Hvordan valgordninger påvirker autoritære populistpartiers sjanser i Europa

Valgordninger spiller en viktig rolle i hvordan politiske partier får tilgang til parlamentet og, mer spesifikt, hvordan de autoritære populistpartiene klarer å kapitalisere på folkelig støtte. Spesielt har studier av europeiske valgsystemer fra 1990 til 2015 vist tydelige mønstre i hvordan ulike systemer fremmer eller hemmer veksten av slike partier. En sammenligning av stemmeandeler og antall plasser i parlamentet under ulike valgordninger kan kaste lys over disse dynamikkene.

Derimot, i systemer som benytter proporsjonale representasjonssystemer, er forholdet mellom stemmeandel og representasjon langt mer balansert. Under disse systemene, som benytter partilister eller andre metoder for å sikre at representasjonen speiler folkets stemmegivning, fikk autoritære populistpartier i gjennomsnitt 11,9 % av stemmene og 12,3 % av setene. Denne typen system gir mindre partier en mer rettferdig mulighet til å få representasjon i parlamentet, og skaper et politisk rom hvor autoritære populistiske bevegelser lettere kan vokse og få innflytelse.

Spesielt i land med blandede systemer, som Tyskland og Ungarn, ser vi en blanding av både majoritære og proporsjonale elementer. I disse landene klarte autoritære populistpartier å oppnå representasjon gjennom den proporsjonale delen av valget, selv om de ikke nødvendigvis fikk innsettelser gjennom den majoritære delen. Dette understøtter tanken om at det er den spesifikke typen valgsystem som avgjør om små partier kan få en rettferdig representasjon, eller om de vil bli systematisk diskriminert til fordel for større partier som har geografisk konsentrert støtte.

Det er også interessant å merke seg at i noen tilfeller, som med den polske Lov og Rettferdighetspartiet (PiS) og den greske SYRIZA, har partier som er sterke på den autoritære populistiske siden av spekteret, vært i stand til å nyte godt av fordelene som følger med proporsjonale representasjonssystemer, noe som gir dem en mer gunstig stemme-sete-ratio sammenlignet med de som konkurrerer under majoritære systemer. På den andre siden, i land som Storbritannia og USA, hvor majoritære systemer dominerer, er forholdet mellom stemmeandelen og setene mye mer skjevt, noe som kan hemme minoritets- og populistpartier fra å få tilstrekkelig representasjon.

Når man ser på alle disse faktorene, er det klart at valgsystemet alene ikke nødvendigvis bestemmer om autoritære populistpartier vil lykkes. Den politiske kulturen, medieklimaet og selve organiseringen av kampanjene er også viktige elementer som kan styrke eller svekke deres muligheter. For eksempel hadde UK Independence Party i Storbritannia i 2015 store problemer med å organisere grasrotkampanjer og hente inn tilstrekkelig med økonomiske ressurser for å oversette sin støtte til faktiske seter. Dette viser at, selv med en potensiell stor folkelig oppslutning, kan manglende organisering og ressurser hindre et parti i å utnytte sitt fulle potensial i valg.

Hvordan kulturelle og økonomiske faktorer påvirket Trumps støtte i 2016

Donald Trump ble valgt som president i USA i 2016, en beslutning som rystet det politiske landskapet og satte fokus på en rekke underliggende sosiale og kulturelle faktorer som preget velgerne. Trumps støtte kan i stor grad forstås gjennom en sosialpsykologisk linse, som reflekterer et bakteppe av kulturelle reaksjoner blant konservative grupper, særlig blant eldre velgere som søkte et vern mot de langsiktige samfunnsforandringene som fant sted på slutten av 1900-tallet. Hans berømte slagord "Make America Great Again" (Gjør Amerika stort igjen) appellerte sterkt til en nostalgisk følelse om en bedre tid i fortiden. For mange av hans tilhengere, spesielt blant eldre hvite menn i småby-Amerika, representerte dette en tid da samfunnet var mindre mangfoldig, den amerikanske ledelsen var ubestridt i den vestlige verden under den kalde krigen, og truslene fra terrorisme var langt unna hjemlandet.

Trumps avvisning av politisk korrekthet og hans retorikk om å returnere til en "gyllen fortid" ble også sett som et forsvar mot de endringene i normer og verdier som hadde preget amerikansk kultur, særlig i løpet av de siste tiårene. Hans kritikk av endringer i kjønnsroller, familieverdier og samfunnets holdning til minoriteter appellerte til velgere som følte at de tradisjonelle verdiene var i ferd med å bli utvannet. Denne reaksjonen, kjent som den "kulturelle tilbakegangen", kan forklare mye av den sterke støtten Trump fikk blant velgere med autoritære verdier og konservative holdninger.

