I dagens samfunn er spørsmålet om hvordan vi kan bygge en mer rettferdig og likeverdig fremtid, både på et personlig og kollektivt nivå, en konstant utfordring. Historien, og spesielt sosialismens kamper, gir oss et kompass for å forstå de moralske valgene som må gjøres i usikre tider. Dette kompasset, som både Trotsky og Rosa Luxemburg peker på, viser oss at de midlene vi velger for å nå våre mål, ikke kan vurderes uten å ta hensyn til de spesifikke forholdene vi står overfor.

Når vi ser på hendelsene som har utspilt seg i USA, som for eksempel den sterke motstanden mot hvite nasjonalister i Boston Commons, ser vi at mobilisering og motstand er et sentralt element i kampen mot urettferdighet. Slike hendelser viser oss at det ikke finnes en enkel løsning på hvordan vi skal reagere på undertrykkelse. Det er ikke slik at "folkets makt" alltid vinner over "brannmakten", og det er heller ikke slik at vi kan anta at fienden vil gi seg bare ved å være tilstede i større antall. Den politiske konteksten, med all sin kompleksitet og usikkerhet, må tas i betraktning.

En sentral påminnelse i denne sammenhengen er at det ikke finnes noen garanti for at de valgene vi gjør i øyeblikket vil føre til en trygg og rettferdig fremtid. Dette er en del av den etiske utfordringen som møter oss i kampen for sosial rettferdighet. Trotsky peker på at selv om vi oppnår et "umiddelbart mål", vil det nødvendigvis bare bli et skritt på vei mot et videre mål. Den endelige visjonen om et rettferdig samfunn – hvor folk får etter behov og gir etter evne – kan ikke oppnås gjennom kortsiktige løsninger.

I den pågående kampen i West Virginia, hvor lærere fortsetter å kjempe for sine rettigheter, ser vi et annet eksempel på hvordan moralsk motstand fungerer. Der har lærerne, som ikke bare krevde høyere lønn for seg selv, men også for alle statens arbeidere, utløst en bredere sosial bevegelse. Dette er et tydelig eksempel på at de midlene som benyttes i kampene våre, ikke bare må være rettet mot å oppnå et spesifikt mål, men også måtte være forankret i en visjon om mer langsiktige, fundamentale endringer i samfunnet.

Men det er ikke nok å bare se på kampene som isolerte hendelser; vi må også forstå de globale sammenhengene som disse kampene inngår i. I dag står vi overfor en verdensomspennende klimakrise, og som FNs vitenskapelige panel advarer, må økonomiske systemer gjennomgå dramatiske endringer for at vi skal kunne redde planeten. Dette har også stor betydning for arbeidet som utføres av globale arbeiderklasser, ettersom det er de som vil måtte bære byrden av de økonomiske og miljømessige konsekvensene av dagens system.

Men dette peker også på den grunnleggende kontradiksjonen som kapitalismen skaper – et system som samtidig intensiverer arbeidernes makt og svekker deres solidaritet. I møte med denne kontradiksjonen kan kommunikasjon og retorikk spille en sentral rolle. I stedet for å fortsette å undervise i de moralske forskriftene som kapitalismen pålegger oss, bør vi se på standpunktene til de undertrykte og lære av deres videre bidrag til en befriende etikk. Dette er hva som gir oss håp om en bedre fremtid.

Det er ingen enkel vei til sosial rettferdighet. Alle de historiske kampene og bevegelsene som har kjempet mot urettferdighet og for et bedre samfunn har vært preget av usikkerhet, frykt og kompromisser. Men det er nettopp i denne usikkerheten at de moralske valgene vi tar, blir testet. Dette er en etikk som ikke kun handler om individuelle handlinger, men om de kollektive kreftene som kan reise seg mot urettferdighet og undertrykkelse. Den kampen som både Trotsky og Luxemburg refererte til er fortsatt like relevant i dag – det handler om valget mellom sosialisme eller barbarisme, kanskje til og med sosialisme eller utryddelse.

I lys av dagens globale utfordringer og de lokale kampene som pågår, bør vi være oppmerksomme på at moralsk handling ikke alltid gir raske resultater. Likevel er det i disse handlingene at de virkelige endringene kan begynne å formes.

