Hvordan et Tenkende Organ for Ministeren Fungerte i Praksis

En viktig dimensjon i effektiv vitenskapelig utvikling er evnen til å omsette ideer til handling, noe som ofte krever politisk vilje og en operasjonell struktur som fremmer innovasjon. Da vi begynte vårt arbeid som en rådgivende komité for Indias statsminister, ble det klart at en viss frihet i tenkning og gjennomføring kunne være nøkkelen til suksess. I de første møtene med PM ble det klart at vi fikk muligheten til å tenke fritt, fri fra de vanlige byråkratiske begrensningene. Målet var å komme opp med innovative løsninger som kunne få stor betydning for nasjonen, spesielt innen vitenskap og teknologi (S&T).

Denne åpne tilnærmingen ble manifestert gjennom opprettelsen av en Empowered Group (EG), som bestod av sekretærer fra relevante departementer. Denne gruppen ble ansvarlig for oppfølging og implementering av våre anbefalinger. Vi gikk ut fra møtene våre med en sterk følelse av entusiasme, ettersom vi visste at toppen av regjeringen støttet våre idéer. Uavhengig av hvilke spesifikke teknologiske prosjekter eller forskningstemaer som ble diskutert, var det én fellesnevner: muligheten til å påvirke retningen for S&T-utvikling på nasjonalt nivå.

Møtene våre ble arrangert på steder som reflekterte vårt ønske om å være i nær kontakt med vitenskapelige miljøer over hele India, og ikke bare i de tradisjonelle byene som Delhi. Sammenkomsten i disse ulike institusjonene, som Indian National Science Academy (INSA) eller Department of Science and Technology (DST), ga oss et bredere perspektiv på de ulike vitenskapelige og teknologiske utfordringene som landet stod overfor. Som CNR (en viktig medlem av gruppen) understreket, var det viktig at komiteen ikke fremstod som en elitistisk enhet som skjermet seg fra det virkelige vitenskapelige miljøet.

I vårt arbeid fokuserte vi ofte på emergente teknologier og hvordan disse kunne kanalisere nye muligheter for samfunnet. Et område som fikk spesiell oppmerksomhet var fotonikk, en teknologi der lyspartikler benyttes til å transportere informasjon raskere og mer effektivt enn elektronikk. Jeg hadde gleden av å lede en studie på dette feltet, hvor vi undersøkte hvordan fotonikk kunne bli implementert i nasjonal forskning og industri. I tillegg til fotonikk diskuterte vi temaer som robotikk, parallell computing, og bærekraftig utvikling av mineraler og materialer.

Et annet viktig område som komiteen fokuserte på var transport, spesielt vannveitransport. I lys av den økende belastningen på vei- og jernbanesystemene i India, ble ideen om å utnytte eksisterende vannveier som et supplement til andre transportformer sett på som en potensielt viktig løsning. Møtene våre i Cochin og Goa resulterte i flere anbefalinger om hvordan man skulle fremme utviklingen av vanntransport, som kunne bidra til å lette trafikkbelastningen på landbaserte transportmidler.

Samtidig som vi jobbet med disse teknologiske og forskningsrelaterte anbefalingene, var det viktig å merke seg at de ikke nødvendigvis alltid fikk øyeblikkelig gjennomslag i de politiske og byråkratiske strukturene. Selv om vi kunne komme med ambisiøse anbefalinger, som å bruke de ekstreme lysforholdene ved Sydpolen for astronomisk forskning, var det ofte en lang vei fra ideen til faktisk implementering. Likevel, noen av våre forslag, som etableringen av et sol-teleskop på den indiske forskningsstasjonen Maitri i Antarktis, ble senere realisert.

Så hvordan fungerte egentlig denne tankesmien for PM? Den frie tenkningen og den ikke-byråkratiske tilnærmingen tillot oss å se på problemene fra nye vinkler og komme med løsninger som, selv om de ofte var radikale, kunne ha stor innvirkning på landets vitenskapelige og teknologiske fremtid. Det som kanskje er mest bemerkelsesverdig med denne modellen, var at den ikke lot seg hemme av politisk motstand eller byråkratiske strukturer, men hadde et klart fokus på å identifisere praktiske løsninger som kunne implementeres på tvers av sektorer.

Det er viktig å forstå at selv om ideene våre kunne være kreative og ambisiøse, var det alltid en utfordring å få dem implementert på et nasjonalt nivå. Den politiske viljen til å gjennomføre anbefalingene var et aspekt som vi måtte forholde oss til. Endringer i regjeringens struktur eller ledelse, som for eksempel endringene i sekretariatet for SAC-PM, kunne også påvirke hvordan arbeidet vårt ble gjennomført. Ikke desto mindre forble vårt arbeid en kilde til inspirasjon, og mange av de langsiktige prosjektene og initiativene som ble startet under SAC-PM, har hatt en varig innvirkning på Indias vitenskapelige og teknologiske landskap.