Retorikken til Trump dreide seg ofte om å forsvare "amerikanske" verdier mot det han kalte "utenlandske trusler". Han angrep ofte innvandrere, muslimer, og svarte ledere, og hans politikk reflekterte disse holdningene, som å foreslå bygging av en mur mot Mexico og innføre restriksjoner på muslimske innvandrere. Samtidig hadde han en bemerkelsesverdig vennskapelig tilnærming til flere av verdens autoritære ledere, som den saudiarabiske kronprinsen Mohammed bin Salman og tyrkiske president Erdogan, og hans forhold til Russland og Vladimir Putin har vært et tema for omfattende granskning.

Kulturelle bekymringer knyttet til familieverdier, moral og nasjonal identitet ble viktige drivkrefter bak støtten til Trump, og hans velgere var ofte de som følte at de var tapt i et samfunn som ikke lenger reflekterte deres verdier. Mange av disse velgerne tilhørte eldre generasjoner, og de var overrepresentert blant de med lavere utdanning. I tillegg til kulturelle bekymringer, spilte økonomiske faktorer en viktig rolle i Trumps støttebase, særlig blant de som følte at deres økonomiske fremtid var truet av globalisering og endringer i arbeidsmarkedet.

Undersøkelser fra American National Election Study (ANES) viste at Trumps tilhengere ofte delte bestemte holdninger knyttet til moral, autoritære verdier og populistiske synspunkter. For eksempel var mange tilhengere sterke tilhengere av tradisjonelle familieverdier og var motstandere av endringer i kjønnsroller og seksuelle normer. Mange mente også at politikere generelt var ute av kontakt med folket og kun ivaretok interessene til de rike. I tillegg støttet mange av Trumps velgere ideen om en sterk leder som var villig til å bøye reglene for å få gjennomslag.

De økonomiske faktorene som bidro til Trumps støtte, inkluderte høye nivåer av arbeidsledighet, lavere husholdningsinntekt og følelser av økonomisk usikkerhet, som kunne ha blitt forsterket av globalisering og teknologiske endringer. Mange av hans velgere var særlig frustrert over endringer i arbeidsmarkedet, som den økte deltakelsen av kvinner i arbeidsstyrken, og de opplevde det som om tradisjonelle arbeidsplasser og roller var i ferd med å forsvinne.

Hva forklarer støtte til Brexit og UKIP? En analyse av autoritære, økonomiske og populistiske verdier

Autoritære holdninger måles i britiske undersøkelser gjennom en skala som tar utgangspunkt i respondenters enighet med utsagn som reflekterer respekt for tradisjonelle verdier, strengere straffer, dødsstraff for enkelte forbrytelser, lydighet til myndigheter, lovlydighet selv ved uriktige lover, og behovet for sensur for å opprettholde moralske standarder. Denne autoritær-liberal skalaen, som har vært brukt i British Election Study (BES) og British Social Attitudes-undersøkelsen siden 1992, korrelerer sterkt med klassiske målinger av sosial konformitet og lydighet fra tidligere forskning. De mest autoritære plasseres blant de øverste 20 % av skårene, mens de mest liberale blant de nederste 20 %. Denne skalaen fanger bredere sosiale verdier uten direkte referanser til spesifikke politiske saker, og unngår dermed problemet med sirkelargumentasjon eller endogenitet.

Populistiske holdninger representerer en tredje dimensjon, som i nyere studier blir målt med fokus på folkets suverenitet snarere enn bare mistillit til politiske eliter. Spørsmål som «Politikerne i parlamentet bør følge folkets vilje», «Det er folket, ikke politikerne, som bør ta de viktigste beslutningene», og «Jeg ville heller vært representert av en vanlig borger enn av en spesialisert politiker» måler denne viljen til å sette folkets interesser over etablerte institusjoner. Disse populistiske holdningene, som har blitt validert i flere europeiske land, viser seg å være viktige prediktorer for støtte til populistiske partier og modererer effekten av spesifikke politiske spørsmål.

Logistiske regresjonsanalyser fra British Election Study etter folkeavstemningen i 2016 viser at flere faktorer påvirker sannsynligheten for å stemme Leave. Generasjonsforskjeller er tydelige, med yngre velgere (millennials) mindre tilbøyelige til Leave-stemmer. Utdanningsnivå viser en klar negativ korrelasjon med Leave-stemmer; høyere utdanning reduserer sannsynligheten for Brexit-støtte. Blant sosiodemografiske faktorer har kjønn og ekteskapelig status mindre betydning, mens økonomiske forhold, som subjektiv økonomisk usikkerhet, har en mindre, men merkbar effekt.

