Hvordan koloniale ideer og minner former dagens holdninger til urbefolkningen i USA

I februar 2019 ble en video av tenåringer som bar "Make America Great Again"-hatter, og som omringet Nathan Phillips, medlem av Omaha-nasjonen, delt på sosiale medier og utløste stor kontrovers. Hendelsen, som først ble fremstilt som en konflikt mellom de unge mennene og Phillips, viste seg å være mer kompleks etter at flere videoer og bakgrunnsinformasjon ble tilgjengelig. Kritikere beskyldte tenåringene for deres holdninger og oppførsel, mens en motreaksjon i media søkte å beskytte dem. Dette oppstyret og de påfølgende rettssakene som fulgte, har hatt en bred innvirkning, og har synliggjort hvordan spørsmål om urbefolkningens plass i den amerikanske fortellingen fortsatt står i sentrum av nasjonens identitetsdebatt.

Det som utspilte seg denne dagen reflekterer ikke bare dagens polariserte amerikanske samfunn, men også de dypt forankrede, koloniale holdningene som fortsatt preger det. Det er et ubehagelig minne om hvordan historien, spesielt forholdet mellom europeiske kolonisatorer og urfolk, fortsatt påvirker dagens politiske og sosiale landskap. Den historiske bakgrunnen for denne hendelsen kan spores tilbake til de tidlige koloniale prosessene som i stor grad formet ideene om både "sivilisering" og dekolonisering.

I regioner som Kentucky var de historiske minnene knyttet til urfolkskriger og vold et sentralt element i fortellingene om nybyggernes modighet. For mange ble denne historien kanonisert og forenklet til en fortelling om "sivilisasjonens seier over barbarismen". Slike narrativer ble over tid en del av den nasjonale hukommelsen, og de har hatt stor innvirkning på hvordan urfolk ble og fortsatt blir sett på i moderne amerikansk kultur og politikk.

Moderne konflikter som den rundt Phillips og tenåringene med MAGA-hattene illustrerer hvordan disse historiske minnene og holdningene fortsatt lever videre. Selv i dag opprettholder mange amerikanere, som sett i kommentarene som ble delt på nettet, en forenklet og demoniserende fremstilling av urbefolkningen. Ofte blir disse holdningene presentert som svar på den oppfattede trusselen om kulturelt eller politisk tap, som i de mange uttrykkene for hvit "offerrolle" som stadig kommer til uttrykk i dagens politiske debatter. Det er en mentalitet som stammer fra en lang tradisjon av vold og erindringer om tap, som strekker seg langt tilbake til kolonitiden.

Minner om vold og konflikter fra kolonitiden er ofte formidlet gjennom muntlige historier som gjenspeiler de følelsesmessige og subjektive perspektivene til de som opplevde dem. Disse historiene, som ble samlet av forfattere som John Shane i Kentucky på 1800-tallet, er rike på følelser som sorg, sinne og raseri. De forteller ikke bare om konkrete hendelser, men også om hvordan disse hendelsene ble tolket og rekonstruert gjennom tidens linse. For mange av de tidlige nybyggerne, var opplevelsen av vold ikke bare en fysisk hendelse, men en dyp emosjonell påkjenning som ble overlevert som en del av familiens og samfunnets kulturelle arv.

Det er viktig å merke seg at denne historiske hukommelsen ikke bare er en passiv prosess, men aktivt deltar i å forme hvordan dagens samfunn forholder seg til urbefolkningen. Når vi ser på de pågående diskusjonene rundt hendelser som den nevnte konfrontasjonen, er det klart at mye av diskusjonen bunner ut i historiske misforståelser og en manglende vilje til å konfrontere de koloniale ideene som fortsatt preger de amerikanske holdningene til urbefolkningen.

I dagens USA, preget av politisk polarisering, er disse historiske arvene fortsatt levende. De blir aktivt brukt, gjenfortalt og omdefinert for å støtte forskjellige politiske posisjoner og identiteter. De som forsvarer "Make America Great Again"-ideologien, ser ofte på denne bevegelsen som et forsøk på å gjenopprette en "hel" og "ren" nasjon, fri fra de ubehagelige spørsmålene som kolonialisme og rasial undertrykking. På den annen side er det de som prøver å utfordre disse koloniale ideene og synliggjøre de pågående urettferdighetene mot urbefolkningen.