Hvordan IUCAA Skapte Broer Mellom Vitenskap og Samfunn: Et Eksempel på Populærvitenskap

I løpet av årene har IUCAA (Inter-University Centre for Astronomy and Astrophysics) etablert seg som et ledende forskningssenter, ikke bare i astronomi og astrofysikk, men også i formidling av vitenskap til allmennheten. Dette arbeidet startet lenge før senteret hadde sitt eget fysiske anlegg, og reflekterer en visjon som var tydelig fra begynnelsen av institusjonens historie: å bringe vitenskapen nærmere mennesker, spesielt de yngre generasjonene.

IUCAA er mest kjent for sitt arbeid med å gjøre komplekse vitenskapelige emner tilgjengelige for folk utenfor den akademiske verden. Et av de mest bemerkelsesverdige prosjektene har vært institusjonens program for vitenskapsformidling, som startet før de første bygningene til senteret var ferdigstilte. På 1990-tallet, spesielt etter 28. februar 1990, ble det etablert nasjonale vitenskapsdager som en del av deres årlige feiring av vitenskap, og dette ble raskt et populært arrangement, spesielt for skolebarn.

En tidlig drivkraft bak disse initiativene var Narayan Chandra Rana, som hadde vært en del av TIFR (Tata Institute of Fundamental Research) før han kom til IUCAA. Til tross for helseproblemer, ledet han innsatsen for å utvikle et engasjerende og lærerikt program for skolebarn, noe som ble et viktig bidrag til IUCAA. Hans tidlige død i 1996 var et stort tap for senteret, men programmene han startet har vokst og utviklet seg til å bli en hjørnestein i IUCAA.

Blant de viktigste tiltakene var et ukentlig foredragsprogram som ble startet i 1993. Her fikk skolebarn, særlig de på 8. og 9. trinn, høre foredrag fra både lokale og internasjonale eksperter. Disse foredragene, som ble holdt både på engelsk og på lokale språk som marathi og hindi, var ikke bare ment å dekke pensum, men også å utvide barnas horisonter innen vitenskap og teknologi. Auditoirene ved IUCAA ble ofte fylt til randen, og det er anslått at mer enn hundre tusen elever har deltatt i disse foredragene.

I tillegg til disse foredragene ble det introdusert et prosjektbasert sommerprogram i 1994. I løpet av skoleferiene fikk elever muligheten til å delta i ukeslange prosjekter sammen med akademikere ved IUCAA. Dette gav deltakerne hands-on erfaring med vitenskapelige metoder og forskningsprosesser. Til dags dato har mer enn 1500 elever deltatt i dette programmet, noe som har hatt en varig innvirkning på både deltakerne og deres skolearbeid.

IUCAA har også vært en aktiv deltaker i amatørastronomimiljøet. I 1991 organiserte de et nasjonalt møte for amatørastronomer, og dette førte til dannelsen av en nasjonal organisasjon for amatørastronomer i India. Dette samarbeidet har fortsatt, med ulike workshops og aktiviteter som har vært viktige for å bygge et sterkt samfunn for amatørastronomer.

I tillegg til dette har IUCAA gjennom årene arrangert en rekke offentlige foredrag, både i sitt eget auditorium og på ulike steder rundt om i byen. De har også hatt besøk fra internasjonale vitenskapsmenn og kvinner som har delt sine oppdagelser og forskning med et bredt publikum, inkludert skolebarn. Dette har vært en del av senterets langsiktige strategi for å fremme vitenskap og teknologi som en integrert del av samfunnets bevissthet.

I 2004, takket være en donasjon fra Smt. Sunitabai Deshpande, ble "Pulastya", et vitenskapsenter for barn, etablert på IUCAA. Dette senteret, som ble bygget for å huse Muktangan Vidnyan Shodhika (Science Exploratorium), har blitt en populær destinasjon for skoleelever som ønsker å lære mer om vitenskap på en interaktiv måte. Arvind Gupta, kjent for sine foredrag og vitenskapelige leker, har vært en viktig figur i formidlingen av disse programmene.

Gjennom alle disse aktivitetene har IUCAA ikke bare skapt et akademisk samfunn som er kjent for sin forskning, men også et sentrum for vitenskapelig utdanning og inspirasjon. Et annet viktig aspekt ved IUCAA sin tilnærming har vært bruken av moderne teknologi i formidlingen av vitenskap. For eksempel har de benyttet internett til å tilby skolebarn muligheten til å operere teleskoper på Mount Wilson i California, til tross for den enorme tidsforskjellen mellom India og USA. Dette har gjort det mulig for barn i Pune å utforske stjernehimmelen på en helt annen måte enn tidligere.