Hvordan økonomisk ideologi former utdanningen: Å utfordre neokolonialisme og kapitalistisk tenkning i akademia

I møte med den vedvarende trenden av kommersialisering i høyere utdanning, spesielt i lys av den neoliberalistiske politiske agendaen som ble forsterket under Trump-administrasjonen, står vi overfor et veiskille. Et grunnleggende spørsmål som oppstår er hvordan vi kan motstå presset om å monetisere undervisningen vår og, mer alvorlig, studentene våre, ved å sørge for at vi ikke tilskyndes til å tenke på kapitalavkastning som en konsekvens av deres innsats eller analyse. Denne tilnærmingen kan virke uventet, spesielt fra en professor i virksomhetsskriving, der det økonomiske aspektet tradisjonelt er en sentral del av læringen. Likevel er det et essensielt poeng å påpeke: Studentene våre er ofte fanget i et system hvor ideen om umiddelbar profitt og investering i nettverk, både bokstavelig og metaforisk, preger deres utdanningsperspektiv.

Den ideologien som Aihwa Ong beskriver som "mobil teknologi" i neoliberalismen, understreker hvordan denne tenkningen er fleksibel og tilpasser seg politiske kontekster for å møte umiddelbare krav. Denne tilpasningsevnen gjør det mulig for neoliberalisme å penetrere utdanningssystemet, der studentene i stor grad tilbys løsninger som fokuserer på økonomisk gevinst snarere enn på lokale behov og samfunnsutfordringer. Det er derfor viktig å forstå at studentene ikke nødvendigvis er drevet av grådighet, men snarere responderer på de verdiene og modellene de blir eksponert for i både pensum og det bredere samfunn, inkludert gjennom medier som fremmer profitten som det ultimate målet.

Neoliberalismens fremvekst har, som Henry Giroux påpeker, ført til en svekkelse av civilt engasjement som en motiverende kraft. Mens samfunnsengasjement ikke er helt fraværende, finner man likevel former for motstand mot neoliberalismen, særlig i universitetsstrukturen selv. Dette kan ses i de tjeneste- og erfaringsbaserte læringsprogrammene som flere universiteter tilbyr. Et konkret eksempel på dette kan sees gjennom initiativer som Rural Literacies, der Kim Donehower og kolleger fremhever hvordan komposisjon og skriveundervisning kan ha en offentlig dimensjon som strekker seg langt utover klasserommet.

Arbeidet med samfunnsrelaterte prosjekter har lenge vært en viktig del av min egen profesjonelle utvikling. Gjennom samarbeid med ulike organisasjoner, som for eksempel Penn State University’s Student Farm, har jeg fått muligheten til å undersøke hvordan lokale samfunn forholder seg til universitetene og hvilke politiske og økonomiske faktorer som former deres samspill. Dette samarbeidet ga studentene våre en sjanse til å engasjere seg i prosjekter som ikke er drevet av rent kapitalistiske eller neoliberalistiske hensikter. Gjennom praktisk arbeid som markedsføring for et studentdrevet gårdsbruk, skapte vi et rom for å diskutere bærekraft, samfunnsansvar og de politiske dimensjonene som påvirker økonomien på lokalt nivå.

I løpet av våren 2016 jobbet studentene mine med en rekke oppgaver som inkluderte utvikling av markedsføringsmateriell, etikkretningslinjer og forretningsplaner for gården. Hensikten med prosjektet var todelt: å lære studentene om bærekraftige initiativer og å gi dem erfaring i å jobbe med prosjekter som strakte seg ut over universitetet og inn i det omkringliggende samfunnet. Dette var et forsøk på å koble sammen teori og praksis, og utforske hvordan forretningsskriving kan brukes til å utfordre den dominerende neoliberale tenkningen som ofte styrer undervisningen i økonomi og virksomhet.

For studentene ved Smeal College of Business var det viktig at de ikke bare tenkte i termer av kapitalistisk konkurranse, men i stedet ble utfordret til å vurdere hvordan økonomiske beslutninger kan påvirke ulike interessenter på måter som ikke nødvendigvis er direkte økonomisk lønnsomme. Gjennom oppgaver som krevde at studentene skrev forretningsrapporter og kommunikasjon som tok hensyn til lokale forhold, forsto de at det å skrive selv et enkelt memorandum kan være en politisk handling.

Et slikt prosjekt er langt mer enn bare et tradisjonelt service-læringstiltak. Det er et verktøy for å dekonstruere og utfordre ideologien som driver dagens kapitalistiske utdanningssystem, og for å utdanne studenter i hvordan de kan bruke sine ferdigheter på en måte som er mer sosialt bevisst og politisk informert. Slik arbeid viser at utdanning ikke bare handler om å forberede studenter for en karriere innenfor de tradisjonelle økonomiske rammene, men også om å forberede dem til å være samfunnsborgere som forstår de komplekse politiske og økonomiske dynamikkene i samfunnet.

Endtext

Hvordan kan samarbeid mellom universitetene og toårige høyskoler styrke demokratiske utdanningsidealer?

