Velferdsorganisasjoner i USA ble ufrivillige aktører i kampen for innvandreres rettigheter da det politiske klimaet og nye lover på 1990-tallet begynte å slå hardt ned på ikke-dokumenterte arbeidere. Disse organisasjonene, som tradisjonelt hadde fokusert på bekjempelse av fattigdom uavhengig av etnisk eller juridisk status, ble tvunget til å forholde seg til den økende marginaliseringen av innvandrere. I Roswell, Georgia, rapporterte North Fulton Community Charities at antallet innvandrerfamilier som søkte hjelp steg fra 100 til 600 i måneden over en tiårsperiode. For direktørene i slike organisasjoner var ikke lovlig opphold avgjørende – behovet for arbeid og overlevelse ble ansett som en universell menneskerett.

Selv organisasjoner som aldri hadde sett på seg selv som forkjempere for innvandrere, begynte å utvide sine tjenester for å imøtekomme denne nye virkeligheten. Den føderale velferdsreformen fra 1996, kjent som PRWORA, bidro til å politisere forholdet mellom velferdssystemet og innvandrerbefolkningen. Etter hvert som staten trakk seg tilbake fra å støtte nyankomne, fylte lokale organisasjoner dette tomrommet – og gikk i mange tilfeller videre til å kjempe for innvandrernes rettigheter på både lokal og nasjonal politisk arena. Demografiske endringer og fiendtlige politiske tiltak gjorde dette skiftet uunngåelig.

Flere profilerte forkjempere for innvandreres rettigheter startet sin karriere nettopp innen velferdsorganisasjoner. De ble vitne til den daglige kampen for overlevelse, og hvordan restriktive tiltak fratok mennesker helt grunnleggende livsvilkår. Deres arbeid vokste ut av konfrontasjonen med systemisk urett og politiske strukturer som nektet å anerkjenne det menneskelige behovet for verdighet gjennom arbeid.

Fagforeningenes forhold til innvandrere var mer ambivalent. Historisk sett hadde mange fagforeninger – også progressive – vært skeptiske eller direkte fiendtlige til ikke-dokumenterte arbeidere. Motstanden mot uregulert arbeid og det de oppfattet som konkurranse fra "billig arbeidskraft" var dyp. Eksempelvis i Pasadena, California, motsatte The International Brotherhood of Electrical Workers seg sterkt tilstedeværelsen av dagarbeidere, som de mente underminert fagforeningens grunnleggende prinsipper.

Skepsisen ble forsterket av det faktum at mange innvandrere befant seg i uformelle arbeidsmarkeder, med høy turnover og fravær av juridisk beskyttelse – forhold som gjorde fagorganisering nærmest umulig. Som en representant for klesarbeiderforbundet i New York uttrykte det: Hvordan organisere en arbeidsstyrke som bytter arbeidsgiver og arbeidssted ukentlig?

Men dette bildet endret seg gradvis. Lokale fagforeninger med sterk tilstedeværelse av latinske medlemmer begynte å presse på for mer inkluderende politikk. Solidaritet ble et moralsk imperativ. En fagforeningsaktivist i California beskrev sitt engasjement slik: “Min grunn til å bli aktiv som latino var å åpne dørene for andre latinos.” For ham og mange andre var løsningen på sosiale problemer som utnyttelse og ustabilitet tilgang til godt betalte og rettferdige jobber.

Denne holdningen førte til en dreining. Enkelte fagforeninger begynte å eksperimentere med støtteformer for dagarbeidere – fra politisk støtte til faktisk organisering på gatehjørner. Allerede i 1999 organiserte Laborers International arbeidshjørner i Brooklyn, Queens og Bronx. Immigrantarbeidere ble redefinert – ikke som trusler, men som naturlige allierte i fagbevegelsen.

Denne utviklingen åpnet dørene for et nytt landskap av organisering. Nye arbeidslivssentre vokste frem, særlig på 1990-tallet. Disse sentrene var hybride strukturer, en blanding av grasrotorganisasjoner og fagforeningsstrategi, som rettet seg mot lavtlønte og utrygge arbeidere. De kombinerte juridisk bistand, sosial støtte og direkte aksjon med politisk mobilisering. Her ble innvandrere med uavklart eller ulovlig sta

Hvordan store stiftelser former strategier for immigrasjonsreform: Makten i økonomiske relasjoner og informasjonsdeling

Deepak Bhargava, daglig leder for CCC, var også et styremedlem i Open Society. Denne stiftelsen samarbeidet ofte med andre store aktører som Ford Foundation, Carnegie Corporation og Atlantic Philanthropies, og Bhargava var i en posisjon hvor han kunne samhandle med de mest innflytelsesrike stiftelsene i landet. Ledende stiftelser og organisasjoner i den politiske sfæren hadde dermed tett kontakt med de fremste giverne. Ali Noorani, direktør for NIF, beskrev hvordan slike relasjoner hadde stor betydning for deres arbeid: “Som en organisasjon som administrerte RIFA, hadde vi ansvar for budsjettstyring. Som en del av dette, endte vi ofte med å kommunisere med finansiererne, enten ved å svare på deres spørsmål eller regrantere og kontraktere midler til kampanjer.” Dette skjulte nettverket av informasjon og økonomisk støtte skapte et nært samarbeid mellom nasjonale organisasjoner og stiftelser.