Kulturelt sett er autoritære og populistiske holdninger kraftige prediktorer for Leave-støtte, med autoritære verdier assosiert med strengere rettshåndhevelse og tradisjonell moral, og populistiske holdninger knyttet til mistillit til etablerte politikere og vekt på folkets suverenitet. Økonomiske venstre–høyre-holdninger spiller en mindre rolle i å forklare Leave-stemmer, noe som understøtter teorien om at kulturelle og identitetsbaserte verdier er viktigere enn økonomiske grievance-faktorer i denne sammenhengen.

Det er vesentlig å forstå at verdiene som ligger til grunn for valg av parti og holdning til Brexit ikke er isolerte, men integrert i bredere mønstre av sosiale, økonomiske og kulturelle oppfatninger. Autoritære verdier handler ikke bare om rettshåndhevelse, men også om en grunnleggende oppfatning av samfunnsorden og moral. Populisme er ikke bare misnøye med eliten, men et ønske om å gjenopprette folkets direkte innflytelse. Økonomiske holdninger reflekterer hvordan individer oppfatter fordelingsrettferdighet, men er i denne konteksten sekundære til kulturelle spørsmål.

For å få en helhetlig forståelse av Brexit og tilsvarende politiske bevegelser må man anerkjenne hvordan disse tre dimensjonene – autoritære, økonomiske og populistiske – sammenveves i velgerens psykologiske landskap. Det er også viktig å se hvordan demografiske og livssyklusfaktorer påvirker disse holdningene, og hvordan verdiene utvikler seg over tid, spesielt i lys av generasjonsforskjeller.

Hvordan Immigrasjon Påvirker Autoritære og Populistiske Verdier i Europa

I løpet av de siste tiårene har mange europeiske samfunn gjennomgått fundamentale sosiale og kulturelle endringer, noe som har ført til at noen grupper opplever disse endringene som truende. Immigrasjon, spesielt fra lavinntektsland, har endret etniske sammensetninger, språk, religioner og livsstil i vestlige europeiske samfunn. Disse endringene utfordrer etablerte normer og verdier, og fremkaller reaksjoner hos de som ser på tradisjonelle normer som grunnlaget for samfunnet. Denne utviklingen har ført til at autoritære og populistiske holdninger har fått fotfeste, spesielt i land med økt innvandring.

En av de mest fremtredende faktorene som predikerer autoritære holdninger, er generasjonen som respondenten tilhører. Dette er et viktig funn som viser at alder og opplevelse av samfunnet spiller en større rolle enn andre faktorer, som etnisitet eller innvandringsholdninger. Generasjoner som har vokst opp i mer homogene samfunn, kan ha et sterkere behov for å beskytte tradisjonelle verdier, spesielt når de konfronteres med synlige endringer i befolkningens sammensetning.

På tvers av europeiske samfunn har forholdet mellom etnisk mangfold og støtte til radikale høyrepartier vært gjenstand for mye forskning. Enkelte studier har vist en svak sammenheng mellom innvandringsnivåer og støtte til autoritære og populistiske partier, mens andre har funnet en sterkere korrelasjon. I høyinntektsland som Sveits, Tyskland og Østerrike, hvor innvandringsnivåene har økt kraftig i de siste årene, har støtte til slike partier vokst betydelig. Dette er et resultat av både økonomiske og kulturelle frykter som mange har om tap av nasjonal identitet og verdier.

Blant de viktigste årsakene til at folk stemmer på populistiske partier er frykt for kulturell endring. Innvandrere som skiller seg fra majoritetsbefolkningen i hudfarge, religion, språk eller livsstil, oppfattes ofte som en trussel mot samfunnet. Dette er spesielt tydelig i land som har opplevd store endringer i etnisk sammensetning, hvor eldre generasjoner ser på disse endringene som et tegn på at tradisjonelle normer og verdier er i ferd med å forsvinne. Reaksjonen på denne frykten er ofte støtte til partier som lover å stoppe eller redusere innvandringen, og å beskytte kulturelle og sosiale normer mot det de oppfatter som en kulturell invasjon.

Men det er viktig å forstå at disse holdningene ikke nødvendigvis er basert på økonomiske bekymringer. Mange av de som har anti-immigrasjonsholdninger, ser på innvandring som en kulturell trussel, mer enn en økonomisk utfordring. Det er spesielt den raske veksten i etnisk og rasemessig mangfold som ser ut til å være nært knyttet til autoritære og populistiske holdninger. Det er derfor viktig å skille mellom de som er bekymret for økonomiske konsekvenser av innvandring, og de som frykter de kulturelle endringene som følger med det.

Imidlertid er det også viktig å merke seg at til tross for at innvandring er en betydelig faktor i å forme autoritære holdninger, er det ikke den eneste faktoren. En stor del av støtte til populistiske partier kan også spores til generasjonens erfaringer. De som har vokst opp med en mer homogen befolkning og har sett raske endringer i samfunnet, føler ofte at deres kulturelle verdier er truet. Denne generasjonsbaserte frykten for endring kan dermed være en kraftigere indikator på autoritære holdninger enn de faktiske demografiske endringene i samfunnet.

