Hvordan partiskhet deler Amerika i stammer

I dagens USA er den politiske delingen blitt mer intens enn noen gang før. En av de mest påfallende tendensene er den fysiske og ideologiske separasjonen av velgere i ulike geografiske områder. For eksempel har Milwaukee County, et urbant område, blitt sterkt dominert av Demokratene, med et forhold på mer enn to til én i favør av deres parti. I kontrast er de tre forstedene rundt byen, mer enn to til én republikanske, og viser hvordan politisk orientering kan variere drastisk på tvers av bare noen få kilometer. Dette er ikke et isolert tilfelle, men en representasjon av hvordan landet er delt politisk, med klar geografisk og sosial separasjon mellom de som identifiserer seg med enten Demokratene eller Republikanerne.

Denne politiske separasjonen har skapt et sosialt landskap der amerikanere i stor grad er omringet av mennesker med samme politiske ståsted. Ifølge undersøkelser er Demokrater åtte ganger mer tilbøyelige til å si at de har flest venner som deler deres politiske syn, mens Republikanere har et forhold på seks til én. Dette skaper en verden hvor folk ikke bare velger å leve i nærheten av, men også tilbringe tid med de som deler deres politiske synspunkter, og som en konsekvens av dette, forstår de i mindre grad den andre siden. Dette fører til at mange av dagens amerikanere ikke har mange, eller noen, venner som tilhører det motsatte partiet.

Dette sosiale skille skaper ytterligere polarisering i samfunnet. De som tilhører en minoritetsgruppe i deres politiske syn, kan finne det vanskelig å uttrykke sine meninger åpent. Elisabeth Noelle-Neumann, en tysk forsker som studerte politisk stillhet, argumenterer for at mennesker, når de er i et miljø der deres meninger er i mindretall, ofte blir tause. Dette fenomenet kan observeres i USA i dag, der mange føler seg presset til å tie om deres synspunkter, særlig når de tilhører en politisk minoritet i et sterkt polarisert samfunn. Det handler ikke nødvendigvis om en totalitær stat som i Nazityskland, men om et sosialt klima der dominerende stemmer kan tvinge stillhet gjennom både kritikk og press.

En av de mest urovekkende konsekvensene av denne polariseringen er hvordan det påvirker den politiske diskursen. Når et synspunkt er dominert av den ene siden, kan det føre til at diskusjoner blir lukket på en måte som hemmer en konstruktiv debatt. Politisk korrekthet, som i utgangspunktet ble introdusert for å fremme respekt og forståelse for minoritetsgrupper, har utviklet seg til en makt som kan stenge ned diskusjoner som går på tvers av et bestemt narrativ. Eksempelet med Matt Damon, som ble kritisert for å antyde at det er en forskjell mellom alvorlig voldtekt og mer harmløse former for seksuell trakassering, illustrerer hvordan en slik kritikk kan lamme en åpen samtale om viktige problemer.

I møte med denne lukningen av diskurs, blir det viktig å huske at meninger, for å være meningsfulle, bør testes mot alternative synspunkter. Filosofen John Stuart Mill påpekte at en person som kun kjenner sitt eget synspunkt, har et svært begrenset perspektiv på verden. For å virkelig forstå virkeligheten, er det nødvendig å forstå og konfrontere de argumentene som kommer fra motsatt side. I dagens politiske klima ser det imidlertid ut til at mange amerikanere i stedet velger å forsterke sitt eget syn og ser på de som tenker annerledes som utgrensede eller urimelige.

En viktig del av dette fenomenet er hva som kalles "negativ partiskhet". I 1980, da velgerne støttet sitt eget parti, var de fortsatt i stand til å se visse verdier i de som støttet det motsatte partiet. I dag er dette synet endret. De fleste ser nå på motparten med sterke negative følelser og identifiserer seg mindre med sine egne partier enn de gjør med en ren avsky for det motsatte partiet. Undersøkelser viser at flere amerikanere nå har en sterkere aversjon mot det andre partiet enn de har en positiv holdning til sitt eget, noe som gjenspeiler den dype politiske kløften i samfunnet.