IUCAA har også bidratt til vitenskapens popularisering gjennom etableringen av et vitenskapspark på sitt campus i 1998. Denne parken har utstillinger som illustrerer interessante aspekter av fysikk, matematikk og astronomi, og tiltrekker seg besøkende fra hele India, spesielt skoleelever. Et populært trekk ved parken er den nøyaktige replikaen av labyrinten i Hampton Court Palace i England, som er et matematisk og fysisk utfordrende element for besøkende å utforske.

Gjennom årene har IUCAA fått anerkjennelse for sitt arbeid innen vitenskapsformidling fra både det brede publikum og vitenskapelige samfunn. Et høyt punkt i denne reisen kom i 2003, da Indias president Abdul Kalam besøkte IUCAA og interagerte med skoleelever, noe som ga programmet ytterligere prestisje. Denne oppmerksomheten har bidratt til å bygge bro mellom vitenskap og samfunnet, og har vært med på å gjøre IUCAA til et fyrtårn for vitenskapelig inspirasjon.

Hva er veien til å oppnå unike prestasjoner i et utdanningssystem?

I den perioden som førte til opptaksprøven for universitetet, var jeg som mange andre studenter, fylt med en blanding av håp og usikkerhet. Jeg hadde fått et sjeldent råd fra rektor, som kommenterte mine prestasjoner i en prøveskriving på hindi under den halvårlige testen. Denne testen ble ansett som en pekepinn på hvordan vi ville prestere i den endelige opptaksprøven. Jeg hadde fått 65 poeng av 100, og rektors kommentar var: "Med disse resultatene vil Jayant ikke få et skiller i opptaksprøven." Kommentarene hans, selv om de kunne høres negative ut, tente for første gang et håp hos meg om at det kanskje var mulig å oppnå et skiller i hindi, et språk vi hadde ansett som nesten umulig å mestre til den graden.

Den siste måneden før eksamen fikk vi forberedelsestid, og på den siste arbeidsdagen ble vi X-gradere sendt av sted av IX-gradere, sammen med lærerne. Alle fikk en krans og et ordtak, og mitt var: "Handsome is as handsome does." Det var noen taler og et gruppenfotografi. Når jeg ser på bildet i dag, undrer jeg meg over hvor alle er nå, om de fortsatt lever. Jeg har bare holdt kontakten med et par av klassekameratene mine, og de fleste lærerne er enten pensjonerte eller gått bort. Bildet vekker likevel hyggelige minner, spesielt om rektor Varma, min første hjemme-lærer Pandeji, og mine lærere i sanskrit og hindi, Kotishwar Bhattacharya og Girija Shankar Gaur, som var kjent som en dyktig cricketspiller, selv om han ofte ble eliminert raskt i kampene.

Da resultatene ble kunngjort, var det min onkel, en statistiker ved navn Vasantmama, som først gratulerte meg med å ha kommet på topp i opptaksprøven. Jeg trodde først at han tøyset, men da nyheten sank inn, spurte jeg ham i hvilke fag jeg hadde fått skiller. Svaret kom etter en telefon til eksamenskontoret: matematikk, sanskrit og hindi. Gleden over å ha fått skiller i hindi var stor, men det kom raskt en ettertanke: hvorfor hadde jeg ikke fått skiller i naturfag?

Jeg fant svaret da jeg mottok marklisten: Jeg hadde fått veldig gode resultater i fysikk og kjemi, men i kjemi-praktiske prøver hadde jeg fått bare 8 av 25. Dette trakk karakteren min ned, og jeg mistet skiller i naturfag med bare tre poeng. Min far, som var i Bombay, trøstet meg da han kom hjem og fikk vite resultatet. Han var glad for min førsteplass og spesielt for skiller i hindi, men han forsikret meg om at det ikke var viktig å bekymre seg for de tapte poengene i naturfag. Han oppfordret meg til å ikke søke om ny vurdering av de praktiske prøvene, ettersom det ikke ville føre til noe nytt.

Mange år senere, under et besøk til skolen min, fikk jeg vite fra rektor Varma at det var blitt gjort et forsøk på å få meg til å mislykkes i de praktiske prøvene. En sammensvergelse hadde forsøkt å forhindre meg i å komme på topp, ved å presse eksaminatoren til å gi meg lave poeng i de praktiske prøvene. Heldigvis for meg var passeringstærskelen 30%, ikke 33%, og jeg klarte å unngå å mislykkes med bare én poengs margin.

Skolen, lærerne og utfordringene jeg møtte underveis, minnet meg om viktigheten av å aldri ta noe for gitt, og at en ekstra innsats kan gjøre en stor forskjell, både i skolen og i livet.