Samlet sett er det tydelig at innvandring har en kompleks og dyptgående innvirkning på holdninger i europeiske samfunn. Reaksjonene er ikke kun knyttet til de praktiske utfordringene ved innvandring, men også til en mer fundamentalt kulturell bekymring om samfunnets fremtid. For å forstå den økende støtten til populistiske og autoritære partier, må man derfor se på hvordan disse kulturelle fryktene spiller en rolle, særlig blant eldre generasjoner som føler at deres samfunn er i ferd med å forandre seg for raskt.

Endringene i Europa er langt fra enkle å forstå, og de kan ikke forklares bare ved økonomiske eller politiske faktorer. Det er de dypereliggende kulturelle og generasjonelle forskjellene som ofte utløser støtte til autoritære og populistiske bevegelser, noe som gjør dette til et viktig tema for å forstå den politiske utviklingen i Europa.

Hva former autoritære og libertarianske populistpartier i Europa?

Autoritære-populistiske partier, som for eksempel det norske Fremskrittspartiet (FrP), det svenske Sverigedemokraterna (SD) og det finske Sannfinländarna, representerer en tydelig motstand mot det etablerte politiske systemet og de dominerende liberale verdiene. Disse partiene kombinerer et sterkt populistisk budskap med autoritære holdninger, spesielt i spørsmål om innvandring, nasjonalisme og kulturelle verdier. Ved å fremme et politisk program som appellerer til tradisjonelle verdier og nasjonal suverenitet, klarer disse partiene å tiltrekke seg velgere som føler seg oversett av det etablerte politiske systemet. I Skandinavia har partier som Fremskrittspartiet og Sverigedemokraterna benyttet seg av en kombinasjon av innvandringskritikk og populistisk retorikk for å styrke sin tilstedeværelse på den politiske arenaen.

Partiene som tilhører de autoritære og libertarianske populistiske strømningene deler noen viktige kjennetegn, til tross for deres forskjellige ideologiske fundamenter. Begge gruppene har et sterk fokus på nasjonal suverenitet, selv om de kan ha svært ulike tilnærminger til økonomi og individuell frihet. Videre har disse partiene vært flinke til å utnytte misnøye og følelser av marginalisering blant velgerne, noe som har hjulpet dem å vokse i styrke i en tid hvor det er et økende mistillit til de tradisjonelle politiske partiene.

Analysen av partienes plassering på ideologiske aksjer, som autoritær–libertariansk eller populistisk–elitistisk, kan gi et tydeligere bilde av hvordan disse partiene har utviklet seg og fått fotfeste i europeisk politikk. Når man ser på utviklingen fra 2000 til 2015, blir det klart at populisme, enten autoritær eller libertariansk, ikke bare er et marginals fenomen, men en politisk strømning som har fått betydelig innflytelse på nasjonal politikk. Dette understøttes ytterligere av ekspertenes vurderinger og avstemningresultater, som viser at partiene i disse kategoriene har klart å samle en betydelig del av velgerstøtten.

Mens autoritære-populistiske partier har fått mest oppmerksomhet på grunn av deres standpunkter på innvandring og nasjonal identitet, har libertarianske populistpartier på sin side fått støtte for deres kritikk av statens rolle i økonomien. Det er viktig å merke seg at begge disse gruppene, til tross for deres ulikheter, deler en felles mistillit til den etablerte politikken og de tradisjonelle elitene. Dette har ført til en politisk dynamikk hvor både autoritære og libertarianske populister har blitt viktige aktører på den politiske scenen i flere europeiske land.

Kategoriseringen av partiene i "store", "mindre" og "fringe" viser hvordan disse partiene har utviklet seg i forhold til valgresultater og politisk betydning. De store partiene, som Fremskrittspartiet i Norge og Fidesz i Ungarn, har klart å etablere seg som maktfaktorer i sine respektive nasjoner. Mindre partier, som for eksempel Alternative for Germany (AfD), har fortsatt betydelig innflytelse, men sliter ofte med å oppnå stabil valgoppslutning. Fringe-partier, som for eksempel det greske Golden Dawn, har ofte utfordringer med å få representasjon i parlamentene, men de kan fortsatt spille en rolle i å sette dagsorden og påvirke debatten.

For å forstå hvordan populistiske partier påvirker europeisk politikk, er det avgjørende å analysere hvordan de bruker økonomiske og sosiale kriser for å fremme sine politiske budskap. I mange tilfeller har disse partiene vært i stand til å kapitalisere på misnøye med det etablerte politiske systemet, og de har skapt en plattform for seg selv som appellerer til en befolkning som føler seg oversett eller misfornøyd med de tradisjonelle politiske partienes løsninger.