Hvordan bidro George Wallace til formingen av moderne amerikansk konservatisme?

George Wallace markerte et vendepunkt i amerikansk politikk ved å utvikle en hardtslående konservativ populisme som beholdt sin rasemessige appell, men samtidig omformet den til et bredere sosialt og kulturelt prosjekt. Han framstilte seg som forkjemper for hvite som følte seg økonomisk usikre og kulturelt truet. Mange fra lavere middelklasse og arbeiderklasse var mottakelige for hans påstander om at samfunnets elite foraktet deres tro, matvaner, arbeidsmoral og etniske identitet. Samtidig pekte han på en gruppe under dem som misunte deres suksess og var ute etter å ta både eiendom og arbeidsplasser. Wallace var innsiktsfull nok til å se at han kunne løfte den sørlige populismen til et nasjonalt plan ved å rasifisere usikkerhetene til den hvite middel- og arbeiderklassen, samtidig som han tonet ned åpen rasehets.

Wallace var klar over, til tross for offentlige benektelser, at han med sine angrep på Washington stimulerte en kraftig hvit motreaksjon. Hans foraktfulle utfall mot byråkrater som syklet til jobb, «spisse hoder» intellektuelle, feige dommere og klengete journalister var rettet mot et liberalisme som hadde gått fra New Deals regulerende og omfordelende økonomi til «sosial ingeniørkunst» for svarte og fattige. Mens det nasjonale demokratiske partiet begynte å omfavne desegregering og integrasjon, forsterket Wallace sin posisjon som talsperson for hvite som opplevde at deres livsstil og økonomiske trygghet sto på spill.

Denne perioden mellom Wallace og Ronald Reagan, som strakte seg over 16 år, formet de grunnleggende konturene i republikanernes politiske dominans. Wallace la grunnlaget, Nixon institusjonaliserte den, og Reagan samlet det i en retorikk som var fiendtlig innstilt til Washington, men unngikk direkte rasistiske appeller. I stedet ble prinsippet om et «fargeblindt» samfunn brukt til å rettferdiggjøre motstanden mot tiltak som affirmative action. Den gamle overklassekonservatismen, som var nær næringslivet, ble erstattet av en høyrefløy som oppmuntret til troen på at hvite mennesker var truet, og at landet måtte stoppe med å belønne svart «dårlig oppførsel».

Denne transformasjonen var forankret i en voksende oppfatning blant hvite velgere om at liberalerne hadde glemt dem som betalte skatt og arbeidet hardt, fordi de i økende grad støttet svarte og fattige. Det republikanske partiet lovet å beskytte disse hvite velgerne mot det de så på som uansvarlige politikere og sinte minoriteter som nektet å følge samfunnets regler. Wallace bidro til å fjerne høyresidens tidligere identitet som velstående næringslivsvenner og motstandere av fremgang, ved å innta rollen som talsmann for «vanlige hvite amerikanere» som følte seg under angrep.

I tillegg til den politiske dynamikken er det viktig å forstå hvordan denne bevegelsen kombinerte økonomisk usikkerhet, kulturell frykt og rasepolitikk til en sammenvevd fortelling. Forståelsen av denne historiske prosessen gir innsikt i hvordan politiske allianser kan formes gjennom følelser av trussel og identitet, og hvordan disse faktorene fortsatt påvirker amerikansk politikk i dag. Det illustrerer også hvordan retorikk og symboler kan forsterke eller dempe spenninger i et samfunn, og hvordan politikere navigerer disse for å bygge støtte. Det gir et perspektiv på hvorfor enkelte samfunnsgrupper opplever seg som oversett eller truet, og hvordan slike følelser kan utnyttes politisk.

Hvordan Ronald Reagan Skapte Grunnlaget for Moderne Høyreorientert Politikk i USA

Reagan-administrasjonen var et vendepunkt i amerikansk politikk. Etter hans tid som president, var det tydelig at USA hadde gjennomgått en dyp politisk og økonomisk transformasjon. Den radikale høyresidens fremvekst, som til en viss grad hadde blitt forberedt av tidligere presidenter, fikk sitt endelige gjennombrudd under Reagan. Grunnlaget for en ny plutokratisk ordning i landet ble lagt, og de økonomiske og sosiale forskjellene ble markant forverret.

I årene før Reagan ble president, var den hvite arbeids- og middelklassen i USA vant til å nyte godt av fordeler som var knyttet til deres dominans i arbeidsmarkedene og boligmarkedene. Segregerte nabolag, begrenset tilgang til utdanning for minoriteter og arbeidsplasser som holdt et klart skille mellom rasene, bidro til å opprettholde hvit overlegenhet. Denne privilegerte stillingen ble ikke bare sosialt, men også økonomisk beskyttet av lover, praksiser og institusjoner som stengte dørene for raseintegrasjon.

Den voksende innflytelsen fra borgerrettsbevegelsen og andre reformkrav truet disse etablerte strukturene, og svarte og latinoer krevde større økonomisk og politisk likhet. Reagan og hans politiske allierte på høyresiden var raske til å erkjenne at de kunne kapitalisere på de voksende bekymringene i den hvite middelklassen. Dette var ikke bare økonomiske spørsmål, men også kulturelle og sosiale. Den hvite befolkningens frykt for å miste sitt økonomiske og sosiale hegemoni ble en drivkraft i partiets politikk.

