilby faktainformasjon som legger til rette for informerte beslutninger. Objektivitet og balanse er ikke nødvendigvis det samme, selv om de ofte blir forvekslet. En algoritmisk tilnærming som fremmer mangfold i nyhetsdekningen, må derfor unngå å redusere journalistikkens funksjon til å bare handle om å gi plass til politiske ideologier. Det bør heller handle om å gi brukeren tilgang til informasjon som bidrar til bedre, mer reflekterte beslutninger i samfunnet.

Hvordan lage en tradisjonell kinesisk and med aromatiske krydder
Hvordan Metaverset og Blockchain Teknologi Kan Revolusjonere Flere Sektorer
Hvordan effektivt bruke en AI for å utvikle applikasjoner: Viktige prinsipper og beste praksis