Denne gjensidige mistroen mellom partiene har vokst til et punkt der det har blitt en del av den politiske identiteten til mange amerikanere. For eksempel ser Demokrater på Republikanere som "lukket- sinnede" og "umoralske", mens Republikanere på sin side ser på Demokrater som "lat" og "intellektuelt utmattede". Uavhengig av partipolitisk tilhørighet, er begge grupper i ferd med å bli isolert i sine egne politiske ekkokamre, noe som gjør det vanskelig å se noen som helst verdi i de politiske synspunktene til den andre siden.

Politisk identifikasjon, som en gang var en pålitelig indikator på hvordan folk ville stemme, har mistet sin styrke som prediktor. Nå er det i økende grad negative følelser rettet mot det andre partiet som er den mest pålitelige indikatoren for valgresultater. I tillegg er den politiske motstanden nå så sterk at folk er villige til å støtte kandidater og ideer de egentlig ikke er enige i, bare for å hindre motstanderen i å vinne makt. Eksempelet med de evangeliske kristne i Alabama, som støttet en kandidat som hadde vært anklaget for seksuelle overgrep, er et tydelig bevis på hvordan partiskhet kan overvinne moralske standpunkter.

Som resultat av denne dype politiske splittelsen, er politiske debatter og samtaler fylt med personlige angrep og nedlatende bemerkninger. Det er ikke lenger bare et spørsmål om politiske uenigheter, men om å angripe hele karakteren og integriteten til motstanderne. Når partiskheten har nådd et slikt nivå, er det vanskelig å se en vei ut av det, med mindre begge parter er villige til å engasjere seg i en mer nyansert og åpen diskusjon.

Hvordan konflikt i mediene forsterker politisk splittelse og tribalismen i Amerika

Konflikt er en kraft som nærer seg selv, et faktum som både journalister og politikere er godt klar over. Når én politisk aktør begynner å rive i gamle sår og sette i gang nye stridigheter, begynner nyhetsmediene å reagere raskt, ofte med en forsterket og ensidig dekning av konflikten. De utfyller denne striden ved å presentere et narrativ der motsatte parter ikke bare er uenige, men nærmest blir fiender. I denne dynamikken blir et enkelt tvitring, en feid kommentar, eller en bit av provoserende retorikk nok til å generere uopphørlige overskrifter og et konstant klimaks av konflikter i nyhetene.

Når slike figurer som Trump dukker opp på den politiske scenen, får de i praksis "nøklene" til nyhetsrommene. Journalister jager hvert eneste utsagn, som ofte dreier seg om angrep på motstandere og sårbare grupper. De har samlet lister over de løgnene han har fortalt som president, og det kan være nyttig å også lage en liste over de Trump-drevne historiene som har vært med på å gi stemme til våre delte synspunkter. Politisk samarbeid, som tross alt skjer jevnlig, er ikke dekket på samme måte, og når det faktisk skjer, blir det nesten alltid nedtonet. Et eksempel på dette er når "No Child Left Behind"-loven ble vedtatt i 2001 med tverrpolitisk støtte, men fikk langt færre overskrifter enn lovgivningen som fulgte etter, som ble preget av partisankonflikt over implementeringen.

Nyhetskanalene har forsterket dette bildet. CNN, Fox og MSNBC skaper et inntrykk av at politikk er en slags krigssone, der konflikt ikke bare er sentral, men selve motoren som driver programinnholdet. Mediene tilpasser sitt innhold etter hvem som blir angrepet, men den grunnleggende mekanismen er den samme: konfliktdrevne nyheter. I mange tilfeller er mediene ikke redde for å iverksette sitt eget engasjement i konflikten. Et godt eksempel på dette er hvordan Fox News fremstilte "Black Lives Matter"-bevegelsen som en krigserklæring mot politiet.