Hvordan handlingene til Paxton Boys i 1763 speiler utviklingen av raseholdninger mellom kolonisatorer og indianere

Handlingene til Paxton Boys i 1763 kan, som Jane Merritt argumenterer, tolkes som bevis på at kolonisatorene begynte å betrakte indianerne som beskyttere av bestemte egenskaper som rettferdiggjorde deres mord på disse folkene. Slike holdninger var imidlertid ikke vanlige på denne tiden. Ifølge John Grenier hadde rasisme mellom kolonisatorer og indianere utviklet seg i løpet av midten av det 18. århundre, men hans påstand om at raseproblemet i stor grad var løst på denne tiden er problematisk. Paxton Boys har vært gjenstand for grundige studier, ikke fordi deres handlinger var vanlige, men fordi de var eksepsjonelle. Å påstå at handlingene til denne spesifikke gruppen er et uttrykk for en varig eller utbredt rasisme ville vært et betydelig teoretisk sprang.

Da kolonisatorene begynte å bosette seg i det trans-Appalachiske området et tiår senere, brakte de med seg en rekke alternative perspektiver og holdninger som utfordret utviklingen av en enkel, anti-indianer rasistisk ideologi. På tross av det som kan virke som en dominans av rasebaserte forestillinger i enkelte deler av kolonialt Amerika, viste det seg at kolonialismen ikke nødvendigvis fremmet en universell eller ensartet rasistisk virkelighetsoppfatning. Dette fenomenet var heller ikke statisk; ideologiene som ble utviklet var ofte i konflikt med hverandre og konkurrerte om innflytelse blant de som bosatte seg i nye områder.

I denne konteksten bør vi se på hvordan raseforhold og ideologier ble formet av konkrete hendelser som Paxton Boys-massakren. Denne spesifikke hendelsen, selv om den var grusom, representerte ikke nødvendigvis en bred samfunnsmessig konsensus, men heller et ekstremt uttrykk for spenninger som eksisterte i et grenseland, hvor kolonister og indianere ofte hadde blandede, komplekse og til tider samarbeidende forhold. Samtidig var det også mange eksempler på forsoning og forsøk på å bygge bro mellom de ulike folkene.

Rasismen som skulle bli en del av den amerikanske identiteten, tok tid å utvikle seg. På 1700-tallet, og spesielt i de tidlige delene, var det et stort mangfold av holdninger til indianerne. Det fantes alt fra respekterende samarbeid, gjennom nysgjerrighet og økonomiske allianser, til den grusomheten som ble manifestert gjennom handlingene til Paxton Boys. Den ideologiske kampen om hvordan man skulle forholde seg til indianerne, og hva slags plass de skulle ha i den fremtidige amerikanske nasjonen, var langt fra avgjort på denne tiden.

Det er viktig å merke seg at rasebegreper i denne perioden ikke nødvendigvis opererte på de samme måtene vi forstår dem i dag. For eksempel var begrepet "rasisme" i kolonialt Amerika ikke nødvendigvis det samme som i vår tid. Det var en blanding av etnisk forskjellsbehandling, økonomiske interesser, kulturelle stereotyper og politiske mål. Også den relative nyheten av det amerikanske eksperimentet og de ustabile forholdene i grenselandet gjorde at slike spørsmål ble behandlet mer fleksibelt, selv om det fantes mange alvorlige brudd på menneskelig verdighet.

I tillegg er det avgjørende å forstå at rasistiske holdninger ikke bare utviklet seg i forholdet mellom kolonister og indianere. De ble også utformet av etiske og økonomiske forhold som involverte slaveri, landbruk og nasjonal ekspansjon. Dette skapte en kompleks blanding av ideologiske krefter som ikke alltid kunne spores tilbake til en enkel linje av rasisme, men som likevel hadde langtgående konsekvenser for hvordan indianere ble behandlet i de kommende årene.

