Konservasjonsturisme har blitt definert som «kommersiell turisme som gir et økologisk betydelig netto positivt bidrag til effektiv bevaring av biologisk mangfold» (Buckley 2010: 2). Begrepet har sine røtter i nødvendigheten av å adressere utfordringer knyttet til tap av biologisk mangfold, ofte forårsaket av menneskelig aktivitet og befolkningsvekst. Selv om det utgjør en svært liten del av turismen globalt, omtales det gjerne som et netto positivt bidrag både for bevaring og utvikling av lokalsamfunn (Honey 1999).

Bevaringsturisme er et komplekst felt som involverer mange interessenter, inkludert forskere, ikke-statlige organisasjoner, parkmyndigheter og lokale samfunn. Ideen om at naturreservater og beskyttede områder kun kan overleve hvis de som bor nærmest dem, også drar nytte økonomisk fra både parkene og turismen, har fått stor støtte, særlig i Afrika (Honey 1999). Denne modellen er et svar på behovet for alternative utviklingsstrategier for lokalsamfunn som lever i nærhet til noen av verdens mest biodiverse økosystemer.

En viktig påminnelse i denne sammenhengen er at ikke alle mekanismer som bidrar til bevaring av naturen har samme vekting eller effekt. Det er for eksempel stor forskjell på hvordan ulike typer turisme, som økoturisme, dyrelivsturisme og regenerativ turisme, faktisk påvirker både naturen og de lokale menneskene. Dette skyldes delvis at intensiteten og metodene for bevaringen varierer avhengig av hvilke aktører som er involvert, og hvilke mål de har.

En betydelig utfordring for bevaringsturisme er å finne en balanse mellom økonomisk utvikling og bevaringsbehov. I Sør-Amerika er for eksempel bevaringen av tropiske regnskoger sterkt påvirket av ulovlig tømmerhogst, oljeutvinning og menneskelige bosetninger (Honey 1999). Økt utvikling og menneskelig aktivitet fører til konflikter om hvordan landbruks- og utviklingsbehov kan balanseres med bevaringsmålene. Dette fører til behovet for innovative tilnærminger som ikke bare fokuserer på beskyttelse av naturen, men også på å tilby økonomiske fordeler til lokalsamfunnene.

Et eksempel på hvordan bevaringsturisme kan operere i praksis er prosjektet til World Wildlife Fund i Sichuan-provinsen i Kina, hvor lokale guider får opplæring for å forstå hvordan turistadferd kan være i samsvar med bevaringsmålene. Dette gir en alternativ økonomisk utvikling til områder som tidligere har vært utsatt for logging. På samme måte har organisasjonen Rivers Fiji i Fiji utviklet et privat reservat hvor de bruker turisme for å støtte beskyttelsen av en 18 kilometer lang elvekorridor. Dette arbeidet inkluderer alt fra økonomisk støtte til lokale myndigheter og landeiere til opplæring av guider i bevaringspraksis.

Det finnes også forskjellige modeller for bevaringsturisme som involverer direkte økonomiske insentiver til lokalsamfunnene. I slike modeller kan turistoperatører bidra til bevaring gjennom innsamlingsaktiviteter, eller ved å tilby direkte økonomiske fordeler til lokalsamfunnene, for eksempel gjennom parkavgifter, kommersielle tillatelser eller ved å tilby arbeidsplasser.

Imidlertid er det ikke uten utfordringer. Bevaringsturisme kan være utsatt for ekstern påvirkning som klimaendringer, pandemier eller politisk ustabilitet. For eksempel har Covid-19-pandemien hatt stor innvirkning på både beskyttede områder og turistindustrien globalt (Spenceley et al. 2021). Små øynasjoner som tidligere var populære turistmål, kan miste sitt attraktivitet på grunn av hyppigere stormer og ødelagte kysthabitater, noe som igjen kan påvirke den økonomiske stabiliteten til lokalsamfunnene.

Konservasjonsturisme er dermed et dynamisk felt som både gir muligheter og utfordringer. Mens det kan være et kraftig verktøy for å bevare biologisk mangfold og støtte lokalsamfunn, er det også et system med mange motstridende interesser og hensyn. For å lykkes, er det avgjørende å finne løsninger som samtidig ivaretar naturens behov og gir langsiktige økonomiske fordeler til de som er nærmest beskyttede områder.

Hvordan dyrevelferd og dyrets rettigheter påvirker turismen

Turismeindustrien har alltid hatt et nært forhold til dyr, enten de blir brukt som arbeidskraft, underholdning eller i deres naturlige habitat som en del av safari eller dyrelivsturisme. I mange tiår har dyr blitt betraktet som objekter for menneskelig nytte, enten det er for kommersiell utnyttelse eller for å gi turistene en mer spennende opplevelse. Denne holdningen har gjennomgått betydelige endringer, og i dag er det økende vitenskapelig bevis og sosial aksept for at dyr er bevisste vesener med evnen til å føle smerte, glede og frykt. Denne anerkjennelsen tvinger både turismeindustrien og samfunnet som helhet til å revurdere hvordan dyr behandles og hvilke rettigheter de bør ha.