I det komplekse nettverket av utdanning og prestasjoner, er det essensielt å forstå at det ikke alltid er de åpenbare faktorene som bestemmer resultatene. Mens harde fakta som karakterer er viktige, finnes det også usynlige krefter som kan påvirke utfallet – både positivt og negativt. At man kan nå sine mål til tross for motgang, kan noen ganger være et resultat av både flaks og uventede omstendigheter.

Hvordan en vitenskapsmann opplever en offisiell anerkjennelse i India

Min reise til India startet med Air India flyvning 522 til Delhi. Flyet landet presis klokken ett om natten den 1. februar, og både mine foreldre og en gammel bekjent, Thomas Cherian, sammen med en representant fra ICCR, var til stede for å ta imot meg. Mine foreldre bodde på Rajasthan House på Prithviraj Road, mens jeg var innkvartert på det femstjerners Ashok Hotel. Selv om jeg gjerne skulle ha bodd sammen med mine foreldre, ble det ansett som best at den eksisterende ordningen skulle fortsette, ettersom det var mange besøkende og journalister som skulle møte meg dagen etter.

Min første morgen i India var bemerkelsesverdig rolig, sannsynligvis på grunn av at det var søndag. Etter en avslappende natt på hotellet, spiste jeg frokost og deretter dro jeg for å besøke mine foreldre på Rajasthan House, som for det meste ble brukt av statens offentlige tjenestemenn og politikere fra Rajasthan. Den eneste avtalen den dagen var lunsj hos ICCR-direktøren, Mr. Rehaman. Lunsjen var veldig hyggelig, og Mrs. Rehaman, som opprinnelig var fra Kolhapur, kjente mange personer fra der som mine foreldre også kjente, så de hadde mye å snakke om.

Etter lunsjen fikk jeg en detaljert reiseplan for mine forelesninger. Jeg hadde tidligere foreslått noen temaer, og fra disse ble emnene til mine foredrag valgt. De fleste av dem var planlagt på universitetscampuser og andre offentlige institusjoner. Jeg spurte hvorfor B.H.U., mitt alma mater, ikke var på listen. Jeg hadde allerede mottatt flere forespørsler derfra, og Mr. Rehaman sa at han skulle prøve å få plass til det på vei tilbake fra Calcutta til Delhi, forutsatt at jeg ikke hadde noe imot å forlenge oppholdet med noen dager. Jeg godtok dette forslaget.

Min tur begynte den kvelden da vi, mine foreldre og jeg, tok Delhi Mail til Ahmedabad. Det var samme tog vi hadde brukt i 1960 på vei til Ajmer. På den gangen var toget flere timer forsinket på grunn av en ulykke, men denne gangen kom det fram til Ajmer i tide. Der ble jeg mottatt av flere prominente personer, både fordi besøket mitt var offisielt, og fordi min far hadde stor respekt og kjærlighet blant de lokale intellektuelle. Jeg tilbrakte seks dager i Ajmer, hvor vi kjørte rundt med foreldrene mine til deres favorittsteder på landet og møtte gamle venner.

Under oppholdet holdt jeg et foredrag ved Government College i Ajmer, og jeg ble overrasket over at det var en så stor tilstedeværelse. Jeg innså at dette skulle være et gjennomgående trekk ved mine foredrag på denne turen. Opprinnelig hadde jeg designet foredragene mine for en generell universitetsstudent, men jeg måtte tilpasse dem til et bredere publikum, da deltakerne var mer heterogene enn forventet. Jeg ble også feiret av Maharashtra Mandal i Ajmer, en betydelig Marathi-talende gruppe i byen.

Etter seks dager i Ajmer begynte den omfattende delen av min reise med forelesninger rundt om i India. Først Delhi, deretter Ahmedabad, Bombay, Hyderabad, Bangalore og Madras, før jeg skulle videre til Calcutta. Fra Calcutta var det planlagt at jeg skulle fly tilbake til Delhi, men dette kunne endres hvis Banaras ble lagt til i mellomtiden.

Vel tilbake i Delhi, ble det klart for meg at mitt besøk skulle bli en svært offentlig affære. Allerede hadde det blitt skrevet flere avisartikler om meg, og jeg innså at det var en fornyet interesse etter min presentasjon ved Royal Society tidligere på året. I Delhi møtte jeg både statsminister Lal Bahadur Shastri og utdanningsminister M.C. Chhagla. Møtene var varme og vennlige, og jeg fikk bekreftet deres støtte til mitt ønske om å returnere til India for videre forskning på et passende tidspunkt.

Det var ikke bare de politiske møtene som gjorde besøket mitt minneverdig, men også de utallige samtalene med akademikere, forskere og studenter over hele India. Hver forelesning og diskusjon var en påminnelse om at vitenskap og utdanning er universelle språk, som kan bygge broer på tvers av kulturer og landegrenser.