Hva er betydningen av blodkvanter og identitet i dagens innfødte amerikanske samfunn?

Diskusjonen rundt blodkvanter er et sentralt tema i forståelsen av identitet, tilhørighet og anerkjennelse blant innfødte amerikanske grupper. Blodkvanter refererer til et system som benytter seg av mengden "innfødt blod" i en person for å avgjøre deres status som en del av en urfolksgruppe. Dette systemet har vært gjenstand for intens debatt og har hatt stor innvirkning på hvordan personer definerer seg selv, og hvordan de blir definert av samfunnet. Denne praksisen har røtter i kolonitiden og har blitt videreført av både stater og stammer som en måte å kontrollere tilgangen til rettigheter, eiendom og kulturelle ressurser.

Historisk har blodkvanter blitt brukt til å bestemme hvem som kan identifiseres som en del av en urfolksstamme, og har ofte blitt sett på som et redskap for å utelukke de som er "for lite" innfødte. Dette har ført til at mange mennesker som føler en sterk tilknytning til sitt urfolksarv, men som kanskje ikke har nok av "innfødt blod", har blitt nektet tilgang til visse rettigheter og privilegier, som for eksempel tilhørighet til stammene, kulturelle feiringer eller rettigheter knyttet til land.

Et interessant aspekt ved blodkvanter er hvordan de påvirker individers forståelse av seg selv. I den moderne konteksten er det ikke bare et spørsmål om genetisk bakgrunn, men også om hvordan et individ navigerer sin identitet i et samfunn der spørsmål om rase og etnisitet er dypt politisert. Dette spørsmålet ble nylig tatt opp i en kort dokumentar laget av New York Times, der innfødte amerikanere deler sine erfaringer og refleksjoner rundt blodkvanter og deres innvirkning på livet deres. Dokumentaren viser hvordan mange innfødte ser på blodkvanter som en fremmedgjørende kraft, som ikke gjenspeiler deres virkelige tilknytning til kultur og historie.

Det er også viktig å merke seg at blodkvanter kan føre til at enkelte individer blir utsatt for diskriminering eller utestengelse, selv om de føler en sterk tilhørighet til sitt urfolk. Dette skjer fordi noen stammer har strenge regler for hvordan de definerer sitt medlemskap, og blodkvanter blir brukt som et mål for å avgjøre hvem som kvalifiserer til å være en del av stammen. På denne måten kan folk som har innfødt arv, men som ikke møter de nødvendige kriteriene, bli fratatt sin plass i fellesskapet.

En annen dimensjon av identitetsdebatten er knyttet til media og populærkultur, spesielt hvordan innfødte amerikanere har blitt portrettert i film og TV-serier. Fra tidlige Hollywood-filmer som fremstilte urfolksgrupper på en forvrengt og stereotyp måte, til mer nylige fremstillinger av innfødte figurer i moderne media, har bildebruken av urfolk vært gjennomgående problematisk. Film som Peter Pan og Billy Jack har deltatt i opprettholdelsen av uheldige og ofte skadelige stereotyper om innfødte mennesker. Imidlertid har nyere filmprosjekter og dokumentarer begynt å bryte med disse stereotypene og gi mer komplekse og respektfulle fremstillinger.

Det er viktig å forstå at denne kampen om identitet, anerkjennelse og representasjon i stor grad er en kamp om makt. Hvem får lov til å definere hvem som er "ekte" innfødt? Hvordan kan man sikre at de som faktisk har en direkte tilknytning til urfolkskultur og tradisjoner, får beholde sine rettigheter? Hvordan kan man skape en mer rettferdig tilnærming til medlemskap i urfolkssamfunn, som anerkjenner både genetiske og kulturelle bånd?

