Hvordan kan en karismatisk bedrager bli en folkehelt?

John R. Brinkley var hverken utdannet på de mest prestisjetunge medisinske institusjoner eller ønsket velkommen inn i det etablerte medisinske miljøet. Likevel bygget han opp et imperium – først som kvakksalver, deretter som politisk figur. Hans forakt for det etablerte systemet var ikke bare retorisk; den var eksistensiell. Den medisinske eliten forsøkte å stenge ham ute, og han svarte med å bygge sitt eget univers – drevet av populisme, religion, media og et dypere instinkt for folkets frustrasjon.

Brinkley var tidlig ute med å forstå hvordan man kunne bruke media for å bygge tillit uten å måtte fortjene det gjennom tradisjonelle kanaler. Han sendte helseråd, religiøse budskap og musikk gjennom radioen og fylte et tomrom som politikere ikke visste eksisterte. Han skapte en stemning, en forbindelse – og det overskygget de faktiske løgnene i budskapet hans. At han til slutt tapte valget på grunn av teknikaliteter – navn som ikke var skrevet nøyaktig riktig på stemmesedlene – ble brukt som bevis for at systemet var rigget mot ham. På den måten ble tapet et nytt våpen i kampen mot eliten.

Hans overflatiske, overdådige livsstil – yachter, fly, villaer – ble en manifestasjon av suksess. Det var ikke nødvendigvis viktig om rikdommen var reell, men den ble iscenesatt på en måte som resonnerte med arbeiderklassen. Han var beviset på at det gikk an å lykkes uten å bøye seg for de intellektuelle og institusjonelle kravene fra overklassen.

Brinkleys fall kom til slutt i rettssystemet, ikke i politikken. Da han saksøkte Morris Fishbein fra American Medical Association for ærekrenkelse, ble han tvunget under ed til å innrømme at operasjonene hans ikke virket og at annonseringen var løgn. Dommen kalte ham eksplisitt for en sjarlatan. Med rettsavgjørelser, ubetalte skatter og konfiskeringer falt imperiet hans sammen. Likevel fortsatte mange å tro på ham, fordi han hadde gitt dem noe konkret – radioen deres, stemmen deres, speilet deres.

Dette forholdet mellom massene og lederen er ikke først og fremst rasjonelt. Det er emosjonelt og performativt. Politikere lover lover og budsjetter. Brinkley ga dem helbredelse, musikk og håp. Trump ga dem styrke, retorisk hevn og underholdning. Begge visste at frustrerte borgere ikke nødvendigvis vil ha forklaringer; de vil ha følelser og bilder. Langsomt virkende politiske prosesser kan ikke måles i hverdagen. Derfor vinner de som gir inntrykk av øyeblikkelig effekt – selv når effekten er illusorisk.

Det er avgjørende å forstå at slike figurer ikke opererer i vakuum. De springer ut av et politisk, sosialt og kulturelt klima preget av avstand mellom folk og makt. Når samfunnets fortellinger mister forbindelsen til hverdagsopplevelser, oppstår det rom for personer som tilbyr en alternativ virkelighet – en som kjennes ekte, selv om den ikke nødvendigvis er det. Disse figurene forfører ikke bare med ord, men med iscenesettelse av et liv, et språk og et nærvær som skaper fellesskap – ikke om fakta, men om følelser.

Hvordan bruker Donald Trump wrestlingens retoriske grep i det politiske landskapet?

Donald Trump har hentet sine retoriske og performative virkemidler ikke bare fra medieverdenen, men i særlig grad fra profesjonell wrestling. For å forstå hans vedvarende appell og uvanlige tilnærming til politikk, er det avgjørende å se på hvordan han har tatt i bruk elementer fra wrestlingens teatralske univers og overført dem til den offentlige sfæren. Dette handler ikke om tilfeldige likheter, men om bevisst adopsjon av iscenesatte konflikter, hyperbolsk språk og et rigid fiende-venn narrativ som ligner på dramaturgien i ringen.

Innen wrestling er grensene mellom virkelighet og fiksjon bevisst utvisket. Det som kalles kayfabe—illusionen om at alt som skjer er ekte—er en form for kontrakt mellom utøvere og publikum. Trump har brukt denne modellen som et verktøy for å skape en ny type politisk virkelighet der hans påstander og handlinger vurderes ikke ut fra deres sannhetsverdi, men ut fra deres underholdningsverdi og emosjonelle kraft. For tilhengerne fungerer dette som en forutsigbar fortelling med en kjent helt og stadig skiftende fiender, hvor kampen i seg selv er viktigere enn resultatet.