I over hundre år har en hierarkisk relasjon blitt etablert mellom universiteter og toårige høyskoler, der sistnevnte ofte har blitt sett på som en mindreverdig partner i utdanningssystemet. Denne gamle strukturen må utfordres og reimagineres, særlig når vi ser på de politiske og økonomiske realitetene som preger dagens høyere utdanning. En politisk vending i tilnærmingen til høyere utdanning er ikke bare nødvendig, men helt avgjørende for å fremme demokratiske verdier og rettferdige utdanningsmuligheter for alle.

I denne sammenhengen spiller partnerskap mellom universitetene og toårige høyskoler en kritisk rolle. Ved å inngå slike partnerskap kan universiteter dra nytte av den epistemiske autoriteten og den dype undervisningserfaringen som toårige høyskoler besitter, særlig når det gjelder arbeid med sårbare studenter. Mange av disse studentene kommer fra første generasjon, arbeidsklassebakgrunn og ulike språklige og rasemessige grupper. Det er en utrolig verdifull ressurs for utdanningssystemet, som ofte blir oversett.

I et slikt samarbeid kan studentene på toårige høyskoler få tilgang til en akademisk vei som potensielt kan føre til at de blir fremtidige majors i skrivefagene eller andre akademiske disipliner. De vil også ha muligheten til å delta i et rettferdighetsfokusert utdanningsfellesskap, som kan gi dem de verktøyene og ferdighetene de trenger for å navigere et stadig mer kompleks samfunn.

For at dette samarbeidet skal lykkes, er det nødvendig å utfordre og dekonstruere det eksisterende hierarkiske forholdet mellom universitetene og toårige høyskoler. Mange akademikere og pedagoger har påpekt hvordan den tradisjonelle oppfatningen av toårige høyskoler som mindreverdige har ført til en marginalisering av det viktige arbeidet som gjøres på disse institusjonene. En sentral utfordring ligger i å erkjenne og verdsette kunnskapen og erfaringene som toårige høyskolelærere besitter, spesielt i lys av deres sterke engasjement for studentenes suksess og deres samfunnsrolle som aktive deltagere i politiske og sosiale bevegelser.

Et annet viktig element i denne politiske vendingen er å adressere de økonomiske og strukturelle utfordringene som preger utdanningssystemet. Offentlig støtte til høyere utdanning har i mange år vært utilstrekkelig, noe som har ført til et økende gap mellom universiteter og toårige høyskoler. Denne ulikheten er ikke bare et økonomisk problem, men også et demokrati-spørsmål: Hvordan kan vi sikre at alle studenter, uavhengig av bakgrunn, har tilgang til en utdanning som gir dem reelle muligheter? Svaret ligger i å forstå at partnerskap mellom universitetene og toårige høyskoler er en måte å fremme mer rettferdige utdanningsmuligheter på.

I tillegg til de økonomiske og strukturelle utfordringene, er det viktig å erkjenne den politiske og pedagogiske rollen som toårige høyskoler spiller i det bredere utdanningssystemet. De representerer et unikt punkt for kritisk tenkning og pedagogisk innovasjon, som ofte er fraværende i mer tradisjonelle universitetsprogrammer. Lærere og akademikere på toårige høyskoler er mer enn bare undervisere; de er aktivister og samfunnsbyggere som er dedikert til å fremme utdanning som en rettighet for alle, ikke bare for de som allerede har privilegier. Dette perspektivet er essensielt for å forstå hva som må til for å bygge et mer rettferdig og demokratisk utdanningssystem.

Samfunnsmessige endringer, som den økonomiske ulikheten som preger mange av studentene ved toårige høyskoler, stiller spørsmål ved den overordnede ideen om utdanning som en universell rettighet. For å få til reelle endringer, må det ikke bare være en politisk vending, men også en pedagogisk og filosofisk. Hvordan kan utdanningssystemet tilpasses for å imøtekomme behovene til de mest marginaliserte studentene, samtidig som vi fremmer kvalitetsundervisning for alle? Løsningen ligger i et aktivt samarbeid og integrering mellom universitetene og toårige høyskoler, slik at begge institusjonene kan styrke og utvide sine pedagogiske praksiser.

Det er ikke nok å bare utfordre hierarkier i utdanningssystemet. Det kreves en aktiv innsats for å bygge partnerskap som fremmer solidaritet og felles ansvar. Universitetene må åpne for samarbeidsmodeller som er mer tilpasset de reelle behovene til studentene, særlig de som kommer fra de mest utsatte samfunnsgruppene. Uten et slikt engasjement risikerer vi å undergrave de demokratiske idealene som utdanningssystemet burde representere.

Hvordan påvirker språket i 9/11-museet vår forståelse av terrorangrepene?