Det er ikke lenger tilstrekkelig å anerkjenne at dyr kan føle smerte og glede. Dette innebærer en forpliktelse for menneskene som har makt over dyrene til å sikre at deres rettigheter til fysiske og psykologiske friheter blir respektert. Den såkalte "Fem friheter for dyr" er en etisk retningslinje som sier at dyr skal ha frihet fra sult og tørst, fra ubehag, fra smerte og sykdom, fra frykt og nød, og frihet til å uttrykke normal atferd. Selv om det er et skritt i riktig retning, er disse prinsippene fortsatt veldig menneskesentrerte. De er utformet for å beskytte dyrene mot menneskelig utnyttelse, men de tar ikke alltid hensyn til hva dyrene selv ønsker eller trenger for å leve et tilfredsstillende liv.

Den dominerende holdningen gjennom det 20. århundre var at dyr i stor grad manglet følelse eller bevissthet, og dermed kunne bli brukt som objekter for menneskets egen vinning. Dette synet har blant annet vært et resultat av kolonialismens syn på naturen som en ressurs som kunne utnyttes uten videre hensyn til etiske eller moralske forpliktelser. Kolonialistene så på dyrene som en del av et større sett av ressurser som kunne brukes til å opprettholde økonomiske interesser og menneskelig velstand. I dag er imidlertid dette synet i stor grad utfordret, både gjennom økt kunnskap om dyrenes sentiens og gjennom større offentlig bevissthet om deres rettigheter.

For turismeindustrien betyr dette en radikal endring. Dyrene kan ikke lenger betraktes som bare ressurser som skal utnyttes for å gi turistene en opplevelse. Fra et dyrevelferdsperspektiv innebærer dette at turismeoperatører og myndigheter må jobbe aktivt for å sikre at dyrene som brukes i turisme blir behandlet på en måte som respekterer deres naturlige atferd, behov og rettigheter. For eksempel betyr det å tilby et livsmiljø som er tilpasset deres naturlige behov, som tilstrekkelig plass og mental stimulering, og det innebærer også å minimere eventuelle belastninger som kan påføres dem som følge av menneskelig interaksjon.

På den andre siden finnes det et mer radikalt synspunkt, nemlig dyrenes rettigheter, som hevder at ingen dyr bør utnyttes i turismeindustrien i det hele tatt. Dette synet kan føre til krav om fullstendig forbud mot aktiviteter som dyrehager, safari, hestetransport for turister og til og med dyreopplevelser i naturen som involverer interaksjon mellom dyr og mennesker. Kritikere av dette synspunktet peker på at det kan ha negative konsekvenser for både økonomisk utvikling og bevaring av arter, da dyrebaserte turismeaktiviteter kan bidra til økonomisk støtte til bevaringsarbeid og samtidig øke folks bevissthet om dyrelivets behov.

I områder som Antarktis, hvor turisme har økt betydelig de siste tiårene, er det nødvendig å finne en balanse mellom turistenes ønsker og dyrevelferd. Antarktis, med sine unike dyreliv og avsidesliggende beliggenhet, har lenge vært et viktig mål for ekstremsport- og naturturisme. Turismeindustrien har utviklet retningslinjer og forskrifter for å sikre at dyrelivet i regionen ikke blir skadet. For eksempel krever det internasjonale systemet under Antarktistraktaten at all menneskelig aktivitet, inkludert turisme, gjennomgår en miljøvurdering før den finner sted. Dette er et godt eksempel på hvordan et etisk rammeverk kan anvendes for å beskytte dyrene fra uheldige konsekvenser av turismeaktivitetene.

Dyr som deltar i turismeindustrien representerer et sammensatt etisk dilemma. Vi står overfor det grundige spørsmålet om hvordan vi som mennesker skal forholde oss til dyr i vår jakt på opplevelse, underholdning og økonomisk gevinst. Mens turismeindustrien kan gi økonomiske fordeler, er det også en påminnelse om at vår utvikling og vårt ansvar som art ikke bare skal handle om vårt eget velvære, men også om å forstå og handle i tråd med de behov og rettigheter som dyrene har som bevisste skapninger. Turismens fremtid vil i stor grad avhenge av hvordan vi integrerer etisk behandling av dyr inn i praksis, og hvordan vi kan gjøre industrien mer dyrevennlig uten å gå på akkord med bærekraft og ansvar.

Hvordan mislyktes Australia i pandemihåndteringen – og hvorfor det fortsatt betyr noe
Hva kan vi lære av de store presidentene i USAs tidlige historie?
Hvordan løse komplekse integraler ved hjelp av ulike teknikker