Gjennom disse relasjonene ble informasjon delt fritt mellom organisasjoner og stiftelser, noe som var avgjørende for å forstå de komplekse politiske dynamikkene. “Det ville være en disservice for oss å ikke hente inn så mye informasjon som mulig,” sa Noorani, og understreket viktigheten av å bruke tilgjengelig informasjon til beste for organisasjonen. Denne utvekslingen av informasjon kunne gå begge veier; noen ganger hadde finansiererne verdifull innsikt å dele, og noen ganger hadde organisasjonene informasjon som kunne hjelpe finansiererne med deres beslutningstaking.

Disse nære båndene mellom de som finansierte og de som mottok støtte, gjorde det mulig for grantees å påvirke hvordan stiftelsene vurderte politiske muligheter, kapasiteter innen bevegelsen og strategiske fremtidige valg. Bhargavas multifasetterte rolle i Open Society ga stiftelsen en unik innsikt som gjorde dem i stand til raskt å forstå de politiske dynamikkene og mobilisere ressurser, noe som ga dem en fordel i forhold til andre finansierere når det gjaldt støtte til immigrasjonsrettigheter.

I løpet av 2009 ble en vurdering av politiske muligheter utarbeidet av Open Society, som inkluderte anbefalinger fra Frank Sharry, direktør for America’s Voice. Hans analyse om immigrasjonsreform pekte på nødvendigheten av å stramme inn på arbeidsgivere som bryter arbeidslovgivning, samtidig som de som allerede bidrar i USA får muligheten til legalisering. Slike analyser ble ofte en del av grunnlaget for beslutningene som ble tatt om hvordan midler skulle fordeles, og Open Society ga etter hvert 15 millioner dollar i støtte til RIFAs kampanje for omfattende immigrasjonsreform.

Når tiden nærmet seg 2013, ble støtten fra stiftelsene ytterligere konsolidert, og grunnlaget for å drive kampanjen ble ytterligere forankret gjennom analyser utført i samarbeid med nøkkelgrupper innen immigrasjonsbevegelsen, kongressmedarbeidere og andre støttespillere. Dette samarbeidet mellom stiftelser og nasjonale organisasjoner var derfor essensielt for å sette de riktige prioriteringene og for å skape et strategisk rammeverk for videre handling.

Imidlertid var det ikke bare de nasjonale organisasjonene som profitterte på de tette båndene til stiftelsene. Gjennom disse forbindelsene ble ressursene også kanalisert til regionale og lokale organisasjoner. Mary Ochs fra CCC påpekte at mer enn halvparten av de midlene som ble samlet inn til organisasjonen, ble delt med medlemmene av FIRM-nettverket. Dette var en del av en større strategi for å bygge et mer desentralisert og fleksibelt nettverk av støttespillere som kunne operere på tvers av ulike nivåer.

Den strategiske betydningen av disse båndene mellom nasjonale organisasjoner og store stiftelser ble ytterligere understreket i opprettelsen av Four Freedoms Fund i 2003, som en reaksjon på det voksende behovet for finansiering til immigrasjonsreform. Denne fondet fungerte som et regrantingsverktøy, hvor store stiftelser som Open Society og Carnegie Foundation samarbeidet for å distribuere midler til både nasjonale og regionale organisasjoner som var sentrale i kampen for immigrasjonsrettigheter.

For organisasjoner som CHIRLA, ICIRR og MassIRAC, som var blant de større regionale aktørene, ble disse forholdene en livsnerve. I tillegg til støtte fra de store nasjonale stiftelsene, måtte de også forholde seg til flere sekundære stiftelser som NEO Philanthropy og Weinberg Foundation for å finansiere sine operasjoner.

For mindre, mer grasrotbaserte organisasjoner, som Puente og BAN, ble relasjonene med lokale stiftelser som Denver Foundation og Los Angeles-baserte Liberty Hill viktige. For disse gruppene var det en livsnødvendighet å hente inn økonomisk støtte fra flere kilder for å kunne fortsette sitt arbeid.

Når flere stiftelser begynte å investere i immigrasjonsrettighetsbevegelsen, ble det tydelig at det var et koordinert forsøk på å styrke bevegelsen økonomisk. Dette hadde ikke bare økonomisk verdi, men betydde også en politisk kapital som kunne brukes til å forme bevegelsens fremtidige strategi. Stiftelsenes inngrep i dette arbeidet ga dem ikke bare makt til å styre økonomiske ressurser, men også innflytelse på de politiske retningene bevegelsen tok.