I behandlingen av 9/11-terrorangrepene har språket en sentral rolle i hvordan hendelsene fremstilles og hvordan vi som besøkende forstår dem. 9/11 Memorial & Museum, som står som et symbol på nasjonal sorg og ettertanke, har møtt kritikk for hvordan det skaper et historisk narrativ som i stor grad er preget av polarisering og stereotypier, særlig når det gjelder muslimer og islam.

Språkbruken i museet er ikke nøytral. Bruken av begreper som "terrorist" og "kaprer" har blitt tradisjonelt assosiert med muslimer og deres handlinger siden terrorangrepene. For eksempel er uttrykk som "islamistiske ekstremister" eller "islamiske terrorister" hyppig brukt til å beskrive de som sto bak angrepene. Denne bruken forsterker en kobling mellom islam og voldelig ekstremisme, noe som kan bidra til å skape en stereotypi av islam som en voldelig religion. For besøkende som ikke har inngående kjennskap til situasjonen, kan dette lett føre til en forenklet og skjev forståelse der hele en milliardstor religion blir knyttet til handlingene til en ekstremistisk gruppe.

Språkbrukens betydning kan forstås gjennom kritikken av en av museets styremedlemmer, Debra Burlingame, som i flere uttalelser har demonstrert en uttalt islamofobi. Burlingame, som mistet broren sin under angrepene, har flere ganger uttrykt sin frykt for islam, og hun har selv vedgått å være islamofob. Til tross for hennes kontroversielle uttalelser, ble hun beholdt i styret, og museumledelsen nektet å trekke tilbake støtten til henne. Dette illustrerer et bredere problem i hvordan 9/11-museet håndterer kritikk: en motvilje mot å endre narrativet og en lukkethet for alternative perspektiver.

Videre er det en strukturert mangel på historisk dybde i museumets utstillinger og lydguide, som er designet for å lede besøkende gjennom en serie med fysiske minner fra 9/11-hendelsene, som stoler, stålbiter og andre gjenstander fra de sammenrastede tårnene. Denne tilnærmingen, hvor fragmenter av materielle objekter presenteres uten tilstrekkelig kontekst, kan skape en ufullstendig forståelse av hva som faktisk skjedde. Lydguiden fokuserer mer på å formidle en følelse av avslutning enn å utforske hendelsenes historiske og politiske kontekst på en grundig måte.

En av de mer problematiske aspektene ved museet er hvordan besøkende blir guidet til å assosiere terrorangrepene med islam og islamistisk ekstremisme. For eksempel finnes det undervisningsmateriell på museets nettside som ber studenter om å lage et forskningsprosjekt sammenlignet med terrorangrep utført av islamistiske ekstremister i løpet av de siste 20 årene. Denne tilnærmingen forsterker den feilaktige ideen om at terrorisme er spesifikt knyttet til islam og de som bekjenner seg til denne troen.

Akbar Ahmed, leder for avdelingen for islamske studier ved American University, peker på en viktig utfordring med språkbruken i museet: Når islam forbindes med ekstremisme, inkluderes automatisk de 1,5 milliardene mennesker som tilhører troen, som ikke har noe med terrorangrepene å gjøre. I stedet for å bruke termer som "islamistisk ekstremisme", kunne museet ha valgt mer presise og inkluderende begreper som "voldelig ekstremisme" for å unngå denne uheldige sammenblandingen.

Videre, i den guidede turen, er det et eksempel på et objekt som er plassert i museet som kan vekke visse følelser: en murstein fra Abbottabad, Pakistan, som angivelig har tilknytning til Osama bin Laden. Dette objektet, som er ment å representere en viktig del av 9/11-historien, står uten at besøkende får innsikt i de dypere politiske og militære forholdene som førte til bin Ladens tilflukt i Pakistan. Denne overfladiske behandlingen av objektene og hendelsene forhindrer at besøkende får en mer helhetlig forståelse av de komplekse årsakene bak terrorangrepene.

Det er tydelig at et museum som 9/11 Memorial & Museum ikke bare formidler informasjon, men også danner forståelsen av et av de mest dramatiske øyeblikkene i moderne historie. Derfor er det avgjørende at museet håndterer sin språkbruk og sitt historiske perspektiv på en måte som ikke perpetuerer fordommer eller misforståelser. Et museum har ansvar for å presentere en så objektiv og nyansert fremstilling som mulig, slik at besøkende kan få en mer helhetlig og informert forståelse av 9/11-hendelsene, ikke bare som et nasjonalt traume, men som et globalt fenomen med dype politiske og sosiale implikasjoner.

Hvordan ble medielandskapet i USA formet av Donald Trumps presidentskap?
Hvordan avanserte teknikker for magnetisk imaging bidrar til forståelsen av magnetiske materialer
Hva er populismens rolle i dagens politikk?
Hvordan finne retning og maksimal endring av funksjoner med gradienten