Hvordan utviklet den israelske fredsbevegelsen seg etter 1967, og hvorfor ble den så fragmentert?

Etter Seksdagerskrigen i 1967, da Israel okkuperte Vestbredden og Gazastripen, begynte en gradvis forskyvning i tankegangen hos den lille minoriteten av israelske «duer». Før krigen hadde mange av dem sett for seg en binasjonal løsning innenfor 1948-grensene, basert på likeverd mellom jøder og palestinere. Nå oppstod det støtte for en tostatsløsning, men dette var ikke basert på en konsensus – verken om grensene eller om prinsippene. I stedet forente de seg i et nytt politisk landskap preget av uenighet, fragmentering og i stor grad politisk marginalisering.

De mest høyrøstede forkjemperne for tilbaketrekning fra de okkuperte områdene forble isolerte stemmer i det første tiåret etter okkupasjonen. Hovedtyngden av den israelske venstresiden, særlig det arbeiderledede regimet, nøt bred støtte og ble sett på som fredsorientert. Samtidig opplevde landet økonomisk vekst, stabilitet og militær styrke – alt dette bidro til en utbredt nasjonal tilfredshet. I dette klimaet vokste bosetterbevegelsen Gush Emunim frem med kraft. Deres messianske visjon om det historiske Israels land fikk ny energi etter 1967 og ble tolket som en guddommelig godkjennelse av deres rettmessige krav på hele området.

Et dramatisk vendepunkt kom med Yom Kippur-krigen i 1973. Den brutale realiteten i nok en krig rystet det israelske selvbildet. Da Egypts president Sadat besøkte Jerusalem i 1977 og innledet fredsforhandlinger, ble det en ny test for Israels fredsbevegelse. Samtidig som regjeringen forhandlet om tilbaketrekning fra Sinai, la den frem planer om utvidet bosettingspolitikk. Reaksjonen kom i form av det såkalte «offisersbrevet» våren 1978, der 350 reservister advarte statsminister Begin: En regjering som prioriterer bosettinger fremfor fred, truer både statens moralske integritet og dens jødiske-demokratiske karakter.

Brevet ble det moralske fundamentet for etableringen av Shalom Achshav (Fred Nå), som raskt ble en sentral kraft i den israelske fredsbevegelsen. Organisasjonen samlet titusenvis til demonstrasjoner med slagord som «Freden er viktigere enn Stor-Israel» og «Okkupasjonen korrumperer». Likevel var dens strategi preget av forsiktighet. Fred Nå unngikk å utfordre de rådende politiske grensene og tok klart avstand fra militærnekting, også under Libanon-krigen.

Intifadaen skapte en ny bølge av håp. Samtidig vokste antallet israelske solidaritetsgrupper betydelig. Mange var sektorbaserte – som Leger for Menneskerettigheter eller kvinnegrupper som Kvinner i Svart og Israelske Kvinner mot Okkupasjonen. Andre var politisk fargede, med bakgrunn i ulike grener av den israelske venstresiden, ofte preget av interne distinksjoner meningsfulle bare for dem som allerede var en del av dette språket og miljøet. En tredje kategori var grupper som fokuserte på dokumentasjon og rettighetsarbeid, slik som B’tselem, etablert for å motvirke fornektelse og dokumentere brudd på menneskerettighetene i de okkuperte områdene.

Dette fiendebildet ble i økende grad overført også på de palestinske borgerne i Israel. Det som opprinnelig var en kamp for felles eksistens og rettferdighet utviklet seg til en ny virkelighet, der frykt, mistenksomhet og apati preget store deler av det israelske samfunnet. Fredsbevegelsen ble stående fragmentert, ofte mer fokusert på symbolpolitikk enn strukturelle løsninger.

Dagens leser må forstå at de israelske fredsbevegelsene aldri har vært en ensartet kraft. De har vært formet av ideologiske motsetninger, strategiske avveininger og nasjonale traumer. En reell fredsbevegelse krever ikke bare mobilisering, men evne til å utfordre makt, til å formulere konkrete politiske alternativer, og til å stå fast også når samfunnets strømninger beveger seg i motsatt retning. Det er først i spennet mellom moralsk integritet og politisk realisme at fredsarbeidet kan få varig betydning.