Den teatralske overdrivelsen som er essensiell i wrestling fungerer hos Trump som en strategisk metode. Han bruker språk med overdimensjonert emosjonell ladning for å katalysere lojalitet, splitte opinionen og styre medielandskapet. Hans tale er full av dikotomier, konfrontasjon og selviscenesettelse. Det er ikke tilfeldig, men en gjennomtenkt overføring av wrestlingens dramaturgi til politisk kommunikasjon.

Det Trump gjør, er å bryte ned skillet mellom scenekunst og virkelighet. Han bringer det teatralske ut av dets konvensjonelle rammer og inn i offentligheten, noe som fører til en normoppløsning i den politiske diskursen. For de som kjenner wrestlingens estetikk og retorikk, fremstår dette som kalkulert og gjenkjennelig. For andre, som ikke er kjent med wrestlingens koder, virker det som kaos eller galskap. Det er i dette spenningsfeltet at Trump har klart å mobilisere og konsolidere en lojal tilhengerskare, som ikke nødvendigvis krever konsistens eller faktabasert kommunikasjon, men som forventer kamp, konflikt og show.

Profesjonell wrestling er ikke sport i tradisjonell forstand, men et spektakel. Den er en fortolkning av samtidens moralske og sosiale konflikter, iscenesatt for et publikum som søker emosjonell resonans og sosial identifikasjon. I følge Roland Barthes er wrestling en forestilling av lidelse og kamp, og i denne metaforikken finner Trump sin scene. Ved å oversette denne performative logikken til politikk, skaper han en ny type presidentembete—et som ikke bygger på konsensus eller diplomati, men på kontinuerlig performativ konflikt og tilskuerdrevet retorikk.

Dette er en form for politisk kommunikasjon som krever aktiv deltakelse fra publikum, men ikke nødvendigvis i form av demokratisk engasjement. Snarere fungerer tilhengernes lojalitet som publikumets jubel i wrestling—en bekreftelse på helten, en fordømmelse av fienden, og en deltakelse i det narrative spill

Er virkeligheten fortsatt virkelig? Donald Trump, kayfabe og det politiske teateret

I Trumps univers er både ord og handlinger innvevd i dette spillet. Telefonen som førte til riksrett, ble av ham selv omtalt som “perfekt”, og alle anklager ble avfeid som et demokratisk påfunn. Gjentakelsen av slike påstander er ikke tilfeldig. Det påvirker hukommelse og persepsjon. Mennesker som eksponeres for partisk informasjon over tid, har tendens til å ta til seg og bevare holdningsendringer lenge etter eksponeringen.

Baudrillard har formulert at maktens eneste virkelige strategi er å "injisere det reelle" overalt – å overbevise oss om realitetens realitet, økonomiens tyngde og produksjonens nødvendighet. Når Trump insisterer på sin versjon av sannheten, er det ikke primært for å overbevise oss om hva som faktisk skjedde, men for å sementere sin fortelling som den eneste relevante. I dette ligger det en klar maktstrategi – det er ikke bare politikk, men iscenesatt virkelighet.

Trumps bakgrunn i underholdningsindustrien og hans mangeårige tilstedeværelse i WWE-universet gir innsikt i hans forståelse av offentlighet. Kayfabe er ikke begrenset til ringen; det utvider seg til mediediskursen rundt og fungerer som rammeverk for en kontinuerlig, dramatisk forestilling. Det viktigste er ikke hva som er sant, men hva som oppleves som sant.

Twitter fungerer i denne sammenheng som et moderne colosseum – et sted for umiddelbar og rå kommunikasjon, hvor tradisjonell politisk diskurs viker for emosjonelle utbrudd og performativ aggresjon. Når presidenten håner, ydmyker eller sprer feilinformasjon, er dette ikke tilfeldige utslag av temperament, men kalkulerte trekk i et narrativt spill. Det minner lite om konvensjonell politikk og langt mer om wrestlingens dramaturgi – hvor det er balansen mellom tro og tvil som holder publikum engasjert.

Studier av wrestling-fans har identifisert verdier som tilhørighet, selvrespekt og flukt fra virkeligheten. Disse korrelerer med mange av de verdiene Trump-fansen uttrykker – til tross for eller nettopp på grunn av hans provoserende atferd. Det er ikke moralsk kvalitet som avgjør støtten, men evnen til å skape emosjonell resonans. At mange overser hans affærer, løgner og fornærmelser, skyldes ikke uvitenhet, men deltagelse i et narrativ hvor slike handlinger er en del av underholdningen.

Hans roller i WWE – som både protagonist og antagonist – understreker dette. Fortellingene han deltok i, som “Battle of the Billionaires”, var tydelig fiksjon, men likevel kraftfulle. At han i 2007 ringte WWE etter en iscenesatt eksplosjon for å forsikre seg om McMahons helse, peker på en dyptliggende uklarhet mellom det virkelige og det teatrale. Når selv hovedpersonen ikke alltid skiller mellom de to, hvordan kan man da forvente at publikum skal gjøre det?