Slik ble stiftelsene ikke bare økonomiske aktører, men også politiske aktører i seg selv, med makt til å forme narrativene og prioriteringene som bevegelsen fulgte. Gjennom sine bånd til nasjonale organisasjoner, kunne de utveksle kritisk informasjon, forme politiske analyser, og ikke minst kanalisere nødvendige midler til de riktige initiativene.

Hvordan har nasjonale organisasjoner formet innvandreres representasjon i USA?

I løpet av 2000-tallet opplevde pro-innvandringsbevegelsen i USA en betydelig sentralisering av sin kommunikasjon og representasjon. Organisasjoner med nasjonal rekkevidde, spesielt de med base i Washington D.C., fikk en økende dominans i mediebildet. Frank Sharry, en sentral skikkelse som ledet National Immigration Forum og var med på å etablere America’s Voice i 2008, ble en ledende stemme for innvandreres rettigheter. Hans evne til å designe en samordnet kommunikasjonsstrategi for bevegelsen skapte en enhetlig diskurs som styrket de nasjonale organisasjonenes innflytelse. Ved å samkjøre innsatsen til flere aktører, som Four Freedoms Fund, Media Matters og The Opportunity Agenda, sørget Sharry og hans samarbeidspartnere for at innvandringsdebatten i offentligheten fikk en konsistent og gjennomslagskraftig fortelling.

Denne konsolideringen førte til at regionale og lokale organisasjoner i stor grad mistet sin medieeksponering etter 2010, til fordel for nasjonale ledere som definerte narrativet om innvandrere og deres kamp for legalisering. Disse ledende organisasjonene fikk dermed makt til å forme hvordan innvandrere ble framstilt i det offentlige rom, og kunne artikulere visjoner for nasjonalt statsborgerskap i tråd med sine ideologiske og strategiske mål. De understreket ofte en liberal nasjonalistisk forståelse, hvor innvandrere ble sett på som verdifulle bidragsytere til en pluralistisk og mangfoldig nasjon, som delte og opprettholdt amerikanske verdier. Innvandrernes krav om legalisering ble fremhevet som moralsk riktige og i samsvar med nasjonens grunnleggende prinsipper, mens restriktive tiltak ble framstilt som uamerikanske.

Lederskapet i disse organisasjonene la stor vekt på en disiplinert og enhetlig kommunikasjon, for å unngå en fragmentert og uklar offentlig diskurs. Aktivister og støttespillere ble grundig opplært i å formidle sine personlige historier og politiske budskap på en måte som stemte overens med bevegelsens sentrale narrativ. Dette krevde betydelige ressurser i form av økonomisk støtte, strategisk planlegging og kulturell kompetanse, for å forstå og navigere i de amerikanske samfunnsnormene og medielandskapet. Profesjonaliseringen av bevegelsen førte til at få, men ressurssterke, organisasjoner tok på seg ansvaret for å representere innvandrere på nasjonalt nivå, produsere talepunkter og sikre at budskapene nådde fram til brede lag av befolkningen via store medier.

Dette representasjonselitetets rolle var avgjørende for å skape en gjenkjennelig stemme for innvandrere i offentligheten, samtidig som mer radikale eller avvikende perspektiver i mindre grad ble synlige. Bevegelsens ledere benyttet et språk som knyttet innvandrernes rettigheter til nasjonal statsborgerskap og nasjonal identitet, og trente tusenvis av aktivister til å tenke og snakke om rettigheter innenfor denne rammen.

Med Trumps inntreden i Det hvite hus endret situasjonen seg dramatisk. Innvandrere, særlig de uten lovlig opphold, ble definert som fiender av folket i retorikken som preget hans administrasjon og allierte i høyreorienterte medier. Illegaliteten ble framstilt som en ekskluderende kategori som plasserte innvandrere utenfor både lovens og moralens orden, noe som legitimerte en omfattende og hard håndhevelse med blant annet økt antall pågripelser og deportasjoner. Tilstedeværelsen av rettshåndhevelse ble uunngåelig i hverdagslivet til mange, og den offentlige frykten og stigmatiseringen ble forsterket.

Det er vesentlig å forstå at kampen for immigrantrettigheter ikke bare handler om juridiske eller politiske spørsmål, men også om hvordan identitet og tilhørighet konstrueres og formidles i offentligheten. Den diskursive makten som de nasjonale organisasjonene har opparbeidet, har hatt stor betydning for bevegelsens evne til å påvirke opinionen og politikkutforming. Likevel må man også være oppmerksom på hvordan denne makten kan ekskludere alternative stemmer innen bevegelsen og begrense mangfoldet i representasjon og strategi. Videre er det viktig å erkjenne at politiske endringer, som under Trump-administrasjonen, raskt kan undergrave disse oppnådde posisjonene og skape nye utfordringer for immigrantfellesskapene og deres allierte.

Hvordan kan spektral diskretisering brukes for egenverdianalyse av tidsforsinkelsessystemer?
Hvordan utviklet den israelske fredsbevegelsen seg etter 1967, og hvorfor ble den så fragmentert?
Hvordan sikre optimal eksponering og komposisjon i krevende utendørsmiljøer?