Hvordan motstand utvikles: Den palestinske erfaringen og dens innvirkning på ikke-voldelig kamp

Motstanden til det palestinske folket mot etableringen av staten Israel er en kompleks og langvarig prosess, preget av både voldelige og ikke-voldelige metoder. I de tidlige årene, fra slutten av det 19. århundre og inn i det 20. århundre, var palestinsk nasjonalisme i stor grad en reaksjon på sionismens fremmarsj og britisk mandatstyre. Selv om voldelige opptøyer tidvis preget denne kampen, var det også tidlige former for ikke-voldelig motstand, som skulle komme til å spille en avgjørende rolle i det palestinske folks mobilisering.

I perioden fra 1917 til 1939, med særlig fokus på de palestinske reaksjonene til sionismen og de britiske myndighetenes handlinger, ble flere former for ikke-voldelig motstand utviklet. Ifølge historikerne som har skrevet om denne perioden, inkludert Abdul-Wahhab S. Kayyali, manifesterte denne motstanden seg først og fremst gjennom politiske og sosiale tiltak, som boikott og streik. Slike tiltak ble sett på som essensielle i en situasjon der direkte vold kunne føre til ytterligere undertrykkelse.

En viktig hendelse i denne utviklingen var 1936–1939-opprøret, som blant annet innebar en nasjonalstreik i Palestina. Streiken var et uttrykk for palestinsk motstand mot både britisk styre og sionistisk landanskaffelse. Streiken ble imidlertid ikke kun gjennomført gjennom vold; den var en del av en bredere strategi som involverte politisk mobilisering og økonomisk boikott. Dette ga folket muligheten til å uttrykke sitt missnøye uten å ty til vold, som kunne ha fått alvorlige konsekvenser for hele befolkningen.

Samtidig som det er viktig å anerkjenne de økonomiske og politiske formene for motstand, er det også essensielt å forstå de underliggende sosiale dynamikkene som drev denne kampen. For eksempel, i motsetning til den enkelte handlingen av vold, var ikke-voldelige handlinger som streik og boikott kollektivt organiserte handlinger som ofte involverte store deler av befolkningen, fra byfolk til bønder. Dette skapte et bredt grunnlag for en nasjonal motstand, hvor solidaritet og felles interesser spilte en avgjørende rolle.

En interessant dimensjon i denne perioden er hvordan det ble tatt i bruk ikke-voldelige metoder for å utfordre den politiske og økonomiske makten til både de britiske myndighetene og sionistbevegelsen. Det er også verdt å merke seg at noen av de mest innflytelsesrike palestinske lederne på denne tiden, som Haj Amin al-Husseini, var sterke tilhengere av ikke-vold som en strategi, i alle fall i de tidlige fasene av konflikten.

En annen viktig del av denne dynamikken er forståelsen av hvordan det internasjonale samfunnet reagerte på de palestinske kravene. Boikotten som ble organisert på 1930-tallet var et direkte svar på britisk politikk og sionistisk kolonisering, og det var en måte å synliggjøre motstanden på en internasjonal skala. Ikke-voldelige aksjoner kan også være effektive ved å tiltrekke seg oppmerksomhet fra verdenssamfunnet og legge press på de maktene som er involvert i konflikten.

Det er også viktig å merke seg at ikke-voldelig motstand, til tross for sine mange fordeler, ikke alltid førte til umiddelbare resultater. Likevel var det gjennom denne vedvarende og målrettede innsatsen at palestinerne fikk muligheten til å fremme sin sak på en måte som kunne mobilisere både nasjonal og internasjonal støtte.

En viktig lekse som kan trekkes fra denne perioden er at ikke-vold ikke nødvendigvis betyr passivitet eller tilbaketrekning. Den kan være en kraftfull måte å kjempe på, som tvinger en okkupasjonsmakt eller undertrykkende regjering til å møte politiske og moralske dilemmaer. Denne typen motstand kan i noen tilfeller føre til det som har blitt kjent som "tilbakeslag" – når undertrykkerne, i et forsøk på å gjenopprette kontrollen, ender opp med å styrke motstandernes sak. I dette tilfelle var det ikke volden, men handlingene som utfordret maktens legitimitet, som resulterte i politisk og sosial endring.