Reagan, som person, tilbød et ansikt som var mer sympatisk enn sine forgjengere. Hvor Goldwater, Wallace og Nixon alle hadde hatt problemer med å appellere til en bredere velgerbase, til tross for deres konservative politiske standpunkter, var Reagan i stand til å presentere seg som en optimistisk leder. Han lykkes med å etablere et bredt koalisjonsgrunnlag blant den hvite middelklassen og kombinere deres økonomiske frykt med kulturelle bekymringer. Høyresiden fikk en ny kraft, drevet av ideen om å beskytte "den amerikanske livsstilen" mot påståtte trusler fra minoriteter og innvandrere.

Et viktig trekk ved Reagans politiske plattform var hans antipatier mot det som han så som statlig regulering og sosial omfordeling. Han appellerte til de som følte at deres velstand var truet av økt skatter og større statlig innflytelse i økonomien. Gjennom sine politiske manøvrer omdirigerte han ressursene mot de rikeste i samfunnet, samtidig som han tok avstand fra de institusjonene som tidligere hadde fremmet velferd og sosial rettferdighet for arbeiderklassen.

Gjennom Reagans politikk ble det lagt et grunnlag for de politiske dynamikkene som senere skulle forme det republikanske partiet og høyresiden i USA. Ideene om økonomisk overlegenhet, sosial konformitet og fiendskap mot minoriteter ble de dominerende drivkreftene i partiets fremtidige politikk. Regan-administrasjonens evne til å kanalisere rasistiske og økonomiske usikkerheter inn i et felles politisk prosjekt var kanskje det mest dyptgripende aspektet ved hans politiske arv.

I årene etter Reagan har flere ledende høyreorienterte politikere, som Newt Gingrich og Pat Buchanan, videreført denne ideologien, med en intensiverende retorikk som kaster minoriteter, innvandrere og til og med den brede arbeiderklassen som fiender av den "sanne" amerikanske verdien. Denne utviklingen kulminerte i Donald Trump, som på sin måte samlet de ulike fragmentene av denne høyreorienterte nasjonalismen og brakte det til et nasjonalt publikum i 2016.

Men det som er viktig å merke seg, er at denne radikale høyreorienteringen ikke var et resultat av tilfeldige politiske hendelser, men snarere et resultat av flere tiår med systematisk økonomisk omfordeling og sosial polarisering. Trump, på tross av sine retoriske overdrivelser, tok ikke opp kampen på nytt, men bygde videre på et allerede etablert fundament av frykt og misnøye.

Reagans tid i Det hvite hus kan derfor forstås som en slags begynnelse på en langsiktig endring i den amerikanske politiske og økonomiske strukturen, hvor de rike ble rikere, middelklassen opplevde stagnasjon og etniske minoriteter ble marginalisert.

Hvordan den konservative kampen for å redde Amerika ble formet

Buchanan ønsker en kamp mot det han anser som de ødeleggende kreftene i det amerikanske samfunnet, fra abort og homofile ekteskap til pornografi og rasismens mange former. Det amerikanske storhetsideal, i hans syn, bør legges til grunn for å fremme patriarkalske og nasjonalistiske verdier. Hvite kvinner bør oppmuntres til å få flere barn, og kollektive behov skal settes foran individuelle preferanser. Dette perspektivet henger sammen med en dyp skepsis til multikulturalisme, som han mener er et verktøy for å skape en uholdbar og urettferdig kultur. Ifølge ham er det en utbredt ideologi i det amerikanske samfunnet som truer dets fundamenter, og som omfavner en toleranse for minoriteter som er i direkte konflikt med flertallets interesser.

Men det er ikke bare økonomiske og politiske forhold som har fått Buchanan til å utvikle sitt syn. Han mener også at det er et dypere kulturelt sammenbrudd i Amerika som må bekjempes. Dette kulturelle sammenbruddet er en følge av at landet har blitt mer sekulært, og at de tradisjonelle verdiene knyttet til religion, moral og nasjonal identitet har blitt undergravd. Den amerikanske høyresiden, ifølge ham, trenger derfor en moralrevolusjon. I denne revolusjonen skal man kjempe mot fremveksten av venstresidens liberale normer, som er preget av en påstått toleranse for alt som er «annerledes» og som på mange måter har utvannet amerikanske tradisjoner.

Dette synet, som Buchanan legger frem, er grunnlaget for mange av de politiske impulsene som senere vil komme til å definere det som kalles "America First"-bevegelsen, et konsept som ble prominent under Donald Trump. Buchanan påpeker at økonomisk nedgang og økende arbeidsløshet, sammen med valget av Barack Obama som president, førte til en populistisk reaksjon. Mange hvite amerikanere følte seg svekket og marginalisert, og de fryktet at Amerika var i ferd med å bli noe helt annet enn det de hadde kjent.

På en annen side mener Buchanan at løsningen ikke nødvendigvis er å redusere den føderale statens makt, men å ta kontroll over den. For ham er det et spørsmål om at den konservative kampen ikke handler om å kjempe mot et stort sentralisert styre, men om å sikre at det er de rette kreftene som styrer. Republikanerne, mener han, må ta ansvar og bruke statens makt for å opprettholde tradisjonelle verdier og beskytte amerikansk identitet mot det han oppfatter som et forfall.

Den politiske kampen som Buchanan beskriver, og den misnøye han identifiserer blant mange av de hvite middelklasses velgerne, er i dag en kraft som fortsatt preger amerikansk politikk. Den er et uttrykk for en bredere bekymring om landets identitet og fremtid, en bekymring som har skapt ideologiske kløfter og som fortsatt setter rammene for de politiske diskusjonene som pågår i dag.

Viktige temaer som rasemessige spenninger, innvandringspolitikk og identitetspolitikk fortsetter å være sentrale i diskusjonene om hva som definerer Amerika, og det er klart at kampen om den kulturelle og politiske retningen til landet fortsatt er langt fra over.