Hvordan PBM og ESWT påvirker helbredelse og betennelse: Kliniske anvendelser og betraktninger

Fotobiomodulasjon (PBM) er en terapeutisk tilnærming som benytter laserlys eller annen lysenergi for å stimulere celler og vev til å fremme helbredelse og redusere betennelse. Denne teknikken kan være spesielt nyttig i behandling av både akutte og kroniske muskel- og skjelettplager. Når det gjelder betennelse, er det avgjørende at behandlingen fokuserer på synovialkapselen, som er en viktig strukturell komponent i leddene, da det er her inflammatoriske mediatorer blir frigitt. Behandling av denne kapselen kan bidra til å redusere betennelse og smerte, og dermed støtte helbredelsesprosessen.

For effektiv PBM-behandling er det viktig at lysenergi rettes mot det aktuelle området ved å bruke riktig teknikk. En vanlig metode er punkt-til-punkt behandling, hvor laserproben holdes i ett punkt i et bestemt tidsrom før den flyttes til neste behandlingssted. Denne tilnærmingen kan kreve flere plasseringer av proben for å sikre at et tilstrekkelig energiinnhold leveres til de berørte områdene. Det finnes også en teknikk som kalles «surround», som primært brukes ved behandling av sår. Her rettes høyere doser av lysenergi mot periferien av såret, ettersom granulasjonsvev krever mindre energi for å fremme helbredelse.

Når PBM benyttes, kan man velge mellom ulike moduser av laseren: kontinuerlig, pulserende eller en kombinasjon av disse. Valg av modus kan ha forskjellige biologiske effekter. Pulsbølger, for eksempel, kan være mer effektivt ved behandling av dypere vev og sårtilheling, mens kontinuerlig bølge kan være mer gunstig ved nervevekst og regenerering. Denne dynamikken i behandlingen viser at PBM kan tilpasses for å møte spesifikke behov i pasientens helbredelsesprosess.

En annen viktig terapi som ofte anvendes i muskel- og skjelettbehandling er ekstrakorporeal sjokkbølgeterapi (ESWT). Denne behandlingsformen bruker høyenergi lydbølger for å stimulere vev og fremme helbredelse. ESWT ble først utviklet på 1980-tallet for å behandle nyrestein, men har siden blitt benyttet for behandling av en rekke muskel- og skjelettlidelser hos både mennesker og dyr. Sjokkbølgene øker blodtilførselen til det behandlede området, noe som kan bidra til å redusere smerte og fremme vevsreparasjon. ESWT kan være spesielt effektivt for å forbedre beinheling, behandling av sener og leddbånd, samt akselerere sårheling.

Selv om evidensen for bruk av ESWT hos hunder er begrenset og ofte metodologisk svakt underbygget, har flere studier vist lovende resultater, spesielt ved behandling av osteoartritt og senebetennelser. Det er viktig å merke seg at ESWT generelt tolereres godt av ikke-sedaterte pasienter, men det kan være nødvendig å ta hensyn til pasientens følsomhet for lydene som genereres av apparatet. I kliniske omgivelser er det anbefalt å bruke ørebeskyttelse for pasienter som er sensitive for lyden.

Som med alle terapeutiske behandlinger, er det essensielt å forstå at både PBM og ESWT kan ha bivirkninger og kontraindikasjoner. For PBM gjelder det å unngå bruk på åpne epifyseskiver, over gonadene eller i nærheten av kirurgiske implantater, og behandlingen skal ikke utføres på gravide pasienter eller i områder med aktiv blødning. ESWT bør unngås i områder nær store blodkar eller på lungene, da det kan føre til komplikasjoner som trombedannelse eller dannelse av bullae. Det er også viktig å påpeke at mens ESWT kan gi smertelindring i tilfeller av kreft, kan det samtidig stimulere angiogenese og potensielt fremme svulstvekst.

Det er også nødvendig å anerkjenne at disse behandlingsmetodene ikke er universelle løsninger. De bør brukes som en del av en helhetlig behandlingsplan som kan inkludere fysioterapi, medisiner og andre intervensjoner for å maksimere pasientens rehabilitering. Pasientens respons på behandlingen bør kontinuerlig vurderes, og justeringer kan være nødvendige for å optimalisere resultatene.

Hvordan terapeutiske øvelser kan forbedre bevegelses- og muskelkontroll

En enkel, men effektiv øvelse for å styrke ryggmuskulaturen er den såkalte «Cookie stretch». Pasienten står oppreist mens en behandler holder en godbit foran hodet til pasienten. Godbiten lures langsomt fra hodet mot hoften, noe som fører til at ryggmuskulaturen på motsatt side strekker seg. For å fremme spinal rotasjon kan godbiten deretter føres mot pasientens fot, og for å fremme ryggradens fleksjon, kan den føres ned mot gulvet og mellom de fremre føttene. Øvelsen kan videreutvikles ved å utføre den på ustabile underlag, eller ved å heve thorax- eller bekkenlemmene for å øke utfordringen.

En annen effektiv øvelse for å styrke kjernemuskulaturen og forbedre balanse er «Sit up and beg». I denne øvelsen starter pasienten i en sitteposisjon med beina rettet fremover. En godbit holdes over hodet til pasienten, og ved å heve godbiten opp, tvinges pasienten til å løfte de fremre lemmene, samtidig som vekten forskyves mot bekkenet for å unngå unødvendig belastning på knærne. Etter hvert som pasienten blir sterkere, kan denne øvelsen gjøres uten assistanse. En fremgangsmåte kan være å heve godbiten høyere for å oppmuntre pasienten til å strekke bakbena, og på denne måten fremme en stående posisjon.