Dette reiser spørsmål om hvordan en president filtrerer informasjon og vurderer risiko. Hvis fortellinger oppleves mer håndterlige enn fakta, risikerer man at alvorlige beslutninger fattes basert på dramaturgi fremfor analyse. I wrestling vet aktørene alltid hva som er spill og hva som er virkelighet – men hva hvis Trump ikke gjør det?

Politisk ledelse krever forhandling, kompromiss og nyanser. Wrestling krever dominans, konflikt og klare fiendebilder.

Hva kan vi lære av klovner, sirkus og profesjonell bryting?

I tidligere tider hadde klovner i hoffene en helt annen rolle enn den de har i dag. Deres posisjon som "latterlige" karakterer skjulte ofte en dypere funksjon – å tale sannheten, selv når den var ubehagelig for de som hørte den. I mange europeiske hoff var klovnen en del av et system der han hadde rett til å si det ingen andre våget. En viktig rolle ble tildelt disse figurene for å gi folk et trygt rom der de kunne utfordre autoriteter og normer. På Eltz slott i Tyskland, for eksempel, ble hodene til narrene hengt på veggene i rommet der ridderne møttes, som en påminnelse om at sannheten kunne sies uten frykt for konsekvenser.

Den moderne bruken av klovnen, som ofte brukes i nedsettende termer, har endret denne rollen betraktelig. I dag er det lett å tenke på klovnen som en symbol på tull eller banality. Men det er verdt å merke seg at disse figurene i historien var langt mer enn bare humoristiske karakterer. De var i stand til å kritisere samfunnet på en måte som andre, mer etablerte personer, ikke kunne. I en tid før trykkefriheten og medieuttrykk, var klovner og narrer de eneste som hadde muligheten til å ytre sannheter som ellers ville blitt undertrykt.

Det er denne symbolikken og betydningen som kan hjelpe oss til å forstå hvorfor personer som Donald Trump, til tross for sin mangeårige kontroversielle tilstedeværelse, klarte å appellere til så mange. I likhet med klovnen i historien, har Trump i mange tilfeller evnen til å tale rett ut, til tross for at hans ord ofte kan virke ufiltrerte eller upassende. Denne rollen som "outsider" gir han en spesiell plass i det politiske landskapet, der han har evnen til å kritisere og utfordre maktstrukturer som mange føler seg undertrykt av.

En annen parallell mellom sirkus og moderne populærkultur finnes i profesjonell bryting. Profesjonell bryting har, til tross for sine røtter i sirkus og sideshow-tradisjoner, utviklet seg til en egen form for underholdning. Brytingens teatralske natur, der skuespill og drama møtes i en fysiske konkurranse, er et resultat av dens røtter i sirkusets orientering mot det spektakulære. Som i sirkuset, er brytingen avhengig av at publikum reagerer på hva som skjer i ringen. Omtrent som i teatralsk kunst, er brytere ment å skape en følelsesmessig reaksjon hos sitt publikum – det er ikke nødvendigvis viktig hvem som vinner eller taper, men hvordan de spiller rollene sine.

For å forstå profesjonell bryting, må man forstå hvordan språket i sporten skaper et eget univers. Begreper som "babyfaces" (de gode) og "heels" (de onde) er del av et lukket språk, et "argot", som er et tegn på brytingens egen kultur og dens opprinnelse fra sirkusets og karnevalenes verden. Denne spesifikke terminologien skaper et avstand mellom de som er "innvidde" i denne verdenen og de som står utenfor. På samme måte som klovner i gamle hoff eller sideshow-aktører i sirkuset, fungerer brytere som de som utfordrer, provoserer og underholder i et kontrollerte rom hvor reaksjoner fra publikum er essensielle.

Denne teatralske kunstformen ble populær blant arbeidsklassen i USA, på samme måte som sirkuset var en folkefest på 1800- og 1900-tallet. Bryting tillater, på et vis, folk å uttrykke følelser som sjelden blir sett i mainstream-media eller politiske debatter. Den mannlige, arbeiderklassefiguren, som bryteren ofte representerer, balanserer mellom makt og sårbarhet, på samme måte som den klassiske klovnen utfordret makten samtidig som han befant seg utenfor samfunnet.

I denne konteksten er populistiske figurer som Trump, som omfavner teatralske teknikker fra bryting og klovnens frihet, i stand til å engasjere et publikum på en måte som overskrider tradisjonelle politiske grenser. Den emosjonelle responsen fra publikum, enten den er positiv eller negativ, er det som gir Trump og andre "outsidere" deres kraft – en kraft som kommer fra evnen til å utfordre etablerte normer på en spektakulær, teatralsk måte.