I tillegg er det nødvendig å ta i betraktning at samfunnet rundt urfolk også spiller en viktig rolle i hvordan identiteten deres formes. Den historiske og pågående undertrykkelsen av urfolk, både gjennom lovgivning, kolonisering og kulturell assimilering, har skapt dype sår som fortsatt påvirker dagens samfunn. Urfolk har ofte blitt tvunget til å tilpasse seg eller assimilere til majoritetskulturen, noe som har ført til et tap av språk, tradisjoner og identitet for mange. Dette er en realitet som ikke kan ignoreres i diskusjonen om blodkvanter og identitet.

I dag er det et større fokus på å fremme indianske stemmer, deres historier og deres rettigheter. Men denne prosessen er ikke uten utfordringer. Selv om det finnes et økende antall urfolksaktivister, forfattere, filmregissører og kunstnere som arbeider for å gjenopprette og styrke deres kulturelle identitet, er det fortsatt stor motstand, både innenfor de innfødte samfunnene og i samfunnet generelt, for å redefinere hva det betyr å være innfødt i dagens verden.

Hvordan Donald Trump Forholdt Seg til Indianerland: En Analyse av Konflikter og Motsetninger

I løpet av 1990-tallet, da Trump var dypt involvert i spillindustrien, møtte han motstand fra urfolks casinoer, som på mange måter overgikk hans egne forretningsimperium. Denne konkurransen vekket både misunnelse og fiendskap, og Trump startet en offentlig kampanje for å delegitimere de urfolkscasinoene han oppfattet som en trussel mot sine egne økonomiske interesser. Han angrep åpent deres identitet og påstod at de ikke "så ut som indianere" i 1993, en uttalelse som fikk bred oppmerksomhet og fordømmelse, men som også illustrerte hans tro på den myten om den "forsvunnne indianer". I hans syn var urfolk i den østlige delen av USA ikke ekte representasjoner av den opprinnelige befolkningen, noe som ytterligere bidro til å marginalisere deres rettigheter i det offentlige rom.

Trumps syn på urfolks rettigheter utviklet seg ytterligere i løpet av de neste årene. I perioden fra 2004 til 2017 var hans interesse for urfolkspolitikk nesten fraværende. Selv om hans grunnleggende holdninger til urfolks rettigheter sannsynligvis ikke endret seg i løpet av denne perioden, var han sjelden ute med offentlige uttalelser om temaet. Hans politikk var preget av en likegyldighet til urfolks interesser, og han stilte seg verken som en tilhenger eller motstander av deres rettigheter.

Trumps forhold til urfolksidentitet og suverenitet kan dermed forstås som en kamp for kontroll over narrativet. I hans øyne var det kun de urfolkene som støttet hans politiske agenda som ble ansett som legitime. I motsetning til dette, de som utfordret hans politikk, ble ansett som "falske" eller "urepresentative" for de ekte urfolksinteressene. Dette skaper et bilde av en politisk arena der urfolks rettigheter og identiteter ble brukt som et verktøy for å oppnå politiske mål, snarere enn å bli anerkjent som en del av en større kamp for rettferdighet og likhet.

Det er viktig å forstå at Trumps holdninger ikke bare reflekterte hans personlige interesser, men også den bredere politiske dynamikken i USA. Hans politiske retorikk og handlinger bidro til å styrke en form for "kolonial" syn på urfolk som ofte har vært til stede i amerikansk politikk. Trump viste seg å være en del av en lang tradisjon som har utfordret urfolks rett til selvbestemmelse, samtidig som han brukte deres politiske posisjon til å fremme sine egne økonomiske interesser. Dette viser hvordan politiske ledere, i alle historiske perioder, har brukt ulike strategier for å kontrollere, marginalisere eller anerkjenne urfolks rettigheter, alt etter deres behov for makt og støtte.

I tillegg til de politiske hendelsene og konfliktene som ble utløst av Trumps politikk, er det avgjørende å erkjenne at hans angrep på urfolks identitet og suverenitet ikke bare er et spørsmål om politisk uenighet, men også et dypere spørsmål om historisk undertrykkelse. Urfolksidentitet i USA har vært preget av en langvarig kamp for anerkjennelse og selvbestemmelse, en kamp som har pågått i århundrer og som fortsatt er relevant i dagens politiske klima.