Dette skaper et bilde hvor grupper som muslimer blir utsatt for et massivt negativt bilde i mediene. En studie har vist at negative nyhetshistorier om muslimer på TV var fire ganger mer hyppige enn positive. Samtidig får muslimer sjelden mulighet til å uttale seg selv i disse sakene. I en hel årsperiode fikk Trump sju ganger mer taletid om muslimer enn alle muslimer samlet på TV. Dette skyldes ikke nødvendigvis en intensjon om å forverre de politiske konfliktene, men en uheldig konsekvens av det konfliktdrevne journalistiske fokuset. Det er viktig å forstå at medienes fokus på konflikt ikke nødvendigvis er designet for å øke splittelsen, men det gjør nettopp det, og gjør det i stor skala.

Vi ser at dagens politiske polariserte klima, som kombinerer geografiske, rasemessige og religiøse skiller, gjør det vanskeligere å forene landet. Politikken i USA har utviklet seg til å handle like mye om identitet som om politiske plattformer. Når partiene er delt på identitetsnivå, som det er tilfellet i dag, finnes det nesten ingen mulighet for kompromiss. Feil og løgn blir unnskyldt når de kommer fra "vår side", og samarbeid blir sett på som en trussel, et potensielt bistand til motparten. Konseptet om ansvarlighet, der et parti skulle levere på sine løfter, er blitt skjøvet til side, og hovedmålet for mange politikere er å underminere den andre siden.

James Madison advarte mot de farene som uhemmet fraksjonalisme kunne føre til. I sin tidlige analyse av demokrati beskrev han hvordan ubalanse mellom grupper kan svekke staten innenfra. Når en ny regjering, som har fått makten, forsøker å reversere alt den forrige administrasjonen har gjort, fører det til ustabilitet. Politikken blir ikke lenger formet ut fra rettferdighetens prinsipper, men av de interesserte flertallets makt. Dette kan, i verste fall, føre til en splittelse hvor det ikke er plass for samarbeid, og hvor politiske skillelinjer ikke bare er uenigheter, men dypt forankrede fiendskap.

Selv om USA på mange måter har klare utfordringer foran seg, er det viktig å merke seg at det som skjer i dag ikke er bare et resultat av personlige konflikter mellom politikere, men dypere strukturelle endringer i samfunnet. Arbeidere som i mange tiår har vært vant til å ha stabile jobber ser nå disse mulighetene forsvinne, samtidig som frykten for at deres migrerende familiemedlemmer kan bli deportert, forsterker følelsen av usikkerhet. Den økonomiske og sosiale endringen er fundamentalt dyp og kan være en stor drivkraft for den politiske tribalismen vi ser i dag.

Den politiske splittelsen mellom høyre og venstre er i dag preget av to forskjellige kulturverden. På den ene siden står den eldre, hvite befolkningen, som ser på fortiden som et bedre Amerika, med en følelse av tapt privilegium og økonomisk sikkerhet. På den andre siden står den yngre, mer urbane og etnisk mangfoldige befolkningen, som søker et mer rettferdig og likeverdig samfunn, men mangler en konkret plan for å oppnå det. Begge gruppene har forskjellige virkelighetsoppfatninger, og når de møtes i politisk kamp, er det ikke lenger bare en kamp om politikken, men om hvem som definerer hva Amerika er og bør være.

Endringer i arbeid, økonomi og identitet forsterker disse konfliktene. Begge parter på de politiske ytterpunktene står i fare for å miste sine illusjoner, enten om fortiden som skal gjenopprettes, eller om en fremtid som er usikker og preget av teknologisk forandring som kan true arbeidsplasser og sosiale strukturer. For den politiske venstresiden er utfordringen å finne løsninger på de økonomiske og sosiale omveltningene som har utløst denne splittelsen, og hvordan håndtere konsekvensene av en stadig mer automatisert økonomi.