«Slow walking» er en øvelse som fokuserer på vektbæring og balanse, hvor pasienten går sakte over stabile flater, og tvinges til å bruke alle fire lemmer for å opprettholde balansen. Hvis pasienten prøver å bære vekt på ett lem, reduseres hastigheten. Dette er en enkel teknikk som oppmuntrer til vektbæring og styrking av musklene i beina.

En videreutvikling av denne øvelsen er «Cross-legged stand», hvor pasienten hever et thoraxbein og motsatt bekkenbein, og holder denne posisjonen i et definert tidsrom. Øvelsen styrker kjernemuskulaturen og bidrar til bedre balanse og stabilitet. Økt vanskelighetsgrad kan oppnås ved å trekke lemene lengre bort fra sentrum av gravitasjonen eller ved å gjennomføre øvelsen på ustabile flater.

For mer avanserte øvelser kan man bruke en rockerboard eller wobbleboard. Når pasientens thorax- eller bekkenlemmer er plassert på disse brettene, kan behandleren langsomt begynne å bevege brettet side til side, noe som øker utfordringen for balanse og kjernemuskulatur. Ved å variere hastigheten og bevegelsens uforutsigbarhet, kan øvelsen gjøres enda mer utfordrende, og dermed bidra til økt balanse og postural kontroll.

Det er viktig å merke seg at alle disse øvelsene kan tilpasses pasientens individuelle behov, og intensiteten kan økes gradvis etter hvert som pasienten blir sterkere. Øvelsene bidrar ikke bare til å forbedre fysisk helse, men gir også økt bevissthet om kroppens bevegelser, styrker musklene og hjelper til med å forebygge skader. Når man jobber med pasienter som har muskelskjelettplager, er det viktig å bruke teknikker som er målrettet mot spesifikke muskelgrupper, samtidig som man unngår overbelastning av svekkede områder. På denne måten kan rehabiliteringen skje på en sikker og effektiv måte.

Hvordan hunders muskler tilpasser seg trening og aldring

Muskulaturen til hunder er spesielt tilpasset utholdenhetsaktiviteter, noe som er et resultat av sammensetningen av muskelfibre som domineres av type I og IIA fibre. Disse fibrene har høyere oksidativ kapasitet enn glykolytiske fibre, noe som gjør at hunder kan håndtere langvarig fysisk anstrengelse, som for eksempel utholdenhetstrening og løping over lange avstander. For eksempel, i en studie der hunder løp opptil 40 km per dag, fem dager i uken i 55 uker, ble det observert en endring i muskelfibrene. De stabiliserende musklene i bena og ryggraden viste en økning i type I-fibre, et resultat av treningen. Dette tyder på at trening kan føre til betydelige endringer i muskelstruktur og funksjon over tid, noe som understreker viktigheten av fysisk aktivitet i hundens liv.

Muskelstrukturen til ulike hunderaser viser store variasjoner, og Greyhound er et typisk eksempel. Denne rasen har omtrent 15 % mer muskelmasse og høyere muskel-til-bein-forhold enn andre raser. Greyhoundens muskler er i stor grad dominert av type II fibre, spesielt i semitendinosus-muskelen, som kan ha opptil 75–100 % type II fibre. Dette gjør Greyhounden ekstremt god til å sprinte, og forskjellen i fiberfordeling forklarer hvorfor denne rasen er så rask.

Det finnes også behandlinger som forsøker å målrette myostatin for å fremme muskelvekst, som for eksempel eggeskalltilskudd, men effekten av slike tilskudd har vist seg å være begrenset og krever ytterligere forskning. I tillegg spiller androgener og veksthormoner en rolle i reguleringen av muskelmasse, men effektene er svært arts-spesifikke. Hos hunder har disse hormonene en mindre uttalt effekt på muskelutvikling enn hos andre arter, selv om noen prestasjonseffekter kan observeres i styrke- og sprinterøvelser.

Sarkopeni er et annet viktig fenomen som bør forstås i konteksten av hundens muskulatur, spesielt ettersom de blir eldre. Sarkopeni refererer til tap av muskelmasse og styrke som skjer naturlig med aldring. Dette fenomenet innebærer både tap av muskelfibre og en reduksjon i størrelsen på eksisterende fibre. I de tidlige stadiene av sarkopeni kan muskelomkretsen være bevart, ettersom tapt muskelvev blir erstattet med fett og bindevev, men den fysiske kapasiteten vil gradvis reduseres. Som et resultat kan eldre hunder vise tegn på redusert fysisk ytelse før merkbare muskelendringer blir synlige. Det er viktig å merke seg at fysisk aktivitet kan forsinke progresjonen av sarkopeni og at noen kosttilskudd, som ursolsyre, kan ha en positiv effekt på muskelatrofi og fysisk funksjon hos eldre hunder.

Cytokiner og myokiner spiller en sentral rolle i muskelhomeostase, det vil si opprettholdelsen av muskelens struktur og funksjon over tid. Ved trening øker produksjonen av myokiner som IL-15, som kan bidra til å redusere nedbrytningen av muskelproteiner og samtidig øke fettforbrenningen. IL-6, et annet cytoklin, produseres i store mengder under fysisk aktivitet og påvirker både musklenes metabolisme og den generelle helsen. Disse biokjemiske prosessene er grunnleggende for å forstå hvordan trening og ernæring kan optimalisere muskelhelse og ytelse.